Fra Historisk statistikk 1994
Finansinstitusjoner, penger og kreditt
Statistikkens innhold og standarder
Kredittmarkedstatistikken belyser omfanget av kredittformidlingen, først og fremst gjennom sammenstillinger av balanseregnskaper og spesifikasjoner til disse for offentlige og private finansinstitusjoner. På årsbasis utarbeides det dessuten finansielle sektorbalanser i tilknytning til oppstilling av balansekonto for finansielle poster i nasjonalregnskapet. Statistikken gir også opplysninger om publikums likviditet, fordringer og gjeld overfor utlandet og omsetning og beholdning av verdipapirer, foruten opplysninger om rentesatser og valutakurser.
Oppgavegivere til kredittmarkedstatistikken er banker og andre finansinstitusjoner, dessuten ikke-finansielle foretak, staten og kommunene, samt institusjoner som Verdipapirsentralen og Oslo Børs.
Kredittmarkedstatistikkens standarder og definisjoner for gruppering av institusjonelle sektorer og finansobjekter bygger på FNs A System of National Accounts (1968). Klassifikasjonen av balanseposter etter næringsgruppering bygger på Standard for næringsgruppering i offisiell norsk statistikk.
En felles standard for kredittmarkedstatistikken ble først utarbeidet på 1950-tallet i samband med arbeidet med å lage finansielle sektorbalanser. Seinere er standardene for kredittmarkedstatistikken endret en rekke ganger, blant annet for å ta hensyn til nye finansobjekter som sertifikater og grunnfondsbevis, og til framveksten av nye finansinstitusjoner som finansieringsselskaper. Likeledes har endringer i lov- og regnskapsforskrifter og avviklingen av reguleringer gitt opphav til større og mindre brudd i tidsseriene. Så langt det har vært mulig er imidlertid de tilbakegående talloppgavene tilpasset dagens standarder for kredittmarkedstatistikken.
Norges Banks balanse
Foruten å være seddelbank, har Norges Bank en sentral rolle i landets valutapolitikk som forvalter av valutareserven. Fra starten av i 1816 drev Norges Bank også vanlig bankmessig utlånsvirksomhet fordi kredittinstitusjonene var dårlig utbygd, men slike utlån utgjør i dag en minimal del av den samlede forvaltningskapital (se tabellene 24.1 og 24.2). Norges Bank skal også tjene som kredittkilde for det øvrige bankvesen (bankenes bank), og av Norges Banks likviditetspåvirkende virkemidler spilte diskontoen - grunnrenten på bankenes lån i sentralbanken - tidligere en sentral rolle. Den var en viktig indikator for rentenivået. En rekke innskudds- og utlånsrenter var bundet til Norges Banks diskonto. Etter hvert ble denne bindingen avviklet, og diskontoen ble offisielt opphevet fra 1. januar 1987 (siste notering var 6. juni 1983). I stedet for diskontoen, er det i tabell 24.22 for perioden 1982-1985 brukt bankenes marginalrente ved lån i Norges Bank. Fra 1986 er det brukt bankenes dagslånsrente i Norges Bank.
Regnskapsstatistikk for finansinstitusjonene
Finansinstitusjonene er mellomledd i betalings- og kredittformidlingen. De viktigste institusjonene er forretnings- og sparebankene, statsbankene, Postbanken, finansieringsselskapene, kredittforetakene og forsikringsselskapene.
Forretnings- og sparebankene har til formål å fremme sparing og yte lån ved å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere, og de største balansepostene er bankinnskudd og utlån. Ved utgangen av 1993 utgjorde forretningsbankenes utlån til publikum vel 229 milliarder kroner, mens spare-bankenes utlån var 203 milliarder. De private bankene ble tett fulgt av statsbankene som ved utgangen av 1993 hadde vel 181 milliarder i utlån til publikum. Også Postbankens virksomhet er basert på innskudd fra publikum. Ved utgangen av 1993 utgjorde Postbankens utlån til publikum vel 17,5 milliarder kroner. Den første statsbanken (Hypotekbanken) ble opprettet så tidlig som i 1851. Statsbankene yter lån til spesielle prioriterte formål, blant annet til utdanning og boligformål.
I motsetning til bankene kan ikke finansieringsselskapene henvende seg til en ubestemt krets av innskytere, men må skaffe midler ved innlån etter individuelle lånekontrakter. For øvrig skiller finansieringsselskapene seg fra andre finansinstitusjoner, særlig ved tilbudet av leasing og factoring. I forhold til bankene og kredittforetakene er finansieringsselskapene en nyvinning på kredittmarkedet. Mens bankene var underlagt streng regulering av utlånene, stod det uregulerte kredittmarkedet som finansieringsselskapene representerte fritt til å øke utlånene i løpet av 1960-årene. I 1970 ble finansieringsselskapene underlagt direkte utlånsregulering, og med virkning fra 1977 ble det innført konsesjonsplikt for finansieringsselskapene. Ved utgangen av 1993 utgjorde finansieringsselskapenes utlån til publikum 19 milliarder kroner.
Kredittforetakene skaffer midler til sin virksomhet primært gjennom salg av obligasjoner i det innenlandske marked. Kredittforetakene yter lån mot pantesikkerhet i fast eiendom og produksjonsmidler. De yter også lån til boligformål, og selskapenes utlån til publikum utgjorde ved utgangen av 1993 vel 73 milliarder kroner.
Livs- og skadeforsikringsselskapene har til enhver tid betydelige midler som må plasseres i markedet. Derfor er utlånsvirksomhet etter hvert blitt en sentral del av selskapenes aktiviteter. Ved utgangen av 1993 utgjorde livselskapenes utlån til publikum vel 67 milliarder kroner, og livselskapene var dermed den femte største långivergruppen blant finansinstitusjonene. Også skadeforsikringsselskaper yter i noen grad kreditt til private og kommuner i form av ordinære utlån.
Den viktigste endringen siden 1975 i de ulike finansinstitusjoners andeler av utlånene til publikum er en sterk reduksjon i de offentlige finansinstitusjonenes (dvs. statsbankenes) andel av markedet. De offentlige finansinstitusjonene hadde nær 40 prosent markedsandel i 1980, mens andelen ved utgangen av 1993 hadde sunket til rundt 25 prosent. Det skyldes dels stagnasjon i utlånene fra statsbankene, men framfor alt skyldes det en sterk vekst i kreditt-
givingen fra private finansinstitusjoner.
Blant de private finansinstitusjonene er økte markedsandeler til forretnings- og sparebankene det mest markerte trekk ved utviklingen fra 1975 til 1993. Ved utgangen av 1993 hadde forretnings-
bankene 29 prosent av alle utlån til publikum, mens sparebankene stod for 25 prosent. I 1975 var andel-
ene henholdsvis 24 og 19 prosent. Forsikringsselskapenes markedsandeler har svingt rundt 10 prosent, mens finansieringsselskapenes markedsandel hele tiden har ligget på 2-4 prosent. Kredittforetakenes andel var ved utgangen av 1993 på 9 prosent, det var det samme som i 1975. I årene 1988, 1989 og 1990 hadde imidlertid kredittforetakene nærmere 17 prosent av alle utlån.
De eldste regnskapsopplysningene for finansinstitusjonene finnes i Amtmennenes femårsberetninger, der sparebankene var med første gang i 1840. Fra 1870 til 1952 ble regnskapstall for sparebankene og forretningsbankene (fra 1901) publisert i NOS-publikasjoner under varierende navn. For årene 1871 til 1900 ble forretningsbankenes tall publisert i Statistisk årbok. Fra og med 1953 ble regnskapsstatistikken for forretnings- og sparebanker, Norges Bank, Postgiro og Norges Postsparebank, statsbankene og kredittforetakene publisert i NOS Kredittmarkedstatistikk, sammen med finansielle sektorbalanser. Regnskapsutdrag for årene 1912-1987 for livs- og skadeforsikringsselskapene er tilgjengelige i publikasjonen Forsikringsselskaper, som ble gitt ut årlig av Forsikringsrådet/Kredittilsynet.
Fra 1974 til 1986 har det i NOS Kredittmarkedstatistikk vært utgitt årlige publikasjoner for de enkelte typer av finansinstitusjoner. Publikasjonene gir balanse og resultatregnskap med en rekke spesifikasjoner. Mer detaljert kredittmarkedstatistikk er publisert i Bank- og kredittstatistikk. Aktuelle tall, som utkommer med om lag 40 hefter i året.
Finansielle sektorbalanser
Finansielle sektorbalanser gir en samlet oversikt over fordrings- og gjeldsforhold ved utgangen av året for alle institusjonelle sektorer fordelt på en uttømmende gruppering av finansobjekter. Tabellen over finansinstitusjonenes utlån til og innskudd fra kommuner, ikke-finansielle foretak og privatpersoner (tabell 24.18) er basert på de avstemte finansielle sektorbalanser. Tabellen viser bare et utsnitt av utlån og av de finansielle sektorbalanser, idet finansinstitusjonenes utlån til banker og andre finansinstitusjoner og til offentlig forvaltning ikke er medregnet.
Årsstatistikk for avstemte finansielle sektorbalanser foreligger blant annet i NOS-publikasjonene Kredittmarkedstatistikk fra 1955 til 1974. For årene 1971-1980 ble det gitt ut en særskilt publikasjon for finansielle sektorbalanser, NOS Kredittmarked-statistikk Finansielle sektorbalanser. Seinere årganger av finansielle sektorbalanser er gitt i publikasjonen Bank- og kredittstatistikk. Aktuelle tall.
Publikums likviditet
Publikums likviditet (pengemengde) er et mål på publikums beholdninger av midler som kan anvendes på kort varsel. Likviditeten omfatter publikums beholdninger av sedler og skillemynt, sjekkdisponible midler som innskudd på anfordring, ubenyttede kassekreditter og byggelån, samt de fleste arter av tidsinnskudd. Innenlandsk tilførsel av likviditet sammenfatter de pengemessige virkninger av finans- og kredittpolitikken, og størrelsen kan derfor være en indikator for etterspørselsvirkningen av den økonomiske politikk. Publikums netto valutasalg til bankene bidrar også til vekst i pengemengden.
I tabell 24.19 er det vist hvordan pengemengden er sammensatt av finansobjekter med ulik likviditetsgrad, og hvordan økningen i publikums pengemengde eller likviditet er fordelt på innenlandske kilder og valutatransaksjoner med utlandet. Med publikumssektoren i tabellen menes husholdninger og foretak, kommunesektoren og andre finansinstitusjoner enn banker.
Fordringer og gjeld overfor utlandet
Oppgaver over fordringer og gjeld overfor utlandet i tabellene 24.20 og 24.21 baserer seg på en årlig telling for alle private og offentlige foretak som har fordringer og/eller gjeld overfor utlandet, den såkalte finanstellingen. Opplysningene blir supplert med informasjon fra banker, staten og kommunene, samt fra utenriksregnskapet. Fast eiendom er ikke med, og dessuten er ikke personhusholdninger dekket gjennom undersøkelsen. Tellingen i 1919 var mindre full-stendig enn tellingene for de seinere år.
NOS Kredittmarkedstatistikk Fordringer og gjeld overfor utlandet ble utgitt mellom 1973 og 1989. Eldre årganger av fordringer og gjeld overfor utlandet finnes i samlepublikasjonen NOS Kredittmarked-statistikk fra 1955/1956, mens nyere tall blir publisert i heftet Bank- og kredittstatistikk. Aktuelle tall.
Rentestatistikk
Oversikt over utviklingen i enkelte rentesatser er gitt i tabell 24.22 og 24.23. Rentesatsene for bankinnskudd er for årene 1900-1954 beregnet som forholdet mellom forretnings- og sparebankenes renteutbetalinger til innskyterne og gjennomsnittet av størrelsen på innskuddene ved årets begynnelse og slutt. Fra og med 1955 er rentesatsene for innskudd og utlån beregnet på grunnlag av årlige oppgaver fra de enkelte forretnings- og sparebanker til Norges Bank over gjeldende rentesatser, dvs. gjennomsnittlig hel-årlig nominell etterskuddsrente. Fra 1975 er løpende provisjoner medregnet. Utlån der rentebetaling har stoppet på grunn av mislighold (såkalte nullstilte lån) er tatt ut av statistikken fra og med 1985. Den beregnede realrenten er laget ved å trekke årets prisstigning (målt ved konsumprisindeksen) fra den gjennomsnittlige utlånsrente pr 31.12. samme år.
Etter andre verdenskrig hadde myndighetene som målsetting å holde et relativt lavt og stabilt rentenivå. Men allerede i 1950-årene begynte renten å stige. Denne utviklingen fortsatte også utover i 1960- og 1970-årene. Dette gav seg utslag i at diskontoen ble hevet fra 2,5 til 3,5 prosent i 1955 og til 4,5 prosent i 1969 (se tabell 24.22).
Med forholdsvis lave renter ved inngangen til 1970-årene, førte den økende inflasjonen til at det ble mer gunstig å låne og mindre gunstig å spare. De fleste lån og innskuddsformer fikk negativ realrente (se tabell 24.23). I 1970 var den negative realrenten på utlån 4 prosent. Ubalansen i kreditt- og finansmarkedene førte etter hvert til økte nominelle renter. For eksempel steg diskontoen fra 4,5 prosent i 1970 til 5,5 prosent i 1974, og etter en kort nedgang med 0,5 prosent i 1975, steg den igjen til 6 prosent i 1976 og 7 prosent i 1978.
Rentenormeringen ble opphevet i 1977. Fra 1980 forsøkte myndighetene å styre renten ved hjelp av såkalte renteerklæringer fra finansministeren. Høsten 1985 ble så systemet med renteerklæringer avviklet. Dette innebar at bankene skulle stå fritt til å fastsette sine utlånsrenter. Bankenes nominelle utlånsrente nådde sin topp i 1987 med 17 prosent. Sommeren 1988 var omtrent alle gjenværende reguleringer på kredittmarkedet avviklet. Ved inngangen av annet halvår 1990 var også valutareguleringer, begrunnet ut fra pengepolitiske hensyn, opphevet.
Verdipapirstatistikk
Enkelte sider ved verdipapirmarkedet er behandlet i tabellene 24.24, 24.25, 24.26 og 24.27, dvs. aksjekursindekser, emisjoner av obligasjoner og beholdninger av obligasjoner.
Tabell 24.24 viser utviklingen i totalindeksen ved Oslo Børs og bransjeindeksene for industri og bergverk, bank, forsikring og andre aksjer. Indeksene er kjedet bakover og det er dels brukt Oslo Børs aksjekursindeks (fra 1955), dels er den basert på SSBs aksjekursindekser (før 1955).
Indeksen for aksjekurser gjelder til og med 1954 alle aksjeselskaper i Oslo Børs A- og B-lister, mens den fra 1955 bare omfatter selskaper på A-listen. Beregningsmetoden for indeksen har vært noe forskjellig opp gjennom årene. Indekstallene for årene 1921-1927 er beregnet som aritmetiske gjennomsnitt av aksjekursene. Tallene for de enkelte næringsgrupper er beregnet som uveide gjennomsnitt, og totaltallet er beregnet med antall selskaper i hver gruppe som vekter. Fra 1928 er alle indekser veide geometriske gjennomsnitt, med vekter som til og med 1954 var basert på den pålydende verdi av aksjekapitalen og fra 1955 også på aksjenes omløpshastighet. Etter 1955 er indeksen basert på Oslo Børs' indeks. Som beregningsmetode bruker Børsen et aritmetisk gjen-nomsnitt med løpende vekter. Indeksen omfatter et utvalg av selskaper på Børsens A-liste.
Obligasjonsmarkedet er dels en kilde for finansiering for staten og statsbankene, dels er det kredittforetakenes finansieringskilde, og dels benyttes det av større foretak og kommuner mv. for direkte finansiering. Statistikk over emisjoner av ihendehaverobligasjoner gjelder første gangs salg av obligasjoner til ihendehaver. Spareobligasjoner regnes som ordinære lån og er ikke med. For årene 1914-1926 er tallene beregnet på grunnlag av opplysninger i Kierulfs Håndbok. For seinere år bygger tallene dels på særskilte oppgaver fra de enkelte obligasjonsutstedere og dels på oppgaver fra Norges Bank. Fordelingen av ihendehaverobligasjoner etter utstedergruppe bygger i det vesentlige på oppgaver som SSB hentet inn fra obligasjonsutstederne. I samband med at valutareguleringen så godt som fullstendig ble avviklet 1. juli 1990 falt datagrunnlaget for deler av statistikken bort; lisensplikten i samband med låneopptak i utlandet ble opphevet. Etter 1990 knytter det seg derfor større usikkerhet til tallene, da oppgavene over låneopptak i utlandet er basert på regnskapsoppgaver fra finansinstitusjonene og finanstellingen, og ikke opplysninger om det enkelte lån som er lagt ut.