Kommunestyre- og fylkestingsvalget

Ikke relevant

Standard kommuneinndeling Standard bydelsinndeling Standard valgkretsinndeling

Kommunenivå. For noen større kommuner gis det tall for valgkrets/bydeler.

Hvert 4. år(Valgår)

Ikke relevant

Statistikkfilene langtidslagres.

Formålet er å lage offisiell statistikk fra kommunestyre- og fylkestingsvalget. Statistikk over kommunestyrevalg foreligger tilbake til 1901. Tall for stemmer på de ulike politiske partiene ved kommunestyrevalget finnes i Historisk statistikk tilbake til 1928. For personer med stemmerett og valgdeltakelse finnes tall tilbake til 1901. Første fylkestingsvalg ble holdt i 1975.

Statistikken brukes av departementene av kommuner og fylkeskommuner. Journalister i lokale- og riksmedier er viktige brukere. De politiske partiene og interesseorganisasjoner er andre viktige brukergrupper. Studenter og skolelever, bloggere, forskere og generelt politisk interesserte borgere er andre brukergrupper.

Ikke relevant

Statistikk om kommune og fylkestingsvalget etter partioppslutning for enkeltkommuner og enkelt fylkesvalg og blir publisert valgnatten på Valgportalen: valg.no.  https://www.regjeringen.no/no/portal/valg/id456491/ Også enkelte kommuner publiserer for sin kommune. Den offisielle statistikken for Kommunestyre- og fylkestingsvalget publisert av SSB inngår i et valgstatistisk system sammen med statistikk for stortingsvalg, sametingsvalg og lokale folkeavstemninger. Dette inngår i SSBs personstatistikk sammen med blant annet befolkningsstatistikk og levekårsstatistikk med felles begreper og definisjoner.

Statistikkloven § 2-2 og Valgloven § 15-3.

Ikke relevant

Statistikken omfatter resultater fra kommunestyre- og fylkestingsvalget i alle kommuner og fylker. Det hentes inn tall for personer med stemmerett, hvor mange som stemte, forkastede stemmer, blanke stemmer og godkjente stemmer fordelt på de enkelte partiene. Valgdeltakelse etter sosiale kjennetegn som kjønn, alder, utdanning, innvandringskategori, statsborgerskap etc.

For resultater fra kommunestyre- og fylkestingsvalget i alle kommuner og fylker, er det totaltelling. Resultater fra kommunene og fylkene er rapportert inn fra kommunene og fylkeskommunene via det elektroniske valgadministrasjonssystemet (EVA) til Kommunal- og moderniseringsdepartementet som er ansvarlig for å gjennomføre valget.

Valgdeltakelse er basert på totaltelling gjennom EVA i 27 kommuner samt et representativt utvalg trukket av i de øvrige kommunene i Norge. Datakilder er valgmanntallene i de ulike kommunene. For å kunne undersøke førstegangsvelgere, innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og utenlandske statsborgere mer inngående er disse gruppene overrepresentert i utvalget.

SSB mottar administrative data fra EVA fra KMD rett etter valget. For valgdeltakelse etter sosiale kjennetegn er det fulltelling i 27 kommuner (Sarpsborg, Fredrikstad, Bærum, Asker, Skedsmo, Oslo, Tynset, Drammen, Larvik, Re, Sandefjord, Tønsberg, Porsgrunn, Skien, Mandal, Sandnes, Stavanger, Haugesund, Karmøy, Bergen, Radøy, Bremanger, Ålesund, Trondheim, Bodø, Vefsn, Hammerfest) 

For øvrige kommuner er personer som er trukket ut blitt gruppert etter kommunenummer og papirlister blir sendt ut til de respektive kommunene. Valgstyret i kommunene får tilsendt lister med opplysninger om de personene som var trukket ut og som ifølge det sentrale personregister var bosatt der pr 30. juni. De blir så bedt om å undersøke i manntallet om disse personene hadde stemt. Listen blir da krysset av for om de har stemt eller ikke og deretter returnert til SSB.

Maskinelle kontroller ved registrering av tall, vesentlig sumkontroller og logiske sammenhenger.

Utvalget (de 27 kommunene det er fulltelling og de resterende kommunene hvor det er trukket utvalg) blir så vektet slik at det har tverrsnittegenskaper for landet som helhet og etter fylke. Dette gjøres ved å etterstratifisere utvalget etter kjente kjennetegn i populasjonen (fulltellingskommune/utvalgskommune, kjønn, aldersgruppe, invaderings kategori og statsborgerskap). For 2015 baserer vi estimatene om valgdeltakelse på et utvalg av 22 950 personer som er sendt til kommunene, og fulltelling i 27 kommuner med til sammen 1 715 200 personer.  

Før 2015 ble valgdeltakelse etter sosiale kjennetegn utelukkende basert på utvalgs-undersøkelser samlet inn fra valgmanntallene fra kommunene. (2003: Norske statsborgere 3 876, Utenlandske statsborgere 6 805. 2007: Norske statsborgere 3 880 Utenlandske statsborgere 6 803. 2011: Norske statsborgere 9 481, Utenlandske statsborgere 6 463.)

Opplysningene fra valgmanntallet er kontrollert ved at gjennomsnittet for valgdeltakelsen for hver kommune er kontrollert mot den offisielle valgdeltakelsen i kommunen. Hvis gjennomsnittet ligger mer en tre standardavvik fra den offisielle valgdeltakelsen, blir kommunen kontaktet og i opplysninger sendt inn på nytt.

Ikke relevant

Prikking ved få observasjoner eller identifikasjon er mulig (under 25, i visse tilfeller under 3).

Statistikk for de ulike politiske partiene finnes for kommunestyrevalget tilbake til 1928 på landsnivå. Under andre verdenskrig 1940-1945 ble det ikke holdt valg. På kommunenivå er statistikken noe mangelfull for valgene før 1937. Første fylkestingsvalg ble avholdt i 1975.

Generelt vil det kunne oppstå feil ved avkryssingen på listene. Dette er vanskelig å kontrollere i hvert enkelt tilfelle. Feil ved registreringen av listene kan også forekomme. Gjennom ulike kontroller har man søkt å finne feil og rette dem opp. Når en har rettet opp feil så langt som det er mulig, er erfaringen at de statistiske resultatene i de fleste tilfeller påvirkes forholdsvis lite av innsamlingsfeil og bearbeidingsfeil. Virkningen av feil kan likevel være av betydning i noen tilfeller. Det gjelder særlig hvis feilen er systematisk, det vil si at den samme feilen gjøres relativt ofte. Tilfeldige feil har forventningen 0, og medfører ikke skjevhet i estimatene. En tenker seg at feil som ikke er systematiske trekker like mye i hver retning, og at de derfor har svært liten effekt.

Estimatene for valgdeltakelse er basert på utvalgsundersøkelser. For 2015 er utvalget svært stort, men det vil fortsatt være en viss usikkerhet i resultatene (utvalgsvarians), som en bør ta hensyn til ved tolking av resultatene. Spesielt når en bryter ned på undergrupper. For tidligere årganger er valgdeltakelse basert på langt mindre utvalg.

Gjennom utvalgsundersøkelser kan vi anslå forekomsten av ulike fenomener i en stor gruppe (populasjonen) ved å måle forekomsten bare i et mindre utvalg som er trukket fra populasjonen. Det gir store besparelser sammenlignet med om vi skulle gjennomført målingen i hele populasjonen, men samtidig får vi en viss usikkerhet i anslagene. Denne usikkerheten kan vi beregne når vi kjenner sannsynligheten for at hver enkelt enhet i populasjonen skal bli trukket til utvalget. Metoden som brukes til å beregne et anslag (estimatet), kalles en estimator. Det er to aspekter ved en estimator som er viktige. For det første bør estimatoren gi omtrent korrekt verdi ved gjentatte forsøk. Det vil si at den ”treffer målet” i den forstand at ved gjentatt trekking av utvalg, vil gjennomsnittsverdien av estimatene være sentret rundt den sanne populasjonsverdien; estimatoren er forventningsrett . I tillegg trenger vi et mål på hvor stor variasjon rundt populasjonsverdien estimatene har ved gjentatt trekking av utvalg. Det er denne variasjonen som er den statistiske usikkerheten til estimatet, og det vanlige målet er standardfeilen, SE (fra det engelske begrepet ”standard error”), til estimatet. SE er definert som det estimerte standardavviket til estimatoren. SE forteller dermed hvor mye et anslag i gjennomsnitt vil avvike fra den sanne verdien. Det er ikke foretatt egne beregninger eller anslag av standardavvik for Valgundersøkelsen. Imidlertid gjengir tabellen under en tilnærmet størrelse på standardavviket for observerte prosentandeler ved ulike utvalgsstørrelser ved et sikkerhetsnivå på 95 prosent. Av tabellen går det frem at usikkerheten blir mindre når antall observasjoner øker, og at usikkerheten øker etter hvert som resultatet nærmer seg 50 prosent. Ved hjelp av standardavviket er det mulig å beregne et intervall som med en bestemt sannsynlighet innehar den sanne verdi av en beregnet størrelse (den verdien vi ville fått dersom vi hadde foretatt en totaltelling i stedet for en utvalgsundersøkelse). Slike intervaller kalles konfidensintervaller hvis de er konstruert på en bestemt måte: la M være den beregnede størrelsen og S være et anslag for standardavviket til M. Vi må selv bestemme oss for sikkerhetsnivået, men det er vanlig å konstruere konfidensintervaller som med tilnærmet 95 prosent sannsynlighet inneholder den sanne verdien for M. Konfidensintervallet er da gitt ved at vi legger 2 standardavvik til M for å få intervallet øvre grenseverdi, mens vi trekker 2 standardavvik fra M for å få nedre grenseverdi. Grensene for konfidensintervallet er derved gitt ved (M – 2*S) og (M + 2*S). Dette intervallet vil med 95 prosent sannsynlighet inneholder den sanne verdien for M i populasjonen. Tabellen under viser størrelsen på standardavviket for noen utvalgte prosentandeler og utvalgsstørrelser.

Standardfeil i prosentpoeng for observerte prosentandeler ved ulike utvalgsstørrelser, for enkelt tilfeldig utvalg.

Følgende eksempel illustrer hvordan en kan bruke tabellen over for å beregne konfidensintervall. Anta at i en utvalgsundersøkelse med 1 000 respondenter, oppgir 20 prosent at de ville stemt på Fremskrittspartiet i morgen. I tabellen finner vi at standardavviket er 1,3 for et resultat på 20 prosent med 1 000 observasjoner. Konfidensintervallet for den sanne verdien får grensene 20 +- (2*1,3). Intervallet strekker seg da fra 17,4 til 22,6. Det betyr at vi med 95 prosents sannsynlighet kan slutte at andelen som vil stemme på Fremskrittspartiet i morgen, ligger mellom 17,4 og 22,6 prosent. Det er vanlig å operere med et sikkerhetsnivå på 95 prosent, men konfidensintervall kan konstrueres for andre sikkerhetsnivå. Da må standardavviket multipliseres med et annet tall enn 2. Ofte er det ønskelig å sammenligne prosenttall for flere grupper. Når to usikre tall sammenlignes, vil usikkerheten på forskjellen mellom dem vanligvis bli større enn usikkerheten knyttet til hvert enkelt tall. Standardavviket til forskjeller mellom to prosenttall er lik kvadratroten av summen av kvadratene av standardavvikene til enkelttallene. Når en har anslag for standardavvikene til slike forskjeller, kan en konstruere konfidensintervall for den sanne verdi på samme måte som beskrevet ovenfor.

Ikke relevant