Utenriksregnskap

Utenriksregnskapet viser Norges økonomiske forbindelser med utlandet inndelt i beholdninger på et gitt tidspunkt og endringer i løpet av et kvartal.

Utenriksregnskapet stilles opp etter internasjonale vedtatte retningslinjer. Disse er nedfelt i "The Balance of Payments and International Investment Position Manual, 6th edition" (BPM6), utgitt av det internasjonale pengefondet (IMF). De prinsipper og definisjoner som er fastlagt der, er i overensstemmelse med internasjonale regler for oppstilling av nasjonalregnskapet, gitt i manualen "System of National Accounts" (SNA), og som er utgitt av en rekke internasjonale organisasjoner i fellesskap, IMF, FN, OECD, Eurostat og Verdensbanken. EU har utarbeidet en egen utgave av nasjonalregnskapsmanualen (ESA), som ivaretar spesielle forhold i medlemslandene. Denne er Norge forpliktet til å følge i henhold til EØS-avtale. Rapportering av utenriksregnskap med gitte spesifikasjoner til Eurostat, EUs statistikkbyrå, har en lovmessig forankring i Rådsregulering nr. 184/2005 med flere.

Grunnleggende begreper

Utenriksregnskapet er i likhet med nasjonalregnskapet bygd opp omkring tre grunnleggende økonomisk relaterte begreper: aktører, verdier og hendelser. Kort fortalt kan en si at regnskapssystemene beskriver de hendelsene som objektene utsettes for gjennom aktørenes handlinger.

• Aktørene er institusjonelle enheter som tar økonomiske beslutninger og som kan stille opp et fullstendig regnskap for sin virksomhet. Den institusjonelle enheten er i de fleste tilfeller sammenfallende med et foretak, f.eks. aksjeselskap. I tillegg utgjør husholdninger og enheter innenfor offentlig sektor viktige institusjonelle enheter.
• Verdier vil være knyttet til enten realobjekter, dvs. varer og tjenester, eller finansobjekter og funksjoner som uttrykker ulike fordrings- og gjeldsforhold.
• Hendelser omtales normalt som transaksjoner. Det grunnleggende kriteriet for at en transaksjon skal registreres i utenriksregnskapet er at den foretas mellom en innlending og en utlending. Som innlending regnes institusjonelle enheter som tar del i det økonomiske liv innenfor et lands territorium på varig basis, konvensjonelt satt til minst ett år.

Beholdning

En beholdning framkommer som verdien av et finansobjekt som for eksempel et foretak er i besittelse av på et bestemt tidspunkt. Finansobjekter kan for eksempel være aksjer, andre verdipapirer eller ulike typer lån. Beholdninger skal i prinsippet registreres til markedsverdi. Se beskrivelse av verdivurdering nedenfor.

Transaksjon

En transaksjon, i økonomisk sammenheng, er en overførsel fra en part til en annen part, for eksempel i forbindelse med kjøp og salg når en vare byttes mot penger. En transaksjon skal i utenriksregnskapet i prinsippet henføres til den perioden et objekt skifter eier fra/til Norge/utlandet. Konvensjonelt vil man ofte si at eierskifte har funnet sted når partene registrerer transaksjonene i sine regnskaper. For vareeksport og -import er det i praksis grensepassering, slik det registreres gjennom tolldeklarasjoner, som bestemmer periodiseringen. I utenriksregnskapets finansregnskap beregnes stort sett transaksjonene ved å ta beholdningsendringer og justere for verdiendringer på objektene (valuta- og andre prisomvurderinger) og andre volumendringer.

Alle transaksjoner skal i utgangspunktet vurderes til markedspriser, men dette er ikke alltid mulig. Se mer om dette under «Verdivurdering». Total eksport og total import skal føres til fob-priser (= free on board, dvs. verdi ved passering av eksporterende lands grense). Transaksjonstidspunktet, eller et gjennomsnitt over en periode, skal legges til grunn ved valutaomregning av transaksjoner fra utenlandsk til nasjonal valuta.

Andre endringer

Andre endringer er fortjeneste eller tap på et objekt kun fordi man er i besittelse av et objekt over tid. Det er ingen aktiv handling slik som i forbindelse med transaksjoner. Andre endringer kan deles inn i prisendringer og andre volumendringer. Prisendringer er valutakursendringer og markedsprisendringer. Volumendringer er av- og nedskrivinger, gevinster og tap samt sektorskifter.

Inntekter og utgifter

Inntekter og utgifter er med i driftsregnskapet, eksklusiv gevinst og tap, enten de er realiserte eller urealiserte. Gevinst- og tapsposter er imidlertid med på å forklare totale balanseendringer som finner sted i løpet av en periode og betraktes som andre endringer, se over.

Fordringer og gjeld

En fordring er finansielle verdier som en enhet har krav på fra en annen enhet, gjennom for eksempel eie av aksjer eller ytelse av lån. Tilsvarende er gjeld finansielle verdier som en enhet skylder en annen enhet. I utenriksregnskapet er fordringshaver norsk og skyldner utenlandsk eller motsatt. Langsiktige fordringer/gjeld defineres av at forfall/nedbetalingsfrist er lenger enn ett år, mens kortsiktige fordringer/gjeld forfaller/skal nedbetales innen ett år.

Dobbelt bokholderi

Føringen i utenriksregnskapet bygger på reglene for dobbelt bokholderi. Alle hendelser er i prinsippet representert med to posteringer, en kredit- og en debetpostering. For de fleste transaksjoner mottar den ene parten en økonomisk verdi som det gis motytelser for. Både ytelsen og motytelsen vil normalt bli registrert. F.eks. vil eksport av en vare bli notert i utenrikshandelsstatistikken og ført som en kreditpost i driftsregnskapet, mens den tilhørende fordringsøkningen overfor utlandet, f.eks. i form av økte bankinnskudd, posteres på debetsiden i finansregnskapet. Det er som oftest ulike kilder som gir oss informasjon om hhv. eksporten og den tilhørende fordringsøkningen, så en av utfordringene med utenriksregnskapet er å få lik informasjon om kredit- og debetsiden av regnskapet. I andre tilfeller forekommer det ingen motytelse, f.eks. i forbindelse med gaver, og man får kun én registrering i statistiske kilder. I disse tilfellene konstrueres en motpost. I dette eksemplet i form av en overføring i kapitalregnskapet, slik at kravet om to posteringer oppfylles.

Oppbygging

Utenriksregnskapet er en integrert del av nasjonalregnskapet og viser et speilbilde av nasjonalregnskapets oppstilling av sektoren utlandet. I utenriksregnskapet sees transaksjonene og beholdningene med norske øyne, mens de i nasjonalregnskapet vil være sett fra utlandets ståsted. Et overskudd på driftsbalansen for Norge i utenriksregnskapet, vil i nasjonalregnskapet fremstå som et underskudd for sektoren utlandet.

Tabellen nedenfor illustrerer oppstillingen av transaksjoner og beholdninger i utenriksregnskapets drifts- og kapitalregnskap og finansregnskap:

1. Driftsbalansen
   1. Varer- og tjenestebalansen
   2. Rente- og stønadsbalansen
2. Saldo kapitalkonto
3. Nettofinansinvesteringer, drifts- og kapitalregnskapet
4. Finansregnskapet, fordringer og gjeld, fordelt på funksjoner (se forklaring nedenfor):
   1. Direkteinvesteringer
   2. Porteføljeinvesteringer
   3. Andre finansinvesteringer
   4. Internasjonale reserver
5. Nettofinansinvesteringer, finansregnskapet
6. Statistisk avvik

Finansregnskapet stilles videre opp som vist i følgende tabell, fordelt på funksjoner (direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer, andre finansinvesteringer og internasjonale reserver):

7. Beholdninger ved inngangen til perioden
8. Investeringer i finansielle eiendeler (fordringer)
9. Opptak av gjeld
10. Gevinster, tap og andre endringer, netto
11. Beholdninger ved utgangen av perioden

Følgende definisjoner gjelder

Sammenhengen mellom drifts- og kapitalregnskapet, og transaksjoner i finansregnskapet:

1+ 2 = 3

4 (fordringer – gjeld) = 5

5 – 3 = 6

Konsistent utenriksregnskap fordrer at:

(3) = (5)

Sammenhengen mellom beholdninger og beholdningsendringer i finansregnskapet:

7 + 8 – 9 + 10 = 11

Forklaring av de ulike regnskapene

Den definisjonsmessige sammenhengen mellom driftsregnskapet og finansregnskapet, er at et overskudd på driftsregnskapet, korrigert for netto kapitaloverføring og netto anskaffelse av immateriell kapital (lisenser, konsesjoner etc.), øker netto fordringer overfor utlandet (eller reduserer netto gjeld), mens et underskudd på driftsregnskapet vil redusere netto fordringer (eller øke netto gjeld).

Driftsregnskapet omfatter eksport og import av varer og tjenester, med vare- og tjenestebalansen som saldo. I tillegg gis data for lønn, formuesinntekter og - utgifter, samt løpende overføringer og stønader til og fra utlandet. Denne delen har rente- og stønadsbalansen som saldopost. Ved å summere saldoene på de to delene kommer en frem til den totale driftsbalansen overfor utlandet.

Kapitalregnskapet omfatter kjøp og salg av immateriell kapital som lisenser og rettigheter, og kapitaloverføringer. Sistnevnte er verdien av finans- eller realkapitalformue som gis bort uten motytelse. Dette innebærer at saldoen på driftsregnskapet må korrigeres for netto kapitaloverføringer for å komme frem til netto finansinvesteringer.

Finansregnskapet omfatter beholdningene ved inngangen og utgangen av en periode, og endringer i fordringer og gjeld overfor utlandet i løpet av perioden. Resultatet av transaksjoner registrert i driftsregnskapet gjenspeiler seg normalt i endringer i fordringer og gjeld overfor utlandet. For eksempel vil inntekten av en vare som selges til utlandet bli registrert i driftsregnskapet. Denne inntekten kan for eksempel plasseres i en utenlandsk bank og derigjennom styrke Norges fordringsposisjon gjennom en økning i beholdningen av finansobjektet bankinnskudd i utlandet. Denne plasseringen i en utenlandsk bank vil registreres som en transaksjon i finansregnskapet. I finansregnskapet inngår det dessuten transaksjoner som ikke har sin motpost på driftsregnskapet, men som derimot er omplasseringer av eksisterende fordringer og gjeld. Et eksempel kan være en innlending som benytter seg av midler på en utenlandsk bankkonto til nedbetaling av et tidligere opptatt lån i utlandet. I presentasjonen av finansregnskapet er det en hovedinndeling i funksjonene direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer, andre finansinvesteringer og internasjonale reserver. Under hver av disse hovedkategoriene finnes en underoppdeling på type finansobjekt samt opplysninger om sektorer som er involvert i transaksjonene og beholdningene.

Nettofinansinvesteringer

Nettofinansinvesteringer beregnes i drifts- og kapitalregnskapet og i finansregnskapet, begge størrelsene presenteres i utenriksregnskapets hovedtabell.

• Nettofinansinvestering definert i drifts- og kapitalregnskapet =
  Driftsbalansen + netto kapitaloverføringer - nettoinvesteringer i ikke-finansiell kapital
• Nettofinansinvestering definert i finansregnskapet =
  Netto anskaffelse av finansielle fordringer - netto gjeldsstiftelse

I prinsippet skal sum nettofinansinvesteringer balanseres mellom drifts- og kapitalregnskapet og finansregnskapet. Statistisk avvik oppstår dersom nettofinansinvesteringer fra drifts- og kapitalregnskapet ikke er identisk med nettofinansinvesteringer fra finansregnskapet. (Posten har karakter av en statistikks residualstørrelse, som får det dobbelte bokholderi til å stemme.) Ubalanser mellom regnskapene er vanlig for denne statistikken. Det er ulike årsaker til at et statistisk avvik oppstår. Eksempler er periodiseringsproblem, ufullstendige og ulike datakilder, ulike utvalg og kvalitetsproblemer med innrapporterte data.

Nettofinansinvesteringer (fra finansregnskapet) justert for andre endringer gir en oversikt over endringer i Norges nettofordring/-gjeld overfor utlandet.

Institusjonell sektorgruppering er en statistisk standard. Institusjonelle enheter klassifiseres i sektorer etter samfunnsøkonomisk funksjon, organisasjonsform og eierskap. Økonomien er delt inn i følgende hovedsektorer ikke-finansielle, finansielle foretak, husholdninger, ideelle organisasjoner og offentlig sektor . Den institusjonelle sektorklassifikasjonen i statistikken er harmonisert med anbefalingene i BPM6, 2008 SNA og ESA 2010. For en nærmere beskrivelse av hver enkelt sektor, se sektorgruppering.

Produktdimensjonen i driftsregnskapet er basert på CPA (Categorization of Products by Activity) som er anbefalt i ESA og som er knyttet opp mot næringsnomenklaturen NACE som også benyttes i nasjonalregnskapet.

Landfordelingen er basert på ISO 3166.

Funksjoner i finansregnskapet

Direkteinvesteringer:

Investeringer over landegrensene der investor har til hensikt å etablere en varig økonomisk forbindelse og utøve effektiv innflytelse på virksomheten i et investeringsobjekt. I praksis dreier det seg om en direkteinvestering når eierandel er på minst 20 prosent.

Direkteinvesteringenes lån og varekreditter kan blir presentert på to måter, enten etter retningsprinsippet eller etter fordrings - og gjeldsprinsippet. Retningsprinsippet viser direkteinvesteringene etter hvilken retning det er på direkteinvesteringsforholdet, mens fordrings- og gjeldsprinsippet viser direkteinvesteringer etter hvorvidt investeringen er relatert til en fordring eller gjeld. BPM5-manualen var basert på retningsprinsippet hvor investeringsobjektets fordringer på investor ble nettet mot eventuell gjeld. I BPM6 benytter en fordrings- og gjeldsprinsippet hvor lån og varekreditter bruttoføres, dvs. en fordring er en fordring og en gjeld er en gjeld uansett hvem som er investor/investeringsobjekt. SSB publiserer en egen statistikk som heter «Direkteinvesteringer» og her brukes retningsprinsippet fortsatt i henhold til internasjonale retningslinjer for denne statistikken. Se også ytterligere forklaringer under denne statistikkens «Om statistikken».

Porteføljeinvesteringer:

En finansiell investering som ikke har som formål å være en varig økonomisk forbindelse. Porteføljeinvesteringer har ofte en kortere investeringshorisont enn direkteinvesteringer, og eierandelen i selskapet det investeres i, er under 20 prosent.

Andre finansinvesteringer:

Andre finansinvesteringer er en residualkategori som omfatter alle investeringer som ikke er med i direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer og internasjonale reserver. I hovedsak er det bankinnskudd, varekreditter, lån og annen fordring/gjeld.

Internasjonale reserver:

Sentralbankens beholdning av utenlandske verdipapirer og andre typer fordringer som følger av plikter ved deltakelse i Det internasjonale valutafondet IMF). Internasjonale reserver eksisterer per konvensjon bare som fordringer. Utenlandske sentralbankers eventuelle plasseringer av reserver i Norge (for eksempel i norske verdipapirer) skal ikke registreres som "reservegjeld", men som porteføljeinvesteringer og andre finansinvesteringer på gjeldssiden.

Finansobjekter:

Finansobjektene følger av en gruppering av finansielle instrumenter som i hovedsak innehar samme samfunnsøkonomiske funksjon. For eksempel er betalingsfunksjonen karakteristisk for kontanter og lønnskonti, mens kreditt formidles gjennom ulike typer lån. I tillegg er likviditetsgrad bestemmende for rekkefølgen av objektene.

Objektsklassifikasjonen i finansregnskapet bygger på anbefalingene i BPM6, 2008 SNA og ESA 2010. Hovedobjektene i finansregnskapet er beskrevet nedenfor:

Aksjer, andeler og annen egenkapital:

Objektet omfatter blant annet aksjer i aksjeselskaper, andeler i ansvarlige selskap med begrenset ansvar og andeler i verdipapirfond. Videre inkluderer objektet omsettelige norske egenkapitalbevis og stats- og kommuneforvaltningens kapitalinnskudd i offentlig eide foretak. I aksjer og andeler inngår også verdien av realkapital som innlendinger eier i utlandet og verdien av realkapital i Norge som er direkte eid av utlendinger (eks verdien av fast eiendom i utlandet eid av innenlandske husholdninger og verdien av fast eiendom i Norge eid av utenlandske husholdninger).

Obligasjoner og sertifikater:

Sertifikater omfatter omsettelige verdipapirer med opprinnelig løpetid/nedbetalingstid på mindre enn ett år, mens obligasjoner er definert som omsettelige standardiserte obligasjoner med løpetid/nedbetalingstid på over ett år.

Kontanter og bankinnskudd:

Objektet omfatter sedler og skillemynt og bankinnskudd

Lån:

Objektet omfatter andre låneformer enn omsettelig gjeldspapirer. Objektet er delt i kortsiktige og langsiktige lån hovedsakelig på basis av spesifikasjonene i bankstatistikken (ORBOF). Kortsiktige lån omfatter factoring, byggelån og kassekreditt mv. Langsiktige lån omfatter pantelån og finansiell leasing mv.

Forsikringstekniske reserver:

I objektet inngår opptjente reserver i individuelle livs-, rente- og pensjonsforsikringer, opptjente rettigheter i kollektive pensjonsordninger samt forskuddsbetalte premier i livsforsikringsselskaper, private og kommunale pensjonskasser. I tillegg inngår premiereserver og erstatningsreserver i skadeforsikringsselskapene. Reservene omfatter avsatte midler til dekning av forsikringsansvar som følger av polisene, men også andre akkumulerte fondsmidler som kan tilskrives forsikringstakerne.

Varekreditter:

En utsettelse av betalingen for varer sett i forhold til kontrakts- eller leveransedatoen.

Annen kapital:

Her inngår hovedsakelig kundefordringer, leverandørgjeld og finansielle derivater. Objektet omfatter også andre finansielle balanseposter som ikke hører naturlig inn under andre objekter nevnt ovenfor.

Trekkrettigheter (SDR) og Internasjonale reserver:

Objektet omfatter spesielle trekkrettigheter i IMF (SDR – Special Drawing Rights). Norges Bank forvalter Norges finansielle forpliktelser og rettigheter overfor IMF. Medlemslandene kan endre sin beholdning av SDR ved å bruke SDR i sine transaksjoner med IMF eller ved å kjøpe fra eller selge til medlemsland som har sagt seg villig til å være motpart i transaksjoner med SDR, og dette vises på fordringssiden under funksjonen «internasjonale reserver» i finansregnskapet. IMF har plassert sin beholdning av norske kroner som innskudd i Norges Bank. Dette kan kalles kronegjeld til IMF. Verdien av innskuddet blir imidlertid regulert slik at IMF ikke har risiko knyttet til endringer i valutakursen mellom norske kroner og SDR. Sett fra Norges Bank side kan innskuddet derfor betraktes som en gjeld i SDR, og tallet vises på gjeldssiden under funksjonen «andre finansinvesteringer» i finansregnskapet.

Reserveposisjon IMF:

IMF krever at medlemslandene skyter inn kapital i IMF. Størrelsen på innskutt kapital reflekterer medlemslandets relative størrelse i verdensøkonomien. Dette kapitalinnskuddet kalles også kvoten. Kvoten avgjør hvor stor andel av stemmene et land har i IMFs styre, hvor mye SDR medlemslandet får tildelt og har betydning for hvor mye landet eventuelt kan få låne av IMF. 75 prosent av innskutt kapital betales til IMF i landets egen valuta, mens resten betales i SDR eller i en mye brukt utenlandsk valuta. Norges Banks innskutte kapital i IMF (IMF kvote) fratrukket kroneinnskuddet IMF har plassert hos Norges Bank tilsier reserveposisjonen iht. definisjon fra IMF.

Verdivurdering

Markedsverdi:

Den faktiske verdi/pris et finansobjekt handles til og som det er oppnådd enighet om mellom partene.

Landfordelt utenriksregnskap

Det landfordelte utenriksregnskapet er først og fremst fokusert på landfordeling av handel med tjenester. I forbindelse med rapportering til Eurostat er det krav om landfordeling på et relativt aggregert nivå, men med mer detaljer om EU-landene. For handel med varer ligger informasjonen om landfordelingen i kildedata som publiseres separat med høyere aktualitet enn utenriksregnskapet. Publiseringen av landfordelt utenriksregnskap er knyttet opp mot rapporteringskravene om handel med tjenester. Det er også dette det vises størst interesse for fra brukermiljøene både nasjonalt og internasjonalt.

Landfordeling skjer på et detaljert nivå, og i hovedsak på to måter: 1) kilder inneholder landdimensjonen fra rapportør eller administrative data, og blir således automatisk tatt inn i beregningssystemet, eller 2) beregningen skjer i ettertid ved hjelp av relevant informasjon om landfordeling av transaksjonen.

Navn: Utenriksregnskap
Emne: Utenriksøkonomi

Seksjon for nasjonalregnskap

Nasjonalt

Kvartalsvis publisering 60 - 70 dager etter kvartalets utgang. Det tilsvarer publisering i mars, juni, september og desember. Nærmere informasjon om publiseringsdato finnes i publiseringskalenderen på SSB.no.

Rapportering av utenriksregnskapsdata til Eurostat (EUs statistikkbyrå) har en lovmessig forankring i form av Rådsregulering nr. 184/2005 med flere. Dessuten rapporteres data til Det internasjonale pengefondet (IMF), Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS).

Utenriksregnskapet inngår også i IMFs program for dataspredning (SDDS) som Norge har forpliktet seg til å følge.

Ikke relevant

Formålet med utenriksregnskapet er å gi informasjon om utviklingen i Norges økonomiske forbindelser med utlandet. Utenriksregnskapet viser Norges drifts- og finanstransaksjoner i løpet av et kvartal, og beholdninger av fordringer og gjeld overfor utlandet. Statistikken er en del av nasjonalregnskapet med sammenfallende prinsipper og definisjoner. Utenriksregnskapet lages bl.a. for å innfri forpliktelser overfor internasjonale organisasjoner som bruker tallene til internasjonale sammenligninger og for å ha kontroll med den økonomiske situasjonen til de enkelte landene. Statistikken følger definerte retningslinjer gitt i IMFs Balance of Payments and International Investment Position Manual (BPM). De internasjonale retningslinjene har vært revidert en rekke ganger i løpet av utenriksregnskapets historie. I desember 2014 gikk statistikken over til å bruke utgave nr. 6 (BPM6). Innføringen av denne manualen ga en del endringer i definisjoner, finansobjekter og sektorinformasjon (se Definisjoner) som skaper brudd i tidsseriene for utenriksregnskapet. Tidsserier basert på BPM6 vil for drifts- og kapitalregnskapet gå tilbake til 1981, mens for transaksjoner i finansregnskapet vil seriene gå tilbake til 2005. Det foreligger sammenlignbare tidsserier for deler av utenriksregnskapet tilbake til 1970. For fullstendig fordringer og gjeld overfor utlandet foreligger det sammenlignbare serier tilbake til 1. kvartal 2012. Grunnet ulike metoder, prinsipper og definisjoner er det brudd i tidsseriene mellom 2012 og eldre data. Målet på lengre sikt er å få lengre sammenlignbare tidsserier i statistikkbanken.

Allerede på 1800-tallet ble det laget statistikk over Norges utenrikshandel med varer. Likeledes statistikk over skipsfartens fraktinntekter. I 1919 lagde Statistisk sentralbyrå en oversikt over Norges fordringer og gjeld overfor utlandet. Denne ble ganske raskt utarbeidet årlig. Etter 2. verdenskrig inngikk SSB en avtale med Norges Bank om utnyttelse av datamaterialet som forelå i forbindelse med valutakontrollen (valutastatistikk) og SSB startet publisering av Betalingsbalansen basert på nevnte kilder. Fra og med midten av 1950-årene ble statistikken publisert under betegnelsen Utenriksregnskap.

Hovedbrukere er internasjonale organisasjoner, dvs. IMF, Eurostat, OECD og BIS. Utenriksregnskapet brukes ellers blant annet av aktører i finans- og næringsliv, offentlige myndigheter og media. Utenriksregnskapet inngår i nasjonalregnskapet som sektoren utlandet. Statistikkene er et viktig informasjonsgrunnlag for analyse av den økonomiske utviklingen.

Ingen eksterne brukere har tilgang til statistikk før den er publisert samtidig for alle kl. 08.00 på ssb.no etter forhåndsvarsling senest tre måneder før i Statistikkalenderen. Dette er et av de viktigste prinsippene i SSB for å sikre likebehandling av brukerne.

Utenriksregnskapets tall for import og eksport samt inntekter og overføringer til og fra utlandet er konsistent med tilsvarende tall i nasjonalregnskapet. Utenriksregnskapets finansregnskap inngår som sektoren utland i nasjonalregnskapets finansregnskap.

Når det gjelder eksport og import av varer har utenriksregnskapet et noe videre omfang enn utenrikshandel med varer. Forskjellen ligger i at utenriksregnskapet inkluderer eksport av varer direkte fra norsk sokkel, import av bunkers for norske skip og fly i utenlandske havner og flyplasser, direkte import av varer til oljevirksomheten på norsk sokkel, samt at utenriksregnskapet omdefinerer visse varekategorier i utenrikshandelen til tjenesteposter.

En egen tabell for utenlandsgjeld finnes under «tabeller». Denne statistikken baserer seg på retningslinjene i Balance of Payments and International Investment Position Manual, 6. utgave (BPM6) og External Debt Statistics: Guide for Compilers and Users. Utenlandsgjeld er lik gjeld i finansregnskapet, eksklusive aksjer, andeler, annen egenkapital og verdipapirfondsandeler. Utenlandsgjelden har tre aggregeringsnivåer. Første nivå er institusjonell sektor, andre nivå er løpetid og tredje nivå er type gjeldsinstrument.

SSB lager i tillegg en egen statistikk for direkteinvesteringer i Norge og i utlandet. Direkteinvesteringsstatistikken skiller seg metodemessig fra funksjonen direkteinvesteringer som inngår i utenriksregnskapet samt fordringer og gjeld overfor utlandet, og tallene er derfor ikke direkte sammenlignbare. Direkteinvesteringsstatistikken er en årsstatistikk. Se mer om metoden som brukes i utenriksregnskapet under avsnittet «Definisjoner av viktige begrep og variabler».

Statistikken porteføljeinvesteringer i utlandet er en årsstatistikk med beholdningstall, og sammenlignbare tall fins under funksjonen Porteføljeinvesteringer i finansregnskapet.

Kildedata som inngår i utenriksregnskapet samles inn med henvisning til ulike hjemler. De viktigste er statistikkloven og finanstilsynsloven.

De viktigste EU-reguleringene er:

• Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 184/2005 av 12. januar 2005 om Felleskapets statistikk over utenriksregnskap, internasjonal tjenestehandel og utenlandske direkteinvesteringer
• Kommisjonsforordning (EF) nr. 228/2014 av 10. mars 2014 som gjennomfører Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 184/2005 om Felleskapets statistikk for betalingsbalanse, internasjonal handel med tjenester og direkte investeringer i/fra utlandet, med hensyn til formatet og prosedyrene for dataoverføring

I prinsippet skal alle økonomiske forhold som innlendinger har mot utlendinger dekkes. Men i praksis blir ikke dette gjort fullt ut, dels som følge av utvalgstellinger og dels som følge av at en del økonomiske forhold med utlandet unnslipper registrering og dermed faller utenfor kjent populasjon. For husholdningene har vi ikke direkte datainnsamling, og tall beregnes basert på ulike kilder.

Utenriksregnskapet bygger på andre statistikker innsamlet av flere seksjoner i Statistisk sentralbyrå.

De viktigste kildene til driftsregnskapet er:

• Statistikk over utenrikshandel med varer
• Petroleumsstatistikk
• Utvalgsundersøkelsene for ikke-finansielle foretak
• Strukturstatistikk for sjøfart
• Offentlig forvaltnings regnskapsstatistikk
• Rapportering fra finansinstitusjoner (ORBOF, FORT, PORT)
• Reiseundersøkelsene

De viktigste kildene til finansregnskapet er:

• Data for forsikringsselskaper samles inn av SSB gjennom FORT-rapporteringen. Beholdningene blir rapportert på kvartals- og årsbasis. Transaksjoner for aksjer og andre verdipapirer, samt på utlån og/eller? lån rapporteres inn på kvartalsbasis. Resultatregnskapet rapporteres på kvartal og år, og tall for renter og utbytte brukes i driftsregnskapet. Finansregnskapet leser inn rapporterte beholdninger og transaksjoner hvert kvartal. Beholdningsendring for de objekter som ikke rapporteres via transaksjonsrapporten blir ført som transaksjoner.
  
• Data for banker, kredittforetak, finansieringsselskaper, Norges Bank og Statens pensjonsfond utland samles inn av SSB gjennom ORBOF-rapporteringen. Regnskapsstørrelsene for beholdninger innrapporteres på måneds- og/eller? årsbasis. I tillegg rapporteres det inn visse valutakurs- og markedskursomvurderinger i kvartalsresultatregnskapet. Resultatregnskapsvariable rapporteres på kvartal og år, og tall for renter og utbytte brukes i driftsregnskapet. Finansregnskapet leser inn rapporterte beholdninger, transaksjoner og omvurderinger per kvartal og år, mens der rapporterte tall mangler (enten transaksjoner eller omvurderinger), beregner vi oss frem til transaksjonene.
  
• Data for ikke-finansielle foretak og enkelte finansielle foretak (ikke inkludert i ORBOF/FORT/PORT) hentes inn av SSB via rapportering om utenriksøkonomi (UT). Beholdninger og omvurderinger blir rapportert på kvartals- eller årsbasis. Transaksjoner blir beregnet ved å trekke omvurderinger fra beholdningsendring. For objekter som ikke har innrapportert omvurderinger blir transaksjoner satt lik beholdningsendring. Deler av statistikkgrunnlaget (ikke-finansielle foretak) er basert på et mindre utvalg i kvartalene enn for hele året. Beholdningene på kvartal er derfor vektet opp til årstall nivå. For å kunne forklare endringen mellom beholdningene er oppvektingen plassert under «andre volumendringer».
  
• Data for pensjonskasser samles inn av SSB gjennom PORT-rapporteringen. Beholdningene blir rapportert på årsbasis. For å lage kvartalsvise transaksjonstall til finansregnskapet gjøres en del beregninger basert på innrapporterte data fra norske verdipapirdepot.
  
• Innrapporterte data for offentlig forvaltning (stats- og kommuneforvaltningen) omfatter beholdninger og enkelte valutakurs- og markedsprisomvurderinger. Transaksjonstall beregnes på bakgrunn av innrapporterte beholdninger og omvurderinger. (Tall for Statens pensjonsfond utland hentes fra ORBOF-rapporteringen).
  
• En del av dataene som gjelder verdipapirer er hentet fra norske verdipapirdepot og Verdipapirsentralen (VPS). Depotene rapporterer beholdningstall til SSB. VPS-dataene er en totaltelling av verdipapirer registrert i VPS hvor transaksjoner og beholdninger hentes inn til SSB.

To av kildene benytter utvalgsundersøkelser. Det gjelder innsamling av data for ikke-finansielle foretak og enkelte finansielle foretak, samt innsamlingen fra norske verdipapirdepoter. Begge undersøkelsene bruker «cut off»-utvalg og dekker de største enhetene som gjør vesentlig utslag i statistikken. For å beregne tall for husholdninger og ideelle organisasjoner) brukes informasjon fra administrative kilder.

Datainnsamling

Utenriksregnskapet har ingen egen datainnsamling, men bygger på kildene som er omtalt under «Datakilder og utvalg». Data kontrolleres i flere ledd, dvs. når data kommer fra rapportør, når data sammenstilles og ved endelig publisering. Det blir foretatt både manuelle og automatiske kontroller.

Revisjon

Tallene i utenriksregnskapet kontrolleres og vurderes ved hver publisering, der integreringen med nasjonalregnskapet er et viktig instrument. Utenriksregnskapet følger nasjonalregnskapets revisjonssyklus, med første publisering av kvartalstall etter om lag 70 dager og endelige årstall etter om lag 23 måneder. Data revideres hvert kvartal, med en større revisjon en gang i året i forbindelse med at årsregnskaper og næringsoppgaver blir tilgjengelige.

I 2014 hadde vi en større revisjon av utenriksregnskapet. Dette fordi det var kommet nye utgaver av to internasjonale manualer, Balance of Payments and International Investment Position Manual (BPM6) og European system of national Accounts (ESA 2010). I finansregnskapet ble det gjort tallrevisjoner i datagrunnlaget for tidsperioden 2005-2014, og da spesielt for ikke-finansielle foretak.

Beregninger

For noen av postene i utenriksregnskapet hentes tallene direkte fra grunnlagskilden. For andre poster underlegges grunnlagskilden en beregning før publiserte tall fremkommer. Her omtales kort noen av de viktigste beregningene:

Driftsregnskapet

For tjenester foretas enkelte definisjonsmessige justeringer av kildedataene. For andre inntekter og utgifter foretas en beregning der utviklingen i utvalgsbasert statistikk kombineres med nivåtall fra sist kjente årstall.

Reinvestert fortjeneste:

Reinvestert fortjeneste inngår både i drifts- og finansregnskapet. Reinvestert fortjeneste blir beregnet. Dette er den delen av overskuddene, i helt eller delvis eide foretak, som ikke utbetales som utbytte, men som forblir i foretakene. Reinvestert fortjeneste beregnes på ulike måter avhengig om eierkapitalen/egenkapitalen rapporteres til historisk kostverdi eller til egenkapitalverdi. Uansett inngår den med samme verdi i driftsregnskapet og i finansregnskapet, og påvirker følgelig ikke nettofinansinvesteringene.

Finansregnskapet

Alle objekter som inngår i utenriksregnskapet skal i utgangspunktet være vurdert til markedsverdi eller tilsvarende verdivurdering. Dette er spesielt viktig for egenkapitalen. Når markedsverdien ikke er oppgitt, beregnes en tilnærmet markedsverdi når vi har informasjon om det, hvis ikke brukes den verdien vi har tilgjengelig.

Finanstransaksjoner:

Finanstransaksjoner beregnes ved å benytte innrapporterte beholdninger, omvurderinger og andre volumendringer. Omvurderinger er endringer i pris- og valutakurs. Ligningen som benyttes er:

Inngående balanse + transaksjon + omvurderinger + andre volumendringer = Utgående balanse.

I denne ligningen er altså transaksjonen den ukjente faktoren som beregnes. Enkelte kilder rapporterer inn kun beholdninger for en del av finansobjektene, dvs. vi I enkelte tilfeller mottar vi ikke informasjon om hverken transaksjoner eller omvurderinger, settes beholdningsendringen lik transaksjon.

Omvurderinger:

Omvurderinger blir beregnet som følge av valutakurssvingninger eller markedskursendringer. Disse beregningene er spesielt omfattende for sektoren ikke-finansielle foretak:

For å beregne kvartalsvise valutakursomvurderinger på lån bruker vi valutasort innrapportert til undersøkelsen om utenriksøkonomi (UT) og sammenstiller dataene med kvartalsvise valutakurser fra Norges Bank.

For å beregne kvartalsvise markedskursomvurderinger på norske aksjer som er eid av utlendinger (gjeldssiden), brukes utenlandsk andel etter pålydende verdi fra rapportør (UT) og sammenstiller de med markedskurser og reelle transaksjoner etter salgs-/kjøpsverdi fra Oslo Børs. Omvurderingene blir da beholdningsendringer minus transaksjoner. Dette gjelder kun børsnoterte foretak.

Andre type beregninger:

Data for husholdningenes feriehus i utlandet blir beregnet. Det er flere kilder som ligger bak, hvor det viktigste grunnlaget er tall fra selvangivelsen. Prisutvikling blir beregnet ut i fra informasjon om boligpriser/indekser og valutakurser i de enkelte landene. Transaksjoner blir dermed beregnet på bakgrunn av endring i tallgrunnlag fra selvangivelsen, mens omvurderinger beregnes fra informasjonen om prisutvikling på den eksisterende beholdningen.

Oppvekting av ikke-finansielle foretak:

Hovedkilden for sektoren ikke-finansielle foretak er den kvartalsvise UT-rapporteringen. Denne dekker de største foretakene i populasjonen og har en utvalgsstørrelse på 500-600 foretak. Årsundersøkelsen har et utvalg på i underkant av 3000 foretak. Kvartalstallene vektes opp til å tilsvare antall foretak som årsutvalget har. Denne massen utgjør rundt ti prosent ikke-finansielle foretaks totale fordringer og gjeld overfor utlandet.

Eksport og import som del av driftsregnskapet blir sesongjustert gjennom Kvartalsvis nasjonalregnskap, der dette inngår og er avstemt mot Utenriksregnskapet. Resten av utenriksregnskapet sesongjusteres ikke per i dag.

SSBs standard regler for konfidensialitet følges.

Det foreligger årlige og kvartalsvise tall for utenriksregnskapets drifts- og kapitalregnskap tilbake til 1970.

Se de historiske tabellene:

• 22 Nasjonalregnskap – her er det tall for drifts- og kapitalregnskapet
• 24.20 og 24.21 - her er det balansetall for fordringer og gjeld overfor utlandet

I statistikkbanken ligger det tall for finanstransaksjoner tilbake til 1. kvartal 2005. Disse tallene er basert på manualen “Balance of Payments and International Investment Position Manual (BPM6)”. Det er brudd med tidligere tall grunnet at finansregnskapet har hatt en større definisjonsmessig omlegging med den nye internasjonale manualen (BPM6) for funksjonen direkteinvesteringer og behandling av IMF-forpliktelser. Den foregående manualen BPM5-manualen var basert på retningsprinsippet for direkteinvesteringer mens BPM6 benytter fordrings- og gjeldsprinsippet. Se forklaring på de ulike prinsippene under avsnittet «definisjoner av viktige begrep og variabler». Finansregnskapet har tidsserier i statistikkbanken basert på Balance of Payments Manual (BPM5) tilbake til 1994.

I statistikkbanken ligger det sammenlignbare tall for beholdninger tilbake til 1. kvartal 2012. Før 2012 har vi kun årstall. Data for beholdninger fra og med 1998 og frem til 2012 er basert på andre prinsipper, dvs. med nettoføring av direkteinvesteringer i henhold til IMFs Balance of Payments Manual (BPM5). Data er derfor ikke sammenlignbare med fordrings- og gjeldstallene overfor utlandet fra og med 2012.

I og med at internasjonale retningslinjer for oppstilling av utenriksregnskapet følges, er statistikken sammenlignbar med andre lands tilsvarende statistikker.

Utenriksregnskapet bygger på flere kilder og vil avspeile den usikkerheten som ligger i det statistiske kildematerialet. For informasjon om måle- og bearbeidingsfeil i disse henvises det til hver enkelt kildestatistikk. I forbindelse med sammenstillingen av utenriksregnskapet finnes det rutiner for hvordan avstemming og konsistenskontroll av data skal gjøres. Utenriksregnskapet skal tilnærmet dekke alle transaksjoner mot utlandet, noe som krever beregning av tall for poster der grunnlagsstatistikken er mangelfull. På slike områder er usikkerheten til tallene større. Ved første gangs publisering er tallene foreløpige og vil være mer usikre enn endelige tall, som publiseres i påfølgende kvartal eller i forbindelse med senere revisjoner av tidligere årganger.

Dersom vi mangler tall fra en kildestatistikk kan det forekomme at enkelte data må imputeres.

Det kan forekomme utvalgsfeil i kildene, bl.a. for rapportering om utenriksøkonomi (UT) hvor populasjonen er i stadig endring grunnet oppkjøp/salg av foretak.

Det kan forekomme måle- og bearbeidingsfeil i regnskapsdataene. Disse uoverensstemmelsene kan ha flere årsaker, blant annet feil ved overføring av data fra foretakenes primærregnskap

Ulikt bokføringstidspunkt for beholdninger registrert i finansregnskapet og tilhørende inntekter/kostnader i driftsregnskapet kan gi statistisk avvik mellom beregnede transaksjoner i finansregnskapet og tilsvarende beregnede transaksjoner i driftsregnskapet

Mangelfylte oppgaver, ikke innrapporterte oppgaver og/eller feilrapportering fra rapportørene. I tilfeller der det er manglende innrapportering, så brukes statistiske metoder for å korrigere for dette.

For å sikre høy grad av dekning til lavest mulig kostnad, legges det stor vekt på å samle inn data fra de største foretakene/enhetene. Utvalgstrekking forutsetter i utgangspunktet at selve populasjonen omfatter det aller vesentlige av de enheter som har økonomiske mellomværende med utlandet. Det fins imidlertid ingen samlet oversikt over foretak som har slike mellomværender, men bruk av mange kilder og jevnlig oppfølging av potensiell populasjon tilsier at de største enhetene skal være dekket. Utenriksregnskapet viser en post som heter statistisk avvik. I prinsippet skal drifts- og finansregnskapet balansere, men dette er ikke mulig i praksis. Dvs. netto finansinvesteringer som fremkommer i driftsregnskapet skal være lik netto finansinvesteringer som fremkommer i finansregnskapet. Det skyldes blant annet ulike kilder, ulikt utvalg, periodisering, verdivurdering mv.

Andre feil og mangler kan oppstå.

Regnskapstall for et enkelt kvartal, eller for et enkelt år, er gjenstand for en løpende revisjons- og publiseringssyklus. Utenriksregnskapet følger nasjonalregnskapets revisjonssyklus, med første publisering av kvartalstall etter +60 dager. Data revideres hvert kvartal, med en større revisjon en gang i året, i forbindelse med at årsregnskaper og næringsoppgaver blir tilgjengelige. Kvartalstallene for et enkelt år får status som endelige kvartalstall 21 måneder etter utløpet av det aktuelle regnskapsåret (tidligere + 23 måneder). Periodiske hovedrevisjoner vil gi nye års- og kvartalstall ut over dette.

Landfordelte årlige driftsregnskapstall publiserer foreløpige tall 9 måneder etter årets utløp samtidig som foreløpige tall for den foregående årgangen skiftes ut med endelige tall (altså 21 måneder etter årets utløp).