I denne artikkelen beskriver vi innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre og disse gruppenes sammensetning. Artikkelen deles i tre hoveddeler: gruppenes sammensetning, demografiske endringer og familie- og husholdningsstruktur. I den første delen som omhandler befolkningsstruktur beskriver vi hvem disse gruppene omfatter når det gjelder kjønn, alder, landbakgrunn, botid i Norge og hvor i landet de bor. Videre beskriver vi demografiske endringer blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Her presenteres tall for fruktbarhet og sivilstandsendringer. Vi presenterer deretter innvandrernes innvandringsgrunn, som kan være arbeid, flukt, familie eller utdanning. I den siste delen ser vi på innvandrernes husholdningssammensetning.
Hvem og hvor mange er innvandrere?
I statistikken definerer Statistisk sentralbyrå (SSB) innvandrere som personer som selv har innvandret til Norge, som er født i utlandet, har to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Dette er en beskrivende, og ikke en normativ definisjon. Definisjonen er entydig fordi alle fire betingelsene må være oppfylt. Denne definisjonen gjelder for alle, og er ikke forbeholdt personer med bestemte oppholdsgrunnlag eller fra bestemte land. Den gjelder uansett om det er en arbeidsinnvandrer fra Sverige, flyktning fra Ukraina eller student fra Kina.
Det er gode grunner til at denne definisjonen er laget. Tidligere fantes det ikke andre måter å telle innvandrere på enn ved å telle utenlandsfødte og utenlandske statsborgere. Denne tilnærmingen var utilfredsstillende av flere grunner. Statsborgerskapet kan endres uten at det betyr noe for om en person er innvandrer eller ikke. På samme måte kan en være født i utlandet av for eksempel norskfødte foreldre. SSB utarbeidet derfor en egen definisjon av innvandrere og laget en standard for innvandrergruppering basert på eget, foreldrenes og besteforeldrenes fødeland. En slik gruppering står fast over tid. Egenskaper ved gruppen sett under ett, blir ikke påvirket av skifte av statsborgerskap.
Flere grupper med innslag av utenlandsk bakgrunn
I statistikken deler SSB ofte befolkningen inn i tre hovedgrupper: innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen. I virkeligheten kan man dele befolkningen inn i 30 små og store grupper etter eget, foreldrenes og besteforeldrenes fødeland. Innvandrere er bare en av disse kombinasjonene (Statistisk sentralbyrå, 2023). Den største av de 30 gruppene, er befolkningen uten innslag av utenlandsfødte i tre generasjoner. Dvs. ingen, hverken personen selv, foreldrene eller besteforeldre er født i utlandet. I 2023 utgjorde dette 3 807 000 personer. Innvandrerne var den nest største gruppen, og utgjorde 877 000. I denne gruppen, er som sagt, alle tre generasjoner født i utlandet. Den tredje største gruppen er de som har en utenlandsfødt forelder og to utenlandsfødte besteforeldre, men selv er født i Norge. I alt talte de 234 200.
Den fjerde største gruppen var norskfødte med innvandrerforeldre, som talte 213 800 personer. Som navnet sier, er de selv født i Norge, begge foreldrene er født i utlandet og har innvandret til Norge, og alle fire besteforeldre er født i utlandet. Alderssammensetningen av gruppen som helhet, varierer naturlig nok over tid. Ved inngangen til 2023, består gruppen av mange unge personer. 3 av 4 var under 20 år. De fleste av de eldste norskfødte med innvandrerforeldre, er barn av de første innvandrergruppene som kom på 1970-tallet. De største gruppene blant disse, er barn av pakistanske, vietnamesiske, tyrkiske og srilankiske innvandrere. Norskfødte med pakistanske foreldre er den største gruppen. Siden har andre store innvandrergrupper fått barn mens de har bodd i Norge, slik som innvandrere fra Polen, Somalia, Eritrea og Irak. Norskfødte med polske foreldre er etter hvert blitt den nest største gruppen blant norskfødte med innvandrerforeldre, med 16 600 personer totalt, hvorav 94 prosent er under 16 år.
Infografikk som viser utviklingen i antall og andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre siden 1970. Per 1. januar 2023 er det 877 226 innvandrere og 213 812 norskfødte med innvandrere foreldre. Det utgjør hhv. 16,0 og 3,9 prosent av befolkningen, dvs at den øvrige befolkningen utgjør 80,1 prosent. Fra 2007-08 var det stor årlig økning i innvandringen som skyldtes EU-utvidelsen. I løpet av 2010 passerte antall innvandrere en halv million. Utover 2010- og 2020-tallet har antall norskfødte med innvandrerforeldre blitt flere.
Den største gruppen norskfødte med innvandrerforeldre som er små barn i alderen 0–5 år, er de med polsk bakgrunn, med nesten 7 600. Norskfødte med innvandrerforeldre fra Syria, er den nest største gruppen med små barn opp til 5 år, med nesten 4 500. Norskfødte med eritreiske, somaliske og irakiske foreldre er også blant de største gruppene, og har foreldre som i hovedsak kom til Norge som flyktninger, se tabell 3.
Hvor mange barn har foreldre som begge er norskfødte med innvandrerforeldre?
Dette er personer som er født i Norge av to norskfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Denne gruppen utgjorde 2 600 personer ved inngangen til 2023. Gruppen er med andre ord svært liten, og den er svært ung. 6 av 10 er under seks år og 97 prosent er under 18 år. De som tilhører denne gruppen, har i hovedsak besteforeldre som innvandret til Norge på 1970-tallet. Over halvparten har besteforeldre fra Pakistan. Av andre grupper kan vi nevne Tyrkia, Vietnam og Marokko med henholdsvis 12, 9 og 8 prosent.
… og hvor mange er barn av en innvandrer og en norskfødt med innvandrerforeldre?
Denne gruppen omfatter personer som er født i Norge av foreldre hvor den ene er norskfødt med innvandrerforeldre, og den andre er innvandrer. Alle fire besteforeldre er med andre ord født i utlandet. På landsbasis talte gruppen 13 100 personer per 1. januar 2023. De er gjennomgående unge, en stor andel er under 18 år (87 prosent), og 37 prosent er under seks år. 48 prosent har en forelder og fire besteforeldre som er født i Pakistan. Den nest største gruppen er på 10 prosent, og har familiebakgrunn med tilknytning til Tyrkia.
Hvor kommer innvandrerne fra?
Både antall innvandrere og andelen de utgjør av totalbefolkningen, har økt kraftig siden 1970. I 1970 bodde det 57 000 innvandrere i Norge, mens det ved inngangen til 2023 bodde 877 000. For 53 år siden var under 1,5 prosent av Norges befolkning innvandrere. Denne andelen hadde vokst til 16 prosent i 2023. I løpet av alle disse årene har også gruppens sammensetning endret seg. I 2023 er innvandrerne er en svært sammensatt gruppe som har bakgrunn fra 223 land og selvstyrte regioner.
EU-utvidelsen i 2004 var en viktig faktor for endringen i sammensetningen av innvandrergruppen i Norge. Etter utvidelsene i 2004-2013 var det 13 nye land som ble med i EU, og vi har sett en betydelig økning i arbeidsinnvandring fra mange av disse landene. Arbeidsinnvandringen var spesielt stor i tiårsperioden 2006–2016. I 1970 utgjorde innvandrere fra disse 13 landene bare 5 prosent av alle innvandrerne som var bosatt i landet, mens i 2023 utgjorde de 24 prosent. I absolutte tall utgjorde dette henholdsvis 2 900 og 207 900 personer.
I 1970 hadde hele 71 prosent av innvandrerne bakgrunn fra Norden og de gamle EU/EFTA-landene (EU/EFTA før 2004 utenom Norden). Kun 9 prosent var fra de nye EU-landene (Nye EU-land etter 2004) og Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia. Det var innvandrere fra Norden som utgjorde den største andelen innvandrere i 1970. Siden 1954 har vi hatt et felles nordisk arbeidsmarked (Pettersen & Østby, 2013). Det betyr at innvandrere fra de nordiske landene i nesten 70 år fritt har kunnet bo og arbeide i et annet nordisk land. I tillegg til innvandrerne fra de nordiske landene og de tidlige EU-medlemslandene, var de som var født i USA og Canada (mange med nordiske røtter), en del av bildet, med 13 prosent i 1970.
Andelen med bakgrunn fra USA og Canada har krympet til under 1,5 prosent i 2023. I den samme perioden har gruppen fra Asia vokst betraktelig, både i absolutte tall og som andel av alle innvandrere. De stod for den største veksten i antall innvandrere siden 1970, med drøyt 263 000 personer. I 1970 hadde kun 3 prosent av innvandrerne bakgrunn fra Asia, noe som stort sett var arbeidsinnvandrere fra Kina, India, Pakistan og Tyrkia. I 2023 hadde hele 30 prosent av innvandrerne bakgrunn fra et asiatisk land. Flyktninger fra Syria utgjør nå den største gruppen. Andre store flyktninggrupper fra Asia er irakere, iranere og afghanere.
Arbeidsinnvandringen fra Asia og Afrika ble redusert fra midten av 1970-tallet pga. restriksjoner i arbeidsinnvandringen. Deretter fulgte en lang periode med familieinnvandring til dem som tidligere hadde kommet som arbeidsinnvandrere. Det innvandret etter hvert også flyktninger fra blant annet Vietnam, Chile, Iran, Sri Lanka, Irak, Somalia, Afghanistan, Eritrea, Syria og sist fra Ukraina. Fra Asia kommer også mange innvandrere gjennom familieetablering med personer uten innvandrerbakgrunn, som fra Filippinene og Thailand. Pakistan er det fjerde største asiatiske innvandringslandet, hvor de fleste som kommer i dag, kommer for å etablere familie.
Infografikk som viser antall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, sortert etter de 50 landene med flest innvandrere per 2023. Det er klart flest innvandrere med landbakgrunn fra Polen (107 442), deretter Litauen (42 450) og Ukraina (36 803). Det var sterk vekst av personer fra Ukraina i 2022 og fra Syria i 2015-2017. Det er spesielt stor andel norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan. Grafikken inneholder også et verdenskart der de 20 landene med flest innvandrere er framhevet. I Norge bor det 877 200 innvandrere med bakgrunn fra 223 land og selvstyrte regioner. 9 av 10 av disse har bakgrunn fra et av landene på denne topp 50-listen.
Ukrainerne er nå tredje største innvandrergruppe
I 2022 har krigen i Ukraina bidratt til den største økningen vi har sett i antall bosatte innvandrere på ett år fra ett enkeltland. Om lag 30 000 ukrainere hadde fått midlertidig kollektiv beskyttelse innen årets utgang og situasjonen fortsetter inn i 2023. Totalt bodde det 36 800 ukrainere ved inngangen til 2023. Den store tilveksten har ført til at personer med ukrainsk landbakgrunn er blitt den 3. største bosatte innvandrergruppen i Norge etter polakkene (107 400), og litauerne (42 500). Året før utgjorde de da 6 500 ukrainske innvandrerne, den 34. største innvandrergruppen.
Den lave andelen tidliginnvandrede har holdt seg stabil
Det kan være nyttig å skille innvandrere som kom til Norge i førskolealder, fra dem som var noe eldre da de kom. Vi kan tenke oss at en innvandrer som kom til Norge før fylte seks år har mer til felles med en som er født i Norge enn med en som kom hit senere i livet. Vi kan anta at en som har gjennomført hele grunnskoleutdanningen i Norge, vil skille seg ut på sentrale integrerings- og levekårsområder fra innvandrere som har innvandret i høyere alder.
Kun 8 prosent av dagens innvandrere kom til Norge før fylte seks år, altså den samme andelen som i 2017 (Dzamarija, 2017). Det er noe overraskende at andelen tidliginnvandrede har holdt seg konstant til tross for de store endringene vi har sett i innvandringsmønsteret etter 2017.
Andelen tidliginnvandrede er høyest blant innvandrere fra Kosovo og Pakistan hvor 14 prosent var i førskolealder da de innvandret til Norge. Blant etiopiere og irakere er andelen tidliginnvandrede 12 prosent. Lavest andel tidliginnvandrere er det blant innvandrere fra Filippinene og Kina (knapt 5 prosent). I de to største innvandrergruppene, Polen og Litauen, er andelen tidliginnvandrede 6 prosent (se tabell 2).
Født i Norge av foreldre som har innvandret
Ved inngangen til 2023 talte norskfødte med innvandrerforeldre 214 000 personer og utgjorde 3,9 prosent av befolkningen i Norge. Flest har foreldre fra Pakistan – i alt 18 400, og dette utgjør 9 prosent av alle norskfødte med innvandrerforeldre (se tabell 3). Det er ikke overraskende siden deres foreldre er blant de innvandrergruppene som har lengst botid i Norge. De første innvandrerne fra Pakistan kom allerede på slutten av 1960-tallet.
I 2023 var 59 prosent av norskfødte som hadde pakistanske foreldre, 20 år eller eldre. Kun 10 prosent var i førskolealder. Den nest største gruppen, har foreldre fra Polen, 16 600 personer. De fleste av dem er i barnehage- eller barneskolealder, og kun 4 prosent er 20 år eller eldre. Stadig flere barn med polsk bakgrunn fødes i Norge. Denne gruppen har vokst kraftig siden EØS-utvidelsen i 2004, fra i underkant av 800 personer til 16 600 ved inngangen til 2023. Det er denne gruppen blant norskfødte med innvandrerforeldre som har vokst mest de siste årene.
Barn av innvandrere fra Somalia er den tredje største gruppen norskfødte med innvandrerforeldre. I denne gruppen er 27 prosent under seks år gamle, mens hele 47 prosent er i alderen 6-15 år. Dette er fordi det har blitt født færre barn med somaliske foreldre de siste årene. Innvandringen fra Somalia har også gått ned de siste årene (Gulbrandsen & Molstad, 2020).
Alders- og kjønnsfordeling blant innvandrere og deres barn
Aldersfordelingen blant innvandrere avviker fra den øvrige befolkningen ved at en større andel av innvandrerne enn den øvrige befolkningen er i alderen 30–49 år. 27 prosent av hele befolkningen er i denne alderen, mens det gjelder 48 prosent av innvandrerne. Dette er fordi det er få barn og eldre som innvandrer, og at innvandrerne ikke har vært i landet lenge nok til å ha nådd høy alder. Det har vært en sterk innvandringsvekst de siste årene, og spesielt i 2022 pga. krigen i Ukraina. Isolert sett har det innvandret mange barn fra Ukraina, sammen med mødrene sine. For ukrainske innvandrere er derfor aldersfordelingen annerledes enn for de fleste andre innvandrergruppene og hele befolkningen, ved at en større andel av innvandrerne er unge. 31 prosent av ukrainere bosatt i Norge er under 20 år, noe som gjelder for 23 prosent av hele befolkningen. Blant innvandrere under 20 år er det flere fra Ukraina og Syria enn fra noe annet land, vel 11 000 fra begge. Det er omtrent like mange innvandrere fra Sverige som fra Ukraina og Syria, vel 36 000, men blant svenske innvandrere er bare 1 600 under 20 år.
Norskfødte med innvandrerforeldre er en gruppe som består av svært mange unge. Ved inngangen til 2023 var 25 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre, under fem år, og hele 75 prosent var yngre enn 20 år. Blant innvandrerne var 1 prosent under fem år, og 11 prosent under 20 år. I befolkningen i Norge var 5 prosent under fem år og 23 prosent under 20 år. Kjønnsfordelingen blant alle innvandrere er ganske jevn, med en liten overvekt av menn (51 prosent). Ser man derimot på enkeltland, er det store forskjeller. Fra land som Polen, Litauen og Storbritannia er det flest menn. Fra disse landene er de fleste arbeidsinnvandrere. Blant flyktninger fra konfliktområder, er størsteparten av dem som ankommer først, menn. For innvandrere fra disse områdene er over 58 prosent menn. Kvinner dominerer fra land som Thailand, Filippinene, Brasil og Russland. Mange innvandrere herfra familieinnvandrere til menn uten innvandrerbakgrunn. Blant flyktninger fra Ukraina er det størst andel kvinner og barn.
Kombinert linje- og stolpediagram som viser aldersfordeling etter 5-årige aldersgrupper for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i forhold til hele befolkningen. Innvandrere: Aldersfordelingen avviker fra den øvrige befolkningen ved at en større andel er i alderen 30-49 år. Norskfødte med innvandrerforeldre er en gruppe som består av svært mange unge. Hele 75 prosent var yngre enn 20 år.
Stor variasjon i botid mellom landgrupper
Innvandrerne består av ulike grupper som kom til Norge på forskjellig tidspunkt. En firedel har en botid i Norge på mindre enn 5 år og litt i underkant av en firedel hadde en botid på 20 år eller mer ved inngangen til 2023. Det siste året med høy innvandring, spesielt fra ukrainere, har bidratt til noe redusert botid for innvandrere sett under ett, 3 prosentpoeng i forhold til botiden til de bosatte innvandrerne året før. Vedvarer den høye innvandringen i de nærmeste årene, vil andelen med lav botid kunne øke markant.
Det er store forskjeller i botid mellom innvandrergruppene etter opprinnelsesland. Kortest botid i de største gruppene finner vi blant innvandrere fra Ukraina der 8 av 10 har bodd i Norge i mindre enn ett år. For en annen stor flyktninggruppe, innvandrere fra Syria, hvor de fleste flyktet i perioden 2015-2016, har nå 68 prosent bodd i Norge i 5 til 9 år. 1 av 4 syrere har bodd i landet under fem år, og en del av disse er familieinnvandrere til flyktninger.
De aller største gruppene, som er polakker og litauere, har forskjellig botid, da innvandringen herfra begynte allerede etter 2004. 80 prosent av polakkene og 91 prosent av litauerne har en botid på under 15 år. Siden det har vært innvandring hvert år de siste 15 årene for disse to gruppene, er også botiden jevnt fordelt innenfor dette tidsintervallet, i motsetning til ukrainerne, hvor det store flertallet er kommet i løpet av ett år, 2022.
En annen av de store gruppene, er innvandrere fra India. 39 prosent av innvandrere fra India har en botid på under fem år. Det er også en del som har bodd i landet i lengre tid. 41 prosent har bodd her i ti år eller mer.
Blant innvandrere fra Bosnia-Hercegovina, Vietnam og Sri Lanka er det mange med lang botid i Norge. Mer enn 7 av 10 har bodd i landet i 20 år eller mer. Også fra Danmark og Pakistan har mer enn halvparten kommet for mer enn 20 år siden.
Bor det innvandrere i alle kommunene?
Fordelingen i antall og andel innvandrere som bor i norske kommuner varierer mye mellom de ulike kommunene. For hele landet under ett, utgjør innvandrere 16,0 prosent av totalbefolkningen. 59 kommuner hadde en høyere andel enn landsgjennomsnittet. Disse kommunene er spredt utover hele landet, og det gjelder både store byer som Oslo og Stavanger, og noen av de minste kommunene. Blant annet er 24 av kommunene med en høyere andel enn landsgjennomsnittet i Viken og ti i Troms og Finnmark, mens resten er spredt utover flere fylker.
I 2013 var det til sammenlikning 48 kommuner som hadde en andel innvandrere av totalbefolkningen i kommunen som var over det som da var landsgjennomsnittet på 11,7 prosent.
Ved inngangen til 2023 finner vi de høyeste andelene innvandrere i forhold til folketallet i Gamvik med 29 prosent, og Båtsfjord og Træna, begge 27 prosent. Dette utgjør mellom 100 og 600 innvandrere i disse små kommunene. Oslo hadde 26 prosent, sjette størst i landet. Den laveste andelen innvandrere har Rindal kommune i Trøndelag med 2 prosent.
Ved inngangen til 2023 bor det innvandrere i alle landets kommuner (se figur 5).
Flest innvandrere bor i Oslo
Oslo er helt spesiell blant norske kommuner når det gjelder antall innvandrere. Ingen andre kommuner har så mange innbyggere som er innvandrere i absolutte tall, selv om noen små kommuner og Lørenskog, med en andel på 26,2 prosent, har en større andel i forhold til folkemengden. Det bor mer enn fire ganger så mange innvandrere i Oslo (184 000) som i kommune nummer to, Bergen (46 000). Av Oslos bydeler (Sentrum og Marka er ikke inkludert) er det bare Vestre Aker og Nordstrand som ligger under landsgjennomsnittet på 16,0 prosent i andel innvandrere (se figur 5). Bydelene med størst andel innvandrere er Stovner, Søndre Nordstrand, Alna og Grorud hvor andelen var over 37 prosent.
Andelen innvandrere i Oslo har steget jevnt og trutt år for år bortsett fra i 2021 og 2022 da andelen stod stille på 25,4 prosent. Krigen i Ukraina som førte til en flyktningstrøm som også Oslo tok sin del av, og andelen steg litt, til 26,0 prosent.
Ukrainere største landgruppe i en rekke kommuner
I flere år har personer med bakgrunn fra Polen vært største gruppe i mange kommuner, og er det fortsatt. I 178 kommuner er innvandrere fra Polen den største gruppen. Det nye er at innvandrere fra Ukraina i 2023 er størst i 77 kommuner, og i mange av dem var innvandrere fra Syria størst tidligere (Gulbrandsen et. al., 2021). Det var flest innvandrere fra Syria i 19 kommuner i 2023, mens dette var tilfellet for 50 kommuner for tre år siden.
Mange ukrainske flyktninger har blitt registrert innvandret til asylmottakskommunen, og har foreløpig ikke flyttet videre til en varig bostedskommune. Dermed er det noen kommuner med mottak som hadde mange flere innvandringer og mye høyere folkevekst enn normalt i 2022. 1.1.2023 var 10 000 ukrainere registrert bosatt i mottak, noe som fører til at det blir kunstig høyt antall ukrainere i mottakskommunene. De fleste ukrainske flyktninger får midlertidig kollektiv beskyttelse, som de får ved ankomst. De har dermed tillatelse til å bo i landet i ett år, og tillatelsen kan forlenges. Noen foretrekker likevel å søke om asyl, og da tar det tid før de får et positivt vedtak. Asylsøkere må vente til de har fått et positivt vedtak på sin asylsøknad før de blir registrert som bosatt i Norge. Det kan ta lang tid, mens kollektiv beskyttelse gis når ukrainere ber om det.
Infografikk med koroplett-kart over 356 norske kommuner som viser innvandrere i prosent av totalbefolkningen i kommunen, 1. januar 2023, representert med fargeverdier. Jo mørkere rødfarge, jo større andel innvandrere. To stolpediagram; det ene viser de 10 kommunene med flest innvandrere, det andre viser de 10 kommunene med høyest innvandrer andel.
Hver fjerde nyfødt ble født av en innvandrerkvinne
I 2022 ble det født 51 500 barn i Norge, av dem hadde 13 300 en mor som har innvandret, hvilket tilsvarer en andel på 25,8 prosent. Majoriteten av mødrene har innvandret fra EU/EØS-land (34 prosent) og Asia (32 prosent). Den klart største andelen nyfødte av innvandrermødre i 2022, hadde mødre som har innvandret fra Polen (1 260 nyfødte). Videre fulgte nyfødte med mødre fra Eritrea (770) og Syria (750).
De siste ti årene har andelen av barn født av innvandrerkvinner fluktuert noe. I 2012 var andelen 23,1 prosent. I 2018 så vi den største andelen vi har målt på 28,6 prosent og i 2022 var andelen gått ned igjen til 25,8 prosent. Variasjon i flyktningstrømmer, med mange relativt nyankomne kvinner i fruktbar alder, har en påvirkning på antall barn som er født av innvandrerkvinner. Dette er derfor med å påvirke variasjonen i andelen barn som er født av innvandrerkvinner.
Fruktbarheten faller
Innvandrerkvinner fødte ett av fire barn i Norge i 2022, for 15 år siden var andelen om lag 15 prosent. I et historisk perspektiv er derfor andelen barn født av innvandrerkvinner høy.
Fruktbarhetsmønsteret er relevant på flere måter i analyse av innvandringen. Innvandreres fruktbarhet og barnetall er viktig for hvordan innvandring påvirker befolkningsutviklingen på lang sikt. Det finnes mange forestillinger om at bestemte grupper av innvandrere og deres barn etter hvert vil utgjøre flertallet av befolkningen på grunn av høy fruktbarhet. Det er viktig å beskrive de faktiske forhold (Dzamarija, 2017).
Samlet fruktbarhet (SFT) er et mål på fruktbarheten i befolkningen. Det er et hypotetisk mål som anslår hvor mange barn en kvinne i gjennomsnitt vil få før endt fruktbarhetsalder (15-49 år).
Samlet fruktbarhetstall (SFT) kan tolkes som det antall barn hver kvinne kommer til å føde, under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret i perioden gjelder i hele kvinnens fødedyktige periode (15-49 år), og at dødsfall ikke forekommer.
Selv om antall barn født av innvandrerkvinner har fluktuert noe de siste ti årene, har deres fruktbarhet kun gått nedover. Dette gjelder kvinner fra alle verdensdeler.
Kvinner med kort botid har ofte høyest fruktbarhet, og deretter synker fruktbarheten etter hvert som botiden øker (Tønnessen, 2014). En grunn til dette kan være at mange kvinner kommer til Norge nettopp for å stifte familie. Det kan også tenkes at flykninger har hatt en periode der fødsler har blitt utsatt før de kommer til Norge (Lappegård, 2001, Tønnessen, 2014). Flyktningstrømmer påvirker derfor fruktbarheten til innvandrere, spesielt når vi ser på fruktbarheten til kvinner fra enkeltland.
Til tross for at fruktbarheten til innvandrere ligger over fruktbarheten til den øvrige befolkningen, ser vi fra figur 7, at det er innvandrere som har hatt størst reduksjon i fruktbarhet i løpet av de siste 20 årene. Det er bare fruktbarheten for dem som innvandret fra Afrika som fortsatt er vesentlig høyere enn for hele befolkningen. SFT for kvinner fra forskjellige regioner varierer betraktelig. Høyest er SFT for kvinner fra Afrika, målt til 2,09 i 2022, 0,66 over det nasjonale gjennomsnittet. Lavest fruktbarhet ble det målt for kvinner fra Latin-Amerika og Karibia, her målte SFT 1,17 i 2022.
Innvandrerkvinner trekker fruktbarheten litt opp
Fruktbarheten I Norge har falt mye det siste tiåret, fra SFT på 1,98 barn per kvinne i 2009 til rekordlave 1,41 i 2022. Som vi så ovenfor har fruktbarheten for kvinner som har innvandret historisk vært høyere enn for den øvrige befolkningen, noe den fortsatt er. Dette bidrar til å heve den nasjonale fruktbarheten noe. Fruktbarheten for innvandrerkvinner samlet er i dag på 1,50. Innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn trekker opp SFT for hele befolkningen med 0,01. For ti år siden var innvirkningen dobbelt så stor, da trakk innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn opp SFT for hele befolkningen med 0,02. I 2017 og 2018, da andelen barn født av innvandrerkvinner var på sitt høyeste, var gruppens påvirkning på SFT for hele befolkningen på 0,06.
Norskfødte med innvandrerforeldre er gruppen som måler lavest fruktbarhet (1.31). Fra figur 7 ser vi at linjen for fruktbarheten til norskfødte med innvandrer foreldre er ganske hakkete. Det henger sammen med at det er få fødsler og få mødre i denne gruppen, tilfeldig variasjon mellom år gir derfor større utslag her enn for de øvrige gruppene, som både har flere fødsler og mødre. På tross av dette ser vi at fruktbarheten til innvandrernes døtre ligger lavere enn både innvandrernes og befolkningen samlet sin fruktbarhet. I 2022 ble de født 1 129 levendefødte barn av norskfødte kvinner med to innvandrerforeldre. Det er nær en dobling av antall fra ti år tidligere. Gruppen står fortsatt for en liten andel av fødsler i Norge, i overkant av to prosent. Men denne andelen vil trolig vokse noe etter hvert som flere i norskfødte med innvandrerforeldre kommer i fruktbar alder. For bare ti år siden var andelen født av norskfødte døtre av innvandrerforeldre bare én prosent.
Kvinner fra Syria og Eritrea har i gjennomsnitt høy fruktbarhet
Det er tydelige variasjoner i SFT mellom kvinner med ulik landbakgrunn. Av enkeltlandene med høyest fruktbarhet finner vi Eritrea og Syria, med SFT på henholdsvis 2,87 og 2,54. En stor andel innvandrere, særlig kvinnene, fra disse landene har kort botid i Norge. Kort botid kan påvirke fruktbarheten blant innvandrere. Dette kan skyldes at innvandrere ofte kommer fra land med høyere fruktbarhetsrate enn i Norge, og at de dermed kan ha høyere fruktbarhet i begynnelsen av sin tid i landet. Imidlertid vil denne høye fruktbarheten trolig avta over tid ettersom innvandrerne blir mer integrert. Det er viktig å merke seg at fruktbarhet og botid kan variere betydelig avhengig av land, region og kulturelle faktorer. Fruktbarhetstallene for befolkningen med bakgrunn fra disse landene har likevel gått markant ned. På seks år, fra 2017 til 2022, har SFT sunket fra henholdsvis 3,43 for Eritrea og 3,78 for Syria. En langt større endring enn vi har sett for den øvrige befolkningen. Kvinner fra Filippinene og Thailand kommer ofte for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn, og har ofte født barn før innvandringen. Mange av disse barna er igjen i utvandringslandet. Det har lenge vært lav fruktbarhet også i Iran. Innvandrerkvinner fra Vietnam har lenge hatt lavere fruktbarhet i Norge enn andre asiatiske innvandrere.
Kvinner fra Filippinene og Thailand har ofte kommet til Norge som familie-innvandrere til sine ektefeller, og det er mulig at en betydelig del av disse kvinnene ikke har med seg alle barna sine hit, i så fall vil de ikke fanges opp i vår statistikk. Dette i seg selv vil ikke ha en innvirkning på SFT, men det kan ha en påvirkning på ønsket antall barn, som igjen kan være med å påvirke fruktbarheten til innvandrerne.
Fruktbarheten for kvinner innvandret fra Ukraina ble målt til et rekordlavt nivå i 2022. Etter at en strøm av kvinner innvandret til Norge etter Russland innvandrete landet, er andelen kvinner i fruktbar alder og nyfødte skjevt. Flertallet av kvinnene fra Ukraina har veldig kort botid, i tillegg er disse, gitt omstendighetene, ofte innvandret uten partner. Dette påvirker naturligvis også fruktbarheten til kvinnene fra Ukraina. Allikevel vil fruktbarheten trolig stige med årene og har nok i 2022 vært kunstig lavt grunnet den spesielle situasjonen.
Fruktbarhetsmønsteret blant innvandrere er i stadig endring
Over tid har forskjellen mellom innvandrerkvinner og andre kvinner blitt mindre. Figur 7 viser utviklingen blant innvandrere og resten av befolkningen og vi ser en klar reduksjon i differanse mellom gruppene fra 2001 til 2022. Det kan være en rekke forhold som bidrar til denne endringen, blant annet kan det skyldes tilpasning til norsk kultur og livstil og andre faktorer som påvirker fruktbarheten. Siden 2007 har vi hatt en stor arbeids- og familieinnvandring fra de nye EU-landene. I denne gruppen er det veldig mange fra Polen spesielt, hvor SFT har vært målt lavt over lang tid (Eurostat 2023).
Nedgangen i fruktbarheten til innvandrerkvinner kan også skyldes endret fruktbarhetsmønster ved lenger botid. Flere analyser har vist at økt botid fører til en lavere fruktbarhet (Lappegård, 2001, Tønnesen, 2014). Fruktbarhetene i opprinnelseslandene har ofte sunket. Når de har flyttet til Norge fattes fruktbarhetsbeslutninger innenfor de samme rammebetingelser som for resten av befolkningen, og da blir forskjellene mindre. Andelen nyankomne blir stadig mindre, og det er blant dem avviket har vært størst.
Andel gifte blant innvandrere
Det blir stadig mindre vanlig å gifte seg. Prosentandelen av den totale befolkingen som er gift er 33 for menn og 32 for kvinner. For 10 år siden var andelen 4 prosentpoeng høyere for begge grupper. Blant innvandrere er andelen som er gift høyere, andelen gifte utgjør 44 prosent for menn og 46 for kvinner. Sammenlignet med tall fra 2013 har andelen falt med henholdsvis 6 og 8 prosentpoeng.
Personer med innvandrerbakgrunn er i denne artikkelen fellesbetegnelse på innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Personer uten innvandrerbakgrunn omfatter alle som ikke tilhører gruppen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.
Forskjellen i andelen gifte utgjøres hovedsakelig blant den yngre befolkningen. For befolkningen over 70 år er det en større andel blant den øvrige befolkningen enn blant innvandrerne som er gift. Ved inngangen til 2023 var 14,2 prosent av dem født av to norskfødte foreldre mellom 25 og 34 år gift, den tilsvarende andelen for innvandrere var 39,2 prosent. I aldersgruppen 35 – 44 år var andelene 39,2 prosent og 57,8 prosent.
Giftemål er ikke statisk som samlivsform. Det har vært betydelige endringer i det norske samfunnets normer og samlivsmønster gjennom de siste generasjonene. Samboerskap er i dag den viktigste samlivsformen for unge uten innvandrerbakgrunn, for personer med innvandrerbakgrunn er denne formen langt mindre utbredt. Mulige grunner til dette inkluderer kulturelle og religiøse preferanser, samt regelverk for oppholdstillatelse i Norge, i de tilfellene den ene parten ikke er bosatt i Norge.
I tillegg til at færre gifter seg, ser vi også at de som gifter seg, gjør det i stadig høyere alder. Ved inngangen av 2023 var det i aldersgruppen 17-24 år kun 0,5 prosent av menn og 1,3 prosent av kvinner som var gift. For innvandrere i samme aldersgruppe var tallene 1 prosent av menn og 4,5 prosent av kvinner (se tabell 6).
Det er betydelige forskjeller når vi sammenlikner mellom landbakgrunner. Kvinner fra Syria og Pakistan er de som med høyest sannsynlighet er gift. Rundt ti prosent av kvinnene mellom 17-24 år som har innvandret herfra, er gift.
Andel gifte blant innvandrernes norskfødte barn
Blant norskfødte med innvandrerforeldre under 25 år er andelen gifte nærmere andelen til befolkningen som helhet, enn innvandrere i samme aldersgruppe. Av de mellom 17 og 24 per. 1. januar 2023 var 0,6 prosent av menn og 1,7 prosent av kvinner gift. Det var 23,9 prosent som var gift mellom 25 og 34 år, mens 56,9 prosent var gift i aldersgruppen 35 - 44 år. Dermed ser det ut til at norskfødte med innvandrerforeldre ser ut til å gifte seg mer i samsvar med foreldrene sine, enn den øvrige befolkningen i disse aldersgruppene. Det er dog viktig å merke seg at gruppen mellom 35 og 44 år kun består av i overkant av 8 000 personer, mange av dem med bakgrunn fra Pakistan, og det er derfor ikke utenkelig at andelen kan endre seg en del fremover, etter hvert som gruppen blir større.
Andelen gifte blant norskfødte med innvandrerforeldre fra, blant andre, Pakistan er lavere enn unge innvandrere fra tilsvarende land. For pakistanske innvandrerkvinner og menn var gifteandelen i 2023 på henholdsvis 1,5 og 9,5 prosent i aldersgruppen 17-24 år, mens samme andel for norskfødte kvinner og menn med familiebakgrunn fra Pakistan var 2,4 og 4,5 prosent.
En andel med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia og Marokko gifter seg i ung alder. Dette gjelder både innvandrere og deres norskfødte barn. Andelen er høyest for unge norskfødte kvinner med tyrkiske foreldre, av de 901 i denne gruppen er 5,5 prosent gift (se tabell 6). Videre følger norskfødte kvinner med foreldre fra Marokko, med 5,4 prosent og deretter norskfødte kvinner med foreldre fra Pakistan, men 4,5 prosent.
Ekteskapsinngåelser som involverer personer med innvandrerbakgrunn
I 2022 inngikk syv av ti menn som har innvandret ekteskap med kvinner med innvandrerbakgrunn. For menn uten innvandrerbakgrunn, gifter åtte av ti seg med en kvinne uten innvandrerbakgrunn.
Blant kvinner uten innvandringsgrunn, var det nær ni av ti som giftet seg med en mann uten innvandrerbakgrunn i 2022. Av kvinner som har innvandret var andelen som har giftet seg med en mann uten innvandringsbakgrunn i overkant av 45 prosent. Vi ser dermed at det var langt vanligere for innvandrerkvinner å gifte seg med menn uten innvandringsgrunn, enn motsatt.
Det er mange ulike prosesser som påvirker valg av ektefelle. Selv om statistikken er en forenkling av den komplekse virkeligheten, er det viktig å huske på at det er snakk om enkeltpersoner som gifter seg med hverandre, og ikke grupper. De nyeste tallene for ekteskapsinngåelser viser imidlertid at de fleste som giftet seg i 2022, valgte en partner med samme innvandrerbakgrunn.
Tallene viser i tillegg at det er vanligere for kvinner enn for menn å gifte seg på tvers av egen innvandrerbakgrunn, dette varierer dog sterkt med landbakgrunn.
Med årene er det blitt mer og mer vanlig for par av samme kjønn å inngå ekteskap. I 2022 var det totale antallet vigsler av likekjønnede 443, 60 prosent flere enn ti år tidligere, i 130 av disse var en innvandrer involvert og i 34 av vigslene hadde begge partene innvandret. Fire av vigslene involverte en norskfødt med innvandrerforeldre.
Arbeid og familie var de viktigste innvandringsgrunnene
I perioden 1990-2021 innvandret 972 000 personer fra land utenfor Norden til Norge for første gang. Familie- og arbeidsinnvandring utgjorde de viktigste innvandringsgrunnene i perioden. 36 prosent av de som innvandret kom for å bo sammen med familie i Norge, mens arbeidsinnvandrerne utgjorde 35 prosent av den totale innvandringen. Familieinnvandring må ses i sammenheng med annen innvandring, fordi familieinnvandring i stor grad følger i kjølvannet av annen innvandring. Antallet familieinnvandrere som har kommet, har i stor grad samvariert med hvor mange som har kommet til Norge tidligere av grunner som arbeid og flukt. Ofte kommer arbeidsinnvandrerne eller flyktningene først, og etter en stund kommer familiene etter, se figur 9.
Mellom 2004 og 2011 steg arbeidsinnvandringen brått. Unntaket var en liten midlertidig nedgang i 2009 forårsaket av finanskrisen, som ble utløst i 2008. 2006 var det første året der det var registrert flere arbeidsinnvandrere enn familieinnvandrere. Arbeidsinnvandringen har siden 2006 vært den største innvandringsgrunnen, med unntak av i 2016 og 2017. Etter 2011 sank arbeidsinnvandringen hvert år helt til 2017. I 2020 sank arbeidsinnvandringen på nytt. Familieinnvandringen steg gradvis etter 2004, men som arbeidsinnvandringen, sank den etter hvert, noe forskjøvet i forhold til arbeidsinnvandringen. Så i 2016 og 2017 kom flere familieinnvandrere enn arbeidsinnvandrere. I 2020 var det et relativt stort fall i all innvandring pga. strenge reiserestriksjoner under pandemien. Fallet var sterkere for arbeids- og familieinnvandringen. Året etter var imidlertid innvandringen tilbake på samme nivå som før pandemien.
Flukt og utdanning utgjorde 19 og 10 prosent av alle førstegangsinnvandringer i perioden. Antall flyktninger varierer stort fra ett år til et annet. Toppene i 1993 og 1999 skyldes krigene i det tidligere Jugoslavia. Toppen i 2016 var flyktningstrømmen over Middelhavet grunnet krigen i Syria. Toppen i familieinnvandringer i 2002, skyldtes i første rekke nedarbeiding av restanser i UDI, spesielt for familiesaker. Data for 2022 er dessverre ikke tilgjengelig når dette skrives, så vårt datamateriale dekker ikke den betydelige innvandringen av ukrainske flyktninger i 2022.
Flest flyktninger blir boende
Mange av de som innvandrer til Norge, flytter ut igjen av ulike årsaker. Av de som innvandret til Norge for første gang i perioden 1990–2021, var 676 000 (70 prosent) fortsatt registrert bosatt ved inngangen til 2022. Tilsvarende for alle som førstegangsinnvandret de siste fem årene, er 89 prosent, men andelen bosatte varierer mye etter innvandringsgrunn. De som kommer som flyktninger, er ofte mer bofast enn de som kommer av andre grunner. Av de som innvandret den siste femårsperioden, bor 98 prosent av flyktningene, 91 prosent av familieinnvandrerne og 89 prosent av arbeidsinnvandrerne fortsatt i landet ved inngangen til 2022.
Personer som kommer til landet på utdanningstillatelse, flytter ut i størst grad, slik som figur 10 viser. Hvis de skal bli boende etter avsluttet utdanning, må de få et annet grunnlag for oppholdstillatelsen. Blant alle som førstegangsinnvandret på grunn av utdanning den siste femårsperioden 2017–2021, var 70 prosent fortsatt bosatt i Norge. Også blant arbeidsinnvandrerne er det mange som flytter ut av landet etter noen år, og 89 prosent var fortsatt bosatt ved inngangen til 2022.
Figur 11 viser andelen som fortsatt er bosatt etter innvandringsår. Av de som innvandret i 2017, er 96 prosent av flyktningene fortsatt bosatt i Norge, mens dette gjelder for 87 prosent av familieinnvandrerne og 80 prosent av arbeidsinnvandrerne.
Flere familiegjenforeninger enn -etableringer
Vi deler familieinnvandrerne i to hovedgrupper; de som gjenforenes med familie som allerede bor i Norge, og de som får opphold i Norge på grunnlag av at de skal etablere seg i et parforhold, det vil si ekteskap eller partnerskap, med en som bor i Norge. Blant de bosatte familieinnvandrerne som har kommet i perioden fra 1990 til 2021, har flere kommet for å gjenforenes med familie enn for å etablere familie. 64 prosent av familieinnvandrerne kom for å bli gjenforent med familie i Norge og 36 prosent kom for å etablere seg med en person bosatt i landet. Som vi kan se fra figur 12 var antallet etableringer og gjenforeninger noenlunde likt fram til årtusenskiftet. Fram til da steg antallet familieetableringer jevnt, for deretter å flate ut. Etter dette er det først og fremst omfanget av familiegjenforeninger som har økt, særlig i kjølvannet av EU-utvidelsen på midten av 2000-tallet og den etterfølgende veksten i arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene. Antallet familiegjenforeninger holdt seg høyt gjennom slutten av 2000- og store deler av 2010-tallet. I tillegg så vi en del familiegjenforeninger med innvandrere fra land utenfor EU. En stor del av dem kom for å gjenforenes med flyktninger. Spesielt mange kom til flyktninger under og i umiddelbar etterkant av den store tilstrømningen av flyktninger til Norge i årene rundt 2016.
Fra slutten av tiåret sank all familieinnvandring, både familiegjenforeninger og -etableringer, og spesielt i koronaåret 2020 var nedgangen stor. Allerede året etter, i 2021, ble nedgangen i familiegjenforeninger innhentet igjen. Familieetableringene økte også, men er ikke helt tilbake til nivået før pandemien, se figur 11.
Innvandrere fra land utenfor EU gjenforener seg oftest med flyktninger
Fra 2005 består hoveddelen av familieinnvandringen av familiegjenforeninger, særlig til arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene. Et flertall av de som kom for å bli gjenforent var barn under 18 år (137 200). Blant de voksne (95 600) var det en klar overvekt av kvinner. I hovedtrekk domineres familiegjenforeningene av kvinner med eventuelle barn som kom til ektemenn som har kommet til landet enten som arbeidsinnvandrere eller flyktninger.
Av de som har kommet til innvandrere fra land utenfor EU, har størst andel innvandret for å bli gjenforent med flyktninger. Grunnen er naturlig nok at det fra disse landene i løpet av perioden har innvandret mange flere på grunn av flukt (144 000) enn for å arbeide (41 800). Det har blant annet vært en økt tilstrømning av flyktninger fra land som Somalia, Eritrea, Syria og Afghanistan fra 2010-tallet og fremover, noe som har blitt etterfulgt av en økning av familieinnvandrere til dem. Etter fullskala-invasjonen av Ukraina i 2022, har det også kommet flyktninger fra Ukraina, og flyktninger i et langt større omfang enn tidligere. Til forskjell fra andre flyktningstrømmer, består denne i starten av langt flere kvinner enn menn. Det er for tidlig å si noe om familieinnvandringen til ukrainske flyktninger.
Blant de 113 300 personene som kom for å etablere familie med noen som er bosatt i Norge i perioden, var 3 av 4 kvinner. De fleste innvandret til noen uten innvandrerbakgrunn. Det er forskjellige statsborgere som innvandrer til menn eller kvinner i den øvrige befolkningen. Det kom flest kvinner for å etablere familie med menn uten innvandrerbakgrunn fra Thailand (13 000) og Filippinene (6 100) i perioden 1990–2021. Flest menn som kom for å etablere familie med kvinner uten innvandrerbakgrunn, var statsborgere i USA (1 900) og Tyrkia (1 700).
Det innvandret relativt få for å etablere seg med norskfødte med innvandrerforeldre (4 400), dette til tross for at denne gruppen med årene er blitt større, og flere er i en alder hvor giftermål kan være aktuelt. Innvandringen har holdt seg på et lavt, men relativt konstant nivå siden begynnelsen av 2000-tallet. Til sammenligning innvandret det 59 500 for å etablere seg med noen i den øvrige befolkningen og 49 100 for å etablere seg med en innvandrer.
Flest familieinnvandrere fra Polen og Thailand
Siden innvandringen av polske statsborgere har dominert etter EU-utvidelsen i 2004, er det ikke uventet at det er langt flere familieinnvandrere fra Polen enn fra andre land. De fleste av disse kom gjennom familiegjenforening og det er naturlig å anta at de fleste er familiemedlemmer av polske arbeidsinnvandrere. På grunn av manglene ved dataene vi har om referansepersonene familieinnvandrere fra EU-land kommer til, kan vi ikke fastslå dette med sikkerhet. Det samme gjelder for litauerne, som har det samme innvandringsmønsteret som polakkene, høy arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsen, og familieinnvandringer i etterkant (se tekstboks om datamaterialet).
Den nest største gruppen familieinnvandrere hadde thailandsk statsborgerskap ved innvandring. Innvandringen fra Thailand er dominert av familieetableringer med personer uten innvandrerbakgrunn og barn som kommer for å gjenforenes med dem. Ved begynnelsen av 2022 var 12 600 av de 19 300 bosatte familieinnvandrerne personer som hadde kommet for å etablere familie med en person som var bosatt her. De fleste var kvinner som kom for å gifte seg med menn i den øvrige befolkningen, mens resten i hovedsak er barn som flytter til Norge sammen med eller til sine thailandske mødre. Familieinnvandringen fra Filippinene likner på den fra Thailand hvor den største andelen er kvinner som har kommet for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn og barn som kommer sammen med sine mødre (Molstad, Gulbrandsen & Steinkellner, 2021, s. 27).
Den tredje største gruppen familieinnvandrere, er fra Somalia. De seinere åra er det kommet stadig færre flyktninger fra Somalia, og etter hvert stadig færre familieinnvandrere også. Etter 2019 er antallet innvandringer av somaliske statsborgere under 200 og utvandringen har vært nesten like stor.
De fleste familieinnvandrerne fra Somalia er kommet for å gjenforenes med familie som kom hit som flyktninger (Molstad, Gulbrandsen & Steinkellner, 2021, s. 28). Bare en liten andel, 8 prosent, kom for å etablere familie.
Flertallet i familiegjenforeninger er barn
Hvert år siden 1990 har det kommet flere barn enn voksne for å bli gjenforent med familien i Norge. Av de totalt 169 800 familiegjenforente som er bosatte i landet ved inngangen til 2022, hadde 105 900 av dem innvandret når de var barn og 63 900 som voksne. Dette viser at det ikke er slik at voksne kommer først, deretter barn. Barn og voksne familieinnvandrere kommer stort sett samtidig fordi det er ektefeller og barn som kommer sammen. Blant dem under 18 år er det videre jevn kjønnsbalanse, noe som er naturlig, ettersom disse stort sett er barn av innvandrere som har, eller får, opphold i Norge. Blant voksne familiegjenforente, er flertallet kvinner. Dette er stort sett ektefeller som gjenforenes med mennene som har reist i forveien. Menn er oftere enn kvinner «pionerer» som eventuelt får ektefelle eller familie etter, både når det dreier seg om flyktninger og arbeidsinnvandrere.
Stor arbeidsinnvandring etter 2004
Arbeidsinnvandringen kan deles i to: EØS-borgere som fritt kan komme til Norge for å ta arbeid. Den andre gruppen er personer fra land utenfor EU/EØS-området. Her føres det kontroll, og man må ha tillatelse for å starte i jobb i Norge. Kravene er fagkunnskap/spesialiteter som norske arbeidsgivere har et udekket behov for, og at et arbeidsforhold er på plass før ankomst.
De fleste arbeidsinnvandrerne bosatt i Norge i begynnelsen av 2022, var fra Polen (hadde polsk første statsborgerskap, se tekstboks), men mange kom også fra Litauen, Tyskland og Romania. I de siste årene, bortsett fra i 2021, har antallet arbeidsinnvandringer fra Polen, Litauen og andre EØS-land avtatt. Nedgangen startet i 2011 for de nyeste EU-landene og flatet ut i 2017 (Steinkellner, 2022). I 2021 tok arbeidsinnvandringen seg opp igjen.
Polakkene utgjør fortsatt den klart største gruppen ikke-nordiske arbeidsinnvandrere med, 5 700 bosatte i 2021 av de som innvandret det året. Den nest største gruppen var litauere med 2 200 registrerte arbeidsinnvandrere i 2021, mens rumenere, med nesten 1 000 personer, utgjorde den tredje største gruppen.
Det har også vært noe arbeidsinnvandring fra utenfor EØS-området. I løpet av de siste årene av 2010-tallet var det stabil arbeidsinnvandring fra India. I 2019 var den største enkeltgruppen av arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området, personer med første statsborgerskap fra India (Molstad, Gulbrandsen & Steinkellner, 2022, s. 35).
Statistikken oppgir grunn til innvandring for ikke-nordiske statsborgere som innvandret til Norge for første gang i perioden 1990–2021. Tallene som omhandler innvandringsgrunn, er i denne artikkelen situasjonen per 1.1.2022 fordi dette er den nyeste oppdateringen når denne artikkelen blir skrevet. Nordiske statsborgere trenger ikke å registrere seg, men kan flytte fritt mellom de nordiske landene. Dette fører til at vi ikke har noen statistiske opplysninger om innvandringsgrunn for nordiske borgere, så de er derfor holdt utenfor her. Innvandringsgrunn deles inn i hovedgruppene flukt, familie, arbeid, utdanning og annet. Den gjenspeiler grunn til første innvandring slik grunnen framkommer i utlendingsforvaltningens (UDI) registre, og slik en ellers kan avlede den til ut fra ulike relevante variabler. Variabelen innvandringsgrunn er basert på opplysninger fra UDI som er koblet sammen med opplysninger fra SSB. Variabelen er laget for demografisk bruk, og gjenspeiler ikke direkte de juridisk orienterte registreringene i UDI. For personer som innvandret før 1990, er informasjonen om innvandringsgrunn mangelfull. For personer som innvandret til Norge i 1990 eller senere har vi derimot god informasjon om grunnlaget for oppholdet.
Husholdningssammensetning
Denne delen beskriver hva slags type husholdninger innvandrerne bor i. Dataene benyttet i denne delen er per 1. januar 2022. Siden dette var før Russlands invasjon av Ukraina og starten på strømmen av ukrainske flyktninger til Norge, omtales ikke gruppen i denne delen. Gruppen ukrainske innvandrere var relativt liten på dette tidspunktet.
Økt innvandring, færre barnefødsler og lavere dødelighet påvirker hvordan husholdningene er sammensatt. I tillegg til å ha vært en viktig årsak til befolkningsvekst, påvirker den økte innvandringen også husholdningssammensetningen. En viktig årsak til dette er, som nevnt tidligere, at innvandrerne er en gruppe bestående av flere yngre og færre eldre. Dette er viktig siden typen husholdning man bor i, i stor grad er knyttet til livsfase.
Ved inngangen til 2022 bodde det 812 100 innvandrere i privathusholdninger i Norge. Med privathusholdning mener vi personer som bor i samme bolig. Det er denne gruppen som blir analysert her. Hvem og hvor mange som bor sammen kan variere betydelig avhengig av blant annet landbakgrunn, sosiale, kulturelle og økonomiske faktorer. Husholdning kan være en viktig faktor å ta hensyn til i ulike sammenhenger når vi analyserer innvandrere og deres norskfødte barn, som for eksempel når det gjelder levekår, inntektsnivå og fordeling.
Begrepene privathusholdning og husholdning vil bli brukt om hverandre. Personer som ikke kvalifiserer til å være bosatt i en privathusholdning blir plassert i kategorien «andre husholdninger». I denne gruppen finner man blant annet institusjonsbeboere, personer uten fast bopel og personer med hemmelig adresse. Det var 7 300 innvandrere tilknyttet andre husholdninger. Disse blir ikke analysert i denne artikkelen.
Innvandrere bor litt oftere sammen med flere
Husholdningsstørrelse refererer til antall personer som bor sammen i samme bolig. Flere tidligere analyser har vist at innvandrere i større grad bor alene eller i større husholdninger sammenlignet med den øvrige befolkningen. De har dog også vist at bildet er svært sammensatt og at det er store variasjoner ut ifra hvilket land man har innvandret fra (Østby 2004, Andersen og Falnes-Dalheim 2017, Andersen 2017, Utne og Andersen 2018).
Som tidligere studier også har vist, bor en høyere andel innvandrere alene, mens en betydelig overvekt av den øvrige befolkningen bor i husholdninger bestående av to personer. I 2022 bodde 21 prosent av innvandrerne alene, mens blant den øvrige befolkningen gjorde 19 prosent det samme. Svært få norskfødte med innvandrerforeldre bor alene. Det kan hovedsakelig forklares ved at det store flertallet i denne gruppen er fortsatt så unge at de bor sammen med sine foreldre, 86 prosent av de norskfødte er tilknyttet en husholdning med tre personer eller flere. Størstedelen av befolkningen bor i husholdninger bestående av to personer, det er mest vanlig blant den øvrige befolkningen, hvor 31 prosent bodde sammen med én annen person. Tilsvarende tall for innvandrere var 25 prosent. Dersom vi ser på de som bor i de aller største husholdningene med 5 eller flere personer, bor en større andel av innvandrerne i slike, 16 prosent. I et lenger tidsperspektiv har andelen innvandrere i store husholdninger gått betydelig ned de siste 20 årene. I 2001 bodde hver fjerde innvandrer og norskfødt med innvandrerforeldre i husholdninger med 5 personer eller flere (Østby 2004).
Flest afrikanere bor alene…
Det er stor variasjon i hvor store husholdninger innvandrere bor i avhengig av hvor de kommer fra. Det er det mest vanlig for innvandrere fra Afrika å bo alene, 24 prosent. Dette gjenspeiles i at det er en svært vanlig boform for innvandrere fra de afrikanske landene som flest har innvandret fra i Norge: Somalia og Eritrea. Aller flest aleneboende kommer fra Eritrea. Hver fjerde innvandrer fra Eritrea bor alene.
For innvandrere fra Europa og Asia er det større variasjon. Av europeiske innvandrere bor 22 prosent alene. Det er særlig personer fra de nordiske landene og Tyskland som bor alene. Svært få innvandrere fra Kosovo bor alene, 12 prosent. Av innvandrerne fra Asia bor 17 prosent alene. Iranere er gruppen med flest aleneboende med 27 prosent, mens bare 11 prosent av innvandrerne fra Pakistan (tabell 8 og figur 16).
Blant de største husholdningene er det også afrikanere som har den høyeste andelen, 28 prosent. Det er særlig somaliere som er tilknyttet de største husholdningene, 36 prosent. Det er også store variasjoner blant innvandrere fra Europa og Asia. For disse verdensdelene totalt bor henholdsvis 10 og 22 prosent i husholdninger med fem eller flere personer. Blant europeiske innvandrere er det særlig personer som har innvandret fra Kosovo som bor i de store husholdningene, 26 prosent.
Selv om det er flest afrikanere som bor i store husholdninger, er det to asiatiske land, Syria og Pakistan, som skiller seg ut med de aller største husholdningene. Nesten halvparten av syrene (45 prosent) og 37 prosent av pakistanerne bor sammen med mange andre
Et varmekart kan være et nyttig verktøy for å oppdage mønstre, identifisere avvik og gi en rask visuell oversikt over store datamengder. I grafikken bruker vi to farger for å vise husholdningstyper og -størrelser som er mer eller mindre vanlig blant innvandrere. Vi har valgt ut landbakgrunn med flest innvandrere, samt verdensregioner. Hovedfunn: * Innvandrere bor litt oftere sammen med flere. * Arbeidsinnvandrere fra Europa bor ofte sammen andre i samme situasjon. * Særlig personer fra de nordiske landene og Tyskland bor alene. * Svært få innvandrere fra Kosovo bor alene. * Flest afrikanere både i de minste og de største husholdningene. * Blant somaliere bor oftere mor/far alene med barn. * Hver fjerde innvandrer fra Eritrea bor alene. * Store husholdninger blant syrere. * Innvandrere fra Pakistan bor særlig ofte i flerfamiliehusholdninger med barn Alle tall er i prosent
- 1Enfamiliehusholdning med voksne barn
- 2 Flerfamiliehusholdning med barn
- 3Flerfamiliehusholdning uten barn 0-17 år.
Flerfamiliehusholdninger – en vanligere boform for innvandrere
Det er en nær sammenheng mellom husholdningsstørrelse og husholdningstype. Små husholdninger ofte knyttet til husholdningstyper som aleneboende og par uten barn. Større husholdninger er ofte assosiert med større familier med barn eller flere generasjoner som bor sammen. Flere tidligere studier (Østby 2004, Andersen og Falnes-Dalheim 2017, Andersen 2017, Utne og Andersen 2018) har slått fast at å bo i husholdninger der flere familier bor sammen er vanligere blant innvandrere enn den øvrige befolkningen.
Som allerede nevnt bor innvandrerne litt oftere alene enn den øvrige befolkningen. Det er også vanligere for innvandrere å bo i store husholdninger. Dette gjenspeiles også i at flerfamiliehusholdning er en betydelig vanligere boform for innvandrere. En familie er personer som er bosatt i samme bolig og som er knyttet til hverandre som ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn. En flerfamiliehusholdning er en husholdning der mer enn en familie bor i samme bolig. I alt bor 13 prosent av alle innvandrere i en husholdning som består av mer enn en familie, 6 prosent av øvrig befolkning bor i husholdninger av denne typen.
Det er allerede slått fast at det til dels er store variasjoner i forhold til hvem som bor i de største husholdningene avhengig av land og verdensdel. De tilsvarende tendensene finner vi, naturlig nok, igjen når vi ser nærmere på hvem som bor i flerfamiliehusholdninger med og uten barn.
Både arbeidsinnvandrere og flyktninger bor relativt ofte i flerfamiliehusholdninger uten barn. Mange arbeidsinnvandrere fra de sentrale og østlige delene av EU bor ofte sammen med andre i samme situasjon. En svært stor andel av innvandrerne fra Polen (24 prosent), Litauen og Latvia (16 prosent) og Romania (14 prosent) bor i flerfamiliehusholdninger uten barn. Det er også mange afghanere, og somaliere som bor i denne typen husholdninger (tabell 9 og figur 16).
Det er mer vanlig at innvandrere fra Asia bor i flerfamiliehusholdninger med barn. Dette er ofte husholdninger der flere generasjoner som er i slekt bor sammen. Fem prosent av innvandrerne fra Asia bor i denne typen av husholdning. Det er særlig innvandrere fra Pakistan som bidrar til at det er flest med asiatisk bakgrunn som bor slik. Av alle innvandrere fra Pakistan bor 14 prosent i en flerfamiliehusholdning med barn. Totalt bor hver fjerde pakistaner i Norge i en flerfamiliehusholdning, enten med eller uten barn.
I Norge har velferdsstaten tatt over hovedansvaret for å ta seg av de eldre når de trenger hjelp i det daglige. Tidligere lå disse oppgavene i større grad hos familien. I mange andre land har familien fortsatt en sentral rolle knyttet til å dekke disse behovene når familiemedlemmer blir eldre. Derfor er det interessant å se på utviklingen for bosatte over 65 år for innvandrere fra land med flest bosatte i flerfamiliehusholdninger.
Det er betydelig vanligere for eldre innvandrere å bo i flerfamiliehusholdning, men det er ikke noe vanligere for eldre innvandrere å bo i flerfamiliehusholdning enn innvandrere som en helhet. Dermed er det ikke overaskende at vi ser de samme trekkene her som vi så for alle innvandrere. Et unntak er eldre innvandrere fra Pakistan. For gruppen 65 år og eldre bor en svært stor andel av de pakistanske innvandrerne i flerfamiliehusholdninger, 38 prosent (tabell 10). Det er altså mer vanlig for eldre pakistanske innvandrere å bo i flerfamiliehusholdning sammenlignet med pakistanere som helhet. En betydelig andel av eldre innvandrere fra Polen, Vietnam, India, Tyrkia og Somalia bor også i flerfamiliehusholdninger. For mer om eldre innvandrere og husholdningssammensetning se: Dzamarija, et al. (2022).
Mange flyktninger fra Afrika og Asia bor sammen med barn
Som nevnt tidligere er innvandrere, sett under ett, yngre enn den øvrige befolkningen. Alder og livsfase henger nøye sammen med hva slags type husholdning det er størst sannsynlighet for å bo i. Andelen som bor i husholdninger bestående av par med barn 0-17 år er 37 prosent for innvandrere. Det er litt høyere enn for den øvrige befolkningen, 34 prosent.
Mange av de som har kommet til Norge som flyktninger de siste 10-15 årene bor i dag i husholdninger med barn. Blant innvandrere fra Asia bor 42 prosent i husholdning med barn, men det er stor variasjon etter landbakgrunn. For innvandrere fra Syria bor 67 prosent i denne typen husholdninger. Dette er en gruppe som vi har sett også er kjennetegnet med høy fruktbarhet.
Tidligere studier har vist at svært mange med bakgrunn fra land som Somalia og Eritrea har bodd i husholdninger der Mor/Far bor alene med barna (Østby 2004, Andersen, 2017, Utne og Andersen 2018). Denne situasjonen er i stor grad uforandret. I 2020 bodde fortsatt 16 prosent av somaliere i husholdningstypen Mor/Far med barn og 12 prosent av eritreerne. En betydelig andel av barna i slike husholdninger vil havne i vedvarende lavinntekt (Epland et al., 2022).
Innvandrere som i hovedsak innvandret/flyktet til Norge før årtusenskiftet har av naturlige årsaker litt lavere andeler i denne kategorien siden de i større grad har eldre barn. Eksempler på dette er dem fra Iran og Vietnam, hvor 32 og 29 prosent av innvandrerne bor i husholdningstypen; par med barn under 18 år.
Av de europeiske innvandrerne bor 35 prosent i husholdninger med barn. Vi har allerede sett at arbeidsinnvandrerne fra de østlige delene av Europa i større grad bor i flerfamiliehusholdninger. Det er likevel verdt å merke seg at mange fra Latvia og Litauen bor i husholdninger av denne typen. Dette viser at en stor del av arbeidsinnvandrerne fra disse landene har også tatt med seg familien sin til Norge. Det er altså en viss forskjell i husholdningssammensetningen mellom latviere og litauere og polakker. En større andel av innvandrere fra Latvia/Litauen bor med familien sin, mens polakker i større grad bor med andre arbeidsinnvandrere i samme situasjon.
Flyktninger med lang botid bor med voksne barn
Enfamiliehusholdninger med voksne barn er en type husholdning som er vesentlig vanligere blant den øvrige befolkningen enn blant innvandrerne. Dette er naturlig siden den det er flere eldre blant den øvrige befolkningen. En relativt liten andel av innvandrerne har bodd i Norge så lenge at deres barn er blitt voksne. 10 prosent av de øvrige husholdningene og 7 prosent av innvandrerne bor i enfamiliehusholdninger med voksne barn. Mange innvandrere i denne gruppen har lang botid. Husholdningstypen er særlig utbredt for innvandrere fra Kosovo, 15 prosent bor i enfamiliehusholdning med voksne barn. Dette er også en relativt sett mer vanlig type husholdning for innvandrer fra Bosnia-Hercegovina og Vietnam. Et fellestrekk med innvandrere fra alle disse landene var at de flyktet til Norge før århundreskiftet og det har vært relativt liten innvandring fra disse landene etter dette. De har altså hatt tid til å komme i en livsfase med voksne barn.
Par uten barn – vanligst blant europeere
De som bor i husholdninger uten barn er i hovedsak yngre par i etableringsfasen eller eldre par der barna har flyttet ut fra foreldrehjemmet. Det er flest innvandrere fra de nordvestlige delene av Europa og Nord Amerika i denne gruppen. Det er i stor grad de samme landene som også har flest aleneboende. Ved inngangen til 2022 bodde 25 prosent av den øvrige befolkningen i husholdninger bestående av par uten barn, mens det samme var tilfellet for 17 prosent av innvandrerne. Denne forskjellen har en naturlig forklaring, den demografiske sammensetningen er ulik for innvandrere og den øvrige befolkningen.
Det er også svært mange fra Thailand i denne kategorien, 28 prosent. Andelen innvandrere fra Thailand i alderen 30-50 år er på samme nivå som for alle innvandrere, men det er overvekt av kvinner. Det er med andre ord ikke den aldersmessige sammensettingen til innvandrere fra Thailand som er årsaken til den høye andelen i denne kategorien. Thailandske kvinner har også relativt lav fruktbarhet.
Hvor mange i framtiden?
En befolkningsframskriving er en beregning av befolkningens fremtidige størrelse og sammensetting. Til framskrivningene trengs det forutsetninger om de demografiske komponentene: framtidig fruktbarhet, dødelighet, innenlandske flyttinger og inn- og utvandring (Leknes, 2018). Alle befolkningsframskrivinger er usikre, derfor lages det ofte ulike alternativer for befolkningsutviklingen fremover. I den videre teksten vil vi bruke hovedalternativet (Statistisk sentralbyrå, 2023).
Per 1. januar 2023 var vi i underkant av 5,5 millioner innbyggere i Norge. Ifølge hovedalternativet til befolkningsframskrivingene er befolkningen forventet å overstige 6,1 million mennesker i 2060. Antall innvandrere i Norge er forventet å vokse fra dagens 880 000 til 1 180 000 i 2060, mens norskfødte av innvandrerforeldre er estimert til å være i underkant av 440 000 i 2060, mot 215 000 i dag. Til sammen vil innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre dermed utgjøre 27 prosent av befolkningen i 2060.
I SSBs framstillinger er innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre delt inn i tre grupper etter landbakgrunn.
Innvandrere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa utenfor EU utgjør den største gruppen. Innvandrere fra disse områdene utgjør i dag 480 000, i 2060 er de forventet å være 744 000. Norskfødte med innvandrerforeldre herfra er forventet å overstige 340 000. Utviklingen i antall innvandrere fra østeuropeiske EU-land er forventet å være noe flatere, det samme gjelder for innvandrere fra Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand. Den antatte folkemengden av innvandrere fra østeuropeiske EU-land i 2060 er 244 000, antallet norskfødte med innvandrerforeldre med denne landbakgrunnen er forventet å være 67 000. Innvandrere fra Vest-Europa etc. er forventet å utgjøre en folkemengde på om lag 195 000 i 2060 og deres barn om lag 30 000.
Oppsummering
Innvandrere utgjør en stadig større andel av befolkningen i Norge. Ved inngangen til 2023 hadde Norge 877 000 innvandrere som utgjorde 16,0 prosent av befolkningen. Norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde 213 800, i alt 3,9 prosent av den samlede befolkningen i Norge. Ti år tidligere var tilsvarende andeler 11,7 og 2,3 prosent.
De største gruppene innvandrere som bodde i landet ved inngangen til 2023, kom fra Polen, Litauen, Ukraina, Sverige, Syria, Somalia og Tyskland og utgjorde mellom 107 000 og 26 000 personer. Det største antallet norskfødte med innvandrerforeldre hadde bakgrunn fra Pakistan, Polen, Somalia, Irak, Vietnam og Eritrea. Det var fra 18 000 til 8 000 personer i hver av disse gruppene.
Norskfødte med innvandrerforeldre er en gruppe med svært mange unge. Ved inngangen til 2023 var 3 av 4 yngre enn 20 år. Tilsvarende var 11 prosent av innvandrerne og 23 prosent av hele befolkningen under 20 år.
Fruktbarheten er lavere enn noen gang, også blant innvandrere. Innvandrerkvinner har dog fortsatt noe høyere fruktbarhet enn den øvrige befolkningen og er derfor fortsatt med å drive nivået noe opp. Variasjonen mellom kvinner fra forskjellige landbakgrunner er betydelig, og det er i dag bare fruktbarheten til dem som innvandret fra Afrika som fortsatt er vesentlig høyere enn for hele befolkningen.
Størrelsen og sammensetningen av innvandreres husholdninger varierer avhengig av hvilke land de kommer fra. Innvandrere bor litt oftere alene og i de største husholdningene. Unge innvandrere fra Afrika bor oftest alene. Innvandrere fra Pakistan bor i store husholdninger, ofte med flere familier og barn i samme husholdning mens arbeidsinnvandrere fra EU-landene i Øst- Europa bor oftere sammen i ulike former for bofellesskap uten barn.
Referanser
Andersen, E. (2017). Stor variasjon i innvandrerens husholdningssammensetning. Statistiske analyser (2017/155), 45-59.https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/stor-variasjon-i-innvandreres-husholdningssammensetning
Andersen, E. & Falnes-Dalheim, A. (2017). Innvandrerens husholdningsstruktur. En studie av ulike definisjoner på innvandrerhusholdning (Notater 2017/11). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/294346?_ts=15a12b76408
Dzamarija, M. T. (2017). Innvandrere og deres norskfødte barn – gruppenes sammensetning. Statistiske analyser (2017/155), 16-27. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/332154?_ts=162901a1050
Dzamarija, M. T. (2014). Oversikt over personer med ulik grad av innvandringsbakgrunn (Rapporter 2014/16). Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/175380?_ts=145cbac2a08
Dzamarija, M. T, Andersen, E. & Kleven, Ø. (2022). Demografi. I Dzamarija, M. T. (red.) (2022). Eldre innvandrere i Norge. Demografi, boforhold, inntekt og formue og helse (Rapporter 2022/2). Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/eldre-innvandrere-i-norge.demografi-boforhold-inntekt-formue-og-helse
Epland, J, Oppøyen, M. S. & Dalen, H. B. (2022). Kapittel 4. Vedvarende lavinntekt. I Hattem, A. (red). Økonomi og levekår for lavinntektsgrupper 2022 (Rapporter 2022/45). Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/okonomi-og-levekar-for-lavinntektsgrupper-2022
Eurostat (2023): Total fertility rate, European countries (Fertility indications [demo_find]). EUROSTAT.
Gulbrandsen, F. B., Kulasingam, A. S., Molstad, C. S. & Steinkellner, A. (2021). Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldres fordeling på kommunenivå (Rapporter 2021/8). https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-og-norskfodte-med-innvandrerforeldres-fordeling-pa-kommuneniva
Gulbrandsen, F. B. & Molstad, C. S. (2020). Færre familieinnvandringer i 2019. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/faerre-familieinnvandringer-i-2019
Kirkeberg, M. I., Dzamarija, M. T., Bratholmen, N. V. L. & Strøm, F. (2019). Norskfødte med innvandrerforeldre – Hvordan går det med dem? Demografi, utdanning, arbeid og inntekt (Rapporter 2019/21). Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/391638?_ts=16bb80598d8
Lappegård, T. (2001). Myter og fakta: fruktbarheten blant innvandrerkvinner. Samfunnsspeilet ( 2/2001), 21-27. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/myter-og-fakta
Molstad, C. S., Gulbrandsen, F. B. & Steinkellner, A. (2022). Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2020 (Rapporter 2022/3). Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/familieinnvandring-og-ekteskapsmonster-1990-2020
Molstad, C. S. & Steinkellner, A. (2020). Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2018 (Rapporter 2020/05). Statistisk Sentralbyrå: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/411225?_ts=16ffbcb2098
Pettersen, S. V. & Østby, L. (2013). Innvandrere i Norge, Sverige og Danmark: Skandinavisk komparativ statistikk om integrering. Samfunnsspeilet (2013/5), 76-82. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-ogpublikasjoner/_attachment/151651
Statistisk sentralbyrå. (2023). Tabell 12548: Norskfødte og utenlandsfødte i hele befolkningen, fordelt på tre generasjoner 2004-2023[Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre]. https://www.ssb.no/statbank/table/12548/
Statistisk sentralbyrå. (2023). Krigen i Ukraina ga historisk innvandrervekst. https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/statistikk/innvandrere-og-norskfodte-med-innvandrerforeldre/artikler/krig-ga-innvandringsvekst
Statistisk sentralbyrå. (2023). Nasjonale befolkningsframskrivinger. https://www.ssb.no/befolkning/befolkningsframskrivinger/statistikk/nasjonale-befolkningsframskrivinger
Steinkellner, A. (2022). Hvem er arbeidsinnvandrerne fra de nyeste EU-landene? Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/hvem-er-arbeidsinnvandrerne-fra-de-nyeste-eu-landene
Tønnessen, M. (2014). Fruktbarhet og annen demografi hos innvandrere og deres barn født i Norge (Rapporter 2014/4).Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/fruktbarhet-og-annen-demografi-hos-innvandrere-og-deres-barn-fodt-i-norge
Utne, H. & Andersen, E. (2018). Innvandrerhusholdninger. Husholdningssammensetning og boforhold (Rapporter 2018/37). Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/368168?_ts=16706aaa550
Østby, L. (red.) (2004). Innvandrere i Norge – Hvem er de og hvordan går det med dem? Del 1 Demografi (Notater 2004/65). Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/notat_200465/notat_200465.pdf
