De aller siste årene, fra 2017-2020, har andelen med lavinntekt vært stabil eller til og med gått noe ned (2020) – både basert på relative og absolutte avstander til medianinntekten. I 2020 var det i alt 11 prosent av hele befolkningen, utenom studenter, som tilhørte en husholdning med lavinntekt, mot 11,2 i 2017 og 10,8 i 2014.

Hovedformålet med denne publikasjonen er å belyse økonomi og levekår for grupper som er overrepresentert nederst i inntektsfordelingen. Det er særlig blant aleneboende minstepensjonister, og mottakere av henholdsvis kvalifiseringsstønad og supplerende stønad at vi finner en svært høy andel med lavinntekt på over 70 prosent. Blant de med størst økning i lavinntekt i perioden 2017-2020 finner vi aleneboende uføretrygdede med minsteytelse, uføretrygdede, mottakere av supplerende stønad og personer med nedsatt arbeidsevne. Samtidig har andelen med lavinntekt falt blant innvandrere fra Afrika, Asia etc., aleneboende under 35 år, norskfødte med innvandrerforeldre fra Afrika, Asia etc., aleneboende minstepensjonist med alderspensjon og sosialhjelpsmottakere.

Noen personer kan av ulike grunner tilhøre husholdninger med lave inntekter over en relativt kort periode, som for eksempel ett år, for siden å oppleve en klar forbedring i sin husholdnings inntekter. Det er derfor færre som opplever å ha vedvarende lavinntekt, enn årlig lavinntekt. Dersom en definerer vedvarende lavinntekt på bakgrunn av den gjennomsnittlige husholdningsinntekten i en treårsperiode, hadde 10,1 prosent av befolkningen vedvarende lavinntekt i perioden 2017 til 2020, ut i fra EUs målemetode. Andelen med vedvarende lavinntekt lå relativt stabil rundt 8 prosent i mange år frem til perioden 2010-2012. I de påfølgende årene etter 2012 har imidlertid andelen med vedvarende lavinntekt økt for hvert år.

En stor andel av personer i de ulike lavinntektsgruppene som vi ser på i denne rapporten har høy boutgiftsbelastning og opplever boutgiftene som svært tyngende. Mange av gruppene rapporterer også om økonomiske problemer, og det er langt større andeler som ikke klarer å betale en uforutsett utgift enn befolkningen som helhet. Sammenlignet med befolkningen er det også klart større andeler som rapporterer om mangler av grunnleggende materielle eller sosiale goder som følge av sin økonomiske situasjon.

I flere av lavinntektsgruppene er det også betydelig lavere yrkesaktivitet enn i befolkningen, noe som bidrar sterkt til deres økonomiske situasjon. Det er spesielt sosialhjelpsmottakere og innvandrere fra Afrika, Asia etc. som i størst grad rapporterer om dårlige levekår, men også enslige forsørgere, par med barn og lav inntekt, mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygdede rapporter i større grad om boligproblemer, økonomiske vansker og mangler av goder.

I internasjonal sammenheng har Norge en liten andel av befolkningen under lavinntektsgrensen. Sammenlignet med nordiske land som Danmark og Finland, er likevel andelen barn i lavinntektshusholdninger relativt stor i Norge, og har vokst de siste årene. Den samme utviklingen gjelder også i Sverige. I forhold til mange EU- og OECD-land er Norge og de andre nordiske landene blant dem med minst andel som mangler materielle goder, og det er relativt få som er i risiko for fattigdom eller sosial eksklusjon.