Internasjonale sammenlikninger er nyttige som grunnlag for å vurdere enkeltlands innvandring, integrering og politikken for innvandring og integrering. De utfordringene som innvandrerne møter og innvandringen skaper i vertslandet kan være ganske like, selv om måten å møte dem på, og utfallene av disse møtene, kan variere mye. Det å gjøre slike sammenlikninger, er ikke enkelt. Til tross for store likheter i hvert fall med våre naboland og mange andre europeiske land, er det også forskjeller i innvandringens struktur og historie, og i integreringspolitiske rammer. Gapet mellom innvandrernes og de øvriges arbeidsledighet i Sverige er større enn i noe annet land, og forskjellen mellom innvandreres og andres sysselsetting er størst i Nederland (OECD & EC, 2023). Dette skyldes imidlertid i stor grad at landene har svært store innvandrergrupper som har lav yrkesdeltaking i alle land, som nyankomne flyktninger, og ikke at integreringen nødvendigvis går dårligere der enn i andre land. Land med relativt stor arbeidsinnvandring kan ha høyere sysselsetting blant innvandrerne enn den øvrige befolkningen (OECD, 2022a, s. 42). Innvandrings- og integreringspolitikken tar vi ikke opp i denne artikkelen, men for en grundig sammenlikning av denne politikken i mer enn 50 land, viser vi til presentasjonen av Migrant Integration Policy Index (MIPEX) 2020 hos Solano & Huddleston (2020).
Hva mener vi med integrering?
Østby (2016) omtaler integrering som et vanskelig og uklart begrep, uten noen omforent definisjon. Heller ikke våre kollegaer i andre lands statistikkbyråer, eller OECD eller EU har en klar og operasjonell definisjon. Barstad & Molstad (2020) gjør en grundig analyse av sosial mobilitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. De konkluderer med å beskrive fem dimensjoner ved integrering: Et vanlig perspektiv er at individene eller gruppen er integrert når de oppnår de samme sosioøkonomiske godene som andre samfunnsmedlemmer, ofte omtalt som strukturell integrasjon. Det er også vanlig å knytte integrasjonen til sosial deltaking og tilknytning, av uformell og formell art. De omtaler dette som sosial integrasjon. Et tredje element som gjerne inngår, er at integrasjonen også har en subjektiv/opplevelsesmessig og en kulturell side. I hvilken grad opplever innvandrerne seg som en del av det nasjonale fellesskapet, og i hvilken grad gir de uttrykk for «avvikende» verdier og holdninger? Dette aspektet omtales som psykologisk-kulturell integrasjon. Et fjerde element er hvilke ressurser og hvilken kompetanse som finnes for integrering. I rapporten omtales dette som barrierer og ressurser for integrering. Her inngår, for innvandrernes del, norskferdigheter, helsetilstand og diskriminering. Både svake norskferdigheter, dårlig helse og utstrakt diskriminering kan hindre deltaking. Til slutt har vi også den politiske integrasjonen; i hvilken grad innvandrere og norskfødte deltar i politikken og har tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner. Med grunnlag i disse fem dimensjonene er det lett å forstå at det ikke kan ventes å kunne skape ett enkelt, samlet mål for sammenlikning landene imellom av hvordan integreringen er.
I et forsøk på å samle og forenkle erfaringene med 40 års integreringsanalyser, kan man si at integreringen kan defineres som vellykket dersom urimelige og ikke selvvalgte forskjeller mellom minoritet og majoritet (på viktige områder) minker, over tid og mellom generasjoner (Østby, 2016). Å belyse denne prosessen komparativt, lar vi være et utgangspunkt for denne artikkelen.
Grunnlag for nordiske og europeiske sammenlikninger
OECD berømmer Norge for i lang tid å ha hatt imponerende gode registerdata og analyser knyttet til innvandring og integrering (OECD, 2022b, s. 45). Men de sier også samme sted at selv om norske data er gode for analyse av innvandring og integrering i Norge, er de ikke nødvendigvis sammenliknbare internasjonalt. Dette skyldes at bare få land har så omfattende registre som de nordiske, og at registrene ikke lages for å tjene statistiske eller analytiske formål. Deres primære oppgave er å tjene administrative formål, statistikere og forskere blir bare sekundære brukere. De definisjonene som registre baserer seg på, er slike som registrenes administrative formål trenger, og kan dermed være forskjellig fra de definisjonene statistikk og analyse helst vil bruke. Slike ønsker kan bety mer for de definisjonene som intervjuundersøkelser legger til grunn, siden de ofte lages for å tjene bestemte analyseformål. Derfor kan det vanskelig bli gode sammenliknbare data når datagrunnlaget er helt ulikt.
For sine sammenlikninger bruker derfor OECD primært de europeiske arbeidskraftsundersøkelsene (AKU) og EU-SILC (OECD & EC, 2023), også for de landene som har andre og mer korrekte kilder tilgjengelig. Dermed vil vi i denne artikkelen ofte være avhengige av utvalgsdata også for Norge, med de mangler som disse kan ha som følge av selektivt frafall, begrenset utvalgsstørrelse og stokastiske variasjoner. Selektivt frafall betyr at visse grupper, som dem med lav utdanning, dårlig kjennskap til det språket intervjuet bruker, manglende tillit til de som organiserer undersøkelsen, svekket helse, høy alder osv. har vanskelig for å bli med i undersøkelsen. Det er lett å tenke seg at de som er likegyldige til det tema undersøkelsen tar opp, ikke ønsker å delta. Dessuten kan det godt være mulig at man ikke svarer ærlig på spørsmål hvis svaret innebærer brudd med samfunnets normer. Registre vil i utgangspunktet dekke hele den relevante befolkningen, og kunne brytes ned på små grupper. Intervjuundersøkelser må alltid basere seg på å intervjue bare et (lite) utvalg av befolkningen. At utvalget er begrenset, betyr en viss stokastisk usikkerhet i alle svar, og det blir ikke mulig å gi tall for små grupper. For våre sammenlikninger er det særlig beklagelig at generelle utvalgsundersøkelser som regel ikke kan gi tall for innvandrere fra enkeltland, men må slå sammen innvandrere til noen ytterst få store regioner (grupper av land). Registeranalyser viser at det kan være store forskjeller i demografisk atferd, levekår og integrering mellom innvandrere som kommer fra naboland.
Et objektivt eller absolutt mål på om integreringen i Norge er vellykket eller ikke, eventuelt mer nøyaktig hvor vellykket eller mislykket den er, er ikke lett å finne. Dette er fordi integrering samtidig kan være vellykket på noen områder og mislykket på andre, og at det ikke finnes noe mål som i ett tall samler opp integreringen på alle viktige områder. Det er heller ingen entydige svar på hva som er god integrering: Hvis innvandrernes barn ikke når samme utdanningsnivå som andre jevnaldrende, er nok det ofte et tegn på dårlig integrering, og det oppfattes som et skritt i riktig retning om forskjellen reduseres. Men er en gruppe med dobbelt så høyt utdanningsnivå som majoriteten dobbelt så godt integrert som en gruppe som ligger på majoritetens nivå?
Viktigst når vi skal sammenlikne integrering landene imellom, er å fjerne det vi ofte kaller sammensetningseffekter, effekter av at de landene vi sammenlikner har innvandrere med svært ulik bakgrunn og ulike forutsetninger for en vellykket integrering. Noen eksempler: Et land som har ført en stadig strengere innvandringspolitikk, vil ha en økende andel innvandrere med lang botid og synkende andel med kort botid. Dette gir seg lett utslag i positiv utvikling i indikatorer for integrering. Uten at vi har sett analyser av det, kan det tenkes at dårlig integrerte innvandrere i land med en restriktiv integreringspolitikk, lett kan miste håpet om å bli bedre integrert, og derfor utvandre igjen, for om mulig å finne et bedre liv andre steder. Land med en stor andel innvandrere fra fjerne land, geografisk, språklig og kulturelt, vil ha større utfordringer med integrering enn land med like mange innvandrere, men fra naboland. Innvandringsgrunnene er ulike landene imellom, og hvem som kommer som innvandrere varierer mye fra land til land. Et land med mange høyt kvalifisert arbeidsinnvandrere, vil ha innvandrere som skårer høyere på de fleste dimensjoner som inngår i integreringsbegrepet enn et land hvor mange innvandrere er traumatiserte flyktninger uten utdanning.
Innenfor rammen av et kapittel i en oversiktspublikasjon, kan vi ikke gjøre originale komparative analyser av integrering basert på primære data. Det er bare mulig å bruke data som andre har tilrettelagt og brukt. Vi støtter oss tungt på OECD/EUs Settling In Report: Indicators of Immigrant Integration 2023 (OECD & EC, 2023). Av hensyn til sammenliknbarheten landene imellom, bruker OECD nesten bare harmoniserte utvalgsundersøkelser. Om Norge og andre land har registerdata som gir et riktigere bilde av for eksempel valgdeltaking, er det likevel utvalgsdataene som brukes oftest. Gjennom EØS-avtalen deltar vi i EUs statistikksamarbeid, og også Norge har de viktigste harmoniserte utvalgsundersøkelsene, som AKU og EU-SILC. I enkelte sammenlikninger bruker OECD & EU (2023) Eurobarometerundersøkelsene. Disse er ikke en del av det statistikksamarbeidet, men noen av dem er gjennomført også i Norge. Det synes likevel tilfeldig hvilke av de norske dataene fra Eurobarometer som er trukket inn i sammenlikningene.
Sammenlikninger i Norden
Selv med våre skandinaviske og nordiske naboer, som har så likeartete statistiske system, og som heller ikke skiller seg grunnleggende fra hverandre i innvandrings- eller integreringspolitikk, er det ikke så enkelt å etablere et godt nok statistisk grunnlag for sammenlikninger. Det har vært gjort iherdige forsøk i nærmere 20 år, fra Nordisk Fickfacta (Arbetsmarknadsdepartementet, 2013) til etableringen av en nordisk komparativ database for innvandring og integrering, lagt inn i Nordisk Ministerråds tabelldatabase (https://www.nordicstatistics.org/). Den er beskrevet og brukt av Østby & Aalandslid, 2020 og Østby & Gulbrandsen, 2022. Enkle forsøk på å harmonisere registerbasert statistikk, gav ikke godt nok sammenlikningsgrunnlag (Pettersen & Østby, 2013). Et samarbeid mellom de skandinaviske statistiske sentralbyråene gav godt harmoniserte, komparative registerdata for innvandrere fra seks viktige innvandringsland til Skandinavia (Bevelander red., 2014). Nordisk Ministerråd har finansiert også andre komparative prosjekter, som Scandinavian Integration Policies for Refugees som NIBR (OsloMet) har ledet (Hernes, 2022).
Sammenlikninger innen Europa
OECD har en lang tradisjon for å beskrive og analysere innvandring og integrering, i nært samarbeid med medlemslandene. Deres International Migration Outlook hadde 47. utgave høsten 2022 (OECD, 2023). Der finnes også en oversikt over den siste utviklingen i innvandrings- og integreringspolitikken. Sommeren 2023 kom den fjerde utgaven av Settling In Report: Indicators of Immigrant Integration 2023, i samarbeid med EU-kommisjonen (OECD & EC, 2023). Publikasjonen har 83 indikatorer innenfor tre hovedområder, arbeidsmarked og kompetanse, levekår og sosial integrasjon. De som er født med innvandrerforeldre i det enkelte landet vies også stor oppmerksomhet, med størst vekt på gruppens deltakelse i utdanning og arbeid, fattigdom og opplevd diskriminering. Settling In har også et eget kapittel om eldre innvandrere. Denne publikasjonen har vært helt grunnleggende for denne artikkelen.
Av særlig interesse i en norsk sammenheng er også OECD-publikasjonen Skills and Labour Market Integration of Immigrants and their Children in Norway (OECD, 2022b), men den er av begrenset nytte for våre sammenlikninger siden den legger størst vekt på innvandrings- og integreringspolitiske sider, og har lite komparative data. Det er kommet noen få utgaver om andre land også, Sverige i 2016, Finland i 2018 og Flandern i 2023.
For OECD er deltakelse i arbeidsmarkedet det viktigste elementet i integreringen, og de legger derfor stor vekt også på utdanning. I tillegg dekker de, men ikke like grundig, andre levekårsdimensjoner, som inntekt, boligforhold og helse. Det vi i Norge snakker om som hverdagsintegrering (Regjeringen, 2021), dekker OECD med data om statsborgerskap, valgdeltakelse, holdninger til innvandrere og innvandring og opplevd diskriminering.
Hvilke data er sammenliknbare?
For vår bruk av OECDs data til å sammenlikne Norge med andre land, utgjør tilgangen på komparative datakilder et særlig problem. Av hensyn til sammenliknbarheten mellom alle EØS-land eller alle OECD-land, velger altså OECD å basere seg på harmoniserte utvalgsundersøkelser som er tilgjengelig i de fleste landene, og ikke å bruke registerdata, som er grunnsteinen i det norske statistiske systemet. Også for mange av den type sammenlikninger som denne artikkelen presenterer, er kvaliteten bedre på data hentet fra våre registre enn fra utvalgsundersøkelser, men sammenliknbarheten med data fra utvalgsundersøkelser er tvilsom. Et særlig problem er knyttet til utvalgsundersøkelsenes skjevheter som følge av stort frafall i enkelte grupper, og stor stokastisk usikkerhet knyttet til at det blir få svar fra små grupper. Noen av tallene i OECDs publikasjoner vil derfor avvike fra publiserte tall basert på våre egne registerdata.
Noen avvik mellom de data som SSB vanligvis publiserer og de data OECD bruker i sine sammenlikninger skyldes at de aller fleste av OECDs tall gjelder utenlandsfødte (og barn av utenlandsfødte), og ikke den definisjonen av innvandrer - person som selv har innvandret til Norge, som er født i utlandet, har to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre, og norskfødte barn med innvandrerforeldre som vi vanligvis bruker. Forskjellen på antallet innvandrere (819 356) og antall utenlandsfødte (898 218) 1. januar 2022 er 10 prosent, mens vårt antall norskfødte med (to) innvandrerforeldre (205 819) utgjør bare knapt 40 prosent av deres antall norskfødte med minst en utenlandsfødt forelder (530 730). Tall hentet fra SSB (2022a), definisjonene finnes også hos Steinkellner et al. (2023).
Forskjellen mellom OECDs gruppe utenlandsfødte og norsk statistikks innvandrere er primært knyttet til to grupper:
- a) OECD får med dem som er født i utlandet og har bare norskfødte foreldre og besteforeldre, og
- b) utenlandsfødte med én utenlandsfødt forelder og to utenlandsfødte besteforeldre.
Begge gruppene utgjør vel 35 000 (SSB, 2022a). Mange i begge grupper er født i et naboland, eller i Tyskland, Storbritannia eller USA mens foreldrene oppholdt seg der. I tillegg i gruppe a) får OECD med utenlandsadopterte (anslagsvis inntil 20 000). I vår statistikk følger vi utenlandsadoptertes sosiale og ikke biologiske foreldre, og de er dermed ikke innvandrere. Den største forskjellen er knyttet til Sverige, norsk statistikk hadde 35 900 innvandrere derfra, OECD bruker 47 800 «foreign-born» i Norge som er født i Sverige.
Det er som vi så, en betydelig større forskjell mellom OECD og SSB når det gjelder vår definisjon av norskfødte med innvandrerforeldre versus deres «native-born with foreign-born parents». Den norske definisjonen tar bare med dem med to utenlandsfødte foreldre (og fire utenlandsfødte besteforeldre), for OECD er det nok med én utenlandsfødt forelder, og besteforeldre trekkes ikke inn. Den største forskjellen utgjøres av gruppen av norskfødte med én utenlandsfødt og én norskfødt forelder og to norskfødte og to utenlandsfødte besteforeldre. Gruppen er større enn de norskfødte med to utenlandsfødte foreldre, og utgjør hele 230 000 (SSB, 2022a). Det store flertallet har den utenlandsfødte forelderen fra våre nærmeste naboland og fra Tyskland, Storbritannia og USA. Det er færre som har den utenlandsfødte forelderen fra Filippinene, Thailand og andre land hvor det det er kommet mange kvinner fra for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn. Også andre grupper får OECD med, som de 33 000 som er født i Norge med én utenlandsfødt forelder, men som ikke har noen utenlandsfødte besteforeldre (SSB, 2022a). Den utenlandsfødte forelderen er gjerne fra Sverige eller USA, eller de andre landene vi har hatt mye kontakt med. Nesten like stor (29 000) og med utenlandsk innslag fra de samme landene er gruppen som er født i Norge og som har en utenlandsfødt forelder og en utenlandsfødt besteforelder. En gruppe som har vokst raskt, og har nådd 12 000 per 2022, er de født i Norge med en norskfødt og en utenlandsfødt forelder, og fire utenlandsfødte besteforeldre. Det utenlandske innslaget er i stor grad fra Asia og Afrika, med Pakistan med det klart største antallet. Dette er en gruppe mange ønsker skulle omfattes av vår definisjon av norskfødt med utenlandsfødte foreldre.
Forskjellen mellom OECDs og våre definisjoner gjør at OECD får noe flere «foreign born» enn vi har innvandrere, og langt flere norskfødte med en viss utenlandsk bakgrunn. For begge grupper gjelder at det tillegget som OECD har, i hovedsak består av personer med sin utenlandske bakgrunn fra våre naboland og andre land vi har hatt lang historisk kontakt med, mens forskjellene i tall for personer med bakgrunn fra de fleste land i Asia, Afrika etc., er ganske ubetydelige.
Effekten av disse forskjellene når vi sammenlikner de tall OECD gir for innvandring og integrering i Norge med tilsvarende SSB-tall, er at OECDs tall gjelder en gruppe som har en mindre rendyrket innvandrerbakgrunn enn det den gruppen har som norsk statistikk beskriver. Forskjellen er særlig stor mellom OECDs «foreign-born with at least one foreign-born parent» og SSBs «norskfødte med innvandrerforeldre», av mindre betydning mellom deres «foreign-born» og våre «innvandrere». Forskjellene er relativt små for dem med bakgrunn fra Asia og Afrika, og stor for dem med bakgrunn fra EU/EFTA og USA, særlig stor for dem med bakgrunn fra Norden.
Antall og andel innvandrere i Europa
Vi sammenlikner med et utvalg av de landene som OECD (og Eurostat) tar med i sine sammenlikninger. For at sammenlikningene ikke skal bli for uoversiktlige, har vi valgt ut 15 land og gjennomsnittet for EUs medlemsland, kalt EU (27) når alle medlemsland er med, ellers er det antallet land som inngår i beregningen som står i parentesen. De femten landene er de fem nordiske, og ti andre EU-land som vi regner som mest interessante og relevante i en sammenlikning med Norge. Disse landene er forsøkt tatt inn i alle sammenlikninger, men dessverre vil det noen ganger være land som mangler data for enkelte variabler.
Med OECDs definisjon av innvandrere som utenlandsfødte, hadde Norge 11,5 prosent i 2011, og 16,1 prosent utenlandsfødte i 2021. Etter vår definisjon var det henholdsvis 10,2 og 14,8 prosent innvandrere de to årene. Denne tilveksten plasserer oss relativt høyt oppe i en europeisk sammenlikning, hvor EU (27) fra 2011 til 2021 har gått fra 10,3 til 12,2 prosent (figur 1). Tilveksten i Norge er langt lavere enn i Island og Sverige, på nivå med Østerrike og sterkere enn i alle andre EU/EFTA-land. Den sterke veksten i Norge (og Island) skyldes primært stor arbeidsinnvandring, for Sverige er det store mottaket av flyktninger det viktigste. Danmark og Finland har det siste tiåret vært blant landene med minst innvandrerandel, men tilveksten har vært høyere enn EUs gjennomsnitt. Andelen utenlandsfødte i Norge i 2021 er på nivå med Tyskland og klart høyere enn i Nederland og Storbritannia (figur 1).
Andelen kvinner blant innvandrerne ligger for de aller fleste landene mellom 48 og 52 prosent (OECD & EC, 2023, figur 2.3). Fordi Norge har hatt en betydelig arbeidsinnvandring fra Øst-Europa i snart 20 år, er andelen kvinner (48 prosent) blant de laveste. EUs gjennomsnitt er 51 prosent kvinner, som antyder at arbeidsinnvandring her betyr mindre enn for Norge, mens familie- og flyktningeinnvandring betyr mer. Etter hvert som flyktningene fra Ukraina kommer inn i statistikken, vil andelen kvinner øke i alle landene i de nærmeste årene.
Med økende botid regner man med at integreringen går stadig lettere (med lengre erfaring kommer gjerne bedre språkkunnskaper, bedre kjennskap til landets formelle og sosiale strukturer osv.). OECD & EC (2023) sammenlikner botidsfordelingen mellom landene, basert på AKU-data. Norge hadde i 2020 en klart mindre andel med kortere botid enn 10 år enn EUs gjennomsnitt, og noe flere med under 5 års botid. Dette kan i utgangspunktet gi et noe dårligere grunnlag for integreringen. Sett på denne måten, er utgangspunktet enda dårligere for Danmark og Sverige, siden deres andel med mindre enn 5 års botid er enda større (OECD & EC, 2023, figur 2.13).
Det er betydelige forskjeller i hvor i verden innvandrerne i de enkelte landene kommer fra. Med økende avstand mellom ut- og innvandringsland, geografisk, sosialt og kulturelt, jo vanskeligere og langsommere vil integreringsprosessen være. Det vil kreve for mye plass å illustrere ulikhetene i landenes mønster i rekruttering av innvandrere. OECD & EC (2023) har en kort oppsummering på verdensdelsnivå. Norges fordeling på landbakgrunn likner en del på EUs gjennomsnitt. Vi har litt færre fra Afrika, men flere enn våre nordiske naboland. Alle nordiske land har klart høyere andel fra Asia (30-44 prosent, mest i Sverige) enn det EU (27) (20 prosent) har, men Norge har den lavest andelen blant de nordiske landene. Det er relativt få fra Amerika og Oceania i hele EØS-området. Halvparten av innvandrerne i Norge og Danmark kommer fra et europeisk land, akkurat som for EU (27). Sverige og Finland har 40 prosent fra Europa. Av alle innvandrere i EU kommer 30 prosent fra et annet EU-land, mens denne andelen er langt høyere i «utenforlandene» Norge og Storbritannia (40 prosent), og Island (60 prosent). En sammenlikning av opprinnelseslandene til innvandrerne i de nordiske landene finnes hos Østby & Gulbrandsen (2022).
Norskfødte med innvandrerforeldre
Som vist i under «Grunnlag for nordiske og europeiske sammenlikninger», er OECDs definisjon av descendants (etterkommere) svært ulik vår definisjon av norskfødt med innvandrerforeldre. Hvordan det går med innvandrernes barn betegnes noen ganger som integreringspolitikkens lakmustest, og det kunne vært svært nyttig å sammenlikne situasjonen i ulike land. Men med OECDs «utvannede» definisjon, synes ikke det å være så relevant. Gruppen vil for en stor del bestå av personer hvor «integrering» vil være en fremmed problemstilling, og denne andelen vil variere svært mye mellom landene, og variasjonen vil være ukjent.
I OECD & EC (2023) er det et eget kapittel (kapittel 7) som heter «Integration of young people with foreign-born parents». Her brukes ofte en fire-deling: Innenlandsfødte med to innenlandsfødte foreldre, innenlandsfødte med én utenlandsfødt forelder, innenlandsfødte med to utenlandsfødte foreldre og utenlandsfødte med to utenlandsfødte foreldre, innvandret før en gitt alder. Dette kunne det vært verd å gå grundigere inn i, men siden kildene er såpass ulike landene imellom (noen bruker Arbeidskraftsundersøkelsene, noen Mikrosensus, Norge, Finland og Danmark ofte registerdata, og noen sammenlikninger baserer seg på PISA-undersøkelsene (OECD, 2019)), er det innenfor denne artikkelens rammer ikke rom for å gjøre det.
Inn- og utvandringer
Det er mulig å si noe om nivået på innvandringen til de enkelte landene (figur 2), men utvandring blir registrert ganske dårlig i mange land. Sammenlikninger av hvor innvandrerne til de enkelte land kommer fra de siste årene, og hvor de flytter til, vil kreve stor plass og en detaljert gjennomgang av kildenes innhold og kvalitet. Det er gjort slike analyser for de nordiske landene, og med bare fem land i sammenlikningene ble det likevel et omfattende arbeid (Østby & Gulbrandsen, 2022).
Figur 2 viser innvandringen som prosent av folketallet i gjennomsnitt for 2012-2020, og for 2021. For 2012 til 2020 hadde Norge høyere innvandring enn 11 av de 14 landene vi sammenlikner med. I forhold til folketallet var innvandringen høyere til Sverige og Sveits, og til Island som er det klart minste av landene som inngår i sammenlikningen. I 2021 var innvandringen til Norge høyere enn bare seks land på listen. Det er nok mer et uttrykk for restriksjoner knyttet til COVID-19 enn for en grunnleggende endring i innvandringen.
Asylsøkere og flyktninger
Landene har ganske ulike definisjoner av hvem som er flyktning. Noen tar dem som får permanent opphold ut av statistikken, noen tar bare med dem som er utenlandske statsborgere, noen setter en botidsgrense på ti år. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) tar ikke med dem som har fått permanent opphold, eller statsborgerskap eller bodd lenger enn ti år i sine tall. I norsk statistikk bruker vi betegnelsen «person med flyktningbakgrunn», som inkluderer alle personer som selv kom som flyktninger (primærflyktninger), samt familietilknyttede til disse. Det betyr at man alltid forblir i kategorien flyktning. Med definisjonen til UNHCR hadde Norge 46 042 flyktninger ved utgangen av 2021 (UNHCR, 2023a), mens norsk statistikks definisjoner gir 244 660 (per 1.1.2022). Av disse var 162 503 blitt norske statsborgere (SSB, 2022b).
Når vi sammenlikner antallet flyktninger i landene ved utgangen av 2021, er det med UNHCRs definisjon fire land som har flere flyktninger per innbygger enn det Norge har, og ti land har færre. Sverige, Østerrike, Tyskland og Sveits har flere enn oss (tabell 1). Vi bruker 2021 og ikke 2022 i disse sammenlikningene fordi tallene for 2022 er preget av hvilke land som først fikk flyktninger fra Ukraina, og hvordan de med midlertidig beskyttelse blir behandlet i statistikkene. Hadde vi brukt 2022-tallene, ville Polen med sine mange ukrainske flyktninger gått fra å ha færrest til å ha 3. flest flyktninger i forhold til folketallet, mens Frankrike ville falt fra 6. til 12. plass. OECDs (og Eurostats) tall skiller seg fra UNHCRs for de fleste landene, men Norges relative posisjon ville vært den samme om deres data var lagt til grunn.
Når det av og til sies at Norge i forhold til folketallet har så mange flyktninger, kan det kanskje bygge på at man sammenlikner norske tall med andre lands UNHCR-tall.
Antallet asylsøkere variere mye fra år til annet, avhengig av verdenssituasjonen, av hvor eventuelle flyktningkriser oppstår, hvordan innvandringspolitikken endrer seg og mye annet. Etter den store flyktningebølgen i 2015-2016, knyttet til krisen i Syria, har antallet asylsøkere til Norge vært svært lavt, nede på nivået fra slutten av 1990-tallet. Når vi sammenlikner Norge med andre land, vil vi også her bruke tall fra 2021, fordi tilstrømning og statistisk behandling av ukrainere varierer såpass mye i 2022. Av de landene vi sammenlikner med, var det bare Polen som mottok færre asylsøkere enn Norge, i forhold til folketallet (UNHCR, 2023a). Norge fikk, slik UNHCR registrerer det, 0,2 asylsøkere per 1000 innbyggere, mens Østerrike, Belgia og Tyskland fikk mer enn ti ganger så mange. Kanskje med en viss sammenheng med at vi fikk så få søkere, innvilgelsesprosenten på 43 var høyere enn i resten av Norden, og bare Storbritannia hadde høyere andel innvilgelser (UNHCR, 2023a). OECD (2022a) oppgir hvor de fleste asylsøkerne i hvert land kommer fra. I likhet med mange andre land, kom det mange til Norge fra Syria, Afghanistan og Eritrea.
Noen ord om Ukraina
Flyktningestrømmen ut fra Ukraina er den største i Europa etter andre verdenskrig. Naturlig nok var det nabolandene som fikk flest i krigens tidlige fase, men etter hvert er hele Europa sterkt berørt (UNHCR, 2023b). Ved inngangen til 2023 var det kommet færre til Norge enn til de andre store nordiske landene. Etter sommeren 2023 har antallet som er kommet til Norge økt mye, mens det har vært mer stabilt i resten av Norden. I en pressemelding 11. oktober 2023 sier UDI at det i alt er kommet flere enn 63 000 flyktninger fra Ukraina etter fullskala invasjonen startet i februar 2022. For Norge vet vi ikke hvor mange som har reist igjen, enten tilbake eller videre til et annet land, slik at vi har antallet som har innvandret, mens mange andre lands tall prøver å fange opp hvor mange ukrainere som til enhver tid bor der. Det var da omtrent samme antall som var kommet Finland og Sverige, men klart flere enn til Danmark (UNHCR, 2023b). Antallene vokser raskt, særlig for Norge, og UNHCRs tall har litt ulike referansedatoer for landene. I oktober 2023 kom det godt over 1 000 asylsøker per uke, i november litt færre. Av alle asylsøkere fra Ukraina til Norden, kom da 60 prosent til Norge (UDI pressemelding 11.10.2023). Svært mange av asylsøkerne fra Ukraina gis midlertidig kollektiv beskyttelse for ett år av gangen. Den kan i Norge og i de fleste EU-landene forlenges til inntil tre år, men det hersker stor usikkerhet om hva som så blir situasjonen. AID (2023) oppgir at antallet flyktninger fra Ukraina er over 69 000 (notat datert 19.12.2023). Ved årsskiftet vil tallet være omkring 70 000.
Utdanning og arbeid
Det å være i arbeid regnes både som en viktig forutsetning for integrasjon og et resultat av vellykket integrasjon (naturlig bruk av språk, læring av sosiale koder og deltaking i sosiale nettverk, økonomisk selvstendighet osv.). Det gjør samtidig at omverdenen oppfatter en som en del av samfunnet, og ikke som en som samfunnet må ta seg av. Formålet med integreringspolitikken er å få flest mulig av dem som har fått beskyttelse i Norge ut i arbeid etter endt introduksjonsprogram (Lunde, 2023).
Utdanning
Det norske arbeidsmarkedet er preget av høy produktivitet og relativt få jobber som ikke krever noen form for utdanning eller realkompetanse. Derfor er utdanning en særlig viktig forutsetning for å lykkes i arbeidsmarkedet her. Norge har et høyt utdanningsnivå for alle, se figur 3. I ni av landene i figuren er andelen med høyere utdanning blant de innenlandsfødte i alder 15-64 som ikke er under utdanning, på mer enn 40 prosent, bare Finland har høyere andel enn Norge. Blant utenlandsfødte er andelen litt høyere i Norge enn i resten av Norden, men klart lavere enn i Sveits og Storbritannia. Tradisjonelle innvandringsland, og land med svært lav innvandrerandel har de høyeste andelene utenlandsfødte med høyere utdanning (OECD, 2023).
Utviklingen mellom 2010 og 2020 har ikke vært spesielt positiv for Norge. Økningen i andel med høyere utdanning har vært større i mange andre land, både blant innenlands- og utenlandsfødte. Innenlandsfødte hadde også i 2010 en høy andel med høyere utdanning, og for de utenlandsfødte kan det spille en rolle at det etter 2010 er kommet mange arbeidsinnvandrere uten akademisk utdanning. Igjen er det naturlig å minne om at kilden til utdanningsinformasjon både for 2010 og 2020 er AKU, som vi tidligere har vurdert som å være preget av større usikkerhet og flere skjevheter enn de registerdata vi vanligvis bruker. Særlig vil dette gjelde ved sammenlikninger mellom to års observasjoner.
AKU gir også tall for andelen som mener de behersker vertslandets språk på et rimelig godt nivå. Alle nordiske land kommer ikke overraskende noe under nivået på 62 prosent for EU (27), Sverige og Norge ikke så langt under (henholdsvis 60 og 56 prosent) som Danmark (50 prosent) og Finland (45 prosent).
Arbeid
Andelen sysselsatte i alderen 15-64 år varierer mye mellom landene, fra under 60 prosent til over 80 prosent blant de innenlandsfødte i de landene vi bruker i sammenlikningene (figur 4). Variasjonsbredden er nesten like stor blant utenlandsfødte. Utenlandsfødte har gjennomgående lavere sysselsetting enn innenlandsfødte, for EU (27) er den 65 mot 69 prosent. I Norden er det bare Island, med sin høye sysselsetting som har mindre differanse enn i EU (27). I Danmark, Finland og Norge er differansen 6-8 prosentpoeng, og i Sverige er den hele 14 prosentpoeng (65 mot 79 prosent). Her spiller det nok en rolle at Sverige har så mange nyankomne, og særlig at sysselsettingen blant innvandrere i Sverige øker med botiden like til mer enn 20 års botid, mens den synker etter ti års botid i Danmark og Norge, først og sterkest i Danmark (Østby & Gulbrandsen, 2022).
Fra 2011 til 2021 har sysselsettingen økt i stort sett alle land som OECD & EC (2023) gir tall for, de største veksttallene finner vi blant utenlandsfødte. I Norge, Island og Sverige har det vært en meget beskjeden vekst i sysselsettingen for begge grupper. Veksten i Finland har vært litt høyere i begge grupper, mens det i Danmark har vært 10 prosentpoengs vekst i sysselsettingen for utenlandsfødte, trolig som følge av det vi har sett tidligere om en moderat vekst i antallet utenlandsfødte i Danmark og Finland.
I OECDs oversikt har de også sett på sysselsettingen blant utenlandsfødte med høyere utdanning, avhengig av om utdanningen er tatt i landet de bor eller i utlandet. I alle land er sysselsettingen høyere for utenlandsfødte som har tatt utdanning i landet de bor. Sysselsettingen i Norge er blant de høyeste for begge gruppene, og forskjellen mellom dem med utdanning tatt i utlandet og i landet de bor i, er mindre i Norge enn i de landene vi sammenlikner med (OECD & EC, 2023). Dette kan antyde at arbeidsmarkedet i Norge legger mindre vekt på hvor innvandreren har tatt sin utdanning enn det arbeidsmarkedet i andre land gjør.
Arbeidsledigheten blant innenlands- og utenlandsfødte er vist i figur 5. Norge har en ganske lav arbeidsledighet i europeisk sammenheng. Av de landene vi har valgt ut, er den høyere enn i Storbritannia, på nivå med Tyskland og Polen, og lavere enn i de andre landene. Utenlandsfødte har høyere arbeidsledighet i alle landene, for EU (27) er den dobbelt så høy som for innenlandsfødte. I Norge er forskjellen noe større, og her er det seks av landene med lavere arbeidsledighet blant utenlandsfødte enn det Norge har. AKU er den beste kilde for arbeidsledigheten i mange land, men selektivt frafall kan bety mye for utenlandsfødte. Høy arbeidsledighet blant dem skyldes til en viss grad problemer knyttet til integreringen, men også størrelsen på innvandringen de siste årene, og innvandrerbefolkningen sammensetning, som botid, landbakgrunn, språkkunnskaper osv. betyr mye for forskjellene.
Viktigere enn den andel som er arbeidsledige, er den andelen som er hverken i utdanning, opplæring eller arbeid (NEET, Not in Education, Employment or Training). Til forskjell fra de arbeidsledige, har de heller ikke forsøkt å skaffe betalt arbeid. OECD presenterer tall for andelen NEET bare blant unge. Særlig blant innvandrere kan andelen være svært høy blant voksne og eldre (Bevelander et al., 2014 og Østby, 2013). I figur 6 viser vi andelen NEET blant dem mellom 15 og 34 år. I den yngste delen av denne gruppen vil praktisk talt alle være under utdanning i mange land, slik at ulik aldersfordeling mellom land og innvandrerkategorier vil påvirke forskjellene.
Innenlandsfødte med innenlandsfødte foreldre har gjennomgående, men ikke alltid, lavere andel NEET enn de med utenlandsfødte foreldre (figur 6). De som innvandret i alderen 0–14 år har høyest andel NEET i de fleste landene. Storbritannia skiller seg ut ved at alle tre grupper har sammen nivå, og for dem som innvandret som unge er det bare Sveits som har lavere andel. Norge har relativt lav andel for innenlandsfødte, men nærmere EUs gjennomsnitt for utenlandsfødte og for unge innvandrere. Ved den sammenlikningen vi gjør i figur 6 spiller igjen ulikheter i kildene en rolle. Danmark, Finland og Norge har registerdata, de andre landene baserer seg stort sett på AKU. Dermed er det naturlig å anta at frafallet kan bli stort for de innvandrerne og utenlandsfødte som er dårlig integrert i arbeidsmarkedet. De tre registerlandene er sammenliknbare med hverandre, og AKU-landene kan best sammenliknes med andre AKU-land. Da kommer Norge godt ut i sin gruppe, og Sveits best i sin.
Den faktiske arbeidsledigheten er en viktig økonomisk indikator, men folks atferd kan i stor grad også være påvirket av frykt eller uro for arbeidsledighet. Man stilles spørsmål i European Social Survey om man mener det er (svært) sannsynlig at man blir arbeidsledig de neste 12 måneder.
Andelen som frykter å miste arbeidet i løpet av de neste tolv månedene er i Norge på det laveste nivået i Europa, både blant innenlandsfødte og utenlandsfødte. Figur 5 viser at andelen som faktisk er arbeidsledige er større blant utenlandsfødte i Norge enn det den er i seks av de andre landene i figuren, mens altså følelsen av trygghet for sysselsettingen er sterkere i Norge enn i de andre landene. Det at få er urolige for å miste jobben, er trolig et viktig bidrag til stabilitet på arbeidsmarkedet.
Levekår
Levekårene beskrives med en lang rekke indikatorer innenfor mange ulike felter, i tillegg til sysselsetting og utdanning som vi allerede har omtalt. OECD & EC (2023) henter mange indikatorer fra inntekt og fattigdomsmål, ulike aspekter ved boligen og boligmiljøet, og helsesituasjonen. Siden OECD er begrenset av å ha tilgang på komparative data fra nok land, er det mange levekårsområder som de ikke kan belyse, men som SSB kartlegger i sine levekårsundersøkelser blant innvandrere (Vrålstad & Wiggen, 2017). Det gjelder for eksempel transnasjonale bånd, sosial kontakt, mulighetene til å utøve sin religion og utsatthet for kriminalitet, men også holdninger og verdier og tillit. Under denne overskriften vil vi her ta opp inntektsforhold, eierskap til boligen og opplevd diskriminering.
Inntekt
Forskjeller i medianinntekt er en enkel måte for å illustrere inntektsforskjeller mellom grupper. Det publiseres mye inntektsstatistikk for innvandrere basert på registerdata, i denne artikkelserien av Omholt (2023). For våre sammenlikninger er vi avhengige de data OECD & EC støtter seg på, nemlig EU-SILCs utvalgsdata. Dette er data som for alle land er påvirket av selektivt frafall, og sammenliknbarheten reduseres av at noen land henter inntekt fra registerdata mens andre spør i intervjuet. Data for Norge er hentet fra registeret, og er ikke nødvendigvis godt sammenliknbare med data som er oppgitt av den som intervjues.
Median inntekt for utenlandsfødte i Norge er 83 prosent av de innenlandsfødtes. Dette er langt under EUs gjennomsnitt på 92 prosent, og av de nordiske landene har bare Sverige lavere tall, 73 prosent. Sverige hadde i 2020 svært mange relativt nyankomne flyktninger, og også for Norge betyr sammensetningen av innvandrerbefolkningen en del. Andelen sysselsatte blant de utenlandsfødte er jo relativt stor i Norge (figur 4), men spranget opp til de innenlandsfødte er større i Norge enn i de fleste andre landene vi ser på. Blant utenlandsfødte har Norge relativt mange arbeidsinnvandrere som arbeider i lavtlønnede sektorer.
Andelen som lever i lavinntekt, det OECD kaller «relative poverty» varierer lite mellom landene for innenlandsfødte, og atskillig mer for utenlandsfødte (figur 9). Grensen for lavinntekt som brukes her, er den som SSB ofte bruker, 60 prosent av median ekvivalentinntekt, se Omholt (2023).
For innenlandsfødte er andelen i relativ lavinntekt 12 prosent for Norge, og mellom 11 og 18 prosent for de andre landene vi har valgt ut. For utenlandsfødte varierer andelen med lavinntekt fra 16 prosent i Island til 40 prosent i Spania. Norges andel på 26 prosent er på nivå med gjennomsnittet for EU, på tross av at andelen for innenlandsfødte er lavere hos oss enn for EUs gjennomsnitt. For åtte av landene er andelen i relativ lavinntekt minst den dobbelt hos utenlandsfødte, sammenliknet med innenlandsfødte. I Storbritannia og Tyskland er forskjellen mindre enn to prosentpoeng.
Norge har gjennomgående et relativt høyt inntektsnivå. At utenlandsfødte faller såpass langt etter innenlandsfødte, kan synes noe overraskende, og kan ses i sammenheng med at utenlandsfødte tilhører de delene av arbeidsmarkedet med lavest lønn, dersom de er i arbeid (Bye, 2023). Men vi må også ta med i betraktning at lavinntektsgrensen på 60 prosent av medianinntekten vil representere en inntekt som målt i kjøpekraft vil være relativt høy.
Boforhold
Som det kommer fram hos Oppøyen (2023), er boforholdene en viktig del av folks levekår, og at grunnsteinen i norsk boligpolitikk i hele etterkrigstiden har vært at folk i størst mulig grad skal kunne kjøpe og eie sin egen bolig. Andelen boligeiere blant innvandrerne er lavere enn i den øvrige befolkningen, på grunn av arbeid og inntekt og fordi mange bor i storbyer hvor andelen eiere er lav, men også fordi de færreste innvandrere har hatt mulighet til å arve en bolig i Norge. Sammenliknet med andre land er det en høy andel i Norge som eier boligen sin. Også blant utenlandsfødte er den andelen høyere enn i mange andre land, selv om den er mye lavere enn blant dem som er født i Norge (figur 10). Boforholdene for utenlandsfødte i Norge er relativt gode sammenliknet med andre land. Men det at utleiesektoren er såpass liten i Norge, kan tenkes å gjøre det vanskelig for nyankomne innvandrere å komme inn på et trangt leiemarked.
Polen har den høyeste andel boligeiere blant både utenlands- og innenlandsfødte. Andelen utenlandsfødte i Polen i 2020, og innvandringen på 2010-tallet er lavere enn i de andre landene, slik at det har vært mulig for dem som innvandrer å få boforhold som likner på det som er vanlig i landet.
OECD & EC (2023) har også noen indikatorer som viser enkelte sider ved boligens kvalitet. Norge, Sverige og Finland har liten andel boliger med for dårlig boligstandard, for både innenlands- og utenlandsfødte. Andelen trangbodde er også relativt lav, men for utenlandsfødte er den på nivå med EUs gjennomsnitt. Den eneste gruppen en betydelig andel trangbodde er de utenlandsfødte i Sverige, hvor 1 av 4 bor trangt.
Hverdagsintegrering
OECD & EC (2023) har et kapittel de kaller «Immigrant civic engagement and social integration». Noen av de dimensjonene som er tatt inn der, er hos oss omtalt som hverdagsintegrering. Andre dimensjoner, som skifte av statsborgerskap synes vi nok sier relativt lite om en gruppes integrering. Et tema som valgdeltakelse har data som skiller seg såpass mye fra registerdata at de vanskelig kan brukes i sammenlikninger. Den utvalgsundersøkelsen som OECD benytter, gir for Stortingsvalget 2017 en valgdeltakelse i Norge på 90 prosent for norskfødte, og 80 og 77 prosent for dem som er født henholdsvis i og utenfor et EU-land. Vår valgundersøkelse har ikke tall for fødeland, men for landbakgrunn. Disse tallene er henholdsvis 80, 64 og 54 prosent (spesialkjøringer av Valgstatistikken). Dette viser at det i utvalgsundersøkelsen EU-SILC må ha vært et stort selektivt frafall blant dem som ikke deltok i valget. Vi har ikke noe grunnlag for å vurdere om feilkildene er like store i andre lands undersøkelser.
Her skal vi se litt på utenlandsfødtes oppfatning av diskriminering, og på noen holdninger til innvandring og integrering blant utenlands- og innenlandsfødte. Figur 11 viser andelen som mener at de tilhører en gruppe som blir diskriminert på grunnlag av sin etnisitet, nasjonalitet eller rase. Dette er altså en annen formulering enn den vi bruker i Levekårsundersøkelsen for innvandrere, hvor vi spør om personlig erfaring med forskjellsbehandling, og om den skyldes forhold knyttet til deres innvandringsbakgrunn (Vrålstad & Wiggen, 2017).
Figur 11 viser at andelen som mener at de tilhører en gruppe som diskrimineres, varierer mellom knapt 10 og 20 prosent av de utenlandsfødte. Island, Norge og Finland har lave andeler, og klart lavere enn Danmark og Sverige. I Norge er andelen som mener de tilhører en slik gruppe klart høyere blant utenlandsfødte som har bodd her lenger enn ti år enn den er for gjennomsnittet av alle utenlandsfødte. Dette kan ha å gjøre med endringer de siste 10-årene i hvem som utgjør de store innvandrergruppene, men det kan også ha å gjøre med at innvandrere som har bodd her lenge blir mer bevisst på eventuelle tegn på diskriminering. For de fleste land og for EUs gjennomsnitt er andelen som mener de tilhører en slik gruppe lavest for dem som har bodd lengst i landet.
OECD & EC (2023) har en fremstilling av den holdningen vertslandets befolkning har til innvandrere. Alle de nordiske landene har mer positiv holdning til innvandrere enn andre land i Europa. Aller mest positive er de i Island og Sverige (OECD & EC, 2023, s. 133). Det spørres også spesielt om synet på om innvandrerne har en positiv eller negativ innflytelse på landets økonomi. Også her har islendingene, med sin store andel arbeidsinnvandrere, den klart mest positive oppfatningen, men også de andre nordiske landene er mer positive enn EUs gjennomsnitt.
OECD & EC (2023) bruker også Eurobarometer som datakilde for noen sammenlikninger. Dette er en undersøkelse som gjennomføres hvert år i alle EU-land, og land som Norge har også deltatt i mange år, men ikke på fast basis. Resultater fra Norge er ikke tatt med der hvor Eurobarometer er kilden. De holdningene til innvandring som er referert over, er ganske like i de nordiske landene. Eurobarometers undersøkelse i 2021 spør om hva innbyggerne mener om integreringen. Da er svarene i de nordiske EU-landene svært ulike. I Sverige er det 25 prosent som mener integreringen er veldig eller rimelig god. Dette er den klart laveste andelen i EU, til tross for at integreringen av grupper med store utfordringer nok har bedre resultater i Sverige enn i mange andre land. I Finland er andelen som mener integreringen er god eller veldig god 50 prosent, og i Danmark nesten 60. I Irland og Portugal er andelen som er positive til integreringen i landet godt over 80 prosent. Tall for Norge er dessverre ikke tatt med.
Temaer OECD bruker som vi har valgt bort
Med de definisjoner og datakilder som OECD & EC (2023) må basere sine europeiske sammenlikninger på, er det noen temaer som det ikke gir meningsfylte resultater å bruke i en presentasjon av hvordan de med innvandrerbakgrunn i Norge greier seg sammenliknet med dem i andre land. Det er ett kapittel som omhandler integrering av ungdom med utenlandsfødte foreldre. Dette kunne det vært interessant å legge vekt på, men som vi har sett, er definisjonen av gruppen svært forskjellig fra den som brukes i norsk statistikk. Til forskjell fra de forholdene vi har sammenliknet til nå, har store deler av dette kapitlet ulike kilder for de forskjellige landene. Ofte brukes registerdata for Danmark, Finland og Norge i sammenlikninger med data fra EU-SILC eller andre utvalgsundersøkelser med begrenset utvalgsstørrelse i mange land. Det er også en del av kildene hvor Norge ikke er med eller hvor norske data ikke brukes.
Kapittelet om eldre innvandreres integrering baserer seg på data fra AKU når det gjelder eldres andel av alle innen- og utenlandsfødte, og ellers EU-SILC. Det er dermed ganske små utvalg av eldre utenlandsfødte, og utvalget vil være preget av selektivt frafall. Data fra enkelte land, som Norge og andre nordiske, mangler i enkelte sammenlikninger. Når det gjelder inntekt og boligforhold kommer eldre i Norge godt ut, både innen- og utenlandsfødte.
For å få bedre sammenliknbarhet mellom innvandreres integrering i EUs medlemsstater, ble man i Zaragoza-erklæringen fra 2010 enige om et sett felles såkalte Zaragoza-indikatorer. De gjaldt primært for tredjelands statsborgere, altså personer som ikke hadde statsborgerskap i noe EU-land (OECD & EC, 2023 og Migration Policy Group, 2013). Innvandrere fra land utenfor EU er målgruppen for mye av den norske integreringspolitikken, men andelen som beholder sitt opprinnelige statsborgerskap er såpass liten at å bruke denne gruppen for å si noe om integreringen i Norge synes ganske tvilsomt. De av Zaragoza-indikatorene som kan si noe om integrering av andre enn tredjelands statsborgere, er trukket inn i OECD & EC (2023).
Oppsummering
Det finnes ikke noe godt datagrunnlag for sammenlikning av innvandring og integrering mellom landene i Europa. Innenfor rammen av denne artikkelen er det mulig bare å bruke data som er publisert og brukt i andre sammenlikninger, det er ikke mulig å etablere egne, bedre sammenliknbare data. Vi støtter oss tungt på OECD & EC (2023), med de begrensninger det gir. De bruker i stor utstrekning utvalgsundersøkelser, for få land har registerdata på mange nok områder. De sammenlikner utenlandsfødte, og ikke innvandrere definert slik Norge gjerne gjør.
Norge har en klart høyere andel utenlandsfødte i befolkningen enn EUs gjennomsnitt, og andelen vokste siste tiår med 4,7 prosentpoeng, mot EUs 1,2. Det er også, i forhold til folketallet, flere flyktninger i Norge enn i mange andre land, men Sverige har tre ganger flere, og Tyskland det dobbelte av Norge. Antallet asylsøkere i 2021 var lavere enn nesten alle andre land, men andelen som fikk positive svar på sin søknad, var større enn i alle andre land, unntatt Storbritannia.
Utdanningsnivået i Norge er høyt, både blant utenlandsfødte og andre. Det samme gjelder for yrkesaktiviteten. Det norske arbeidsmarkedet har relativt få jobber for ufaglærte, men likevel er altså sysselsettingen høy også for innvandrerne. Til forskjell fra andre land, er ikke innvandrernes sysselsetting i Norge avhengig av om de har tatt sin utdanning innenlands eller utenlands. Arbeidsledigheten blant utenlandsfødte er klart lavere enn for EUs gjennomsnitt, men i noen land er den lavere enn i Norge. Andelen som frykter å miste jobben er lavere enn i alle andre landene. Andelen som lever i relativ lavinntekt, er lav i Norge, men den er dobbelt så høy blant utenlandsfødte som blant innenlandsfødte. Noen land har enda større forskjell.
Den norske boligpolitikken har som mål at så mange som mulig skal eie sin bolig. Sammenliknet med andre land, er det en høy andel boligeiere også blant innvandrere, men ikke helt på nivå med de norskfødtes, selv når vi tar hensyn til forskjellene mellom de to gruppenes bosettingsmønster.
Andelen som mener de tilhører en gruppe som blir diskriminert på grunnlag av rase, etnisitet eller nasjonalitet er lavere i Norge enn i de fleste landene, men det er påfallende at denne andelen er høyere blant dem som har bodd i landet lenger enn ti år enn den er blant dem med kortere botid.
Det er ikke mulig å finne ett samlemål på hvor god eller dårlig innvandrernes integrering er i et land. Den kan samtidig være god langs noen dimensjoner og dårlig langs andre, og integreringen vil være avhengig av hvem som kommer til de enkelte landene. Noen land har mange innvandrere som har kommet fra nærliggende land for å jobbe, og de vil ha kjennskap til grunntrekkene i landets skikker, kulturer og styresett. Andre land kan ha mange flyktninger med traumatisk flukt og bakgrunn for å måtte flykte. Deres erfaringer er geografisk og sosialt fjerne fra deres nye land, og lite er overførbart og anvendelig. Effekten av slike sammensetningsforskjeller må hele tiden tas med når ulikheter i mønstrene skal forstås.
Referanser
Arbetsmarknadsdepartementet (2013). Nordisk Fickfacta. Statistik om integrasjon 2013. https://integrationsbarometer.dk/tal-og-analyser/filer-tal-og-analyser/arkiv/nordisk-fickfakta-statistik-om-integration-2013
Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) (2023). Forslag om videreføring av midlertidige endringer i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina m.m. Høringsnotat. https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/aid/dokumenter/2023/horingsnotat-om-videreforing-av-midlertidige-endringer-i-lovverket-som-folge-av-ankomst-av-fordrevne-fra-ukraina-m.m..pdf
Barstad, A. & Molstad, C. S. (2020). Integrering av innvandrere i Norge. Rapporter 2020/44. Statistisk Sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/integrering-av-innvandrere-i-norge
Bevelander, P. et al. (2013). Scandinavia’s Population Groups Originating from Developing Countries: Change and Integration. Current Themes in IMER Research Number 14. Malmö Universitet. https://mau.diva-portal.org/smash/get/diva2:1404777/FULLTEXT01.pdf Finnes også som TemaNord 2013:561: https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:700578/FULLTEXT01.pdf
Bye, K. S. (2023). Hvor mye tjener innvandrere? Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/lonn-og-arbeidskraftkostnader/artikler/hvor-mye-tjener-innvandrere
Hernes, V. (2022). Scandinavian Integration Policies for Refugees. TemaNord 2022:534. https://www.norden.org/en/publication/scandinavian-integration-policies-refugees
Lunde, H. (2023). Introduksjonsordningen i endring. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/utdanning/voksenopplaering/artikler/introduksjonsordningen-i-endring
Migration Policy Group (2013). Using EU Indicators of Immigrant Integration. https://www.migpolgroup.com/_old/wp-content/uploads/2013/08/Final-report_Using-EU-indicators-of-Immigrant-Integration_June-2013.pdf
OECD (2019). PISA 2018. Assessment and analytical Framework. OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/19963777
OECD (2022a). International Migration Outlook 2022. OECD Publishing, Paris, https://www.oecd-ilibrary.org/social-issues-migration-health/international-migration-outlook-2022_30fe16d2-en
OECD (2022b). Skills and Labour Market Integration of Immigrants and their Children in Norway. OECD Publishing, Paris, https://www.oecd-ilibrary.org/social-issues-migration-health/skills-and-labour-market-integration-of-immigrants-and-their-children-in-norway_6109d927-en
OECD (2023). International Migration Outlook 2023. OECD Publishing, Paris, International https://www.oecd-ilibrary.org/sites/b0f40584-en/index.html?itemId=/content/publication/b0f40584-en
OECD/European Commission (2023). Indicators of Immigrant Integration 2023: Settling In. OECD Publishing, Paris, https://www.oecd-ilibrary.org/social-issues-migration-health/indicators-of-immigrant-integration-2023_1d5020a6-en
Omholt, E. L. (2023). Sterkere inntektsvekst blant innvandrere og deres barn. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/sterkere-inntektsvekst-blant-innvandrere-og-deres-barn
Pettersen, S. V. & Østby. L. (2013). Innvandrere i Norge, Sverige og Danmark. Samfunnsspeilet 5/2013. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-i-norgesverige-og-danmark
Regjeringen (2021). Hverdagsintegrering - Strategi for å styrke sivilsamfunnets rolle på integreringsfeltet 2021-2024. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/hverdagsintegrering/id2860925/
Solano, G. & Huddleston, T. (2020). Migrant Integration Policy Index 2020. MIPEX.EU. https://www.migpolgroup.com/wp-content/uploads/2021/02/Solano-Giacomo-HuddlestonThomas-2020-Migrant-Integration-Policy-Index-2020.pdf
Statistisk sentralbyrå (2022a).Tabell 12548: Norskfødte og utenlandsfødte i hele befolkningen, fordelt på tre generasjoner. [Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre] https://www.ssb.no/statbank/table/12548
Statistisk sentralbyrå (2022b). Tabell 03810: Personer med flyktningbakgrunn. Norske og utenlandske statsborgere, etter kjønn (F). [Personer med flyktningbakgrunn] https://www.ssb.no/statbank/table/03810
Steinkellner, A., Krokedal, L. & Andersen, E. (2023). Innvandrerne og deres barn – en mangfoldig gruppe. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/innvandrerne-og-deres-barn--en-mangfoldig-gruppe
UDI (pressemelding 11.10.2023). Må skaffe flere mottaksplasser og øke bosettingstakten. https://www.udi.no/aktuelt/ma-skaffe-flere-mottaksplasser-og-oke-bosettingstakten/
UNHCR (2023a). Refugee data finder. https://www.unhcr.org/refugee-statistics/download/?url=3ZtHU7
UNHCR (2023b). Operational Data Portal. Ukrainian Situation. https://data2.unhcr.org/en/situations/ukraine
Vrålstad, S. & Wiggen, K. S. (2017). Levekår blant innvandrere I Norge 2016. Rapporter 2017/13. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/levekar-blant-innvandrere-i-norge-2016
Østby, L. (2013). Norway’s population groups of developing country origin. Rapporter 2013/10. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/norways-population-groups-of-developing-countries-origin
Østby, L. (2016). Fra asylsøker til flyktning – før og etter kriseåret 2015. Samfunnsspeilet 4/2016. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/287751?_ts=158f752f598
Østby, L. & Aalandslid, V. (2020). Innvandring og innvandrere i Norden – En komparativ analyse. Rapporter 2020/40, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/435597?_ts=17574699570
Østby, L. & Gulbrandsen, F. B. (2022). Innvandring og innvandrere i Norden. Rapporter 2022/11. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/flytting/artikler/innvandring-og-innvandrere-i-norden-2016-2020/_/attachment/inline/d691d233-c109-43ed-98d4-bcded2c6963e:7311dcab5dace412d370dca3d4e4dce4d52f8839/RAPP2022-11.pdf
