En av de viktigste endringene i befolkningens demografi de siste tiårene er knyttet til migrasjons- og integreringsprosesser. Tidligere undersøkelser har vist at Innvandrere er definert som personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre, uansett nåværende statsborgerskap. har dårligere livskvalitet enn øvrig befolkning (Barstad, 2018; Støren, Rønning & Gram, 2020; Rønning & Støren, 2021), mens andre studier, etter å ha kontrollert for andre egenskaper som har betydning for livskvalitet, finner at innvandrere skårer høyere på livskvalitet enn den øvrige befolkningen (Barstad, 2016; Bobowik, Basabe & Pacz, 2015). Vi mangler derimot detaljkunnskaper om livskvaliteten til innvandrere i Norge. Vi belyser dette ved å se nærmere på livskvaliteten til personer som har innvandret til Norge. Fokuset vårt er på hvorvidt livskvalitet varierer etter hvor man har innvandret fra. I tillegg ser vi på forskjeller i livskvalitet etter alder, inntekt, hovedaktivitet og husholdningstype.
Vi vet også lite om hva som skjer med innvandreres livskvalitet ved større kriser eller endringer på samfunnsnivå. I 2020 kom koronapandemien til Norge og tiltak som har hatt til hensyn å begrense smitte, som stengte grenser, sosial distanse og nedstenging av arbeids- og kulturliv, kan ha påvirket livskvaliteten.
For å undersøke de overnevnte forholdene benytter vi SSBs livskvalitetsundersøkelse til å besvare følgende spørsmål:
- «Hvordan er innvandreres livskvalitet sammenliknet med den øvrige befolkningen?»
- «Hva kjennetegner innvandrere med høy og lav livskvalitet?»
- «I hvilken grad og på hvilken måte har korona påvirket innvandreres livskvalitet?»
Datagrunnlaget i denne artikkelen er SSBs Livskvalitetsundersøkelse fra 2020 og 2021. Livskvalitetsundersøkelsen er en landsrepresentativ tverrsnittsundersøkelse. Utvalget består av 40 000 personer 18 år eller eldre som er bosatt i Norge. De som var trukket ut mottok e-post eller brev og SMS med informasjon om undersøkelsen og lenke til webskjema. I 2020 svarte 17 423 personer på undersøkelsen mens antallet var 17 493 i 2021, som ga en svarprosent på omtrent 44 prosent begge år. I 2020 svarte 1 989 innvandrere på undersøkelsen, mens antallet var 2 054 i 2021. For å øke størrelse på innvandrergruppene og få mer pålitelige data har vi slått sammen undersøkelsene fra 2020 og 2021. For å korrigere noen av skjevhetene nettoutvalget har i forhold til bruttoutvalget, lages det en frafallsvekt. Frafallsvekten for denne undersøkelsen vekter opp skjevheter i nettoutvalget knyttet til kjønn, alder, og utdanningsnivå. Det er ikke vektet for fødeland eller innvandringsstatus. 17,1 prosent av bruttoutvalget er innvandrere. Av nettoutvalget utgjorte 11,7 prosent innvandrere, et frafall på 5,4 prosentpoeng. Etter vekting utgjør innvandrere 13,2 prosent. Innvandrere er derfor underrepresentert i utvalget. Resultatene må ses i lys av dette. Detaljert informasjon om vekting av utvalgene finner man i dokumentasjonsnotatene for Livskvalitetsundersøkelsen 2020 og 2021.
Innvandrere har like høy livskvalitet som den øvrige befolkningen
I snitt har innvandrere like høy Tilfredshet med livet er målt ved å spørre «Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet for tiden?» Respondentene svarte på en skala fra 0-10 hvor 0 indikerte ikke fornøyd i det hele tatt, mens 10 betød svært fornøyd. som den øvrige befolkingen. På en skala fra 0-10 har begge grupper et gjennomsnitt på 6,9.
Selv om innvandrere i snitt har like høy subjektiv livskvalitet som den øvrige befolkingen, er det forskjeller mellom innvandrere fra ulike geografiske regioner. Innvandrere fra Midtøsten, Sentral- og Sør-Asia er minst tilfreds med livet, med en gjennomsnittsverdi på 6,2. (Figur 1).
Det er viktig å påpeke at innvandrere fra ulike land er ulikt representert i undersøkelsen. Blant innvandrere fra Norden har nesten halvparten svart på undersøkelsen. I andre enden av skalaen finner vi innvandrere fra Midtøsten, Sentral- og Sør-Asia, EU-land i Øst- og Sentral-Europa og fra Afrika. I disse gruppene har omtrent 1 av 5 svart. Disse gruppene vil derfor være underrepresentert når vi ser på resultater for innvandrere samlet. Blant dem som svarte på undersøkelsen oppgir innvandrergruppene med lavest svarprosent lavest livskvalitet. Man bør derfor være varsom med å anta at den gjennomsnittlige livskvaliteten for innvandringsgruppen i alt er representativ for livskvalitet blant innvandrere i befolkningen.
I tillegg er det grunn til å tro at innvandrere som deltar kan ha lengre botid og bedre språkferdigheter enn de som ikke deltar. Dette gir en skjevhet i dataene, og det er grunn til å anta at den gjennomsnittlige livskvaliteten ville vært lavere om en større andel av de som ble trukket til å delta, svarte på undersøkelsen.
Innvandrerne er inndelt i grupper etter fødeland. Personer registrert som født i utlandet av to utelandsfødte foreldre i befolkningsregisteret er definert som personer med innvandrerbakgrunn.
Norden – Sverige, Finland, Danmark eller Island.
EU-land i Øst- og Sentral-Europa – Bulgaria, Estland, Kroatia, Lativa, Polen, Romania, Litauen, Slovenia, Ungarn, Slovakia, og Tsjekkia.
Øvrige EU-land, Nord-Amerika og Oceania - Grønland, Færøyene, Belgia, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Malta, Nederland, Portugal, Spania, Sveits, Tyskland, Østerrike, Canada, USA, Australia, Fransk Polynesia, og New Zealand.
Europeiske land utenom EU – Albania, Hviterussland, Moldova, Storbritannia, Russland, Ukraina, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Serbia, Montenegro, og Kosovo.
Afrika – Algerie, Angola, Burundi, Benin, Eritrea, Etiopia, Egypt, Gambia, Ghana, Kamerun, Kenya, Kongo-Brazzaville, Kongo, Lesotho, Liberia, Libya, Madagaskar, Marokko, Mauritius, Nigeria, Zimbabwe, Rwanda, Senegal, Sierra Leone, Somalia, Sør-Sudan, Sudan, Eswatini, Sør-Afrika, Tanzania, Tunisia, Uganda, og Burkina Faso.
Sørøst og Øst-Asia – Brunei, Kambodsja, Øst-Timor, Indonesia, Laos, Malaysia, Myanmar, Filippinene, Singapore, Thailand, Vietnam, Kina, Taiwan, Sør-Korea, Hongkong, Macao, Japan og Mongolia.
Midtøsten, Sentral- og Sør-Asia – Tyrkia, Afghanistan, Armenia, Aserbajdsjan, Bangladesh, Sri Lanka, De forente arabiske emirater, Georgia, India, Irak, Iran, Israel, Jordan, Kasakhstan, Kypros, Kirgisistan, Libanon, Palestina, Nepal, Pakistan, Saudi-Arabia, Tadsjikistan, og Usbekistan.
Sør- og Mellom-Amerika – Barbados, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikk, Guatemala, Honduras, Jamaica, Mexico, Nicaragua, El Salvador, Trinidad og Tobago, Puerto Rico, Argentina, Brasil, Guyana, Chile, Colombia, Ecuador, Paraguay, Peru, Uruguay, og Venezuela.
Flest med lav livskvalitet fra Midtøsten og Sentral- og Sør-Asia
Totalt sett oppgir 25 prosent av alle innvandrerne at de har «Lav tilfredshet med livet» er definert som personer som skåret 0-5 på spørsmålet «Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet for tiden?». Respondentene svarte på en skala fra 0 (ikke fornøyd i det hele tatt) til 10 (svært fornøyd). «Middels tilfredshet med livet» består av de som skåret 6-8 på skalaen, mens «Høy tilfredshet med livet er de som skåret 9-10 på skalaen. med livet, dette er like mange som i den øvrige befolkningen. Innad i innvandrergruppen er det derimot tydelige forskjeller. For innvandrere fra Midtøsten, Sentral- og Sør-Asia har 37 prosent lav tilfredshet. Dette gjør at denne innvandrergruppen har den klart største andelen med lav livskvalitet. På motsatt side er det lavest andel med lav tilfredshet fra vestlige EU-land, Nord-Amerika og Oceania, og fra Sør- og Mellom-Amerika. Blant innvandrere fra disse landgruppene har 18 prosent lav tilfredshet med livet.
Tidligere undersøker av innvandreres levekår viser at innvandrere ofte kommer dårligere ut på en rekke områder, som arbeidstilknytning og helse. Innvandrere har også trangere økonomi enn befolkningen, både når det gjelder å få økonomien til å strekke til, til å klare uforutsette og løpende utgifter, og ulike goder. Dette er sosioøkonomiske forhold som kan innvirke på livskvalitet. I tillegg kan det være innvandringsspesifikke forhold som spiller inn på livskvaliteten, som forskjeller i kultur fra landet man har innvandret fra og kulturen i landet man kommer til, og familieforhold og språk. En tidligere undersøkelse gjennomført av SSB viste at innvandreres tilhørighet til Norge økte med økende botid. Figur 2 viser at det er færrest med lav livskvalitet blant innvandrere fra Sør- og Mellom-Amerika. Dette er innvandrere som har bodd relativt lenge i Norge. Det er grunn til å anta at de er godt integrerte, som i tur kan være positivt for livskvaliteten.
Flere unge har lav livskvalitet
Livskvalitet varierer mye etter alder. I figur 3 ser vi at andelen med lav livskvalitet er størst blant de yngste innvandrerne. Vi finner det samme mønsteret i den øvrige befolkningen: den største andelen med lav tilfredshet er blant de unge. Resultatene skiller seg ut fra tidligere studier som har vist at innvandreres livskvalitet synker med alderen (se f.eks. Barstad, 2018). Allikevel er det ikke helt overraskende, og det kan være flere forhold som forklarer disse funnene.
For det første kan lav livskvalitet blant unge være knyttet til den sosiale utviklingen som følger med alderen. Dette inkluderer identitetsutvikling, usikkerhet, sosial posisjon i jevnalderfellesskapet, press til å lykkes i skolen og andre sosiale arenaer. Dette er forhold unge innvandrere i stor grad deler med unge personer i den øvrige befolkningen. Det er imidlertid flere med lav livskvalitet blant unge innvandrere enn blant unge personer i den øvrige befolkningen, og dette kan være knyttet til sosioøkonomiske forhold. Det er blant annet blitt pekt på at unge med innvandrerbakgrunn kan få dårligere psykisk helse fordi de er mer utsatt med tanke på inntektsnivå og sysselsetting, negative livshendelser og traumatiske erfaringer eller diskriminering (Abebe et. al., 2014), for å nevne noe.
For personer i alderen 25-44 år skårer innvandrere bedre enn den øvrige befolkningen, mens blant personer i alderen 45-66 år er bildet motsatt: i denne aldersgruppen er det flere innvandre med lav livskvalitet enn i den øvrige befolkningen.
Både blant innvandrere og i den øvrige befolkningen har omtrent 20 prosent av personer som er 67 år og eldre lav livskvalitet. Dette er aldersgruppen hvor færrest har lav livskvalitet, og eldre innvandrere skårer aller best. Vi vet fra tidligere undersøkelser at det blant innvandrere over 60 år er klart flest som har innvandret fra Europa, kun 23 prosent er flyktninger. Det er store inntektsforskjeller mellom eldre innvandrere fra Norden og Vest-Europa og eldre som har innvandret fra andre steder i verden som flyktninger. Dette kan bidra til å forklare at denne gruppen har færre med lav livskvalitet.
Lav inntekt, lavere tilfredshet med livet
Innvandrere har i snitt lavere inntekt enn den øvrige befolkningen. I 2020 var innvandreres gjennomsnittsinntekt 13 prosent lavere enn i den øvrige befolkningen. Når vi undersøker økonomiske vansker finner vi forskjeller mellom innvandrere og den øvrige befolkingen. 50 prosent av innvandrere har ikke råd til å klare en uforutsett utgift på 19 000 kroner, mens dette kun gjelder 30 prosent av den øvrige befolkningen. 27 prosent av innvandrerne har ikke råd til en ukes ferie, mot 13 prosent i den øvrige befolkingen. Det er også dobbelt så mange innvandrere som ikke har råd til å bytte ut slitte møbler: 36 prosent mot 18 prosent i den øvrige befolkningen.
Vi vet fra tidligere undersøkelser at inntektsnivå også påvirker livskvalitet i befolkningen, hvor personer med lavere inntekt har lavere tilfredshet med livet enn personer med høyere inntekt (Støren, Rønning & Gram, 2020; Støren & Rønning, 2021). Figur 4 viser andel med lav tilfredshet med livet i ulike inntektsgrupper i innvandrerbefolkningen og den øvrige befolkingen.
Vi ser fra Figur 4 at forholdet mellom inntekt og livskvalitet følger det samme mønsteret for innvandrere og den øvrige befolkningen. Det er størst andel med lav livskvalitet i den Vi presenterer resultater fordelt etter inntekt etter skatt per forbruksenhet i kvartilgrupper. Vi deler inntekt etter skatt per forbruksenhet i fire like store deler. Vi har dermed fire inntektsgrupper: - første kvartil: laveste 25 prosent av inntektsfordelingen - andre kvartil: nest laveste 25 prosent av inntektsfordelingen - tredje kvartil: nest høyeste 25 prosent av inntektsfordelingen - fjerde kvartil: høyeste 25 prosent av inntektsfordelingen. Inntektsdata er hentet fra inntekts- og formuesregisteret. Registeret inneholder data for 2018 og 2019 for undersøkelsene i henholdsvis 2020 og 2021. Diskrepansen mellom årene gjør at enkelte personer ikke er registrert med husholdningsinntekt i datagrunnlaget vårt selv om de kan ha hatt inntekt i utvalgsåret. I all hovedsak kan dette forklares med at personen har flyttet til Norge etter registerårene. Gruppen uten registrert husholdningsinntekt står for 0,7 prosent av det totale utvalget og 4,4 prosent av de med innvandrerbakgrunn. , og andelen med lav tilfredshet faller i takt med økende inntekt. Omtrent 1 av 3 av innvandrere i den laveste inntektsgruppen har lav tilfredshet med livet, mens dette bare gjelder i underkant av 1 av 5 i den høyeste inntektsgruppen.
Det er også interessant å merke seg at det med unntak av i den høyeste inntektsgruppen, er det gjennomgående en lavere andel av innvandrere som rapporterer om lav tilfredshet. Forskjellen er størst i den laveste inntektsgruppen, hvor 32 prosent av innvandrere har lav livskvalitet, mot 36 prosent i den øvrige befolkningen.
Flest med lav livskvalitet blant arbeidsledige
Livskvaliteten har sammenheng med hva en beskjeftiger seg med. Den vanligste grunnen til å innvandre til Norge de siste årene er arbeid (etterfulgt av familiegjenforeninger, flukt, og utdanning). Til tross for dette er sysselsettingen noe lavere blant innvandrere enn den øvrige befolkningen. I 2020 var arbeidsledigheten 9,7 prosent blant innvandrere, mot 4,6 prosent i den øvrige befolkningen. Særlig kvinnelige innvandrere er dårligere integrert i arbeidsmarkedet.
Å ha en jobb å gå til, som oppleves som meningsfull, gir inntekt og muligheter for å utvikle et sosialt nettverk, er særlig viktig. Tilsvarende kan arbeidsledighet eller uførhet medføre tap av inntekt, sosialt nettverk og helseutfordringer som kan ha negativ innvirkning på livskvaliteten.
Figur 5 viser andel med lav livskvalitet etter selvrapportert hovedbeskjeftigelse. Både blant innvandrere og den øvrige befolkningen er det to grupper som skiller seg ut med lav tilfredshet: arbeidsledige og uføre. Blant arbeidsledige har 53 prosent lav livskvalitet i befolkningen som helhet. Til sammenlikning har bare omtrent 20 prosent av yrkesaktive lav livskvalitet.
Det er altså store forskjeller i livskvalitet mellom arbeidsledige og uføre på den ene siden, og yrkesaktive på den andre siden. Lavere livskvalitet blant arbeidsledige og uføre innvandrere kan skyldes tap av inntekt, og mangel på tilknytning til arbeidslivet: Man får mindre økonomiske ressurser til å håndtere utgifter i hverdagen. I tillegg fører arbeidsledighet til at ens sosiale verden blir mindre. Dette kan redusere den sosiale tilhørigheten til samfunnet.
Resultatene fra undersøkelsen viser imidlertid at det å være ufør eller arbeidsledig ikke slår ut i samme grad for innvandrere, som det gjør i den øvrige befolkningen. Det er en mindre andel blant arbeidsledige og uføre innvandrere som har lav livskvalitet. Vi har ikke grunnlag til å si hvorfor denne forskjellen eksisterer, men det kan være at mange innvandrere bor i områder med hvor mange har relativt lik sosioøkonomisk status og tilknytning til arbeidslivet. Hvis ens livsbetingelser likner den til personer rundt seg, kan ens egen situasjon relativt sett oppleves som et mindre problem.
Familien som kilde til økt livskvalitet
Skiller vi på ulike husholdningssammensetninger rapporterer innvandrere som er enslige forsørgere med barn om dårligst livskvalitet, etterfulgt aleneboende. Bildet er nokså likt det vi finner i den øvrige befolkningen, men det er noen interessante forskjeller. I den øvrige befolkningen er det langt flere aleneboende under 45 år som har lav tilfredshet: 38 prosent, mot 29 prosent blant innvandrere. I den øvrige befolkningen er det også flere med lav livskvalitet blant personer yngre enn 45 år som er i parforhold uten barn.
På motsatt side er det positivt å ha partner. Blant gifte/samboende innvandrere har omtrent 20 prosent lav livskvalitet. Dette gjelder både par med og uten barn. Andelene er like for den øvrige befolkingen med unntak av par uten barn som er 45 år og eldre. I denne gruppen har omtrent 30 prosent lav tilfredshet, som er markant høyere enn personer i samme situasjon i innvandrergruppen.
Fra figur 6 ser vi også at innvandreres livskvalitet varierer mindre på tvers av ulike husholdningstyper, sammenliknet med den øvrige befolkningen, hvor forskjellene i andelen med lav livskvalitet mellom ulike husholdningstyper, er større.
Livskvalitet før og under koronapandemien
Tidligere analyser av livskvalitetsundersøkelsen har vist at befolkningen som helhet rapporterte om lavere livskvalitet i 2021 enn i 2020 (Støren, Rønning & Gram, 2020; Støren & Rønning, 2021). Dette kan skyldes isolasjon, sykdom, og tilknytning til arbeidsmarkedet. Det er interessant å se nærmere på betydningen av korona for innvandrere, fordi man kan anta at pandemien på noen områder har vært mer inngripende for innvandrere enn for andre. Muligheten til å krysse grenser har i lange perioder vært redusert, som har gjort vanskelig å treffe familie og venner bosatt i andre land. Dette gjelder ikke bare de som er økonomisk vanskeligstilt, men rammer alle innvandrere som har ønsket å tilbringe tid familie og venner bosatt i andre land. Innvandrere bor også trangere enn den øvrige befolkingen, som kan tenkes å ha påvirket livskvaliteten negativt under pandemien.
Resultatene fra Livskvalitetsundersøkelsen 2020 ble samlet inn i perioden 9.-29. mars, altså før og rett etter Norge ble nedstengt for første gang. Resultatene fra Livskvalitetsundersøkelsen 2021 ble samlet inn ett år etter, og i løpet av hele denne perioden hadde det vært smittevernstiltak av ulike slag og omfang som kan ha påvirket livskvaliteten til de spurte. Vi har derfor sammenliknet svarene fra 2020 med de fra 2021 for å se hvordan koronaepidemien har påvirket livskvaliteten blant innvandre.
I 2020 hadde innvandrere enn gjennomsnittlig tilfredshet med livet på 7,0. I 2021 sank gjennomsnittet til 6,7. I den øvrige befolkningen var gjennomsnittet henholdsvis 7,1 og 6,7. Med andre ord sank den gjennomsnittlige tilfredsheten fra 2020 til 2021 både for innvandrere og den øvrige befolkningen, og det var ingen vesentlig forskjell mellom gruppene noen av årene. Det er noe overraskende, sett i lys av at innvandrere oftere har familie utenlands og at de oftere bor i Oslo – hvor vi vet at livskvaliteten gikk ned mer enn ellers i landet.
Hvis vi konsentrerer oss om dem med lav tilfredshet med livet i 2020 og 2021, er det ytterligere to ting å merke seg. Det første er at det var en større andel av innvandrere i 2021 enn 2020 som svarte at de hadde lav tilfredshet med livet: 28 mot 23 prosent. Dette reflekterer den gjennomsnittlige nedgangen i livskvalitet i denne perioden. Det andre er at andelen med lav tilfredshet var omtrent identisk i den øvrige befolkningen begge årene. I sum hadde innvandrerne i snitt lik livskvalitet som den øvrige befolkningen ved starten av koronaperioden, og svekket seg med mer eller mindre samme takt som i den øvrige befolkningen.
Hva har så størst betydning for innvandreres livskvalitet?
Hittil har vi sett at det er forskjeller i innvandreres tilfredshet med livet, sett i lys av landgrupper, alder, inntekt, hovedaktivitet og familiesituasjon. Omtrent de samme gruppene blant innvandre og øvrig befolkning har lav livskvalitet, hvor personer med lav inntekt, arbeidsledige og uføre, unge og aleneboende skiller seg ut. Vi har også sett at det noen landgrupper skiller seg ut med lavere livskvalitet enn øvrig befolkning. For de fleste langgruppene er forskjellene små, men innvandrere fra Midtøsten, Sentral- og Øst-Asia har en signifikant andel lavere livskvalitet enn i den øvrige befolkningen. Forskjellene mellom øvrig befolkning og innvandrere er også forholdsvis små når man sammenlikner grupper som ellers er like med hensyn til alder, inntekt, arbeidstilknytning og husholdningstype, men innvandrere skårer gjennomgående bedre innenfor de fleste grupper.
Et sentralt spørsmål er hva som har størst betydning for innvandreres livskvalitet. Selv om vi tidligere i artikkelen har sett at livskvaliteten varierer mellom innvandrere fra ulike landgrupper, er det ikke gitt at denne sammenhengen består når vi tar hensyn til de andre forholdene som også gir utslag i variasjon innvandreres livskvalitet. Kan forskjellen i livskvalitet mellom innvandrere fra ulike landgrupper forklares av sosioøkonomiske forskjeller mellom gruppene?
For å finne ut av dette har vi satt opp en regresjonsanalyse med tre modeller. I den aller første modellen kontrolleres det bare for landgrupper. Vi ser at sammenliknet med innvandrere fra Midtøsten-, Sentral- og Sør-Asia, er livskvaliteten signifikant høyere i alle de andre landgruppene (Tabell 2, modell 1). Sør- og Mellom-Amerika skiller seg ut med sterkest positiv verdi på livskvalitet.
Betydningen av landbakgrunn endrer seg lite i styrke når man tar hensyn til forskjeller i demografisk sammensetning, som kjønn, alder og sivilstand (Tabell 2, modell 2). Den største endringen er for innvandrere for Afrika, som har høyere livskvalitet sammenlignet med referansegruppen når vi også kontrollerer for demografisk sammensetning. Alt i alt viser modell 2 at forskjellene i livskvalitet mellom landgruppene består etter at vi har tatt høyde for innvandrernes demografiske sammensetning. Når vi ser på effekten av de demografiske variablene er det sivilstand som har størst forklaringsverdi for forskjeller i livskvalitet. Sammenliknet med personer som er gift/har partner har enke/enkemenn, separerte/skilte og ugifte signifikant lavere livskvalitet. Separerte/skilte kommer aller dårligst ut.
I den tredje og siste modellen inkluderer vi også sosioøkonomiske forklaringsvariabler (utdanningsnivå, inntekt og hovedaktivitet) og år. Selv når vi tar hensyn til dette er det signifikante forskjeller i livskvalitet mellom innvandrere fra ulike land. Innvandrere fra Midtøsten- Sentral- og Sør-Asia (referansegruppen) har fortsatt lavere livskvalitet enn de andre innvandrergruppene. Effektstørrelsene er riktignok noe mindre enn i modell 2, noe som forteller oss at noe av forskjellene i livskvalitet mellom innvandrere fra ulike land henger sammen med forskjeller i sosioøkonomiske status, især inntekt og hovedaktivitet.
Resultatene fra regresjonsanalysen bekrefter i stor grad at det er til dels store og signifikante forskjeller mellom innvandreres livskvalitet når vi kontrollerer for faktorene vi har undersøkt tidligere i artikkelen. Det er forskjeller i livskvalitet når innvandrere grupperes etter landgrupper, også etter at vi har kontrollert for betydningen av utdanning, inntekt, hovedaktivitet, sivilstand og år (2020 vs. 2021).
I flere tidligere undersøkelser har innvandrere rapportert å ha dårligere subjektiv livskvalitet enn den øvrige befolkningen (Barstad, 2018; Støren, Rønning & Gram, 2020; Rønning & Støren, 2021), mens andre studier, etter å ha kontrollert for andre egenskaper som har betydning for livskvalitet, finner at innvandrere skårer høyere på livskvalitet enn den øvrige befolkningen (Barstad, 2016; Bobowik, Basabe & Pacz, 2015). Funnene vi har vist frem i denne artikkelen, basert på SSBs livskvalitetsundersøkelse, forteller en tredje historie: som i befolkningen varierer innvandreres livskvalitet etter inntekt, arbeidstilknytning og familieforhold. Blant innvandre og den øvrige befolkningen finner vi lavere livskvalitet blant yngre, personer med lav inntekt, arbeidsledige, uføre, og blant eneboende og enslige forsørgere. I tillegg er det betydelig variasjon i innvandreres livskvalitet etter hvilken landregion en har innvandret fra.
Lineær regresjonsanalyse er en statistisk fremgangsmåte der man kan analysere mer enn to variabler samtidig. Metoden modellerer sannsynligheten for at en hendelse inntreffer, her høy livskvalitet, og hvordan hendelsen påvirkes av ulike variabler. Siden hovedhensikten med denne artikkelen er å se nærmere på forskjeller i livskvalitet internt i innvandrergruppen har vi utelatt den øvrige befolkningen fra regresjonsanalysen. Den avhengige variabelen, tilfredshet med livet på en skala fra 0-10, behandles som en variabel på intervallnivå. I regresjonsanalysen betyr dette at dess større tall regresjonskoeffisienten er, dess sterkere er effekten på livskvalitet. Regresjonskoeffisienten kan være både positiv og negativ, som viser til henholdsvis høyere og lavere livskvalitet. Modellen produserer koeffisientestimater, som viser endring i gjennomsnittlig livskvalitet ved en enhets endring på den uavhengige variabelen, etter å ha kontrollert for effekten fra alle de andre forklaringsmodellene i modellen.
Referanser
Barstad, A. (2016). Hopning av dårlige levekår: en analyse av levekårsundersøkelsen EU-SILC 2013. Rapporter 2016/32. Oslo-Kongsvinger. Statistisk sentralbyrå.
Barstad, A. (2018). Livskvalitet blant innvandrere. En analyse basert på Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn 2016. (Rapporter 2018/31). Statistisk sentralbyrå.
Bobowik, M., Basabe, N. & Paez, D. (2015). The bright side of migration: Hedonic, psychological, and social well-being in immigrants in Spain. Social Science Research, 51, 189-204. doi: 10.1016/j.ssresearch.2014.09.011
Revold, M. (2017). Arbeid og arbeidsmiljø. I S. Vrålstad & K. S. Wiggen (Red.), Levekår blant innvandrere i Norge 2016. Rapporter 2017/13 (s. 102- 119). Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå
Støren, K. S. & Rønning, E. (2021). Livskvalitet i Norge 2021. (Rapporter 2021/27). Statistisk sentralbyrå.
Støren, K. S., Rønning, E. og Gram, K. H. (2020). Livskvalitet i Norge 2020. (Rapporter, 2020/35). Statistisk sentralbyrå.
Nes, R. B., Nilsen, T. S., Hauge, L.J., Eilertsen, M., Gustavson, K., Aarø, L. E., Røysamb, E. (2020). Fra nord til sør: Livskvalitet i Norge 2019. Rapport 2020. Oslo: Folkehelseinstituttet.