Ubetinget fengsel og bot er de grunnleggende formene for straff i norsk strafferett. I alle straffebud i straffeloven og særlovgivning er strafferammen oppgitt i form av bot eller fengsel. En rekke alternativer finnes imidlertid: fra og til og . Selv om alternativene utgjør et mindretall av totalen er de en viktig del av den norske strafferettspleien og i samfunnsdebatten rundt hvordan det bør reageres mot lovbrudd. For å forstå utbredelsen av ulike former for straff, og hvordan denne øker eller minsker over tid, er det nødvendig å forstå bruken av de alternative straffereaksjonene rettsapparatet har til rådighet.

Denne artikkelen gir en oversikt over de ulike alternativene til bot og fengsel, her omtalt med samlebetegnelsen «alternative straffereaksjoner». Hva slags typer av alternative reaksjoner finnes? Hva kjennetegner dem? Hvilke lovbrudd gis de for? Og hvordan har omfanget av slike reaksjoner utviklet seg de siste tiårene? Et tidligere relativt uutforsket tema i denne sammenheng er hvilke særvilkår som gis for betingede reaksjoner, og hva som utgjør den unnlatte fengselsstraffen når alternativ til ubetinget fengsel velges. Hvor mye betinget fengsel er for eksempel vanlig ved , og hvor mye er vanlig ved ?

I figur 1 under gis en oversikt og noen hovedtall for de ulike inndelingene av straffereaksjoner som er grunnlaget for analysen her. De mer enn 217 000 forenklede foreleggene for trafikk- og tollovertredelser er holdt utenfor figuren. Vi sitter da igjen med 65 600 straffereaksjoner. Disse er fordelt på ulike reaksjoner ilagt av påtalemyndigheten (i blått) og ulike reaksjoner ilagt av domstolen (i lilla). Påtalemyndigheten ila 40 700 vanlige i 2019, som utgjorde 83 prosent av alle straffereaksjoner ilagt av påtalemyndigheten. Alternative reaksjoner var således relativt få. For de 16 800 straffereaksjonene ilagt av domstolene samme år, vist med lilla farge i figuren, var andel alternative reaksjoner større, men ubetinget fengsel eller bot ble fortsatt gitt i over halvparten av dommene.

Figur 1. Oversikt over straffereaksjoner

Oversikt over straffereaksjoner. Det finnes flere alternativer til bot og fengsel. Selv om de utgjør et mindretall, er de en viktig del av den norske strafferettspleien.

Figuren viser forholdet mellom reaksjonstyper og forskjellige underliggende reaksjonsinnhold som disse kan kombineres med, slik som særvilkår og rettighetstap. Grafikkens tallgrunnlag finnes i Tabell 1 lenger ned på siden.

Last ned figur 1 i pdf-versjon.

I figur 1 er de vanlige hovedtyper straffereaksjoner vist med blå og lilla bobler. Størrelsen på boblene sier noe om hvor vanlig reaksjonen er: dess vanligere reaksjon, dess større boble. I tillegg til å vise flere typer enn tidligere publikasjoner, som ungdomsstraff og konfliktråd, viser figuren ulike undertyper av reaksjoner, markert med svarte bobler, som kan spesifiseres i relasjon til hovedtypene (se tekstboks). De ulike undertypene, som eller , er relativt lite utbredt. Det er likevel verdt å studere noen av disse nærmere. Blant annet er den betingede fengselsstraffen ved narkotikaprogram relativt mye lengre enn ved de fleste betingede fengselsdommer. Og lovbruddfordelingen ved betingede påtaleunnlatelser med særvilkår skiller seg tydelig fra andre påtaleunnlatelser.

Hovedkilden for tallene i artikkelen er et utvidet datagrunnlag for statistikken over straffereaksjoner.

Statistikken inneholder alle rettskraftige straffereaksjoner som er registrert i statistikkåret. Registerkildene for statistikken er Reaksjonsregisteret (SSP, tidligere det Sentrale straffe- og politiopplysningsregisteret) og felles innkrevingssystem for Statens innkrevingssentral og det alminnelige namsmansapparatet (SIAN, tidligere SIRI). For årganger før 2019 ble også politiets bøteregister (BOT) benyttet.

Fra og med 2019-årgangen er datagrunnlaget til statistikken utvidet med flere typer strafferettslige reaksjoner og mer spesifisert informasjon om blant annet særvilkår og utmålt subsidiær fengselsstraff. Deler av datagrunnlaget er derfor hittil ikke benyttet i publisert statistikk, men presenteres for første gang i denne artikkelen. Totalantallet reaksjoner oppgitt i artikkelen avviker dermed noe fra det som tidligere er publisert for 2019-årgangen i statistikkbanken. Differansen utgjøres av overføring til konfliktråd etter straffeprosesslovens § 71a, ubetinget påtaleunnlatelse etter straffeprosesslovens § 69, 1. ledd, samt straffeutmålingsfrafall etter straffelovens § 61.

Mens straffereaksjonsstatistikken siden 1970-tallet kun har inneholdt betingede påtaleunnlatelser, og disse i tillegg har vært heftet med underregistrering i kildegrunnlaget, har statistikken over siktede for etterforskede lovbrudd inneholdt samtlige påtaleunnlatelser så vel som overføring til konfliktråd som påtaleavgjørelser. Siktede personer, fordelt etter rettslig avgjørelse for hovedlovbruddet, er derfor et bedre statistikkgrunnlag for å studere omfanget og utviklingen i bruken av disse påtalereaksjonene lengre tilbake i tid.

Denne analyseartikkelen og utviklingen av datagrunnlaget er finansiert av Justisdepartementet.

For mer om definisjoner og datagrunnlag se «Om statistikken» på statistikkenes hovedside: www.ssb.no/straff og www.ssb.no/lovbrudde.

Det er også et sentralt poeng å vise likheten i innholdet i ulike alternative reaksjoner på tvers av reaksjonshjemmelen , som en mildere versjon av ungdomsstraff, kan for eksempel gis som vilkår ved en rekke ulike reaksjonstyper.

De ulike formene for straffereaksjoner vil beskrives nærmere underveis i artikkelen. Påtalemyndigheten ilegger de minst inngripende sanksjonene i rettssystemet (de blå boblene i figur 1) og i artikkelen behandles denne typen reaksjoner først. Dette kan for eksempel være påtaleunnlatelse og overføring til konfliktråd. Deretter beskrives de tyngste reaksjonene, som er ilagt av domstolene som alternativer til ubetinget fengsel (de lilla boblene i figur 1). Bruk av rettighetstap som straff vil også beskrives kort, men strafferettslige særreaksjoner vil holdes utenfor gjennomgangen da disse i praksis er frihetsberøvelse på lik linje med fengsel. Til sist i artikkelen trekkes i stedet bruk av hjemmesoning med elektronisk kontroll inn. Det er en form for alternativ til fengselssoning som ligner på alternative straffereaksjoner.

Tallene i artikkelen er i hovedsak hentet fra datagrunnlaget til statistikken over straffereaksjoner, men enkelte tall for fengslinger og siktede for etterforskede lovbrudd benyttes også. Siden tallene for 2020 er påvirket av en stor og spesiell økning i påtaleunnlatelser, er ikke denne årgangen tatt med i analysen. Artikkelen tar i stedet utgangspunkt i tallene for 2019, samt tidligere årganger for å si noe om utviklingen siden starten av 2000-tallet.

I norsk rettsteori har straff tradisjonelt blitt definert som «et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde» (Sanksjonsutvalget 2003 s.54). Med «onde» menes motsetningen til et gode, altså noe som oppleves som tydelig negativt, slik at det virker avskrekkende. Denne definisjonen dekker godt de reaksjoner som blir definert i straffelovens kapittel 5 som «straff» i formell forstand: Fengsel, bot, samfunnsstraff, ungdomsstraff, forvaring og rettighetstap. De reaksjoner straffeloven lister opp som «andre strafferettslige reaksjoner» oppfyller i mindre grad kravet om at hensikten med reaksjonen er at den skal oppleves som et onde. Dette er tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg, inndragning, påtaleunnlatelse, overføring til konfliktråd, samt straffutmålingsutsettelse, straffutmålingsfrafall, og tap av førerrett. Tvangsinnleggelse og «prikk på rullebladet» på grunn av påtaleunnlatelse kan naturligvis oppleves som betydelige onder, men poenget med disse reaksjonene er ikke at de skal oppleves negativt.

Som en samlebetegnelse har «strafferettslige reaksjoner» blitt definert som «straffene, samt andre reaksjoner som ilegges som følge av at det er begått et lovbrudd og som skal ilegges i straffeprosessuelle former» (fra Ot.prop.nr 90 (2003–2004) i Lid 2016 s.41). Et synonymt begrep kunne vært «straffeprosessuelle reaksjoner», men her vil for enkelhets skyld «straffereaksjon» bli brukt, i tråd med begrepsbruken i SSBs statistikk over straffereaksjoner.

I denne artikkelen brukes begrepet «alternative straffereaksjoner» som en samlebetegnelse for reaksjoner som fungerer som alternativ til ubetinget fengsel og bot. Dette inkluderer reaksjoner som formelt sett er straff: betinget fengsel, samfunnsstraff, ungdomsstraff (rettighetstap vil også diskuteres). Og det ekskludere noen straffereaksjoner som ikke formelt sett er straff: tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Bruken av betegnelsen «alternative straffereaksjoner» følger altså reaksjonens innhold og funksjon, ikke formell kategorisering.

Påtaleunnlatelsene vender tilbake

Mens påtaleunnlatelser, særlig med overføring til barnevernet, dominerte i reaksjonsstatikken på store deler av 1900-tallet (se NOS A43 (PDF) tabell 2, Straffereaksjoner 2011 tabell 25), dalte bruken fra 1980-tallet. På midten av 1990-tallet ble det kun gitt noen få hundre årlig. I stedet ble det stadig mer vanlig med forelegg som reaksjon (Thorsen m.fl. 2009 s.82). Omtrent samtidig med avskaffelsen av påtaleunnlatelse etter barnevernsloven i 1992, ble overføring til megling i konfliktråd opprettet som egen strafferettslig reaksjon (Ot.prp.nr.56 1989-1990).

Antallet med overføring til konfliktråd økte raskt fra innføringen i 1992. Deretter har det bølget noe, med en siste topp på 2 700 siktede i 2008 før det ble en ujevn nedgang til 1 500 siktede i 2019. Fra 1992 var det ikke lenger hjemmel for overføring til barnevernsnemnd som straffereaksjon. I stedet ble påtaleunnlatelse uten vilkår klart mest brukt, mens overføring til konfliktråd og betinget påtaleunnlatelse i mindre grad ble brukt. Derfra har antallet påtaleunnlatelser uten vilkår gått jevnt nedover i løpet av de siste tiårene.

Bruken av betinget påtaleunnlatelse var fortsatt meget begrenset fram til 2003, da det var 600 siktede med slik avgjørelse. Deretter økte antallet stadig, til 3 800 siktede i 2019. Fra sitt historiske bunnivå på 1990 og tidlig 2000-tallet har bruken av betinget påtaleunnlatelser således gått langt forbi både konfliktråd og ubetinget påtaleunnlatelse.

For å forstå denne utviklingen er alder et vesentlig moment. Siktede i aldersgruppen 15-17 år, står i dag for omtrent halvparten av betingede påtaleunnlatelser og overføring til konfliktråd, samt en betydelig andel av påtaleunnlatelsene uten vilkår. Som vist i figur 2 er det særlig bruk av betinget påtaleunnlatelse for mindreårige som driver økningen. Det er en økning for alle aldersgrupper, men for voksne er andelen av siktede med påtaleunnlatelser eller overføring til konfliktråd fortsatt liten. For de unge under 18 år er i stedet disse påtalereaksjonene helt dominerende.

Figur 2. Siktede med påtaleunnlatelse eller konfliktråd for hovedlovbrudd som andel av alle siktede, 15-17 år (N=44 426) og 18 år eller eldre (N=76 525)

Figur 2. Siktede med påtaleunnlatelse eller konfliktråd for hovedlovbrudd som andel av alle siktede, 15-17 år (N=44 426) og 18 år eller eldre (N=76 525). Les mer om innholdet i tekstbeskrivelse og kilde under figuren.

Figuren viser at andelen siktede i alderen 15-17 år som fikk påtaleunnlatelse eller konfliktråd økte fra 24 prosent i 2002 til 63 prosent i 2019. For siktede 18 år eller eldre økte denne andelen fra 5 til 7 prosent.

Kilde: Etterforskede lovbrudd, Statistisk sentralbyrå.

Kilde: Grafikkens tallgrunnlag finnes i Tabell 3.

8 av 10 reaksjoner mot ungdom er alternative

For straffereaksjonsstatistikken har det først i 2019-årgangen blitt mulig å inkludere påtaleunnlatelser uten vilkår (vel å merke utenom ) samt overføring til konfliktrådet. I 2019 ble det registrert 1 500 reaksjoner på overføring til konfliktråd, og 2 500 påtaleunnlatelser uten vilkår i tillegg til de 4 200 betingede påtaleunnlatelsene.

er en type alternativ straffereaksjon som kan gis ved forelegg. Med ny straffelov av 2005 har denne reaksjonen vært begrenset til gjerningspersoner under 18 år. Det er imidlertid ikke en særlig vanlig reaksjon og totalt ble det ilagt 220 betingede forelegg i 2019. Det bidrar likevel ytterligere til den store andelen av alternative påtalereaksjoner som gis unge under 18 år.

Totalt utgjorde overføring til konfliktråd, påtaleunnlatelser og betinget forelegg 79 prosent av alle påtalereaksjonene mot mindreårige i 2019, hvis man holder forenklet forelegg utenfor. Aller vanligst var disse typene straffereaksjoner ved eiendomstyveri og eiendomsskade som hovedlovbrudd, hvor de utgjorde 94 prosent av straffereaksjonene ilagt av påtalemyndigheten mot ungdom under 18 år.

Ikke særlig vanlig med særvilkår

Selv om konfliktrådsaker og ubetingede påtaleunnlatelser har gått noe ned de senere år, er det som vist en økning for alternative påtaleraksjoner samlet sett siden tidlig 2000-tall. Denne utviklingen utgjør et hovedmoment i det som har blitt betegnet som «et markant skifte i straff av ungdom» (Lid 2015). Den økte bruken av betingede påtaleunnlatelser blir av Lid (2016) diskutert som en tilbakekomst for oppdragelse- og behandlingstanken innen strafferetten, hvor reaksjonene ikke først og fremst skal «oppleves som et onde» men være med på å endre lovbryteren i retning av lovlydig oppførsel.

Ser man på vilkårene som hefter ved disse reaksjonene er det imidlertid ikke helt tydelig at det er krav om behandling eller oppfølging som preger det store flertallet av de alternative påtalereaksjonene. Når det gjelder påtaleunnlatelsene er det som vist en stor andel som er helt ubetinget. Men også når det gjelder de betingede påtaleunnlatelsene omfatter kun et mindretall av disse noen særvilkår. Av de 4 200 betingede påtaleunnlatelsene i 2019 var det under en firedel (980) som hadde registrert ungdomsoppfølging eller annet særvilkår i tillegg til prøvetid.

Slike særvilkår ved betingede påtaleunnlatelser er ikke spredt jevnt og tynt utover, men konsentreres rundt visse lovbrudd og aldersgrupper. Ved påtaleunnlatelser uten særvilkår, enten de er betinget med prøvetid eller ikke, er de vanligste hovedlovbruddsgruppene eiendomstyveri og .

Figur 3. Straffereaksjoner gitt av påtalemyndigheten (N=48 762), etter type reaksjon, særvilkår og hovedlovbruddsgruppe. Andeler. 2019

Strenge vilkår til ungdom tatt for narkotikabruk

Ved betingede påtaleunnlatelser med særvilkår er hovedlovbruddet i nærmere to tredeler av sakene et rusmiddellovbrudd, som oftest narkotikarelatert. Og for ungdom under 18 år utgjør betingede påtaleunnlatelser med særvilkår over halvparten av alle reaksjoner for legemiddellovens bestemmelser om bruk og besittelse av mindre mengder narkotika. Selv om de fleste av disse særvilkårene er registrert som uspesifisert «annet vilkår» i reaksjonsregisteret, er det rimelig å anta at dette i hovedsak gjelder såkalte « » om å avgi narkotikatester samt annen oppfølging.

Ungdomsoppfølging kan gis på flere ulike hjemmelsgrunnlag (se tekstboks). I 2019 ble det gitt 318 reaksjoner med ungdomsoppfølging av påtalemyndigheten, hvorav 82 som overføring til konfliktråd, 233 som betinget påtaleunnlatelse og 3 som betinget bot. Vold og mishandling samt rusmiddellovbrudd utgjør de største lovbruddsgruppene for ungdomsoppfølging ilagt av påtalemyndigheten. Selv om rusmiddellovbrudd inkluderer mer alvorlige narkotikalovbrudd gis ungdomsoppfølging også ved bruk av narkotika som hovedlovbrudd.

Allerede med institusjonaliseringen av konfliktrådet i Norge med konfliktrådsloven av 1991 ble «overføring til megling i konfliktråd» definert som en egen strafferettslig reaksjon. Megling var fra tidligere brukt som løsning i straffesaker, men måtte da avgjøres av påtalemyndigheten som en påtaleunnlatelse uten vilkår i etterkant av meglingen (Ot.prp.nr.56 1989-1990, kapittel 2.8).

Megling i konfliktråd i straffesaker innebærer at både gjerningsperson og offer går med på å delta i et meglingsmøte med en upartisk megler fra konfliktrådet. Utgangspunktet for møtet er at gjerningsperson aksepterer ansvar og gjennom møte kan det utarbeides en avtale om erstatning eller andre tiltak for gjenoppretting av skade.

Ungdomsoppfølging og ungdomsstraff ble innført som nye straffereaksjonsformer i 2014 og er forbeholdt personer som var mellom 15 og 18 år på gjerningstidspunktet. I tillegg ble oppfølging i konfliktråd innført som en aldersubetinget variant av ungdomsoppfølging.

Påtalemyndigheten kan gi megling, ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd ved betinget påtaleunnlatelse (straffeprosessloven § 69), betinget bot (straffeloven § 53) eller overføring til konfliktråd (strpl.§71a). Hvis lovbruddet er så alvorlig at det ville gitt fengselsstraff, må saken til retten. Megling, ungdomsoppfølging og oppfølging kan da gis som særvilkår ved betinget fengsel (strl.§34), betinget bot eller straffutmålingsutsettelse (strl.§60). Domstolen kan også dømme til ungdomsstraff (strl.§52a) for de alvorligste forholdene.

Ved oppfølging, ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff vil en gjennomføringstid settes av påtalemyndighet eller domstol, men utformingen av innholdet i straffegjennomføringen skjer i regi av konfliktrådet gjennom stormøter og avtale om ungdomsplan. Ifølge konfliktrådsloven § 25 kan ungdomsplaner inkludere en rekke villkår, fra samfunnsnyttige oppgaver og ikke-økonomisk kompensasjon, avhold fra rusmidler og ved ungdomsstraff også institusjonsopphold. Ved brudd på vilkårene i ungdomsplan eller nye lovbrudd kan saken sendes tilbake til påtalemyndighet eller domstol for ny reaksjonsfastsettelse eller soning av betinget eller subsidiær fengselsstraff.

Nils Christie, en av konfliktrådets ideologiske grunnleggere (se Christie 1976), var ved innføringen av de nye ungdomsreaksjonene sterkt kritisk til konfliktrådets nye rolle som straffegjennomfører (Christie 2015). Konfliktrådet var vel å merke allerede siden 1992 delvis integrert i strafferettsvesenet. De nye reaksjonene kan ses som et ytterligere steg i denne retningen, og fra gjenopprettende prosess til rehabilitering (Eide og Andrews, 2020).

Det er verdt å merke seg at mens ungdom får alternative reaksjoner oftere enn det voksne gjør, så blir dette til potensielt strengere reaksjoner når lovbruddet er bruk av narkotika. Ved bruk av narkotika er ellers bot ved forelegg normal straff. Hva som oppleves som strengest straff for den enkelte kan variere. Men det er vanlig å rangere «frihetsinnskrenkende» reaksjoner (Kristoffersen og Iversen 2018), slik som ungdomsoppfølging, som strengere reaksjoner enn bøter.

Som Holmboe (2016) påpeker, er ikke innholdet i ungdomsoppfølgingen fastsatt når ungdommen samtykker til det. Og mens det ved samfunnsstraff idømmes et maksimalt antall timer for samfunnsnyttig arbeid eller andre aktiviteter, gis det ikke noen tilsvarende ramme ved ungdomsoppfølging. Sandøy (2020) viser i sin intervjuundersøkelse hvordan ungdom ikke bare opplever slike særvilkår som nyttig støtte, men også som straff og en stor påkjenning. «A good experience, but bloody awful too», som en 16 år gammel jente oppsummerer det (Sandøy 2020, s.1).

Megling vanligst reaksjonsinnhold ilagt av påtalemyndighet

I tillegg til ungdomsoppfølging finnes megling og oppfølging som typer konfliktrådsbehandling av straffesaker. I likhet med ungdomsoppfølging kan disse gis av påtalemyndigheten enten som overføring til konfliktråd eller som betinget påtaleunnlatelse. Til sammen utgjør overføring til konfliktråd utenom ungdomsoppfølging nesten 1 400 reaksjoner i 2019 (jf. figur 1 og 3). Oppfølging for personer over 18 år er hittil for mangelfullt registrert i reaksjonsregisteret til å angi et presist antall, men det er veldig lite utbredt (34 i 2019, ifølge Konfliktrådet 2020 s.14). Overføring til megling utgjør derfor uansett flere reaksjoner enn alle påtaleunnlatelser med særvilkår til sammen (980).

For at en sak skal overføres til konfliktråd kreves en fornærmet part som ønsker å stille til megling. Fordelingen av typen lovbrudd skiller seg derfor vesentlig fra påtaleunnlatelser: Vold og mishandling er hovedlovbrudd i nærmere halvparten av de 1 400 konfliktrådssakene. Deretter følger Eiendomstyveri (20 prosent) og eiendomsskade (16 prosent) som de vanligste lovbruddsgruppene. Utbredelsen av megling som straffereaksjon er derfor avhengig av antallet slike lovbrudd som anmeldes og hvor gjerningspersonen er kjent (Konfliktrådet 2021).

Deles de alternative påtaleavgjørelsene opp etter aksen med/uten fastsatt innhold er det tydelig at de uten utgjør flertallet: Påtaleunnlatelser uten vilkår og betingede påtaleunnlatelser uten særvilkår utgjorde totalt 5 700 reaksjoner i 2019, mot 2 500 konfliktrådsaker og betingede påtaleunnlatelser med særvilkår samlet sett. For ungdom under 18 år er forholdet mer likt, men også for denne aldersgruppen er litt over halvparten av de alternative påtalereaksjonene en påtaleunnlatelse uten særvilkår. Forskjellige former for oppfølging fra barnevern, politi, eller helsevesen kan naturligvis komme i tillegg til disse reaksjonene, men det er i så fall ikke formelt satt som et krav til den strafferettslige behandlingen.

Av de 2 500 påtaleilagte straffereaksjonene med et fastsatt innhold er konfliktrådsmegling fortsatt det klart vanligste, og slik sett den sentrale arvtageren etter at overføring til barnevern opphørte som straffereaksjon på 1990-tallet.

Nye alternativer til ubetinget fengsel

Resten av artikkelen handler om straffereaksjoner gitt ved dom (de lilla boblene i figur 1). Også her er et tydelig trekk at mange alternative reaksjoner, i form av betinget fengsel, gis uten andre vilkår enn prøvetid for nye lovbrudd. Det vil samtidig bli tydeligere at de strengeste vilkårene gis som alternativ til strengere fengselsdommer.

Bruken av betinget fengsel som alternativ til ubetinget fengsel økte betydelig fra 1930-tallet og frem til rundt 1960 i Norge. Deretter har ubetinget fengsel økt mer (Lappi-Seppälä 2019 s.27). Som det framgår av figur 4 under, gjorde innføringen av samfunnsstraff i 2002 lite med andelen ubetingede fengselsdommer. Innføringen var først og fremst en forening av samfunnstjeneste og betinget dom med tilsyn.

Det ser også ut til at samfunnsstraffen heller erstattet andre betingede dommer, uten tilsyn, enn ubetingede dommer. Selv i 2008, det historiske toppåret for andelen dommer med samfunnsstraff, var andelen ubetingede fengselsdommer likt som gjennomsnittet for årene 1997-2002: 52 prosent, hvis delvis betingede dommer inkluderes. Samtidig hadde andelen betingede dommer uten vilkår om tilsyn sunket fra 40 til 33 prosent av dommene som vist i figur 4.

Figur 4. Utvalgte typer straffereaksjoner ved dom. Andel

Historisk har betinget fengsel, også kalt fullbyrdingsutsettelse, vært viktig for begrensningen i bruken av fengsel i Norge, i likhet med andre land (Lappi-Seppälä 2019, Kristoffersen og Iversen 2018). Allerede i 1894 fikk Norge betinget fengsel som ny straffereaksjon. Fra 1917 ble det også innført bruk av «særvilkår» utover prøvetiden, slik som erstatningskrav eller avhold fra «rusdrikk». I 1919 ble det mulig å gi vilkår om tilsyn under ulike godkjente tilsynsorgan, etter hvert i hovedsak friomsorgen (Kristoffersen og Iversen 2018 s.7).

I 1991 ble samfunnstjeneste gjort til en hovedstraff på linje med fengsel og bøter. Fra 2002 ble samfunnstjenesten, samt betinget dom med særvilkår om tilsyn under kriminalomsorgen, erstattet med samfunnsstraff (Ot.prp.nr.5 2000-2001). Samfunnsstraff kan i utgangspunktet benyttes som erstatning for fengselsstraff inntil 1 år. Samfunnsstraff er særlig aktuelt for unge førstegangslovbrytere eller personer som er under rehabilitering for rusavhengighet. Ved straffeutmåling fastsettes et antall timer samfunnsstraff, fra 30-420, en subsidiær fengselsstraff (ca. 1 måned per 30 timer straff) og en gjennomføringstid (tidsfrist) på normalt opp til ett år. Mens samfunnstjenesten kun omfattet samfunnsnyttig tjeneste kan man ved samfunnsstraff også benytte noe av de idømte timene til annet innhold, som endringsprogram, individuelle samtaler eller megling i konfliktråd.

Program for ruspåvirket kjøring er et særvilkår som reguleres i egen forskrift. Programmet ble først innført som en prøveordning i 1996, da kun for alkoholpåvirket kjøring, kalt «promilleprogram». I 2003 ble ordningen gjort landsdekkende, og siden 2008 ble kjøring under påvirkning av illegale rusmidler inkludert (Ot.prp. nr.31 2006-2007 kap.8). Gjennomføringstiden er til vanlig på 10 måneder og programmet omfatter individuelle samtaler, gruppesamlinger og kartlegging av behandlingsbehov.

Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) er også et særvilkår som reguleres i egen forskrift. Ordningen ble innført som et prøveprosjekt i Oslo og Bergen i 2006 (Ot.prp. nr.81 2004-2005), for så å gjøres landsdekkende i 2016. For å kunne dømmes til ND må den straffede være rusmiddelavhengig og ha begått kriminalitet på grunn av eller for å finansiere rus. Prøvetiden kan settes opptil 5 år og angir en tidsfrist for gjennomføringen. Til forskjell fra andre straffereaksjoner følger domstolene opp den domfelte gjennom straffegjennomføringen, med møter der en dommer fører kontroll med at vilkårene blir overholdt og at det er progresjon i rehabiliteringen.

Kriminalomsorgen har ansvar for gjennomføring av både Samfunnsstraff, ND og program mot ruspåvirket kjøring. Datagrunnlaget for statistikken over straffereaksjoner som er hentet fra politiets reaksjonsregister, har ikke spesifisert ND eller program mot ruspåvirket kjøring som særvilkår før i 2016-årgangen. Kriminalomsorgen har imidlertid publisert tall for avsagte dommer lenger tilbake i tid som er rimelig sammenlignbare (se KDI 2021).

Mens tilsyn som vanligste særvilkår ble faset ut på starten av 2000-tallet, var det andre typer særvilkår som bestod og nye har senere kommet til. Samlet sett er andelen av de betingede dommene hvor det er gitt slike særlige vilkår fremdeles relativt begrenset, men har økt noe siden 2003. I 2019 ble det gitt særvilkår ved 15 prosent av de betingede fengselsdommene, 800 dommer i antall.

Det vanligste særvilkåret er , med 379 dommer i 2019 (samlet for ubetinget fengsel og betinget fengsel), etter en topp på nærmere 600 saker i 2011 (KDI 2021 s.8). Program mot ruspåvirket kjøring kan kun idømmes for ruspåvirket kjøring av en slik alvorlighet at det normalt ville vært idømt ubetinget fengsel. Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) ble gjort landsdekkende i 2016, og har deretter økt til 207 betingede fengselsdommer i 2019, vel å merke ofte i kombinasjon med ubetinget fengsel.

Vanligere med ungdomsoppfølging enn ungdomsstraff ved dom

Det tredje vanligste særvilkåret ved betinget dom er i dag ungdomsoppfølging. I 2019 var ungdomsoppfølging gitt som særvilkår i 110 betingede fengselsdommer. Dette kommer i tillegg til de tidligere nevnte 318 reaksjonene med ungdomsoppfølging ilagt av påtalemyndighetene.

Videre ble det registrert 72 dommer på ungdomsstraff i 2019. Ungdomsstraff ligner på ungdomsoppfølging i sin form, men kan omfatte strengere tiltak, og gis for mer alvorlige lovbrudd. Samlet sett ble dermed 640 reaksjoner med ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff registrert i 2019. Selv om ungdomsoppfølging klart oftest blir ilagt av påtalemyndigheten, var det flere dommer med ungdomsoppfølging enn ungdomsstraff dette året.

Som vist har alternative straffereaksjoner i liten grad overtatt og forskjøvet bruken av ubetinget fengsel de siste tiårene. Men for de yngste er ungdomsstraff et tydelig unntak: Antallet ubetingede fengselsdommer mot mindreårige ble mer enn halvert etter innføringen av ungdomsstraff, fra 62 dommer i 2013 til 23 i 2015.

Utover de tre vanligste særvilkårene ved betinget fengselsdom (program mot ruspåvirket kjøring, ND, og ungdomsoppfølging), var det til sammen 100 betingede fengselsdommer i 2019 med andre typer særvilkår. Som nevnt kan disse særvilkårene strekke seg fra besøksforbud og andre forbud som ligner på rettighetstap, til avhold fra rus eller krav om megling i konfliktråd.

Oftest alternativer for korte dommer

Når et alternativ til ubetinget fengsel idømmes, utmåles det en betinget eller subsidiær fengselsstraff som er lik den ubetingede fengselsstraffen som ellers ville blitt gitt. Ved å se på lengden på de subsidiære og betingede fengselsstraffene kan man dermed vite hvor lange ubetingede fengselsdommer de erstatter. I figur 5 framgår den prosentvise fordelingen i lengden på de ulike typene fengselsstraff, henholdsvis ubetinget, betinget og subsidiær fengselsstraff for ulike typer reaksjoner.

Figur 5. Utvalgte typer straffereaksjoner og særvilkår ved dom, etter samlet utmålt fengselsstraff (ubetinget, betinget og subsidiær). Andel (i alt-antall i parentes). 2019

Som det framgår av figuren var 71 prosent av de betingede fengselsdommene i 2019 på under en måned, og bare 11 prosent over to måneder. Sammenlignet med fordelingen for ubetingede fengselsdommer, hvor kun 31 prosent er under en måned, er det altså mange korte betingede fengselsdommer. For samfunnsstraff er fordelingen noe likere ubetinget fengsel, men med nesten ingen dommer på over ett år subsidiær fengselsstraff. En tydelig tendens ved alternativene til ubetinget fengsel er dermed at de først og fremst erstatter relativt korte fengselsdommer.

Når det gjelder de nyere alternativene (Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND), program mot ruspåvirket kjøring (PRK) og ungdomsoppfølging) er variasjonen større. Ungdomsoppfølging har en lignende fordeling som samfunnsstraff, mens PRK erstatter en større andel kortere dommer. For ND og ungdomsstraff er det imidlertid få dommer med henholdsvis betinget eller subsidiær fengselsstraff kortere enn et halvt år, og flertallet erstatter dommer på et år eller mer. Selv om ND og ungdomsstraff utgjør relativt få dommer i antall, erstatter de et større volum av fengselssoning enn det antallet tilsier.

For de ulike alternativene til ubetinget fengsel er det likevel i snitt og i flertallet av sakene snakk om alternativ til kortere fengselsopphold. Det vil si at andelen av den samlede mengden fengselsstraff det gis alternativer for er lavere enn det antallet dommer skulle tilsi.

Særegne reaksjoner for særegne lovbruddsbilder

Hvor lang fengselsstraff som utmåles, enten den skal sones eller ikke, henger tett sammen med hva slags og hvor alvorlig lovbrudd som straffes. Visse alternative reaksjoner er også avgrenset til å kunne brukes som reaksjon for bestemte typer lovbrudd.

Ubetinget fengsel gis generelt for mer alvorlig lovbrudd, men er relativt godt spredt mellom ulike lovbruddsgrupper og typer. Ungdomsstraff er derimot nesten utelukkende brukt mot vold og seksuallovbrudd. Dette har sammenheng med at ubetinget fengsel i dag er såpass begrenset brukt mot unge under 18, at det i hovedsak er alvorligere volds- og seksuallovbrudd som potensielt kan gi ubetinget fengsel. For ungdomsoppfølging ved betinget dom er også majoriteten av dommene gitt for vold og mishandling, men seksuallovbrudd er sjeldent.

For Narkotikaprogram med domstolskontroll er majoriteten av dommene gitt i saker hvor mer alvorlige narkotikaovertredelser er hovedlovbruddet. Og for Program for ruspåvirket kjøring er, ikke overraskende, ruspåvirket kjøring nesten alltid hovedlovbruddet. Samfunnsstraff har et mer variert lovbruddsbilde, men med en relativt stor andel dommer hvor annet vinningslovbrudd står som hovedlovbrudd i saken.

Figur 6. Utvalgte reaksjonstyper og særvilkår ved dom, etter type hovedlovbrudd. 2019

Siden bruken av de forskjellige alternative reksjonene er tett knyttet til hvilke lovbrudd som er begått, er også utviklingen i bruken av disse sterkt betinget av hvor mange bestemte typer lovbrudd som begås og blir straffeforfulgt. PRK vil for eksempel være avhengig av hvor mange som til enhver tid bli tatt for ruspåvirket kjøring.

En lengre trend i kriminalitetsbildet de siste tiårene har vært en nedgang i tyverier (Drager 2021). I 2005 var eiendomstyveri den vanligste lovbruddsgruppen ved samfunnsstraff, og utgjorde 28 prosent av hovedlovbruddene i slike dommer. I 2019 var andelen nede i 6 prosent. Men når man ser på hvor mange av alle dommer for eiendomstyveri som endte i samfunnsstraff sank denne andelen bare fra 17 prosent til 13 prosent i samme periode. Som et annet eksempel var antallet dommer for trafikklovbrudd utenom ruspåvirket kjøring nesten likt i 2005 og 2019. Men andelen av disse dommene som endte med samfunnsstraff økte fra 5 prosent i 2005 til 13 prosent i 2019.

For utbredelsen av de ulike alternative reaksjonsformene er altså endringer i det generelle kriminalitetsbildet av betydning. Det samme gjelder, som tidligere påpekt, gjerningspersonenes alder. Et ytterligere moment, som vil trekkes inn her, er bruken av alternative soningsformer, som «alternativ» til alternative reaksjonsformer.

Elefanten i kontrollrommet (EK)

Hjemmesoning med elektronisk kontroll (EK) innebærer at den dømte kan sone en ubetinget dom utenfor fengsel, men med begrensning i bevegelse utenfor eget hjem og krav om sysselsetning og rusfrihet. Med unntak av Finland ble EK i de nordiske landene innført som en alternativ soningsform i stedet for en egen straffereaksjon (Skardahmar 2013, Lappi-Seppala 2019). I Norge er det Kriminalomsorgen som avgjør om en person med rettskraftig ubetinget fengselsdom kan sone denne delvis eller i sin helhet med EK.

Figur 7. Samfunnsstraff, fengselsstraff under 6 måneder og iverksatt elektronisk kontroll (EK)

Figur 7. Samfunnsstraff, fengselsstraff under 6 måneder og iverksatt elektronisk kontroll (EK). Les mer om innholdet i tekstbeskrivelse og kilde under figuren.

Figuren viser at antallet ubetingede fengselsdommer på under 6 måneder minsket fra rundt 8300 dommer i 2008 til rundt 6500 i 2019. Samtidig økte antallet iverksatte helgjennomføring av soning på EK fra under 100 i 2008 til nesten 3000 i 2019.

Kilde: Straffereaksjoner, Statistisk sentralbyrå

Kilde: Kriminalomsorgens årsstatistikk.

I Norge har bruk av EK hatt en formidabel økning etter innføring (Kriminalomsorgen 2021, s.27) og kan i motsetning til innføringen av samfunnsstraff sies å ha hatt en betydelig «replacement effect» på mengden av fengselsdommer som sones (Lappi-Seppala 2019 s.32, 45). Som det framgår av figur 7, tilsvarer soninger på EK nærmere halvparten av alle ubetingede fengselsdommer med en utmålt lengde på under et halvt år i 2019. «Ubetinget fengsel» bør i disse tilfellene med andre ord settes i anførselstegn. I praksis er det en soningsform som ligger tett opp til ulike alternativer til fengselsstraff, slik som betinget fengsel med særvilkår om tilsyn og krav om arbeid eller skole. Men avgjørelsen er flyttet fra domstol til kriminalomsorg.

At Kriminalomsorgen vedtar EK betyr imidlertid ikke, som Andersen m.fl. (2020) påpeker, at domstolen helt er fratatt enhver mulighet til å påvirke bruken av den. EK ble gradvis innført i ulike regioner, og studien deres viser at ved domstolene i områder hvor EK ble tatt i bruk, økte bruken av ubetinget fengsel på bekostning av alternativer som betinget fengsel og samfunnsstraff. De anslår effekten i perioden 2008-2012 til kunne utgjøre så mye som 5 prosent av dommene. Det tilsvarer en samlet økning på potensielt opp mot 700 ubetingede dommer (Andersen m.fl. 2020 s.141). Forfatterne tolker dette som at dommerne tar i bruk sin kjennskap til EK innenfor det handlingsrommet domstolen har.

I et lignende argument, men med fokus på den dømte som aktør, peker Kristoffersen og Iversen (2018) på den muligheten straffedømte har til å påvirke straffutmålingen i sin egen sak. Det er for eksempel mulig å takke nei til samfunnsstraff eller Program for ruspåvirket kjøring hvis man heller tar en kortere dom som man kan anta å få sone på EK. Slike mulige «utilsiktede» effekter er også viktig å ta med som et moment i endringene i bruk av alternativer til fengsel over tid.

Soning av fengselsdom med EK er en form for hjemmesoning, under forutsetninger av blant annet fast bosted og sysselsetning, der en fotlenke rapporterer om den domfeltes geografiske posisjon. Straffegjennomføring med EK er ment som et alternativ til fengsel og hvem som får EK bestemmes administrativt av kriminalomsorgen. EK er blant annet unntatt fra soning av visse typer lovbrudd som seksuallovbrudd og vold.

Soning med EK ble innført 1. september 2008 som en prøveordning i 6 fylker. Ordningen ble gjort landsdekkende i mai 2014, som innebar en utvidelse av kapasiteten fra 130 plasser til totalt 342 plasser. Siden den gang har ordningen blitt ytterligere utvidet og kapasiteten er nå på totalt 500 plasser. Mens hjemmesoning uten EK og soning i institusjon eller sykehus (straffegjennomføringsloven §§ 12 og 13) har eksistert tidligere, utvidet EK mulighetene for å sone utenfor fengselsanstalt betydelig.

Stortinget vedtok i 2019 en utvidelse av ordningen, jf. Prop. 132 L (2018-2019). Lovendringen trådte i kraft hhv. 1. juli og 1. september 2020 og innebærer at gjennomføringstiden – for enten hele eller deler av dommen – økes fra 4 til 6 måneder, at domfelte som er varig soningsudyktige kan unntas visse begrensninger i regelverket og dermed få mulighet til å gjennomføre straffen med elektronisk kontroll, samt at kriminalomsorgen gis hjemmel til å benytte annen type digital teknologi, slik som sporingsteknologi (GPS), videosamtale og fjernalkoholmåling (se straffegjennomføringsloven § 16 a).

Rettighetstap som tillegg, ikke alternativ

I 2019 ble det registrert omtrent 150 straffereaksjoner hvor rettighetstap var en del av straffeutmålingen. Av disse gjaldt i overkant av 80 kontaktforbud (straffelovens §57) og de resterende, nærmere 70, gjaldt tap av rett til stilling, virksomhet eller aktivitet (§56). Av de kategoriene som er mulig å registrere i reaksjonsregisteret fordeler de 70 seg videre relativt jevnt mellom tap av retten til å inneha stilling, tap av retten til å utøve virksomhet og «annet rettighetstap». Den siste restkategorien kan inkludere et vidt spekter av aktiviteter, som å ha en rolle innen organisert barneaktivitet eller å bruke chattetjenester på internett. De vanligste rettighetstap innen denne kategorien ser imidlertid ut til å være forbud mot å delta i jakt, samt forbud mot å kjøre motorbåt.

Tre av fire rettskraftige kontaktforbud i 2019 ble gitt i saker hvor vold og mishandling var hovedlovbrudd. Mishandling i nære relasjoner var hovedlovbrudd i underkant av 20 saker. Tap av rett til stilling, virksomhet eller aktivitet ble i overkant av halvparten av sakene idømt for annet vinningslovbrudd som hovedlovbrudd, slik som økonomisk utroskap.

Det er med andre ord snakk om et begrenset omfang av saker hvor rettighetstap gis som straff. Inndelt etter de ni lovbruddsgruppene i SSBs statistikker var det høyest andel reaksjoner med rettighetstap i saker hvor hovedlovbruddet var et seksuallovbrudd, men selv for denne lovbruddsgruppen gjaldt det under 2 prosent av sakene. Alle rettighetstapene i 2019 var dessuten gitt i kombinasjon med annen reaksjon, i de aller fleste tilfeller ubetinget fengsel, slik det ble vist i figur 1.

Rettighetstap brukes således først og fremst som et tilleggsmoment i straffeutmålingen, for å forhindre nye lovbrudd, heller enn som et alternativ til bot og fengsel. Det kan ikke utelukkes at noen fengselsdommer gjøres helt eller delvis betinget på grunn av at de kombineres med rettighetstap, men det er i så fall veldig få.

Straffelovens kapittel 10 beskriver de ulike formene for rettighetstap som straff. Når det relativt begrensede omfanget av rettighetstap er understreket i artikkelen her, må det merkes at dette kun gjelder rettighetstap definert som straff i straffelovens §29. Innholdet i et kontaktforbud, altså forbud mot å oppholde seg bestemte steder eller å ta kontakt med bestemte personer, kan også gis som vilkår ved betingede straffereaksjoner eller som en del av en samfunnsstraff, ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff.

«Besøksforbud» i henhold til straffeprosesslovens § 222 a er juridisk sett et tvangsmiddel, ikke en straffereaksjon, men omfatter de samme typene forbud som et kontaktforbud, dvs. «a) å oppholde seg på et bestemt sted, eller b) å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person».

I tillegg kan diverse rettighetstap gis i form av ulike forvaltningssanksjoner på grunn av lovbrudd. UDI fører årlig statistikk over utvisning av utenlandske statsborgere på grunn av ilagt straff, som tidligere også ble behandlet som en strafferettslig reaksjon (Franko og Mohn 2015). Tap av førerretten som følge av en straffbar handling var tidligere en ren forvaltningsreaksjon, men gjelder siden 2004 som en strafferettslig reaksjon, ilegges som en del av straffeutmålingen og føres i reaksjonsregisteret. Informasjon om slik tap av førerkort er ikke tatt inn i datagrunnlaget for 2019-årgangen av straffereaksjonsstatistikken. De utgjør uansett aldri en egen reaksjon, men opptrer alltid i tillegg til annen straffereaksjon. Antallet reaksjoner i statistikken ville derfor vært det samme om disse ble inkludert.

Tap av førerrett som ikke er årsaket av en straffbar handling (men f.eks. på grunn av helse) behandles fremdeles forvaltningsrettslig. Bruk av administrative sanksjoner som et alternativ til strafferettslig reaksjon går utenfor rammene for artikkelen her, men er behandlet av Sanksjonsutvalget (2003) og etterfølgende lovendringer i blant annet Prop.62 L (2015-2016).

Alternativene utvikles, kjernen består

Som vist i denne artikkelen har det vært en vesentlig økning de siste tiårene i antallet og andelen alternative straffereaksjoner ilagt av påtalemyndigheten, og særlig overfor unge mellom 15 og 18 år. Når påtaleunnlatelser uten vilkår og overføring til konfliktråd tas med er imidlertid økningen mindre bratt. For alternative straffereaksjoner ilagt ved dom har det i det store bildet vært liten utvikling de siste tiårene.

Det vanligste alternativet til både bøter og fengsel er helt å slippe noen form for oppfølging eller kontroll. Betinget påtaleunnlatelse er det vanligste alternativet for påtaleavgjørelser, og betinget fengsel for domstolsavgjørelser. Begge reaksjonstyper gis som oftest kun med prøvetid og uten noen særvilkår. Av de alternativene med et pålagt innehold, er det vanligste megling i konfliktråd og samfunnsstraff for henholdsvis påtale- og domstolsavgjørelser. Et sentralt moment ved dagens alternativer kan derfor sies å være gjenoppretning og erstatning heller enn behandling og terapi.

De fleste alternativene til ubetinget fengsel kommer som erstatning for kortere fengselsdommer. Dette gjelder også soning av ubetinget dom på EK. To nyere typer alternativ, ungdomsstraff samt narkotikaprogram med domstolskontroll (ND), skiller seg i så måte ut, som erstatning for lengre fengselsdommer. Men bruken av disse to alternativene er begrenset sterkt i forhold til hvem som kan idømmes slik reaksjon, og for hva slags lovbrudd, og er derfor få i antall. Omregnet til potensiell samlet soningstid utgjør alternativene til fengsel en mindre andel enn det antallet dommer tilsier, slik figur 8 viser.

Figur 8. Antall dommer og sum idømte mengde fengselsstraff (ubetinget, betinget, subdidær, tidsramme), etter type reaksjon. 2019

Figur 8. Antall dommer og sum idømte mengde fengselsstraff (ubetinget, betinget, subdidær, tidsramme), etter type reaksjon. 2019. Les mer om innholdet i tekstbeskrivelse og kilde under figuren.

Figuren viser at i antall dommer utgjorde ubetinget fengsel og forvaring 57 prosent mens ungdomsstraff, samfunnsstraff og betinget fengsel utgjorde 43 prosent til sammen. Målt i samlet antall år med utmålt fengselsstraff utgjorde ubetinget fengsel og forvaring 78 prosent og de andre 22 prosent.

Kilde: Straffereaksjoner, Statistisk sentralbyrå.

Studeres ungdom som en separat gruppe, og da særlig de under 18 år, er det likevel slik at alternative reaksjoner utgjør hovedtyngden av reaksjoner og erstatter vesentlige deler av selv lengre ubetingede dommer. Mens det i hovedsak betyr at ungdom får langt mildere reaksjoner, selv for mer alvorlige lovbrudd, enn det andre gjør, er ruskontrakter og ungdomsoppfølging for bruk av narkotika et eksempel som går litt på tvers av den generelle tendensen. Ikke bare er det her vanligere med særvilkår enn kun prøvetid. Siden rammene for slike reaksjoner ikke er helt tydelige og rettslig regulert (Holmboe 2016), kan ungdom i disse sakene potensielt få strengere reaksjoner enn det voksne gjør.

Videre er et viktig overordnet poeng fra denne gjennomgangen at samme type innhold kan gis i form av ulike reaksjonstyper. Et tydelig eksempel er ungdomsoppfølging, som er spredt mellom lovhjemler for overføring til konfliktråd, betinget påtaleunnlatelse, betinget bot, eller som betinget fengselsdom eller straffutmålingsutsettelse. Som en rapport fra Konfliktrådet og Riksadvokaten (2020) har påpekt, er det ikke uten betydning hvilken hjemmel som brukes, selv om det i praksis kan være noe tilfeldig. For analyseformål er det nødvendig å se bruken av ulike alternative reaksjonsformer på tvers av den tradisjonelle reaksjonsinndelingen for å få forstå totalomfanget og de rettslige rammene rundt bruken av slike straffereaksjoner.

Referanser

Andersen, S. N., Hyatt, J. M., og Telle, K. (2020). Exploring the unintended consequences of implementing electronic monitoring on sentencing in Norway. Nordic Journal of Criminology, 21(2), 129-151. doi:10.1080/2578983X.2020.1805235

Christie, N. (1977). CONFLICTS AS PROPERTY. The British Journal of Criminology, 17(1), 1-15. http://www.jstor.org/stable/23636088

Christie, N. (2015). Widening the net. Restorative Justice, 3(1), 109-113. doi:10.1080/20504721.2015.1049876

Drager, R. H. (2021). Offerbilder i endring. SSB Analyse, 2021(05). https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/offerbilder-i-endring

Eide, A. K., og Andrews, T. (2020). Gjenopprettende prosess i ungdomsstraff og ungdomsoppfølging: En analyse av teoretisk og ideologisk bakteppe. Tidsskrift for strafferett, 20(3), 290-313. doi:10.18261/issn.0809-9537-2020-03-03 ER

Holmboe, M. (2016). Reelt og informert samtykke til ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Tidsskrift for strafferett, 16(3), 215-237. doi:10.18261/issn.0809-9537-2016-03-01

Konfliktrådet. (2020). Årsrapport for 2019. https://konfliktraadet.no/wp-content/uploads/2021/04/Arsrapportfor2019fraSekretariatetforkonfliktradene-korrigert27.4.2020.pdf

Konfliktrådet. (2021). Flere saker til konfliktrådet: Utredning fra intern arbeid gruppe. https://konfliktraadet.no/wp-content/uploads/2021/10/Flere-saker-endelig-versjon-11.03.2021.pdf

Konfliktrådet, og Riksadvokaten. (2020). Ungdomsstraff og ungdomsoppfølging - egnede saker og overføringsgrunnlag. https://konfliktraadet.no/wp-content/uploads/2021/04/Rapport-om-egnede-saker-og-overforingsgrunnlag.pdf

Kriminalomsorgen (2021). Kriminalomsorgens årsstatistikk - 2020. https://www.kriminalomsorgen.no/getfile.php/4877240.823.tajk7lswnssqms/%C3%85rstatistikk+2020+-+Endelig+KDI.pdf

Kristoffersen, R., og Iversen, J. S. (2018). Samfunnsstraff - på tide med en revisjon. Tidsskrift for strafferett(3), 151-180. doi:10.18261/issn.0809-9537-2018-03-02

Lappi-Seppälä, S. T. (2019). Community sanctions as Substitutes to Imprisonment in the Nordic Countries. Law and contemporary problems, 82, 17-50. https://scholarship.law.duke.edu/lcp/vol82/iss1/3/

Lid, S. (2015). Markant skifte i straff av ungdom. Samfunnsspeilet, 2015(2). https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/markant-skifte-i-straff-av-ungdom

Lid, S. (2016). Ungdom og straff på 2000-tallet - nye praksiser, kjente dilemmaer. Sosiologi i dag, 45(3-4), 38-63. http://ojs.novus.no/index.php/SID/article/view/1298

Ot.prp. nr.31 (2006-2007) Om lov om endringer i straffegjennomføringsloven mv. (tiltak for å avvikle soningskøen og bedre innholdet i soningen mv.), Justis- og politidepartementet, 2007. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-31-2006-2007-/id457687/

Ot.prp. nr.81 (2004-2005) Om lov om endringer i straffeloven (prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll), Justis- og politidepartementet, 2005. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-81-2004-2005-/id399798/

Ot.prp.nr.56 (1989-1990) OM LOV OM MEGLING I KONFLIKTRÅD OG OM ENDRINGER I STRAFFELOVEN M.M., Justis- og politidepartementet, 1990. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1989-90&paid=4&wid=b&psid=DIVL436&pgid=b_0191

Ot.prp.nr.5 (2000-2001) Om lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven), Justis- og politidepartementet, 2000. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-5-2000-2001-/id162307/

Prop.62 L (2015-2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.), Justis- og beredskapsdepartementet, 2016. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-62-l-20152016/id2476333/

Prop.92 L (2020-2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m.), Helse- og omsorgsdepartementet, 2021. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-92-l-20202021/id2835248/

Sandøy, T. A. (2020). Alternative (To) Punishment: Assessing Punishment Experiences in Youth Diversion Programmes. The British Journal of Criminology, 60(4), 911-929. doi:10.1093/bjc/azz088

Sanksjonsutvalget. (2003). Fra bot til bedring : et mer nyansert og effektivt sanksjonssystem med mindre bruk av straff (NOU 2003:15). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-15/id454137/

Franko, K. og Mohn, S. B. (2015). Utvisning som straff?: Om grensesnittet mellom strafferett og utlendingskontroll. Tidsskrift for strafferett(2), 154-177.

Skarðhamar, T. (2013). Straffegjennomføring med elektronisk kontroll i Norge : konsekvenser for straffedes sysselsetting (SSB Rapporter 2013/14). https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/straffegjennomfoering-med-elektronisk-kontroll-i-norge

Thorsen, L. R., Stene, R. J., og Lid, S. (2009). Kriminalitet og rettsvesen 2009 (SSB SA 110). https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/kriminalitet-og-rettsvesen-2009

Oppdragsgiver: Justisdepartementet