1 av 4 aleneboende eldre har ingen familie i nærheten

Ved utgangen av 2023 bodde 884 900 hjemmeboendeHjemmeboende er definert som personer som tilhører en privathusholdning (bosatt i en privatbolig). Personer som tilhører en felleshusholdning (personer som er bosatt og får dekket sine behov for kost, pleie og omsorg på en institusjon, som f.eks. på alders- eller sykehjem) er ikke inkludert i analysen. Opplysningene er hentet fra folkeregisteret og kan derfor ha noen forsinkelser mtp. eldre som nylig har flyttet til institusjon. Derfor er i tillegg eldre som ifølge KPR har bodd på institusjon mer enn 6 måneder i 2023 utelatt fra analysen. «Bor sammen med andre» er en restkategori for hjemmeboende som ikke bor alene eller med ektefelle/partner. Dette kan være med barn, andre familiemedlemmer eller andre personer utenfor familien.Lukk eldreI denne artikkelen brukes begrepet ”eldre” om hjemmeboende personer som er 67 år eller eldre, dersom noe annet ikke er spesifisert.Lukk personer i Norge. En betydelig andel av disse lever alene, noe som kan påvirke deres livskvalitet, sosiale relasjoner og behov for offentlige tjenester. I denne artikkelen analyseres de eldres familienettverk og den geografiske avstanden mellom eldre og deres familie. Målet er å identifisere hvilke grupper av eldre som har begrenset mulighet til å få besøk eller motta uformell omsorgUformell omsorg er privat og ubetalt hjelp og støtte som gis av for eksempel familie, venner eller naboer til personer som trenger det på grunn av alder, sykdom eller funksjonsnedsettelse.Lukk. Vi undersøker også husholdningstype – om de eldre bor alene eller sammen med ektefelle, partner eller andre. Ved å kombinere informasjon om bosted og familie, kan vi belyse hvilke sosiale ressurser som er tilgjengelige for ulike grupper eldre og belyse geografiske forskjeller. Samtidig ser vi på hvordan sosioøkonomiske faktorer som inntekt og utdanning påvirker sårbarheten blant eldre, og hvordan mangelen på slike ressurser kan forsterke behovet for uformell omsorg.

34 prosent av hjemmeboende eldre bor alene

304 600 eldre personerI denne artikkelen brukes begrepet ”eldre” om personer som er 67 år eller eldre, dersom noe annet ikke er spesifisert.Lukk bor alene, noe som utgjør 34 prosent av de hjemmeboende eldre. Andelen som bor alene, øker med alderen. 29 prosent av dem mellom 67 og 79 år bor alene, sammenlignet med hele 71 prosent av dem som er 90 år eller eldre. Samtidig er det færre personer i aldersgruppene med høyere alder. For eksempel er det blant dem i alderen 67–79 år 189 100 personer som bor alene, mens det blant dem over 90 år kun er 25 600 personer som bor alene.

Forventet levealder i Norge er rundt 82 år for menn og 85 år for kvinner (Haug, 2025). Altså blir de færreste eldre enn 90 år, og i denne aldersgruppen er det en betydelig andel som bor på institusjon. I gjennomsnitt blir nordmenn omtrent 80 år før funksjonsnedsettelser og sykdom for alvor setter inn (Lunde & Allertsen, 2025). Selv om det er langt færre aleneboende i de aller eldste aldersgruppene, er det allikevel disse som ofte er mest sårbare, både med tanke på behov for praktisk hjelp og sosial eller emosjonell støtte.

I tillegg til alder spiller også kjønn en betydelig rolle for hvem som bor alene. Kvinner er klart overrepresentert i denne gruppen. Det er nesten dobbelt så mange eldre kvinner (200 600) som bor alene, sammenlignet med eldre menn (104 000). En viktig forklaring på dette er at kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn sine, ofte litt eldre, partnere, og dermed oftere blir værende igjen som enke eller gjenlevende partner (Statistisk sentralbyrå, 2025). Blant menn i alderen 67–79 år bor 23 prosent alene, sammenlignet med 35 prosent av kvinnene i den samme aldersgruppen. Forskjellene blir enda større i den eldste aldersgruppen, blant dem som er 90 år eller eldre. Her bor 47 prosent av mennene alene, mot 83 prosent av kvinnene.

Blant de aleneboende eldre kvinnene har 57 prosent sivilstatus som enke eller gjenlevende partner, mot 33 prosent av aleneboende menn. Samtidig er en større andel av de aleneboende mennene ugifte (24 prosent) sett i forhold til kvinnene (11 prosent). Dette tilsvarer henholdsvis 25 300 menn og 21 300 kvinner. Dette illustrerer ulike livsløp og familiehistorier for kvinner og menn, som igjen kan påvirke deres behov for støtte og uformell omsorg i alderdommen.

3 prosent av hjemmeboende eldre har ingen familie

Med økende alder opplever mange en svekket funksjon- og bevegelsesevne. For eldre kan dette innebære utfordringer med daglige gjøremål som personlig hygiene, matlaging, rengjøring eller å komme seg ut av hjemmet. For eksempel har 1 av 4 over 80 år vansker med å gå i trapper, mens 1 av 3 har vansker med å gå en 5 minutters tur (Statistisk sentralbyrå, 2020a). Etter hvert som funksjonsevnen reduseres, øker behovet for hjelp, både praktisk og sosialt. I slike situasjoner kan støtte fra familie, venner eller helsetjenesten være avgjørende.

Samtidig krymper ofte det sosiale nettverket med alderen, og mange får færre personer å støtte seg på. For eldre er derfor familie ofte sentrale både som praktiske hjelpere og som emosjonelle støttespillere. Tilgangen på uformell omsorg og sosial kontakt kan ofte avhenge av om man har familie. Dette gjør eldre uten familie til en sårbar gruppe.

I Norge har 30 600 av de eldre ingen familie, rundt 3 prosent av de hjemmeboende over 67 år. Blant de som bor alene er det litt flere som står helt uten familie – rundt 9 prosent. Andelen er noe høyere blant aleneboende menn (11 prosent) enn blant kvinner (8 prosent).

Ser vi utelukkende på om de aleneboende eldre har barn, finner vi at 59 900 personer, tilsvarende 20 prosent, ikke har noen barn. Til sammenligning gjelder dette kun 7 prosent av de eldre som bor med ektefelle eller partner (38 000 personer). Å ikke ha barn er mer utbredt blant aleneboende menn enn for kvinner. 28 prosent av mennene i denne gruppen mangler barn, mot 15 prosent av kvinnene. Likevel er antallet omtrent likt, ettersom det er dobbelt så mange aleneboende kvinner som menn, henholdsvis 30 500 eldre kvinner og 29 500 eldre menn, som ikke har barn.

1 av 4 aleneboende eldre har ingen familie som bor i nærheten

Selv om mange eldre har familie, vil muligheten for å motta besøk eller uformell omsorg fra disse i stor grad avhenge av geografisk avstand. Spesielt for voksne barn øker sannsynligheten for å bidra med hjelp dersom de bor nær sine foreldre. Tidligere studier peker på at dersom familiemedlemmer bor innenfor 30 minutters reiseavstand kan man forvente oftere jevnlig kontakt. Hvis familiemedlemmene bor lenger fra hverandre, reduseres dermed sannsynligheten for jevnlig kontakt (Artamonova & Syse, 2021).

91 prosent av de aleneboende eldre har minst ett familiemedlem. Men dersom vi ser på hvor mange som har minst ett familiemedlem som bor innenfor 30 minutters kjøreavstand, synker andelen til 76 prosent. Det betyr at 24 prosent av de aleneboende eldre, tilsvarende 73 700 personer, ikke har noe familie som bor i nærheten.

Ser vi igjen på barn spesielt, mangler 37 prosent av de aleneboende eldre voksne barn som bor i nærheten. Dette utgjør 114 000 personer. Her er det også tydelige kjønnsforskjeller. 49 prosent av de aleneboende mennene og 31 prosent av kvinnene har ingen barn som bor i nærheten. En del av forskjellen kan forklares ved at det er flere menn som ikke har barn i det hele tatt. Blant eldre menn som faktisk har barn, bor 30 prosent lenger unna enn 30 minutter fra barna sine, mot 19 prosent av de eldre kvinnene.

Til sammenligning gjelder dette 20 prosent av dem som bor med ektefelle eller partner, og her er det ingen vesentlige forskjeller mellom kjønnene.

Lavinntekt mer utbredt blant eldre kvinner

Sårbarheten blant eldre henger ikke bare sammen med alder, kjønn og familienettverk. Også sosioøkonomiske forhold spiller en viktig rolle. Inntekts- og utdanningsnivå påvirker både helsetilstand, boligvalg og i hvilken grad man har mulighet til å opprettholde sosiale relasjoner eller kjøpe private tjenester. Dette gjelder i særlig grad for aleneboende eldre, som i større grad er avhengige av offentlig støtte eller uformell hjelp fra det sosiale nettverket sitt.

Eldre med lav utdanning og lavinntekt har i gjennomsnitt dårligere helse og kortere levealder enn de med høyere sosioøkonomisk status (Strand et al., 2023). Når disse forholdene kombineres med det å bo alene og ikke ha familie i nærheten, øker risikoen for sosial isolasjon og manglende tilgang på uformell omsorg betraktelig.

9 prosent av de hjemmeboende eldre hadde lavinntekt i 2023. Dette utgjør 82 500 personer. Andelen med lavinntekt blant de aleneboende øker også med alderen. I tillegg til alder er det også store forskjeller når det kommer til husholdningstype, der aleneboende eldre i større grad tilhører gruppen med lavinntekt. 80 prosent av de eldre med lavinntekt bor alene, noe som i stor grad henger sammen med at husholdninger med to eller flere inntekter sjeldnere havner under lavinntektsgrensen. Samtidig som det er langt flere eldre kvinner enn menn som bor alene, så er det også en større andel av de aleneboende kvinnene som har lavinntekt (25 prosent for aleneboende kvinner vs. 15 prosent for aleneboende menn).

Eldre personer med lavinntekt har sjeldnere familiemedlemmer. Blant dem med lavinntekt har 12 prosent ingen familiemedlemmer, sammenlignet med kun 3 prosent for dem som har høyere inntektsnivå. Det er også flere som ikke har barn blant dem med lavinntekt – 23 prosent, mot 10 prosent for dem uten lavinntekt. Gjennomgående bor også personer med lavinntekt lenger fra sine familiemedlemmer enn de uten lavinntekt.

De aleneboende eldre har gjennomgående noe lavere utdanning sammenlignet med dem som bor sammen med ektefelle eller partner. 23 prosent av de aleneboende eldre har utdanning på universitets- og høgskolenivå, sammenlignet med 29 prosent blant de eldre som bor med ektefelle eller partner. Andelen som har utdanning på videregående skolenivå, er omtrent lik mellom de to gruppene (rundt 50 prosent).

1 av 3 av aleneboende eldre i de minst sentrale kommunene mangler familie i nærheten

Det finnes store geografiske forskjeller i de eldres familiesituasjon og tilgang til hjelp fra pårørende. Både andelen som bor alene og avstanden til familiemedlemmer varierer mellom storbyer, mellomstore byer og mer avsidesliggende områder. I de mest sentrale kommunene finner vi den høyeste andelen aleneboende eldre som ikke har noe familie overhodet. Samtidig øker andelen som ikke har noe familie i nærheten (innenfor 30 minutters kjøreavstand) desto mindre sentral kommunen er. Likevel er det også i sentrale områder mange med få eller ingen familiemedlemmer i nærheten.

I de minst sentrale kommunene (sentralitetsnivå 6) har 36 prosent av de aleneboende eldre ingen familie i nærheten. Til sammenligning gjelder dette 23 prosent i de mest sentrale kommunene (sentralitetsnivå 1). Likevel er det verdt å merke seg at andelen som ikke har noe familie i det hele tatt, er omtrent dobbelt så høy i de mest sentrale kommunene sammenlignet med de minst sentrale.

Størst andel aleneboende eldre med familie i nærheten i Rogaland

På fylkesnivå er det Troms og Finnmark og Innlandet som har den høyeste andelen aleneboende eldre uten noe familie i nærheten (30 prosent). Rogaland skiller seg ut med den laveste andelen med 18 prosent. Selv om andelen er høyere i andre fylker, er det i Viken det er flest aleneboende eldre i antall som ikke har noe familie i nærheten (15 700 personer). Det kommer av at Viken er fylket med flest innbyggere.

Blant de aleneboende eldre med lavinntekt er Oslo fylket der størst andel ikke har noen familie i nærheten (37 prosent). Fylket med den laveste andelen er igjen Rogaland (21 prosent). Om man kun ser på hvem som er aleneboende og har lavinntekt, og ikke har barn som bor i nærheten, er det Troms og Finnmark som har den største andelen med 53 prosent, etterfulgt av Oslo med 47 prosent.

Andelen eldre som bor alene varierer betydelig mellom kommunene. I kommunene Loppa og Vardø bor omtrent halvparten av de eldre alene, mens i kommunene Bjerkreim og Høylandet, som har de laveste andelene, bor omtrent 1 av 4 av de eldre alene. Når det gjelder antall, er det Oslo som har flest aleneboende eldre, med 33 200 personer.

Særlig i større kommuner som Oslo ser vi en høy konsentrasjon av eldre som bor alene og som ikke har noe familie. Oslo har høyest antall aleneboende eldre som ikke har noe familie i Norge i det hele tatt (5 800 personer), noe som utgjør 18 prosent av de aleneboende eldre i kommunen. Andre kommuner med et høyt antall eldre uten familie inkluderer andre større kommuner, som Bergen (1 500 personer), Trondheim (700 personer), Bærum (700 personer) og Stavanger (600 personer).

Også når vi ser på aleneboende eldre uten familie i nærheten (innenfor 30 minutters kjøreavstand), er de geografiske variasjonene tydelige. Totalt i hele landet gjelder dette 73 700 personer, noe som utgjør 24 prosent av de aleneboende eldre. Kommunene Stor-Elvdal (Innlandet) og Hvaler (Viken) har de høyeste andelene i denne gruppen (henholdsvis 59 og 57 prosent), mens kommuner som Klepp (Rogaland), Malvik (Trøndelag) og Randaberg (Rogaland) har de laveste andelene, med rundt 10 prosent.

Aleneboende eldre mottar mer helse- og omsorgstjenester

Eldre som bor i egen bolig kan motta praktisk hjelp og helsetjenester i hjemmet, eller en kombinasjon av disse. Praktisk hjelp er bistand til dagliglivets gjøremål som personlig stell og måltider og opplæring til dette, samt brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Helsetjenester i hjemmet er gjerne hjemmesykepleie, ergoterapi og fysioterapi. Man kan i tillegg motta aktiviserings- og servicetjenester, som støttekontakt, trygghetsalarm, matombringing og varslings- og lokaliseringsteknologi (GPS). Disse tjenestene har som formål å gi personer en tryggere tilværelse hjemme eller sosialisering utenfor hjemmet (Lunde & Allertsen, 2025).

I 2023 mottok 18 prosent av de som er 67 år eller eldre minst én kommunal helse- og omsorgstjeneste. Statistikken viser tydelig at eldre som bor alene har større bruk av slike tjenester enn dem som bor sammen med andre.

Blant de aleneboende eldre mottar 32 prosent minst én kommunal helse- og omsorgstjeneste, mot bare 10 prosent blant dem som bor sammen med ektefelle eller partner. For dem som bor alene og ikke har noe familie, stiger andelen til 35 prosent. For eldre som bor med ektefelle eller partner og ikke har noen barn, er andelen som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester 12 prosent. Det er ingen klar sammenheng mellom mottak av helse- og omsorgstjenester og avstand til barn eller familie, men mangel på familiemedlemmer blant de aleneboende, og barn for de som bor med ektefelle eller partner, henger sammen med økt mottak av tjenester.  

Forskjellen i tjenestebehov og -bruk kan skyldes flere forhold. Eldre som bor sammen med en partner har ofte bedre helse og dermed lavere behov for hjelp. Samtidig kan det være at de som bor alene i mindre grad får uformell omsorg, og derfor i større grad er avhengige av kommunale tjenester.

Bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester øker tydelig med alderen, uavhengig av husholdningstype. Andelen mottakere stiger jevnt gjennom de eldre aldersgruppene, og blant de aller eldste mottar et flertall minst én tjeneste.

Samtidig er aleneboende eldre overrepresentert i alle aldersgrupper. Det betyr at eldre som bor alene, har høyere sannsynlighet for å motta kommunale helse- og omsorgstjenester enn jevnaldrende som bor med ektefelle eller partner, også i de yngre delene av den eldre befolkningen.

Det finnes klare sosioøkonomiske forskjeller i hvem som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Andelen som mottar tjenester synker i takt med høyere utdanningsnivå, både blant aleneboende eldre og blant dem som bor med ektefelle eller partner. Mønsteret er altså det samme, men forskjellene mellom gruppene er betydelige.

Blant aleneboende eldre med kun grunnskoleutdanningGrunnskoleutdanning er slått sammen med uoppgitt og ingen fullført utdanning i denne analysen.Lukk mottar hele 43 prosent minst én kommunal tjeneste. Til sammenligning gjelder dette kun 15 prosent av eldre med tilsvarende utdanning som bor med ektefelle eller partner. Også blant dem med høyere utdanning ser vi tydelige forskjeller. 22 prosent av de aleneboende med det høyeste utdanningsnivået mottar tjenester, mot kun 7 prosent blant dem som bor sammen med ektefelle eller partner.

Det er også klare forskjeller i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester mellom eldre med lavinntekt og dem som ligger over lavinntektsgrensen. Aleneboende eldre med lavinntekt mottar i langt større grad slike tjenester enn dem med høyere inntekt. Blant dem som bor sammen med ektefelle eller partner er det nesten ingen forskjell i bruk av tjenester når vi ser på inntektsnivå. Selv om andelene er omtrent like, så tilhører majoriteten av de som bor med ektefelle eller partner gruppen som ikke har lavinntekt (98 prosent).

Dette kan ha flere forklaringer. For det første har personer med lavinntekt ofte dårligere helse. For det andre har eldre med lavinntekt i mindre grad økonomiske ressurser til å kjøpe private tjenester, som for eksempel rengjøring, trygghetsløsninger eller private helsetilbud. Dette øker behovet for offentlige tjenester. Lavere inntekt kan også henge sammen med mindre sosiale nettverk, som igjen kan føre til at uformell omsorg fra familie eller bekjente er mindre tilgjengelig.

Aleneboende eldre med familie i nærheten mottar mer privat hjelp

Behovet for hjelp øker med alderen. I Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) blir eldre som er i kontakt med den kommunale helse- og omsorgstjenesten spurt om de har mottatt privat, ikke-betalt hjelp (fra familie, venner, frivillige o.l.). Dette er for å kartlegge den eldres behov for tjenester og tilgjengelige ressurser. Andelen som oppgir å ha mottatt privat, ikke-betalt hjelp de siste 12 månedene øker kraftig med alderen. Blant dem i alderen 67–79 år oppgir 4 prosent å ha mottatt slik hjelp, mot 44 prosent av de eldre som er 90 år eller eldre.

Tilgang til privat, ikke-betalt hjelp varierer også med hvor nærme familiemedlemmene bor. Gjennomgående oppgir en noe større andel av de aleneboende eldre å motta privat hjelp dersom de har familie, og spesielt barn, som bor i nærheten. Blant aleneboende eldre med minst ett familiemedlem i nærheten har 16 prosent fått privat, ikke-betalt hjelp, mot 13 prosent av eldre som bor alene og ikke har noe familie innenfor 30 minutters kjøreavstand. For aleneboende eldre som har barn som bor i nærheten oppgir 17 prosent å ha fått privat, ikke-betalt hjelp, mot 12 prosent av aleneboende eldre som ikke har barn som bor i nærheten.

Disse forskjellene understreker betydningen av geografisk nærhet til familie og andre sosiale ressurser. Når hjelpen kommer uformelt og uten betaling, er det ofte de praktiske og relasjonelle båndene, ikke bare behovet, som avgjør hvem som faktisk får støtte.

Oppsummering

Majoriteten av hjemmeboende eldre i Norge har familie, og mange har også familie som bor i nærheten. Likevel bor 1 av 3 eldre alene, og mange har begrenset tilgang til uformell omsorg, enten fordi de ikke har familie i det hele tatt, eller fordi familiemedlemmene bor for langt unna. Dette gjelder særlig aleneboende eldre menn uten barn og eldre kvinner over 90 år, hvor andelene er spesielt høye. Rundt 30 600 eldre står helt uten familie, og blant de aleneboende mangler 1 av 4 nære familiemedlemmer innen 30 minutters reiseavstand.

Geografisk arter utfordringene seg ulikt. I storbyene finner vi flest aleneboende eldre uten familie overhodet, mens andelen uten familie i nærheten er høyere i mindre sentrale kommuner. Dette peker på ulike typer sårbarhet, avhengig av hvor man bor. Samtidig viser tallene at aleneboende eldre, særlig dem uten familie, har betydelig høyere bruk av offentlige helse- og omsorgstjenester, og i større grad mottar privat, ikke-betalt hjelp. Allikevel oppgir de aleneboende eldre uten familie i nærheten å motta mindre privat, ikke-betalt hjelp enn dem med familiemedlemmer i nærheten, noe som fremhever sårbarheten til denne gruppen av eldre.  

Økonomiske forhold forsterker dette bildet. 9 prosent av de eldre har lavinntekt, og blant disse er 80 prosent aleneboende. Lavinntekt og lav utdanning henger tett sammen med både svakere helse og svakere sosiale nettverk. Når både sosiale, økonomiske og geografiske faktorer spiller inn, blir det tydelig at sårbarhet blant eldre er sammensatt og ulikt fordelt, og at enkelte grupper er i en særlig utsatt situasjon.

Oppdragsgiver: Røde Kors