Fra Historisk statistikk 1994

Samferdsel og reiseliv

Innledning

Dette statistikkområdet omfatter sjøtransport, jernbanetransport, veitransport og lufttransport, dessuten post, telekommunikasjoner og kringkasting og reise-liv. Resultater blir publisert i NOS Samferdselsstatistikk og i spesialpublikasjoner for de enkelte områder. Den eldste samferdselsstatistikken gjelder sjøtransporten; statistikk om skipsfarten foreligger tilbake til 1835. For jernbanetransporten er det publisert statistikk siden 1854, mens noen hovedtall om veiene våre går tilbake til 1840. Også om posttjenestene foreligger det statistiske opplysninger fra midten av 1800-tallet. Statistikken over lufttransport og kringkasting er naturlig nok av nyere dato. For alle samferdselsstatistikkene er det gjort endringer i både opplegg og omfang, slik at tall for de første årene bare helt unntaksvis er sammenliknbare med de for senere år. Av den grunn har tidsseriene som presenteres i denne publikasjonen gjennomgående et kortere tidsspenn enn statistikkenes historie.

Samlede transportytelser

Statistisk sentralbyrå og Transportøkonomisk institutt har i samarbeid utarbeidet statistikk over de innenlandske gods- og persontransportytelser etter transportmåte for årene 1946-1992. Oppstillingene er for-søkt gjort sammenliknbare over år og fra transportmiddel til transportmiddel. De omfatter bare transport mellom steder i Norge. Godstransport på norsk område i forbindelse med eksport og import og transitt er ikke med.

Transportytelsene er for person-transporten beregnet og målt som tallet på passasjerer og passasjerkilometer og for godstransporten som tonn transportert og tonnkilometer.

For enkelte grupper av transportmidler blir det samlet inn årlige oppgaver over transportytelsene. Dette gjelder innenlandsk rutefart, jernbanetransport, rutebiltransport og lufttransport. For andre grupper hentes det inn oppgaver med visse års mellomrom (som regel 5 år). For de mellomliggende år blir transportytelsene beregnet. Dette gjelder sjøtransport (leie- og egentransport), lastebiltransport, personbiltransport og drosjetransport. Når det gjelder sjøtransport, leie- og egentransport, har omfanget av Statistisk sentralbyrås 5-årlige tellinger ikke vært fullt dekkende. I de siste reviderte beregninger er det tatt utgangspunkt i nivået fra tellingen i 1985, og for innenlandske oljetransporter med skip større enn 3 000 bruttotonn er det foretatt tilleggsberegninger. Utviklingen i årene 1946-1992 har en latt følge varetilgangen ved sjøtransport ifølge produksjons- og importstatistikken.

For enkelte transportmidler foreligger det ikke tilstrekkelig materiale til at en kan gi anslag i det hele tatt. Dette gjelder persontransport med lystbåter og andre båter som ikke går i rute, frakting av gods med personbiler og med fiskebåter. Persontransport med sykkel og gangtrafikk er heller ikke tatt med i beregningene.

Persontransport

Skinnetransporten dominerte rett etter 2. verdenskrigs slutt målt i tallet på både reisende (55 prosent) og persontransportarbeid (45 prosent). Transportbildet ble imidlertid raskt endret. Allerede rundt 1950 hadde veitransporten tatt over føringen både målt i tallet på reisende og i persontransportarbeid. Det var den sterke veksten i rutebiltransporten som i første rekke bidrog til dette. Selv om det fortsatt var restriksjoner på salget av personbiler, fikk personbilen en dominerende stilling allerede på slutten av 1950-tallet. Denne dominansen ble ytterligere akselerert etter at importrestriksjonene ble opphevet i oktober 1960. Personbilen ble dermed tilgjengelig for flere. Dette i tillegg til en positiv utvikling i husholdningenes realdisponible inntekt har etter hvert gjort bilen til "allemannseie". Personbilens andel av både tallet på reisende og transportarbeid i alt utgjorde i 1992 om lag 80 prosent. Tilsvarende tall for veitransporten i alt var henholdsvis 95 prosent (reisende) og 90 prosent (transportarbeid)

Skinnetransporten har jamt over vist nedgang målt i tallet på passasjerer. Tallet på reisende utgjorde i 1992 knapt halvparten av antall reisende i 1946. Ettersom reisene i gjennomsnitt har blitt lengre, var persontransportarbeidet 18 prosent større i 1992 enn i 1946, men det falt likevel til bare knapt 5 prosent

av passasjertransportarbeidet i alt. Andelen av tallet på reisende utgjorde 3 prosent i 1992. Det er følgelig de korteste reisene som har avtatt mest, det vil si persontransport med forstadsbaner og sporveier. Disse transportmåtene hadde i 1992 bare 40 prosent av tallet på reiser og 50 prosent av tallet på passasjerkilometre i 1946.

Selv om drosjetransporten teller lite i denne sammenheng, har omfanget - målt i transportarbeid -blitt tredoblet siden 1946. Denne økningen er imidlertid beskjeden sammenliknet med utviklingen i lufttransporten. Fra 3 millioner passasjerkilometer i 1946 hadde tallet steget til nærmere 2 900 millioner i 1992. Det er ingen annen transportmåte, personbiler innbefattet, som har hatt en så stor relativ økning. Transportarbeidet for lufttransport er siden slutten av 1980-tallet høyere enn for jernbanetransport og utgjør i dag drøyt 70 prosent av busstransportens persontransportarbeid. Målt i tallet på reisende er luftfartens andel langt mer beskjeden.

Transporten med motorsykkel og moped økte sterkt på slutten av 1950-tallet og tidlig i 1960-årene. Omfanget og betydningen av denne transportformen var da på topp. Etter dette avtok denne transportformen fram til og med 1986. Deretter har det vært en tendens til økning i tallet på både reisende og passasjerkilometer.

Godstransport

I 1946 var 2/3 av godstransportarbeidet i alt knyttet til sjøtransport, mens veitransporten var viktigst regnet i tonn transportert med hele 3/4. Transportbildet ble imidlertid raskt endret, selv om sjø- og veitransporten i 1992 fortsatt var de dominerende transportmåter for gods. For begge transportmåtene økte transportarbeidet fram til og med midten av 1970-tallet. Mens tonnkilometerproduksjonen for den tradisjonelle (konkurranseutsatte) sjøtransporten etter dette har avtatt noe fram til 1992, fortsatte veitransporten å vokse til slutten av 1980-tallet. Etter dette har veitransporten avtatt noe og utgjorde 85 prosent av sjøtransportens tonnkilometerproduksjon i 1992.

Veitransporten er fortsatt dominerende regnet i tonn transportert med en andel på over 70 prosent av fastlandstransporten (innenlandsk transport unntatt transport fra kontinentalsokkel).

Jernbanetransportens andel av transportmengden har vært stabil, og beskjeden sammenliknet med sjø- og veitransport, i hele perioden etter 2. verdenskrigs slutt. Transportarbeidet derimot overgikk veitranspor-tens til rundt regnet midten av 1950-tallet. Etter dette har økningen i jernbanens transportarbeid vært langt mer moderat enn for veitransporten, og svarte i 1992 for drøyt 20 prosent av veitransporten målt i tonn- kilometer.

Fra og med 1979 ble det fortgang i oljetransportene fra Nordsjøen til norsk fastland. De første årene var disse oljeskipstransportene relativt ubetydelige sett i forhold til fastlandstransporten. Omfanget av oljeproduksjonen økte imidlertid raskt, og oljerør ble også tatt i bruk. Dessuten har det etter hvert blitt aktuelt med gassrørtransport til norsk fastland. I 1992 kom disse transportene til sammen opp i hele 55 prosent av fastlandstransporten i alt målt i tonnkilometer. Mens fastlandstransporten de senere årene har stagnert, var det i 1992 ingen tegn til stagnasjon i transportene fra kontinentalsokkelen til fastlandet.

Fra og med 1966 har Statistisk sentralbyrå utarbeidet statistikk som viser varemengden av innførsel og utførsel etter transportmåte. Varer i direkte transitt, skip og fly er unntatt. Ved innførsel oppgis det transportmiddel varene var lastet på da de passerte norsk grense, uansett hvilket transportmiddel som er brukt etter passeringen av grensen. Ved utførsel oppgis, på tilsvarende måte som ved innførsel, det transportmiddel varene var lastet på da de passerte norsk grense, uansett hvilket transportmiddel de ble transportert med til utførselsstedet.

I tillegg til de transportmengder og det transportarbeidet som er omtalt foran, er transportarbeidet (tonnkilometer) utført på norsk område ved innførsel og utførsel beregnet på grunnlag av statistikken over innførsel og utførsel etter transportmåte. Transportstrekningene er for jernbanen hentet fra Norges Statsbaners egne oppgaver. For sjøtransport er det tatt utgangspunkt i et avgrenset belte langs kysten som dekker skipsleia (12 nautiske mil fra land), oppgaver over inn- og utførsel med skip i den enkelte havn og antakelser om disse transporters ruter i norsk farvann. For veitransport er det tatt utgangspunkt i inn- og utførsel med lastebil i de enkelte handelsområder og oppgaver over godstransport med lastebil over de enkelte tollstasjoner.

Statistikken over samlet godstransport på norsk område (jf. tabell 20.6) er lik summen av godstrans-

portene mellom steder i Norge (benevnt "innenlandske transportytelser") og godstransporten på norsk område i samband med import og eksport. Transporter som gjelder direkte transitt er ikke tatt med, f.eks. malmtransport på Ofotbanen.

Sjøtransport

Offisiell statistikk om skipsfarten foreligger fra 1835. Statistikken ble til å begynne med utarbeidet hvert 3. år, men årlig fra 1850. Den eldste skipsfartsstatistikken gav opplysninger om flåten fordelt etter hjemsted og størrelse, og om skipsfarten til og fra norske havner. Det ble også gitt tall for tilgang og avgang i flåten. I 1870- og 1880-årene ble skipsfartsstatistikken betydelig utvidet, særlig ved at anløpsstatistikken ble gjort mer detaljert.

Skipsfartsstatistikken ble for årene 1835-1870 offentliggjort sammen med utenrikshandelsstatistikken i Tabeller vedkommende Norges Handel og Skibsfart, 1871-1903 i NOS Tabeller vedkommende Norges Skibsfart, 1904-1930 i NOS Norges skibsfart, 1931-1937 i Statistiske Meddelelser. For årene 1937-1939 og 1946-1950 ble statistikk vedrørende utenriksfarten offentliggjort i NOS Norske skip i utenriksfart. Det ble ikke utarbeidet skipsfartsstatistikk for krigsårene. For årene 1951-1956 ble utdrag av skipsfartsstatistikken lagt fram i Statistiske meldinger, fra 1957 er statistikken publisert i NOS Samferdselsstatistikk, og fra 1983 er statistikken publisert i NOS Sjøfart.

I statistikken over skip og tonnasje har minste- størrelsen på de skip som ble tatt med variert. Før 1909-1910 omfattet de offisielle tall også ikke-registreringspliktige fartøyer ned til 4 nettotonn og i enkelte år ned til 1 nettotonn. Fram til 1957 omfattet statistikken alle registreringspliktige skip, dvs. alle typer av damp- og motorskip på 25 bruttotonn og over og seilskip på 50 bruttotonn og over. Statistikken over skip og tonnasje kom derved til å omfatte mange fartøyer som ikke var handelsskip, nemlig alle fiske- og fangstbåter, hvalkokerier og andre spesialskip (taubåter, bergingsbåter, isbrytere, kabelskip mv.) over 25 (for seilskip 50) bruttotonn. I 1957 ble de nordiske land enige om å avgrense begrepet handelsflåte til å omfatte bare egentlige handelsskip, dvs. skip for frakting av gods og passasjerer. Av disse omfatter statistikken over handelsflåten bare skip på 100 bruttotonn og over. Statistisk sentralbyrå utarbeider imidlertid fortsatt særskilt statistikk for alle registreringspliktige skip.

Statistikken over handelsflåten bygger på Sjøfartsdirektoratets fartøysregister som omfatter alle motor- og dampskip på 25 bruttotonn og over. Fra og med 1983 omfatter registeret også boreplattformer og rigger. Det utarbeides en detaljert tonnasjestatistikk, som blant annet gir tall for flåtens sammensetning etter skipenes art, størrelse, alder og framdriftsmiddel.

1 748 skip var registrert i den norske handelsflåten i 1949. Den samlede bruttotonnasjen var knapt 5 millioner tonn. Tallet på skip har vært relativt konstant etter dette, men bruttotonnasjen har økt betydelig. Flåten nådde en topp ved utgangen av 1976 med drøye 27 millioner bruttotonn. Etter flere års nedgang med bunn i 1986 med bare drøyt 7 millioner bruttotonn, var flåten ved utgangen av 1992 på 22 millioner bruttotonn fordelt på 1 787 skip. Knapt 1 prosent av samtlige skip var større enn 19 999 bruttotonn i 1956. Tilsvarende tall i 1992 var 19. Et annet tydelig trekk i tillegg til at skipene i gjennomsnitt har blitt vesentlig større, er at de også har blitt eldre. I 1956 utgjorde skip under 5 år 43 prosent av den samlede bruttotonnasjen. Ved utgangen av 1992 hadde andelen sunket til knapt 16 prosent.

Statistikken over bemanningen på norskregistrerte skip ble tidligere utarbeidet av Direktoratet for sjømenn. Direktoratet ble nedlagt i 1989, og ansvaret for statistikkproduksjonen ble overtatt av Rikstrygdeverket.

Statistikken over sjøulykker bygger på oppgaver fra sjøfartsinspektørene og omfatter norske skip på 25 bruttotonn og over som har forlist eller havarert. Den ble for årene 1906-1969 utarbeidet av Sjøfartsdirektoratet og for de første 5 år offentliggjort i Aarbog for Norges Handelsmarine. Fra 1911 ble statistikken utgitt som egen publikasjon, Norsk Sjøulykkesstatistikk. Statistisk sentralbyrå overtok utarbeidingen av statistikken fra og med 1970 og har offentliggjort den i NOS Sjøulykkesstatistikk. Fra 1986 publiseres sjøulykkesstatistikken i NOS Sjøfart. Statistikken over krigsforlis under 1. og 2. verdenskrig ble utarbeidet av Sjøfartsdirektoratet.

Statistikken over opptjente bruttofrakter i utenriksfart bygger på oppgaver fra rederiene over opptjente bruttofrakter mv. for hvert skip som har gått i utenriksfart. Før 1937 inkluderte disse oppgavene skip ned til ca. 50 bruttotonn. Fra og med 1937 til og med 1987 var oppgavene begrenset til skip på 500 bruttotonn og over, mens grensen de senere årene er satt til 250 bruttotonn. Når det gjelder norske skip i utenriksfart er det i NOS Samferdselsstatistikk (og senere i NOS Sjøfart) også gitt opplysninger om bruttotonnasjen etter skipenes art og beskjeftigelse og fra 1974 om driftsutgiftene.

Statistikken over handelsskip i opplag ble til og med 1952 utarbeidet av Norges Rederforbund og omfattet norske skip i opplag i norske og utenlandske havner. Fra 1953 utarbeides statistikken av Statistisk sentralbyrå og gjelder skip lagt opp i norske havner til og med 1974. Fra 1975 og fram til 1988 er også norske skip lagt opp i utenlandske havner regnet med. Statistikken omfatter skip på over 500 bruttotonn som ligger uvirksomme på grunn av fraktmarkedets stilling. Fra 1. januar 1988 omfatter statistikken skip på 100 bruttotonn og over, registrert i Norsk Ordinært Skipsregister og Norsk Internasjonalt Skipsregister. Skip som repareres, venter på plass ved verksted eller som midlertidig er tatt ut av fart, er ikke med.

Statistikken over innenlandsk rutefart er utarbeidet hvert år siden 1953 og omfatter alle konsesjonspliktige ruter. Omfanget av statistikken er endret fra og med 1987 på grunn av endringer i samferdselsloven. Tidligere var det nødvendig å ha konsesjon for å drive både persontransport og godstransport i rute. Fra 1987 kreves konsesjon bare for persontransport i rute. Statistikken for 1987 omfatter således alle ruter med konsesjon for passasjertransport. For ruter der passasjertransporten drives kombinert med godstransport, er også godstransporten tatt med i statistikken. Dessuten omfatter statistikken de "rene godsruter" som selskapene mottar tilskudd for å drive. Tidligere var alle godsruter med i statistikken.

Dette betyr at statistikken fra og med 1987 ikke er direkte sammenliknbar med tidligere år. Den viktigste endringen er i praksis at kystgodsrutene ikke har kommet med i statistikken fra og med 1987. Dessuten vil enkelte lokale godsruter uten tilskudd ha falt ut. For de andre ruteslagene har endringen i statistikken ikke hatt noen praktisk betydning.

Statistikken bygger på oppgaver fra de enkelte selskaper og omfatter skip i rutefart mellom norske havner. For ferjerutene er de fleste tall hentet fra Vegdirektoratets statistikk. For 1964 og 1969 gjennomførte Statistisk sentralbyrå spesialundersøkelser av godstransporten med kyst- og lokalruter. Undersøkelsen ble gjentatt i 1979, men var da utvidet til også å omfatte passasjertransporten. Resultatene ble lagt fram i henholdsvis NOS Godstransport på kysten 1964-1965, NOS Godstransport på kysten. Skip i innelandsk rutefart 1969 og NOS Rutefart på kysten 1979.

Årlig statistikk for skip i innenlandsk leie- og egentransport er utarbeidet fra 1981. Statistikken omfatter norskregistrerte skip mellom 100 og 3 000 bruttotonn (for 1985 50 - 3 000 bruttotonn) som har fraktet minst én last mellom norske havner i løpet av oppgaveåret. Skip i rutefart og fiskefartøyer er ikke med. Fra 1983 er slepebåter og forsyningsskip for oljevirksomheten på kontinentalsokkelen også holdt utenfor på grunn av mangelfull svarinngang. Det hentes inn opplysninger om transportmengde, beskjeftigelse, forbruk av drivstoff, driftsregnskap mv. Totaltall for hele flåten er beregnet på grunnlag av de innkomne svar.

En del innenlandske transporter utføres med skip over 3 000 bruttotonn. Disse transportene er ikke regnet med her. Hvert 5. år gjennomfører SSB også en utvalgsundersøkelse for skip i innenlandsk leie- og egentransport som bygger på transportoppgaver for månedene august, september og oktober. Undersøkelsen ble sist foretatt for 1985 og omfatter de samme skip som den årlige undersøkelsen. Resultatene fra denne undersøkelsen ble publisert i NOS Sjøfart 1986.

På grunn av endringer i samferdselsloven er ruteskip i godsruter uten offentlig tilskudd tatt med i statistikken for skip i innenlandsk leie- og egentransport fra 1987. Tidligere omfattet denne statistikken bare skip i leietransport utenfor rute og skip i egentransport, mens ruteskipene var tatt med i statistikken over innenlandsk rutefart. Statistikken for 1987 og senere er derfor ikke direkte sammenliknbar med tidligere år.

Jernbanetransport mv.

Den eldste jernbanestatistikk finnes i de driftsberetninger som ble utgitt for hver bane. Den første fellesberetning gjaldt året 1879-1880. En samlet oversikt over perioden 1. september 1854 til 30. juni 1879 er trykt som bilag til stortingsproposisjon nr. 52 for 1881. Fra driftsåret 1882-1883 til driftsåret 1918-1919 ble jernbanestatistikken offentliggjort i NOS De offentlige jernbaner, fra 1919-1920 til 1959-1960 i NOS Norges jernbaner, og senere i NOS Samferdselsstatistikk. Statistikkens omfang har variert, men den har hele tiden omfattet statsbaner, private jernbaner og forstadsbaner. Oppgavene for privatbaner og forstadsbaner ble inntil 1960 og 1961 innhentet og bearbeidet av Norges Statsbaner, senere av Statistisk sentralbyrå. Den siste private jernbanen, Rjukanbanen, ble lagt ned 1. juli 1991.

Statistikken over trafikk med jernbanene har gjennom årene hatt forskjellig innhold. Før 1946-1947 omfattet tallene for passasjerer og tonn transportert sumtallene for de enkelte baner fratrukket passasjerer og gods som hadde passert 2 eller flere baner. Fra 1946-1947 til 1950-1951 ble passasjerer og tonn transportert i samtrafikk mellom statsbanene og privatbanene tatt med 2 ganger. Etter 1950-1951 er trafikktallene gitt særskilt for statsbanene og privatbanene. Passasjerer med månedsbillett er ikke med i tallene for passasjerer og passasjerkilometer før 1895-1896. I tallene for tonn transportert og tonnkilometer er fraktfritt gods ikke med i årene før 1950-1951, mens tallene for senere år også omfatter fraktfritt tjenestegods. Transporten av malm på Ofotbanen er med i trafikktallene fra 1905-1906.

I tabellen over driftsresultater for statsbanene varierer oppstillingen noe fra periode til periode, og tallene er ikke fullt sammenliknbare for alle de år tabellen dekker. Årsaken til dette er endringer i regnskapsoppstillingen for statsbanene.

Sporveisstatistikken omfatter sporveisselskapene i Oslo, selskapene i Bergen til og med 1965, og selskapene i Trondheim til og med juni 1988.

Veitransport

Statistikken over lengden av de offentlige veier utarbeides av Vegdirektoratet. Før 1964 omfattet statistikken offentlige veier utenom byene. I samband med ny veilov ble det fra 1964 gjennomført en ny inndeling av de offentlige veier, hvor også gatenettet i byene ble regnet som en del av det offentlige veinett. Vei som tidligere var fylkesvei eller bygdevei, skal som hovedregel regnes som fylkesvei. Vei som blir vedlikeholdt av en kommune uten å være bygdevei etter den tidligere lov, skal regnes som kommunal vei. Innfarts- og gjennomfartsveier i byene regnes som riksvei eller fylkesvei, mens gatenettet ellers regnes som kommunal vei. Statistikken offentliggjøres i NOS Samferdselsstatistikk og i Veg- og Kjøretøystatistikk i Vegdirektoratets publikasjon.

Ser man bort fra økningen i tallet på kilometer med offentlige veier som resultat av veiloven av 1964, har økningen vært forholdsvis jamn i perioden

1840-1992. Antall kilometer offentlig vei ble fordoblet i perioden 1840-1905. En ny fordobling fant sted i neste 65-årsperiode fram til 1970. Etter dette har tallet på kilometer med offentlig vei økt med 24 prosent (1970-1992).

Antall kilometer riksvei har vært relativt konstant siden 1965. Derimot økte den samlede veilengden for både kommunale veier og fylkesveier fram til og med 1983. Siden har det bare vært en økning for de kommunale veiene, mens tallet på kilometer med fylkesvei har gått ned.

Statistikken over bestanden av sivile motorkjøretøyer og tilhengere ved utgangen av året bygger fra og med 1961 på oppgaver fra Kjøretøyregisteret i Vegdirektoratet. Tidligere bygde statistikken på oppgaver som Vegdirektoratet innhentet fra de lokale registreringsmyndigheter. Statistikken omfatter ikke uregistrerte traktorer i jordbruket. Fra 1973 omfatter tallene bare kjøretøyer med påmonterte skilt ved utgangen av året, mens den for tidligere år også omfattet kjøretøyer som var avskiltet i løpet av året.

Ved inngangen til det 20. århundre var det registrert 2 biler i Norge; disse var begge personbiler. I 1925 hadde tallet på motorkjøretøyer i alt steget til drøyt 32 000. På slutten av 1930-tallet passerte vi 100 000 registrerte motorkjøretøyer, hvorav person-bilene utgjorde om lag 50 prosent. Selv om den relative veksten i kjøretøyparken var sterkest de første 10-årene etter århundreskiftet, tok det likevel 70 år før kjøretøyparken passerte 1 million. Det tok bare ytterligere 16 år før dette tallet var doblet. Ved utgangen av 1992 var det registrert knapt 2,4 millioner motorkjøretøyer. Av dette utgjorde personbilene knapt 70 prosent. Et interessant trekk er utviklingen i tallet på kombinerte biler. Mens tallet på personbiler ble mer enn tidoblet i perioden 1950-1970, ble

tallet på kombinerte biler bare drøyt fordoblet i samme periode. Fra 1987-1992 sank personbilparken noe, mens antall registrerte kombinerte biler økte med over 31 000 eller 66 prosent.

Statistikken over førstegangsregistrerte biler bygger på oppgaver fra Vegdirektoratet. Den offentliggjøres i NOS Samferdselsstatistikk og til og med 1990 i Vegdirektoratets publikasjon Veg- og Kjøretøystatistikk.

Statistisk sentralbyrå har gjennomført undersøkelser av godstransport med lastebil siden 1947. Metode og omfang er endret i flere etapper. Mens de tidligste undersøkelsene var konsentrert om en rapporteringsuke i året, ble det både i 1968, 1973 og 1978 valgt en rapporteringsuke i hvert kvartal. Fra og med 1983 er det gjennomført rullerende utvalg, det vil si at alle ukene i hele året er representert i utvalget. Til tross for endringene, er hovedresultatene ansett som sammenliknbare over tid.

Fra og med 1950 har Statistisk sentralbyrå i samarbeid med Samferdselsdepartementet utarbeidet statistikk over rutebiltrafikken. Tidligere stod Vegdirektoratet for utarbeidingen. Rutebilstatistikken omfatter i prinsippet alle selskaper med konsesjon for vanlig rutebildrift, også statsbanenes og sporveienes bussruter. Rutebilselskapenes trafikk utenfor rute er medregnet til og med 1985. I den endrede samferdselsloven av 1. januar 1987 er all godstransport fritatt for ruteløyve. Endringen ble for rutebilnæringens vedkommende gjort gjeldende allerede fra januar 1986 (innføring av nytt skjema). Statistikken omfatter således etter dette bare godstransporter med tilskudd samt, som tidligere, personrutebilvirksomheten. Gjennom årene har tilskuddsordningene for rutebildriften variert. Fra 1927 til 1941 og i 1950 omfatter den bare tilskudd til driften fra staten, fra 1942 til 1949 er tilskudd til materiell, verksted og garasje med, og fra 1951 er tilskudd til driften også fra fylker og kommuner tatt med. Fra 1. januar 1986 kom de tidligere rutebilbedrifter med skoletransport inn i den ordinære tilskuddsordningen.

Statistikken over veitrafikkulykker omfatter ulykker som er meldt til politiet. Ulykken må ha skjedd på privat eller offentlig vei, gate eller plass som er åpen for alminnelig trafikk, og som regel må minst ett kjøretøy ha vært innblandet. Før 1964 var både ulykker med personskade og ulykker med materiell skade med i statistikken. Plikten til å melde ulykker med bare materiell skade var fram til 1953 begrenset til å gjelde ulykker med antatt skadebeløp på minst kr 100 og mellom 1954 og 1956 var grensen kr 300. Etter 1957 ble plikten til å melde ulykker med bare materiell skade sterkt innskrenket, og fra 1964 er disse ulykker holdt utenfor statistikken. I statistikken er "drept" definert som "død innen 30 dager etter ulykken". Alvorlige skader er brudd, knusninger, alvorlige sår og flenger, indre skader og alle skader som fører til sykehusbehandling. Alle andre skader er lettere skader. Statistikken offentliggjøres i NOS Veitrafikkulykker.

Statistikken over veitrafikkulykker foreligger fra og med 1939. Typisk for denne tid var at ulykkene rammet de myke trafikantene framfor bilførerne og passasjerene. Om lag 80 prosent av tallet på skadde eller drepte svarte de myke trafikantene for. Det var først i 1965 at dette forholdet endret seg. I 1992 svarte bilførere og passasjerer for en andel på over 70 prosent av skadde eller drepte i alt. Tidlig på 1950-tallet var tallet på drepte eller skadde bilpassasjerer nesten dobbelt så høyt som for bilførere. Begge størrelsene økte fram til andre halvdel av 1970-tallet. Etter dette har tallet på drepte eller skadde bilpassasjerer avtatt, mens tilsvarende tall for bilførere fortsatt øker. I 1992 var tallet på drepte eller skadde bilførere nesten det doble av tallet på drepte eller skadde bilpassasjerer. Fotgjengerulykkene var flest rundt 1970. Tallet på drepte eller skadde fotgjengere var på drøyt 1 000 personer i 1992, en nedgang med nærmere 60 prosent fra 1970.

Også tallet på drepte i veitrafikken var høyest i 1970 (560). Etter dette har det vært en nedadgående tendens. Det endelige tallet på drepte i 1993 var 281. Man må helt tilbake til 1958 for å finne et lavere tall. Det er spesielt nedgangen i tallet på drepte i de yngste aldersgruppene som bidrar til den positive utviklingen i totaltallet.

Luftfart

Statistikken over den sivile luftfart bygger på oppgaver fra Luftfartsverket. Luftfartsverket gir ut en egen publikasjon, Luftfartsstatistikk, som omfatter den sivile luftfartsvirksomhet i Norge. Statistikken offentliggjøres også i NOS Samferdselsstatistikk.

Tallet på passasjerer som reiste med fly fra norske flyplasser økte fra 93 500 i 1952 til 8,7 millioner i 1992. Innenlandsreiser svarte for i alt tre fjerdedeler av trafikkøkningen.

Post, telekommunikasjoner og kringkasting

Postverket fikk sin første statistiske publikasjon i 1865. Den ble utgitt av Marine- og Postdepartementet og hadde tittelen Opgave over Antallet af de i Aaret 1863 med Posterne befordrede Breve. Stati-

stikk over Postverkets virksomhet ble offentliggjort i en særskilt publikasjon i NOS fra 1866 til 1965. Fra 1966 er den offisielle årlige poststatistikk blitt publisert i NOS Samferdselsstatistikk. Postdirekto-ratet gir fortsatt ut en publikasjon for tjenestebruk under tittelen Norges Postverk.

Fra århundreskiftet og fram til 1991 økte tallet på postsendinger fra 115 millioner til 2 130 millioner. Brevpostsendingene (aviser og blad ikke medregnet) stod for vel fire femtedeler av denne veksten i antall sendinger.

Den offisielle statistikk over Televerkets virksomhet ble utgitt i en særskilt publikasjon i NOS fra 1862 til 1965. Fra 1966 er statistikken blitt publisert i NOS Samferdselsstatistikk. Televerket gir fortsatt ut en publikasjon for tjenestebruk under tittelen Televerket - statistikk.

Fra 1945-46 til 1991 ble tallet på telefontilknytninger nær tidoblet. Regnet i prosent av tallet på innbyggere økte antall telefontilknytninger i denne perioden fra 7,6 til 51,4 prosent. Tilsvarende forholdstall for mobiltelefonabonnementer var i 1991 nådd 5,4 prosent.

Statistikken over kringkastingen bygger på oppgaver fra Norsk rikskringkasting. Den viser bl.a. at tallet på fjernsynslisenser økte fra 6 500 i 1960 til 1,5 million i 1993.

Reiseliv

Hotellstatistikken har vært utarbeidet siden 1950. Den omfatter fra 1984 alle hoteller og andre overnattingsbedrifter med 20 senger eller mer. Tidligere omfattet statistikken bare hoteller godkjent etter gjeldende hotellov. For året 1984 er det imidlertid utarbeidet statistikk både etter gammelt og nytt omfang. Det åpner for beregninger som kan bygge bro over bruddet i tallseriene, forutsatt at veksten i årene 1950-1984 i tallet på gjestedøgn ved de "godkjente hotellene" var tilnærmet parallell med den for alle hoteller. Kommentarene nedenfor bygger på tall korrigert ut fra denne forutsetning. Også etter 1984 er det gjort noen mindre endringer i omfanget til hotellstatistikken. Korreksjoner for disse endringene (Endringene og korreksjonene er nærmere omtalt i SØS nr. 77: Norsk hotellnæring 1950-1990.) er innarbeidet i tallene gjengitt i tabellene 20.49, 20.50 og 20.51. Hotellstatistikken offentliggjøres årlig i NOS Reiselivsstatistikk.

Fra 1950 til 1992 økte tallet på gjestedøgn på norske hoteller med 150 prosent. Veksten var forholdsvis jamn gjennom store deler av 40-årsperioden. Siste del av 1980-årene var preget av stagnasjon, mens starten på 1990-årene har vist ny vekst.

Sengekapasiteten ved hotellene har gjennom det meste av 40-årsperioden 1950-1992 økt mer enn tallet på gjestedøgn. Hotellenes sengetall ble således tredoblet fra 1950 til 1992. Dermed har kapasitets- utnyttingen gått sterkt ned. Utnyttingen av sengekapasiteten, som på midten av 1950-årene var nær 60 prosent, var nede på 35 prosent i 1990.

Statistikken over campingplasser har vært utarbeidet siden 1968. I 1989 og tidligere år omfattet statistikken alle godkjente campingplasser. Fra 1989 omfatter statistikken bare de større campingplassene, dvs. plasser med en innekapasitet på 8 hytter/rom eller mer. Overnattinger i campingvogner hvor det er inngått fast leiekontrakt (leie til fast pris uavhengig av bruksomfang) med plassen er ikke inkludert i overnattingstallene. Campingstatistikken offentliggjøres i NOS Reiselivsstatistikk.

Fra slutten av 1960-tallet og fram til midten av 1970-tallet vokste trafikken ved campingplassene sterkt. Deretter og fram til 1987 viste overnattingstallene nedgang. Da var tallet på overnattinger 16 prosent lavere enn i 1976. Fra 1987 og fram til 1990 var det ny oppgang i tallet på campinggjester, mens tallene for 1991 og 1992 viser stagnasjon og nedgang.

Oppgavene over reisevalutautgifter og reisevalutainntekter er hentet fra utenriksregnskapet og bygger hovedsakelig på oppgaver fra Norges Bank over omsetningen av valuta til reiseformål. Tallene gir ikke uten videre et bilde av hvilke land nordmenn reiser til eller hvilke land turister i Norge kommer fra. Økt bruk av kredittkort (kortoppgjør går via bank i London) og dollarens bruk som internasjonalt betalingsmiddel, gjør at omsetningstallene for UK-pund og US-dollar er større enn det Storbritannias og USAs plass som reiseland skulle tilsi.

I 1960-årene hadde Norge et overskudd på reisevalutabalansen med utlandet. Fra og med 1972 har imidlertid utgiftene vært større enn inntektene. Underskuddet økte sterkt gjennom 1970-årene og holdt seg på et høyt nivå i 1980-årene. I 1990 ble det registrert reisevalutautgifter på nesten 22 milliarder kroner, men inntektene var på snaut 10 milliarder.

Fra Historisk statistikk 1994