Utenriksregnskap

Utenriksregnskapet viser endringer i Norges økonomiske forbindelser med utlandet.

Utenriksregnskapet stilles opp etter internasjonale vedtatte retningslinjer. Disse er nedfelt i "The Balance of Payments and International Investment Position Manual, 6th edition" (BPM6), utgitt av det internasjonale valutafondet (IMF). De prinsipper og definisjoner som der er fastlagt, er i overensstemmelse med tilsvarende internasjonale regler for oppstilling av nasjonalregnskapet, gitt i manualen "System of National Accounts" (SNA), og som er utgitt av en rekke internasjonale organisasjoner i fellesskap, deriblant FN. EU har utarbeidet en egen utgave av nasjonalregnskapsmanualen (ESA), som ivaretar spesielle forhold i medlemslandene. Denne er Norge, i følge EØS-avtalen, forpliktet til å følge.

Grunnleggende begreper:

Utenriksregnskapet er i likhet med nasjonalregnskapet bygd opp omkring tre grunnleggende økonomisk relaterte begreper: aktører, verdier og hendelser. Kort sagt kan en si at regnskapssystemene beskriver de hendelsene objektene utsettes for gjennom aktørenes handlinger:

-          Aktørene er institusjonelle enheter som tar økonomiske beslutninger og som kan stille opp et fullstendig regnskap for sin virksomhet. Den institusjonelle enheten er normalt sammenfallende med foretak, f.eks. aksjeselskap. I tillegg utgjør husholdningene og offentlig sektor viktige institusjonelle sektorer.

-          Verdier vil være enten realobjekter, dvs. varer og tjenester, eller finansobjekter/funksjoner som uttrykker ulike fordrings- og gjeldsforhold.

-          Hendelser omtales normalt som transaksjoner. Det grunnleggende kriteriet for at en transaksjon skal posteres i utenriksregnskapet er at den foretas mellom en innlending og en utlending. Som innlending regnes institusjonelle enheter som tar del i det økonomiske liv innenfor et lands territorium på varig basis, konvensjonelt satt til minst ett år.

Transaksjon:

En transaksjon er en overførsel i økonomisk sammenheng fra en part til en annen part, for eksempel når en vare byttes mot penger ved kjøp og salg. En transaksjon skal i utenriksregnskapet i prinsippet henføres til den perioden et objekt skifter eier fra/til Norge/utlandet. Konvensjonelt vil man ofte si at eierskifte har funnet sted når partene registrerer transaksjonene i sine regnskaper. For vareeksport og -import er det i praksis grensepassering, slik det registreres gjennom tolldeklarasjoner, som bestemmer periodiseringen. I utenriksregnskapets finansregnskap beregnes stort sett transaksjonene ved å ta beholdningsendringer justert for omvurderinger og andre volumendringer.

Alle transaksjoner skal i utgangspunktet vurderes til markedspriser, men det er ikke alltid informasjon om markedspris er tilgjengelig, da benyttes f.eks. bokført verdi eller historisk kost. Markedspris defineres som den sum en kjøper betaler for å få noe fra en selger, når begge er uavhengige parter og når bare kommersielle hensyn er til stede. Total eksport og total import skal føres til fob-priser (= free on board, dvs. verdi ved passering av eksporterende lands grense). Transaksjonstidspunktet, eller et gjennomsnitt over en periode, skal legges til grunn ved valutaomregning av transaksjoner fra utenlandsk til nasjonal valuta.

Beholdning:

Verdien av et objekt som for eksempel et foretak er i besittelse av på et bestemt tidspunkt. Beholdninger skal i prinsippet måles til markedspriser på det tidspunktet balansen settes opp.

Inntekter og utgifter:

Inntekter og utgifter inkluderes i nasjonal- og utenriksregnskapet eksklusiv gevinster og tap, enten de er realiserte eller urealiserte. Slike poster er imidlertid med på å forklare totale balanseendringer som finnes sted i løpet av en periode og betraktes som omvurderinger.

Omvurderinger:

Andre endringer i beholdningene enn transaksjoner, dvs. hovedsakelig valutakursendringer, av- og nedskrivinger samt gevinst og tap. Andre volumendringer som sektorskifter, føres også her.

Dobbelt bokholderi:

Føringen i utenriksregnskapet bygger på reglene for dobbelt bokholderi. Alle hendelser er i prinsippet representert med to posteringer, en kredit- og en debetpostering. For de fleste transaksjoner mottar den ene parten en økonomisk verdi som det gis motytelser for. Både ytelsen og motytelsen vil normalt bli registrert. F.eks. vil eksport av en vare bli notert i utenrikshandelsstatistikken og ført som en kreditpost i driftsregnskapet, mens den tilhørende fordringsøkningen overfor utlandet, f.eks. i form av økt valutabeholdning, posteres på debetsiden i finansregnskapet. Det er som oftest ulike kilder som gir oss informasjon om hhv. eksporten og den tilhørende fordringsøkningen, så en av utfordringene med utenriksregnskapet er å få lik informasjon om kredit – og debetsiden av regnskapet. I andre tilfeller forekommer det ingen motytelse, f.eks. i forbindelse med gaver, og man får kun én registrering i statistiske kilder. I disse tilfellene konstrueres en motpost. I dette eksemplet i form av en overføring, slik at kravet om to posteringer oppfylles.

Oppbygging

Utenriksregnskapet er en integrert del av nasjonalregnskapet og viser et speilbilde av nasjonalregnskapets oppstilling av sektoren utlandet. I utenriksregnskapet sees transaksjonene med norske øyne, mens de i nasjonalregnskapet vil være sett fra utlandets ståsted. Et overskudd på driftsbalansen for Norge i utenriksregnskapet, vil i nasjonalregnskapet fremstå som et underskudd for sektoren utlandet.

Tabellen nedenfor illustrerer de ulike komponentene i utenriksregnskapets drifts- og kapitalregnskap og finansregnskap:

1)            Driftsbalansen

Varer- og tjenestebalansen

Rente- og stønadsbalansen

2)            Saldo kapitalkonto

3)            Nettofinansinvestering, drifts- og kapitalregnskapet

4)            Finansregnskapet, fordring/gjeld

Direkteinvesteringer

Porteføljeinvesteringer

Andre finansinvesteringer

Internasjonale reserver

5)            Nettofinansinvesteringer, finansregnskapet

6)            Statistisk avvik

Følgende definisjoner gjelder:

Sammenhengen mellom driftsregnskapet, kapital- og finansregnskapet:

1+ 2 =3

4 fordring – 4 gjeld = 5

3 – 5 = 6

Konsistent utenriksregnskap fordrer at:

 (3) = (5)

Forklaring av de ulike regnskapene

Den definisjonsmessige sammenhengen mellom driftsregnskapet og finansregnskapet, er at et overskudd på driftsregnskapet, korrigert for netto kapitaloverføring og netto anskaffelse av immateriell kapital (lisenser, konsesjoner etc.), øker netto fordringer overfor utlandet (eller reduserer netto gjeld), mens et underskudd på driftsregnskapet vil redusere netto fordringer (eller øke netto gjeld).

1)      Driftsregnskapet omfatter eksport og import av varer og tjenester, med vare- og tjenestebalansen som saldo. I tillegg gis data for lønn, formuesinntekter og - utgifter, samt løpende overføringer og stønader til og fra utlandet. Denne delen har rente- og stønadsbalansen som saldopost. Ved å summere saldoene på de to delene kommer en frem til den totale driftsbalansen overfor utlandet.

2)      Kapitalkontoen omfatter kjøp og salg av immateriell kapital som lisenser og rettigheter, og kapitaloverføringer. Sistnevnte er verdien av finans- eller realkapitalformue som gis bort uten motytelse. Dette innebærer at saldoen på driftsregnskapet må korrigeres for netto kapitaloverføringer for å komme frem til netto finansinvesteringer.

3)      Finansregnskapet viser transaksjoner i fordringer og gjeld overfor utlandet i løpet av perioden.  Resultatet av transaksjoner registrert i driftsregnskapet gjenspeiler seg normalt i endringer i fordringer og gjeld overfor utlandet. For eksempel vil inntekten av en vare som selges til utlandet bli registrert i driftsregnskapet. Denne inntekten kan for eksempel plasseres i en utenlandsk bank og derigjennom styrke Norges fordringsposisjon gjennom en økning i beholdningen av finansobjektet bankinnskudd i utlandet. Denne plasseringen i en utenlandsk bank vil registreres som en transaksjon i finansregnskapet. I finansregnskapet inngår det dessuten transaksjoner som ikke har sin motpost på driftsregnskapet, men som derimot er omplasseringer av eksisterende fordringer og gjeld. Et eksempel kan være en innlending som benytter seg av midler på en utenlandsk bankkonto til nedbetaling av et tidligere opptatt lån i utlandet.

I presentasjonen av finansregnskapet er det en hovedinndeling i funksjonene direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer, andre finansinvesteringer og internasjonale reserver. Under hver av disse hovedkategoriene finnes en underoppdeling på type finansobjekt samt opplysninger om sektorer som er involvert i transaksjonen. Se også «Om statistikken» til Fordringer og gjeld overfor utlandet for nærmere beskrivelse av funksjon og finansobjekter som brukes i begge statistikkene.

Særskilt for direkteinvesteringer - fordring/gjeldsprinsippet og retningsprinsippet:

Direkteinvesteringenes lån og varekreditter kan bli presentert på to måter, enten etter retningsprinsippet eller etter fordrings - og gjeldsprinsippet. Retningsprinsippet viser direkteinvesteringene etter hvilken retning det er på direkteinvesteringsforholdet, mens fordrings- og gjeldsprinsippet viser direkteinvesteringer etter hvorvidt investeringen er relatert til en fordring eller gjeld. BPM5-manualen var basert på retningsprinsippet hvor investeringsobjektets fordringer på investor ble nettet mot eventuell gjeld. I BPM6 benytter en fordrings- og gjeldsprinsippet hvor lån og varekreditter bruttoføres, dvs. en fordring er en fordring og en gjeld er en gjeld uansett hvem som er investor/investeringsobjekt. SSB publiserer en egen statistikk som heter «Direkteinvesteringer» og her brukes retningsprinsippet fortsatt i henhold til internasjonale retningslinjer for denne spesialstatistikken. Se også ytterligere forklaringer under denne statistikkens «Om statistikken».

4)      Totale fordringstransaksjoner fratrukket totale gjeldstransaksjoner gir som resultat netto finansinvesteringer. Sum netto finansinvesteringer fra drifts- og kapitalregnskapet presenteres i utenriksregnskapets hovedtabell.

• Nettofinansinvestering definert i drifts- og kapitalregnskapet =

Driftsbalansen + netto kapitaloverføringer - nettoinvesteringer i ikke-finansiell kapital

• Nettofinansinvestering definert i finansregnskapet =

Netto anskaffelse av finansielle fordringer - netto gjeldsstiftelse

5)      I prinsippet skal sum nettofinansinvesteringer balanseres mellom drifts- og kapitalregnskapet og finansregnskapet. Statistisk avvik oppstår dersom nettofinansinvesteringer fra drifts- og kapitalregnskapet ikke er identisk med nettofinansinvesteringer fra finansregnskapet. (Posten har karakter av en statistikks residualstørrelse, som får det dobbelte bokholderi til å stemme.) Ubalanser mellom regnskapene er vanlig for denne statistikken. Det er ulike årsaker til at et statistisk avvik oppstår. Eksempler er periodiseringsproblem, ufullstendig datakilder, ulike utvalg og kvalitetsproblemer med innrapporterte data.   

Nettofinansinvesteringer (fra finansregnskapet) kan korrigeres for omvurderinger og andre volumendringer. En kommer da frem til endring i Norges nettofordring/-gjeld overfor utlandet.

Landfordelt utenriksregnskap
Det landfordelte utenriksregnskapet er først og fremst fokusert på landfordeling av handel med tjenester. I forbindelse med rapportering til Eurostat er det krav om landfordeling på et relativt aggregert nivå, men med mer detaljer om EU-landene. For handel med varer ligger informasjonen om landfordelingen i kildedata som publiseres separat med høyere aktualitet enn utenriksregnskapet. Publiseringen av landfordelt utenriksregnskap er knyttet opp mot rapporteringskravene om handel med tjenester. Det er også dette det vises størst interesse for fra brukermiljøene både nasjonalt og internasjonalt.

Landfordeling skjer på et detaljert nivå, og i hovedsak på to måter: 1) kilder inneholder landdimensjonen fra rapportør eller administrative data, og blir således automatisk tatt inn i beregningssystemet, eller 2) beregningen skjer i ettertid vha relevant informasjon om landfordeling av transaksjonen.

 Standard klassifikasjoner

Sektor: Institusjonell sektorgruppering er en statistisk standard. Økonomien er delt inn i fem innenlandske hovedsektorer og utlandet som utgjør en egen sektor. Hver sektor omfatter institusjonelle enheter med samme økonomiske funksjon, for eksempel produksjon, formidling av kreditt eller konsum. Eksempler på institusjonelle enheter som er gruppert sammen er ikke-finansielle og finansielle foretak, husholdninger og offentlige forvaltningsenheter.

Institusjonelle sektorer er grupperinger av institusjonelle enheter. De institusjonelle enhetene klassifiseres i sektorer etter samfunnsøkonomisk funksjon, organisasjonsform og eierskap.

Den institusjonelle sektorklassifikasjonen i statistikken er harmonisert med anbefalingene i BPM6, 2008 SNA og ESA 2010. For nærmere beskrivelse av hver enkelt sektor, se ssb.no

Produktdimensjonen i driftsregnskapet er basert på CPA (categorization of Products by Activity) som er anbefalt i ESA og som er knyttet opp mot næringsnomenklaturen NACE som også benyttes i nasjonalregnskapet.

Landfordelingen er basert på iso 3166.

Nasjonalt.

Kvartalsvis publisering 60 - 70 dager etter kvartalets utgang. Det tilsvarer publisering i mars, juni, september og desember. Nærmere informasjon om publiseringsdato finnes i publiseringskalenderen på SSB.no.

Rapportering av utenriksregnskapsdata til Eurostat, EUs statistikkbyrå, har en lovmessig forankring i form av Rådsregulering nr. 184/2005 med flere. Dessuten rapporteres data til Det internasjonale valutafondet (IMF), Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS).

Utenriksregnskapet inngår også i IMFs forpliktende program for dataspredning (SDDS) som Norge har sluttet seg til.

Ikke relevant

Formålet med utenriksregnskapet er å gi informasjon om Norges økonomiske forbindelser med utlandet. Utenriksregnskapet viser drifts- og finanstransaksjoner i løpet av et kvartal. Statistikken er en del av nasjonalregnskapet med sammenfallende prinsipper og definisjoner. Finanstransaksjonene tilsvarer beholdningene, korrigert for beholdningsendringer, omvurderinger og andre volumendringer, som er presentert i statistikken Fordringer og gjeld overfor utlandet.

Utenriksregnskapet lages bl.a. for å innfri forpliktelser overfor internasjonale organisasjoner som bruker tallene til bl.a. internasjonale sammenligninger. Statistikken følger definerte retningslinjer gitt i IMFs Balance of Payments and International Investment Position Manual (BPM). De internasjonale retningslinjene har vært revidert en rekke ganger i løpet av utenriksregnskapets historie. I desember 2014 gikk statistikken over til å bruke utgave nr.6 (BPM6). Den nye manualen har en del nye definisjoner og endringer på finansobjekt og sektorinformasjon (se Definisjoner) som skaper brudd i tidsseriene for utenriksregnskapet.  Tidsserier basert på BPM6 vil for drifts- og kapitalregnskapet gå tilbake til 1981, mens for finansregnskapet vil seriene gå tilbake til 2005. Det foreligger sammenlignbare tidsserier for deler av utenriksregnskapet tilbake til 1970.

Allerede på 1800-tallet ble det laget statistikk over Norges utenrikshandel med varer. Likeledes statistikk over skipsfartens fraktinntekter. I 1919 lagde Statistisk sentralbyrå en oversikt over Norges fordringer og gjeld overfor utlandet. Denne ble ganske raskt utarbeidet årlig. Etter 2. verdenskrig inngikk SSB en avtale med Norges Bank om utnyttelse av datamaterialet som forelå i forbindelse med valutakontrollen (valutastatistikk) og SSB startet publisering av Betalingsbalansen basert på nevnte kilder. Fra og med midten av 1950-årene ble statistikken publisert under betegnelsen Utenriksregnskap.

Hovedbrukere er internasjonale organisasjoner, dvs. IMF, Eurostat, OECD og BIS. Utenriksregnskapet brukes ellers blant annet av aktører i finans- og næringsliv, offentlige myndigheter og media. Utenriksregnskapet inngår i nasjonalregnskapet som sektoren utlandet.

Ingen eksterne brukere har tilgang til statistikk før den er publisert samtidig for alle kl. 08.00 på ssb.no etter forhåndsvarsling senest tre måneder før i Statistikkalenderen. Dette er et av de viktigste prinsippene i SSB for å sikre likebehandling av brukerne.

Utenriksregnskapets tall for import og eksport samt inntekter og overføringer til og fra utlandet er konsistent med tilsvarende tall i nasjonalregnskapet. Utenriksregnskapets finansregnskap inngår som sektoren utland i nasjonalregnskapets finansregnskap. 

Når det gjelder eksport og import av varer har utenriksregnskapet et noe videre omfang enn utenrikshandel med varer. Forskjellen ligger i at utenriksregnskapet inkluderer eksport av varer direkte fra norsk sokkel, import av bunkers for norske skip og fly i utenlandske havner og flyplasser, direkte import av varer til oljevirksomheten på norsk sokkel, samt at utenriksregnskapet omdefinerer visse varekategorier i utenrikshandelen til tjenesteposter. Eksport og import av tjenester har ellers et videre omfang i utenriksregnskapet enn i statistikken utenrikshandel med tjenester, da den sistnevnte kun dekker sektoren ikke-finansielle foretak.

Utenriksregnskapets finansregnskap har samme prinsipper og detaljgrad som statistikken fordringer og gjeld overfor utlandet. Fordringer og gjeld overfor utlandet viser kvartalsvise beholdninger. Beholdninger sammen med transaksjoner, omvurderinger og andre volumendringer gir en samlet og konsistent oversikt over den finansielle delen av utenriksøkonomien.

SSB lager en egen statistikk for direkteinvesteringer i Norge og i utlandet og norske porteføljeinvesteringer i utlandet. Direkteinvesteringsstatistikken skiller seg metodemessig fra funksjonen direkteinvesteringer som inngår i utenriksregnskapet, og tallene er derfor ikke direkte sammenlignbare. Statistikken er en årsstatistikk. Se mer om metoden som brukes i utenriksregnskapet under avsnittet «Definisjoner av viktige begrep og variabler». Statistikken porteføljeinvesteringer i utlandet er en årsstatistikk og er en beholdningsstatistikk.

Kildedata som inngår i utenriksregnskapet samles inn med henvisning til ulike hjemler. De viktigste er statistikkloven og finanstilsynsloven.

• De viktigste EU-reguleringene er:

  • Europaparlaments- og rådsforordning (EF)      nr. 184/2005 av 12. januar 2005 om Felleskapets statistikk over      utenriksregnskap, internasjonal tjenestehandel og utenlandske direkte      investeringer
  • Kommisjonsforordning (EF) nr. 228/2014      av 10. mars 2014 som gjennomfører europaparlaments- og rådsforordning (EF)      nr. 184/2005 om Felleskapets statistikk for betalingsbalanse,      internasjonal handel med tjenester og direkte investeringer i/fra      utlandet, med hensyn til formatet og prosedyrene for dataoverføring

I prinsippet skal alle økonomiske transaksjoner som innlendinger har mot utlendinger dekkes. Men i praksis blir ikke dette gjort, dels som følge av utvalgstellinger og dels som følge av at en del økonomiske forhold med utlandet unnslipper registrering og dermed faller utenfor kjent populasjon. For husholdningene har vi ikke direkte datainnsamling, og tall beregnes basert på ulike kilder.

Utenriksregnskapet bygger på primærstatistikk innsamlet av flere seksjoner i Statistisk sentralbyrå.

De viktigste kildene til driftsregnskapet er:

-          statistikk over utenrikshandel med varer,

-          petroleumsstatistikk

-          utvalgsundersøkelsene for ikke-finansielle foretak,

-          strukturstatistikk for sjøfart,

-          offentlig forvaltnings regnskapsstatistikk,

-          rapportering fra finansinstitusjoner (ORBOF, FORT)

-          regnskapsstatistikk for finansinstitusjoner utenom banker 

-          reiseundersøkelsene.

De viktigste kildene til finansregnskapet er:

-              Data for forsikringsselskaper samles inn av SSB gjennom FORT-rapporteringen. Beholdningene blir rapportert på kvartals- og årsbasis. Transaksjoner for aksjer og andre verdipapirer, samt på utlån og lån rapporteres inn på kvartalsbasis. Resultatregnskapet rapporteres på kvartal og år, og tall for renter og utbytte brukes i driftsregnskapet.  Finansregnskapet leser inn rapporterte beholdninger og transaksjoner hvert kvartal. Beholdningsendring for de objekter som ikke rapporteres via transaksjonsrapporten blir ført som transaksjoner.

-              Data for banker, kredittforetak, finansieringsselskaper, Norges Bank og Statens pensjonsfond utland samles inn av SSB gjennom ORBOF-rapporteringen. Regnskapsstørrelsene for beholdninger innrapporteres på måneds- og årsbasis. Transaksjoner for aksjer og rentebærende verdipapirer rapporteres inn på kvartalsbasis. I tillegg rapporteres det inn visse valutakurs- og markedskursomvurderinger i kvartalsresultatregnskapet. Resultatregnskapsvariable rapporteres på kvartal og år, og tall for renter og utbytte brukes i driftsregnskapet. Finansregnskapet leser inn rapporterte beholdninger, transaksjoner og omvurderinger per kvartal og år, mens der rapporterte tall mangler (enten transaksjoner eller omvurderinger), beregner vi oss frem til transaksjonene.

-              Data for ikke-finansielle foretak og enkelte finansielle foretak (ikke inkludert i ORBOF/FORT/PORT) hentes inn av SSB via rapportering om utenriksøkonomi (UT). Beholdninger og omvurderinger blir rapportert på kvartals- og årsbasis. Transaksjoner blir beregnet ved å trekke omvurderinger fra beholdningsendring. For objekter som ikke rapporteres med omvurderinger blir transaksjoner satt lik beholdningsendring.

-              Data for pensjonskasser samles inn av SSB gjennom PORT-rapporteringen. Beholdningene blir rapportert på årsbasis. For å lage kvartalsvise transaksjonstall til finansregnskapet gjøres en del beregninger basert på innrapporterte data fra norske verdipapirdepot.

-              Innrapporterte data for offentlig forvaltning (stats- og kommuneforvaltningen) omfatter beholdninger og enkelte valutakurs- og markedsprisomvurderinger. Transaksjonstall beregnes på bakgrunn av innrapporterte beholdninger og omvurderinger. (Tall for Statens pensjonsfond utland hentes fra ORBOF-rapporteringen).

-              En del av dataene som gjelder verdipapirer er hentet fra norske verdipapirdepot og Verdipapirsentralen (VPS). Depotene rapporterer beholdningstall til SSB. VPS-dataene er en totaltelling av verdipapirer registrert i VPS hvor transaksjoner og beholdninger hentes inn til SSB.

To av kildene benytter utvalgsundersøkelser. Det gjelder innsamling av data for ikke-finansielle foretak og enkelte finansielle foretak, samt innsamlingen fra norske depoter. Begge undersøkelsene bruker «cut off»-utvalg og dekker de største enhetene som gjør vesentlig utslag i statistikken.  Tallene for øvrige sektorer (husholdninger, ideelle organisasjoner mv.) er enten totaltellinger basert på regnskapsinformasjon eller bygger på informasjon fra administrative kilder.

Landfordeling
Dette skjer på et detaljert nivå, og i hovedsak på to måter: 1) kilder inneholder landdimensjonen fra rapportør eller administrative data, og blir således automatisk tatt inn i beregningssystemet, eller 2) beregningen skjer i ettertid vha relevant informasjon om landfordeling av transaksjonen.

Datainnsamling:

Utenriksregnskapet har ingen egen datainnsamling, men bygger på kildene som er omtalt under «Datakilder og utvalg».

Revisjon:

Tallene i utenriksregnskapet kontrolleres og vurderes ved hver publisering, der integreringen med nasjonalregnskapet er et viktig instrument. Utenriksregnskapet følger nasjonalregnskapets revisjonssyklus, med første publisering av kvartalstall etter 60 - 70 dager og endelige årstall etter om lag 20 måneder. Data revideres hvert kvartal, med en større revisjon en gang i året i forbindelse med at årsregnskaper og næringsoppgaver blir tilgjengelige.

I 2014 hadde vi en større revisjon av utenriksregnskapet. Dette fordi oppdaterte utgaver av to internasjonale manualer, Balance of Payments and International Investment Position Manual (BPM6) og European System of national Accounts (ESA 2010) ble tilgjengelig. Når det gjelder finansregnskapet er det gjort en god del tallrevisjoner i datagrunnlaget for tidsperioden 2005-2014, spesielt for ikke-finansielle foretak. 

Beregninger:

For noen av postene i utenriksregnskapet hentes tallene direkte fra grunnlagskilden. For andre poster underlegges grunnlagskilden en beregning før publiserte tall fremkommer. Her omtales kort noen av de viktigste beregningene:

Driftsregnskapet:

For tjenester foretas enkelte definisjonsmessige justeringer av kildedataene. For andre inntekter og utgifter foretas en beregning der utviklingen i utvalgsbasert statistikk kombineres med nivåtall fra sist kjente årstall.

Reinvestert fortjeneste

Reinvestert fortjeneste inngår både i drifts- og finansregnskapet. Reinvestert fortjeneste blir beregnet. Dette er den delen av overskuddene, i helt eller delvis eide foretak, som ikke utbetales som utbytte, men som forblir i foretakene. Reinvestert fortjeneste presenteres på ulike måter avhengig om eierkapitalen/egenkapitalen rapporteres til historisk kostverdi eller til egenkapitalverdi. Uansett inngår den med samme verdi i driftsregnskapet og i finansregnskapet, og påvirker følgelig ikke nettofinansinvesteringene.

Finansregnskapet:

Alle objekter som inngår i utenriksregnskapet skal i utgangspunktet være vurdert til markedsverdi eller tilsvarende verdivurdering.  Dette er spesielt viktig for egenkapitalen. Når markedsverdien ikke er oppgitt, beregnes en tilnærmet markedsverdi når vi har informasjon om det, hvis ikke brukes den verdien vi har tilgjengelig.

Finanstransaksjoner

Finanstransaksjoner beregnes i stor grad med utgangspunkt i rapporterte beholdninger og omvurderinger. Ligningen som benyttes er:

Inngående balanse + transaksjon + omvurderinger + andre volumendringer = Utgående balanse.

Enkelte kilder rapporterer inn kun beholdninger for en del av finansobjektene, dvs. vi mottar ikke informasjon om transaksjoner eller omvurderinger. I disse tilfellene blir beholdningsendring satt lik transaksjon.

Omvurderinger

Omvurderinger blir beregnet som følge av valutakurssvingninger eller markedskursendringer. Disse beregningene er spesielt omfattende for sektoren ikke-finansielle foretak:

For å beregne kvartalsvise valutakursomvurderinger på lån bruker vi den årlige valutafordelingen rapportert til undersøkelsen om utenriksøkonomi (UT) og sammenstiller dataene med kvartalsvise valutakurser fra Norges Bank.

For å beregne kvartalsvise markedskursomvurderinger på norske aksjer (gjeldssiden) brukes utenlandsk andel etter pålydende verdi fra rapportør (UT) samt markedskurser og reelle transaksjoner etter salg/kjøp verdi fra Oslo Børs. Omvurderingene blir da beholdningsendringer minus transaksjoner. Dette gjelder kun børsnoterte foretak.

Andre type beregninger:

Data for husholdningenes feriehus i utlandet blir beregnet. Det er flere kilder som ligger bak, hvor det viktigste grunnlaget er tall fra selvangivelsen. Prisutvikling blir beregnet ut i fra informasjon om boligpriser/indekser og valutakurser i de enkelte landene. Transaksjoner blir dermed beregnet på bakgrunn av endring i tallgrunnlag fra selvangivelsen, mens omvurderinger beregnes fra informasjonen om prisutvikling på den eksisterende beholdningen.

Eksport og import som del av driftsregnskapet blir sesongjustert gjennom Kvartalsvis nasjonalregnskap, der dette inngår og er avstemt mot Utenriksregnskapet. Resten av utenriksregnskapet sesongjusteres ikke pr i dag.

SSBs standard regler for konfidensialitet følges.

Det foreligger årlige og kvartalsvise tall for utenriksregnskapets drifts- og kapitalregnskap tilbake til 1981. Relevant historiske tabeller finnes her (f.eks 22.8/9, 24.20/21).

 I statistikkbanken foreligger det sammenlignbare tall på kvartalsbasis tilbake til 1. kvartal 2005 for finansregnskapet basert på Balance of Payments and International Investment Position Manual (BPM6). Det er brudd i tidsseriene grunnet at finansregnskapet har hatt en større definisjonsmessig omlegging med den nye internasjonale manualen (BPM6) for funksjonen direkteinvesteringer og behandling av IMF-forpliktelser.  BPM5-manualen var basert på retningsprinsippet for direkteinvesteringer mens BPM6 benytter fordrings- og gjeldsprinsippet. Se forklaring på de ulike prinsippene under avsnittet «definisjoner av viktige begrep og variabler». Finansregnskapet har avsluttede tidsserier i statistikkbanken basert på Balance of Payments Manual (BPM5) tilbake til 1994. Tildelte spesielle trekkrettigheter (SDR) hos IMF har tidligere kun opptrådt på fordringssiden, i det ingen tilsvarende forpliktelser (lån) ble postert. Dette er endret, så SDR posteres på fordringssiden under funksjonen internasjonale reserver, mens det tilhørende lånet fra IMF (SDR) nå posteres på gjeldssiden under funksjonen andre finansinvesteringer i de nye tidsseriene.

I og med at internasjonale retningslinjer for oppstilling av utenriksregnskapet følges, er statistikken sammenlignbar med andre lands tilsvarende statistikker.

Utenriksregnskapet bygger på flere kilder og vil i stor grad avspeile den usikkerheten som ligger i det statistiske kildematerialet. For informasjon om måle- og bearbeidingsfeil i disse henvises det til hver enkelt kildestatistikk. System for oppstilling av utenriksregnskap inneholder mange rutiner for avstemming og konsistenskontroll av data. På den annen side skal utenriksregnskapet tilnærmet dekke alle transaksjoner mot utlandet, noe som krever beregning av tall for poster der grunnlagsstatistikken er mangelfull. På slike områder er usikkerheten knyttet til tallene større. Ved første gangs publisering er tallene foreløpige og vil være mer usikre enn endelige tall, som publiseres i påfølgende kvartal eller i forbindelse med senere revisjoner av tidligere årganger.

Dersom vi mangler tall fra en kildestatistikk kan det forekomme at enkelte data må imputeres.

Det kan forekomme utvalgsfeil i kildene, bl.a. for rapportering om utenriksøkonomi (UT) hvor populasjonen er i stadig endring grunnet oppkjøp/salg av foretak.

Utenriksregnskapet publiserer en post som heter statistisk avvik. I prinsippet skal drifts- og finansregnskapet balansere, men dette er ikke mulig i praksis. Det skyldes blant annet ulike kilder, ulikt utvalg, periodisering, verdivurdering mv.

Andre feil og mangler kan oppstå.

Regnskapstall for et enkelt kvartal eller for et enkelt år er gjenstand for en løpende revisjons- og publiseringssyklus. Utenriksregnskapet følger nasjonalregnskapets revisjonssyklus, med første publisering av kvartalstall etter +60 dager. Data revideres hvert kvartal, med en større revisjon en gang i året i forbindelse med at årsregnskaper og næringsoppgaver blir tilgjengelige. Kvartalstallene for et enkelt år får status som endelige kvartalstall 21 måneder etter utløpet av det aktuelle regnskapsåret (tidligere + 23 måneder).

Periodiske hovedrevisjoner vil gi nye års og kvartalstall ut over dette. I 2014 hadde vi en slik større revisjon av utenriksregnskapet. Dette fordi det har kommet en ny utgave av to internasjonale manualer, Balance of Payments and International Investment Position Manual (BPM6) og European system of national Accounts (ESA 2010). Når det gjelder finansregnskapet er det gjort en god del tallrevisjoner i datagrunnlaget for tidsperioden 2005-2014, spesielt for ikke-finansielle foretak.

For landfordelte årlige tall, publiseres foreløpige tall 9 måneder etter årets utløp samtidig som foreløpige tall for den foregående årgangen skiftes ut med endelige tall (altså 21 måneder etter årets utløp).