I 2021-2023 var andelen barn i Treårig inntekt per forbruksenhet (EU-skala) under 60 prosent av median. Se også egen forklaring i boks under 10 prosent for første gang på mange år, men i 2022-2024 er vi igjen oppe på 10,2 prosent. Det er en økning på vel 2 400 barn. Det betyr altså at trenden med nedgang i andel og antall barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt som vi hadde i de tre foregående periodene, nå har stoppet opp.
Det er likevel et stykke opp til den hittil største andelen barn med vedvarende lavinntekt på 11,7 prosent i 2018-2020. Ser vi imidlertid utviklingen i et litt lengre perspektiv, er 10,2 prosent med vedvarende lavinntekt blant barn nokså høyt. I perioden 2006-2008 til 2010-2012 så vi andeler rundt 8 prosent, og går vi lenger tilbake i tid var andelene enda lavere.
Den viktigste forklaringen bak økningen den siste perioden (2022-2024) er at vi nå har begynt å telle med barn som har innvandret fra Ukraina, nærmere bestemt de som ankom i løpet av 2022 og har vært bosatte de tre årene 2022-2024. Av de 7 700 barna fra Ukraina som vi nå teller med i grunnlaget, var hele 78,1 prosent i vedvarende lavinntekt, tilsvarende 6 000 barn.
I de fleste andre grupper fortsetter nedgangen vi har sett de siste årene. Dette henger sammen med at barnefamilier har hatt relativt bra inntektsutvikling de siste årene. Dette gjelder spesielt enslige forsørgere med små barn. Økningen i barnetrygd har også spilt inn og bidratt til å løfte noen barnefamilier over lavinntektsgrensen. Veksten blant husholdninger nederst i inntektsfordelingen har over den aktuelle treårsperioden dessuten hold tritt med veksten i midten, hvilket er viktig for utviklingen i lavinntekt.
En vanlig måte å definere vedvarende lavinntekt på er å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på flere år – for eksempel 3 år – og deretter å definere alle dem med en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 prosent eller 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning. For å ta hensyn til at husholdninger er ulikt sammensatt, justeres i tillegg inntekten etter forbruksenheter. Vi summerer da husholdningens samlede inntekt etter skatt, og deler den på en forbruksvekt. Vi benytter her EUs skala for forbruksvekter, som betyr at første voksne får vekten 1, andre voksne får vekten 0,5 og barn får vekt 0,3. I praksis betyr det at en barnefamilie med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,1 ganger så høy som en enslig for å ha samme økonomiske velferdsnivå. Dette er en metode som ofte blir benyttet i Statistisk sentralbyrå sine rapporter om økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper og i offisiell statistikk om lavinntekt. I denne artikkelen bruker vi i hovedsak vedvarende lavinntekt i betydningen «under 60 prosent av mediangjennomsnittet over tre år». Det betyr også at kun barn som har vært bosatte i alle de tre årene regnes med i statistikken. I praksis betyr det at barn ikke telles med før det året de fyller to år. Når vi for eksempel skriver at andelen barn med vedvarende lavinntekt var på 10,2 prosent i 2024, refererer det til perioden 2022-2024 og barn som har vært bosatt i hele perioden. I tillegg benytter vi også en tilnærming der vi tar utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra et gitt år, og bare prisjusterer denne. Dette er en mer «absolutt» definisjon på lavinntekt, enn den relative tilnærmingen.
Årlig lavinntektsandel blant barn redusert i 2024
I 2024 økte husholdningenes medianinntekt (etter skatt) med 3,2 prosent målt i faste kroner. Den sterkeste veksten var blant enslige forsørgere med barn under 18 år, men også andre barnefamilier kom relativt godt ut. Men siden inntektsveksten fra 2023 til 2024 var sterkere i midten av fordelingen enn den var blant de som befinner seg nederst, økte den årlige lavinntektsandelen (EU60) fra 10,9 til 11,1 prosent i befolkningen totalt. Delvis på grunn av den positive inntektsutviklingen blant barnefamilier, ble imidlertid den årlige lavinntektsandelen blant barn redusert fra 11,6 til 11,4 prosent fra 2023 til 2024. Dette viser statistikken om Inntekt- og formue for husholdninger.
For befolkningen økte andelen med vedvarende lavinntekt fra 9,2 prosent i 2023 til 9,5 prosent i 2024, altså en ganske lik utvikling som for den årlige lavinntekten. Holder vi oss imidlertid til barna, ser vi at det var motsatt utvikling for årlig og vedvarende lavinntekt fra 2023 til 2024. Der det årlige målet viser nedgang, viser det vedvarende økning. Hva kan det skyldes?
Det er flere forhold som bidrar til å forklare det. Når vi måler vedvarende lavinntekt vil alle tre inntektsårene i perioden påvirke resultatet, det årlige tar kun hensyn til siste år. Det er altså ikke noe nødvendig overlapp mellom årlig og vedvarende lavinntekt. Blant barna som var i vedvarende lavinntekt i 2022-2024, var det 78 prosent som også var i årlig lavinntekt i 2024. Motsatt er det da selvfølgelig en del barn i årlig lavinntekt som ikke tilhører gruppen med vedvarende lavinntekt.
For det andre snakker vi om litt ulike befolkningsgrupper når vi måler vedvarende lavinntekt kontra årlig lavinntekt. Alle som skal telle med i populasjonen for vedvarende lavinntekt må ha vært bosatt ved utgangen av alle de siste tre årene, mens årlig lavinntekt teller med alle som var bosatte ved utgangen av hvert enkelt år. I denne sammenhengen betyr det at barna som innvandret fra Ukraina fra og med 2022 ble talt med i beregningen av årlig lavinntekt, men det var først i 2024 at noen av dem var med i beregningen av vedvarende lavinntekt, og da kun de som innvandret i 2022 siden de hadde tre års botid. Barn som innvandret (eller ble født i 2023 eller 2024) vil ikke inkluderes i beregningen av vedvarende lavinntekt før i henholdsvis 2025 og 2026.
Når vi nå inkluderer barn som innvandret fra Ukraina i 2022 i tallene for vedvarende lavinntekt, som vi vet bidro til å dra opp den årlige lavinntekten blant barn ganske kraftig det året, vil til dels svært lave årsinntekter i ankomståret påvirke gjennomsnittsinntekten over tre år, selv om de kan ha opplevd bedring i husholdningsinntektene. Ser vi på forholdet mellom årlig og vedvarende lavinntekt som over, men kun for barn fra Ukraina, var det «bare» 71 prosent av dem som var i vedvarende lavinntekt i 2022-2024 som også var i årlig lavinntekt i 2024.
Innvandrerbakgrunn – ukrainske barn snur nedgang til oppgang
Barn med Med innvandrerbakgrunn menes enten at barnet har innvandret til Norge, eller er født her i landet av foreldre som har innvandret. er kraftig overrepresentert og har siden 2013 vært i absolutt flertall blant barn med vedvarende lavinntekt. Mens to av ti barn i hele populasjonen har innvandrerbakgrunn, utgjør de mer enn seks av ti barn med vedvarende lavinntekt. Som vi har sett med eksemplet ukrainere, vil lavinntektsandeler for innvandrere påvirkes en del av antallet innvandrere som ankommer i ulike perioder. Spesielt flyktninger har jevnt over lave inntekter i de første årene, men i gjennomsnitt øker inntektsnivået med botid (Hattrem 2024, Omholt 2025).
Andelen med vedvarende lavinntekt blant barn som selv har innvandret nådde et toppunkt i 2019 med 49,4 prosent, altså nesten halvparten . Siden har denne andelen sunket noe, før den nå øker igjen fra 42,2 prosent i 2023 til 46,9 prosent i 2024. Nok en gang må vi ty til innvandringen fra Ukraina for å finne forklaringen, blant andre innvandrerbarn fortsatte lavinntektsandelen å synke. Med 78,1 prosent i lavinntektsgruppen er ukrainerne landgruppen med klart størst lavinntektsandel, og med vel 6 000 barn er de også blant landgruppene med flest i antall (se figur 3).
Ukrainerne påvirker imidlertid i svært liten grad andelen blant norskfødte barn med innvandrerforeldre. Også i denne gruppen har lavinntektsandelen falt noe de siste årene, og her fortsatte reduksjonen i 2024, til 24,8 prosent. Det er 1,3 prosentpoeng lavere enn i 2023, og 9,6 prosentpoeng lavere enn toppunktet i 2016.
Barn uten innvandrerbakgrunn har betydelig lavere risiko for å være i vedvarende lavinntekt, og også i denne gruppen fortsetter en reduksjon av andelen som vi har sett siden 2020. Andelen på 4,7 prosent i 2024 er 1,1 prosentpoeng lavere enn bare fire år tidligere.
Bedring i mange landgrupper
Selv om barn med innvandrerbakgrunn er kraftig overrepresentert i vedvarende lavinntekt, er det stor variasjon ut fra hvilket land innvandrerbarna og de norskfødte barna med innvandrerforeldre har sin bakgrunn fra. Figur 3 dekker de 23 ulike landbakgrunnene der flere enn 500 barn er i lavinntektsgruppen.
Ser vi bort fra ukrainere, har andelen barn med vedvarende lavinntekt blitt redusert i svært mange landgrupper fra 2023 til 2024 , i tråd med utviklingen vi har sett de siste årene. Det henger sammen med relativt sett lav innvandring fra mange land, slik at botiden i gjennomsnitt øker. Tidligere analyser har vist at økt gjennomsnittlig botid for en landgruppe henger sammen med reduksjon i lavinntektsandelen.
Vi har noen små unntak for enkelte europeiske land, hvor barn med bakgrunn fra Polen og Litauen utgjør de største gruppene. Fram til og med 2023 var det en reduksjon i lavinntektsandelen i disse gruppene, men det ser nå ut til å ha stoppet opp og vi ser igjen en liten økning til 2024.
Selv med merkbar nedgang de siste årene, er det fremdeles mellom seks og sju av ti barn med bakgrunn fra Uganda, Syria og Somalia som tilhører lavinntektsgruppen. Dermed er de to sistnevnte fremdeles de to landgruppene med flest lavinntektsbarn i antall. Som en konsekvens av at det har blitt noe flere barn med bakgrunn fra Libanon og Afghanistan i populasjonen, har antallet barn i lavinntektsgruppen med bakgrunn fra disse to landene økt, selv med en liten prosentvis reduksjon i lavinntektsandelen.
Med økt botid går ofte lavinntektsandelene ned. Det henger igjen sammen med årsakene knyttet til inntektsutvikling, inkludert økning i barnetrygd, som vi tidligere har nevnt. Beregninger av den økte barnetrygdens betydning fra tidligere år, antydet at den kan ha bidratt mer til reduksjon i lavinntektsandeler for barn med bakgrunn fra typiske flyktningeland enn for barn generelt.
Litt økning i alle aldersgrupper
Tilbake i 2020 var det de minste barna som var mest utsatt for vedvarende lavinntekt, men etter det har lavinntektsandelen blitt mer redusert blant de minste enn blant de litt eldre barna. Fra 2023 til 2024 økte lavinntektsandelen nokså jevnt i alle de aldersgruppene vi ser på her, slik at det fremdeles er lavest andel blant 0-5 åringene, 9,5 prosent, mens andelen er 10,8 prosent blant 6-10 åringene og 10,2 prosent blant 11-17 åringene. De ukrainske barna påvirker andelen mest fra 6 år og oppover.
Ut fra hvilken husholdningstype barna tilhører det siste året av måleperioden, er barn av enslige forsørgere mest utsatt for vedvarende lavinntekt, 25,6 prosent av barna er i lavinntektsgruppen. Blant de som tilhører par med små barn (0-6 år) var 9,7 prosent i vedvarende lavinntekt, mens andelen var lavere blant dem som tilhørte par med større barn (7-17 år), 5,7 prosent. Det er også en del barn som tilhører flerfamiliehusholdninger, og der var lavinntektsandelen 10,3 prosent.
Som nevnt er 10,2 prosent i vedvarende lavinntekt blant barn i 2024, en økning på 0,3 prosentpoeng fra 2023. Også for hele befolkningen (uten studenter) er økningen tilsvarende, fra 9,2 til 9,5 prosent. Barn har altså fremdeles litt høyere risiko for å tilhøre lavinntektsgruppen enn gjennomsnittet for hele befolkningen. Andelen er imidlertid høyest i aldersgruppen 18-34 år, der 13,2 prosent var i vedvarende lavinntekt 2022-2024. Før 2011 var andelen barn i vedvarende lavinntekt lavere enn i befolkningen totalt, men etter det snudde dette forholdet slik at andelen blant barn ble høyest. Størst differanse så vi i 2020, da andelen blant barn var 1,6 prosentpoeng høyere enn i befolkningen totalt.
Fra og med 2020 har inntektsutviklingen blant barnefamilier relativt til andre grupper bidratt til å minke dette gapet igjen. Inntekts- og formuesstatistikken for 2024 viste at realinntektsveksten var størst blant enslige forsørgere, hvor medianinntekten etter skatt økte med over 4 prosent, men også andre barnefamilier hadde relativt høy vekst sammenlignet med andre husholdningstyper. Isolert sett kunne dette bidratt til lavere lavinntektsandel blant barna, men samtidig var det slik at veksten var noe lavere i det laveste inntektsdesilet (som i stor grad overlapper med lavinntektsgruppen), og det kan medvirke til en økning i lavinntekt.
Fremdeles størst andel i Sarpsborg og Fredrikstad
Det er også relativt stor variasjon mellom kommuner når det gjelder vedvarende lavinntekt blant barn. Vi finner andeler fra under 4 prosent til helt oppe i 28,7 prosent i Våler kommune i Innlandet (Se tall for alle kommuner i statistikkbanktabell 12944). Felles for kommunene med de høyeste og laveste andelene er at de er relativt små kommuner.
Holder vi oss til de 20 kommunene med flest barn, har tendensen de senere årene vært at andelene har gått ned. Ser vi på endringer fra 2023 til 2024, er bildet litt mer blandet. Andelen gikk mest ned i Oslo, med 0,6 prosentpoeng, mens andelen i Nordre Follo økte med 0,7 prosentpoeng. I Lørenskog gikk den opp med 0,6 prosentpoeng.
Det betyr at også i 2024 var det, blant disse 20 kommunene, Sarpsborg som hadde den høyeste andelen barn i vedvarende lavinntekt med 17,4 prosent. Selv om det er en noe høyere andel enn i 2023, er det merkbart lavere enn på sitt høyeste i 2020 (19,7 prosent). Nabokommunen Fredrikstad har den nest høyeste andelen, og her gikk den i tillegg litt ned fra 2023, til 16,8 prosent i 2024, også det lavere enn for få år tilbake. Østfold er dessuten det fylket med høyest andel barn i vedvarende lavinntekt, med 14,8 prosent, tett fulgt av Telemark med 14,5 prosent. Med 8,1 prosent har Troms den laveste andelen. For samtlige av de 20 utvalgte kommunene bidrar barn fra Ukraina til å trekke andelen med vedvarende lavinntekt opp.
Færre med «absolutt» lavinntekt
Når vi måler vedvarende lavinntekt på den måten vi har omtalt til nå, vil inntektsgrensen, som avgjør hvem som er i lavinntektsgruppen eller ikke følge inntektsutviklingen til «folk flest», i vårt tilfelle medianinntekten per forbruksenhet for befolkningen som har vært bosatte i årene 2022-2024. Det som kan skje med denne tilnærmingen, er at man overser at også de som faller under lavinntektsgrensen har fått økte inntekter fordi økningen i medianinntekten er større. På den andre siden kan det også skje at lavinntektsandelen reduseres selv om de i lavinntektsgruppen ikke har fått økt inntekt, rett og slett fordi medianinntekten faller.
For å ta høyde for dette, er det et alternativ å benytte en «fast» lavinntektsgrense, og så bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år. Dette ligner på det vi kaller en absolutt tilnærming til lavinntekt, og belyser også inntektsutviklingen til de som befinner seg nederst i fordelingen med utgangspunkt i startåret. Her har vi gjort dette ved å ta utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra 2007-2009.
Dette viser en positiv utvikling for barna fra husholdningene nederst i inntektsfordelingen fram til 2013. Da var andelen barn med vedvarende lavinntekt blitt redusert fra 7,7 til 6,3 prosent, målt ut fra den faste inntektsgrensen. Dette tyder på at også de nederst i fordelingen hadde en positiv inntektsutvikling i denne perioden. Så økte andelen til 7,9 prosent i 2019, som viser at dette var en periode med negativ utvikling for barna fra husholdningene nederst i fordelingen.
Siden 2019 har andelen barn med lavinntekt basert på den «faste» lavinntektsgrensen igjen blitt redusert, og var nede på 5,2 prosent i 2024. Tallene for 2024 illustrerer også poenget med at den mer absolutte tilnærmingen kan gi en annet bilde av utviklingen enn den relative som følger medianinntekten i befolkningen. Mens vi har sett at vedvarende lavinntekt økte med 0,3 prosentpoeng fra 2023 til 2024, ble andelen redusert med 0,1 prosentpoeng dersom vi følger den faste lavinntektsgrensen fra 2009. Dette skyldes at også de nederst i fordelingen hadde realvekst i inntektene i 2024, selv om den ikke holdt helt tritt med veksten i midten av fordelingen .
Formue som buffer
Måling av inntekt, selv når vi justerer for antall forbruksenheter, gir ikke et fullstendig bilde av den økonomiske situasjonen barn lever i. Den kanskje vanligste innvendingen mot lavinntekt som mål på økonomisk velferd, er at det ikke tar høyde for at enkelte husholdninger har formue som de kan bruke for å kompensere for lave inntekter.
Det er også flere muligheter og avveininger som må tas når man skal ta hensyn til formue. For det første er husholdningenes formue sammensatt og består på den ene siden av finanskapital (bankinnskudd, aksjer etc.) som er relativt lett omsettelig med tanke på forbruk . På den andre siden har vi realkapital som er bundet opp i eiendeler og fast eiendom, der bolig er det absolutt viktigste for norske husholdninger. I tillegg må man selvfølgelig ta hensyn til at mange husholdninger har gjeld.
Det er ingen omforent enighet om hvordan man best skal ta hensyn til formue opp mot lavinntekt. En mulighet som tidligere også har vært brukt i beskrivelser av barn i vedvarende lavinntekt, er å utelate dem fra husholdninger der finansformuen (per forbruksenhet) i gjennomsnitt har vært over lavinntektsgrensen for den perioden vi måler. Av de 98 700 barna i vedvarende lavinntekt 2022-2024 var det 7 100 som tilhørte husholdninger med finansformue over lavinntektsgrensen. De økonomiske levekårene for disse barna kan ha vært bedre enn for andre barn i vedvarende lavinntekt.
Langørgen m.fl (2024) foreslår i tillegg en alternativ metode der man i stedet ekskluderer barn fra husholdninger som i gjennomsnitt har hatt beregnet nettoformue og finansformue (per forbruksenhet) over den gjennomsnittlige medianen for disse størrelsene i befolkningen i løpet av måleperioden. Dersom vi velger denne tilnærmingen, finner vi at 4 800 av barna i vedvarende lavinntekt 2022-2024 har tilhørt husholdninger med formue over mediantersklene.
Lavinntekt og levekårsproblemer
Selv om lavinntekt ofte blir omtalt som fattigdom, er det viktig å holde disse begrepene fra hverandre (Hattrem 2025). Fattigdom er i stor grad assosiert med opplevde levekårsproblemer som materielle og sosiale mangler, og det kan henge sammen med mer enn bare lavt inntektsnivå.
Lavinntektsmålet tar kun hensyn til husholdningenes inntekter målt mot hva som er typisk for alle husholdninger, og det lavinntektsmålet vi benytter i denne artikkelen er bare ett av flere mulige. Det sier derfor ikke noe direkte om hvor langt disse inntektene rekker og i hvilken grad de lave inntektene medfører levekårsproblemer. Som nevnt i avsnittet over kan også noen husholdninger ha formue som kan brukes til å opprettholde levekårene. Men heller ikke inntekt og formue som målt i inntektsstatistikken kan sies å være fullstendige mål på økonomisk velferd. Analyser har vist at utvidede inntektsmål som omfatter blant annet boliginntekt gir andre resultater (Langørgen m. fl 2024).
Lavinntekt blant barn er likevel en relevant indikator å følge med på av flere grunner. Den viktigste er at det er vel etablert kunnskap at barn som vokser opp i lavinntektshusholdninger har økt fare for å oppleve svekkede levekår og dårligere livskvalitet enn andre barn. De to viktigste teoriene om hvordan denne sammenhengen arter seg, er investeringsteorien og familiestressteorien. Førstnevnte fokuserer på hvordan mangel på økonomiske ressurser gjør det vanskelig for foreldre å investere i varer og goder som bidrar til utvikling for barna. Den andre at økonomiske vansker skaper dårlig hjemmemiljø med stress i familien, og derigjennom gir mindre tålmodige og støttende foreldre (Cooper og Stewart 2021). Lavinntekt kan derfor tolkes som økt risiko for fattigdom.
Det er blant annet påvist sammenheng mellom negative helseutfall og oppvekst i lavinntekt (Fløtten og Nielsen 2020). Barn fra lavinntektsfamilier har også lavere deltakelse i barnehage og deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter enn andre barn, og de gjør det i gjennomsnitt dårligere i utdanningssystemet (Ekspertgruppe om barn i fattigdom 2023). Analyser viser også at barn som opplevde lavinntekt i ungdomstiden i gjennomsnitt oppnår lavere utdanningsnivå og svakere arbeidsmarkedstilknytning som voksne (Ekren og Grendal 2021). Også internasjonal forskning viser at det å vokse opp i fattigdom, målt som lave inntekter, kan gi negative effekter på hvordan barn klarer seg i voksenlivet (Brooks-Gunn og Duncan 1997, Duncan, Magnuson, Kalil og Ziol-Guest 2012).
Referanser
Brooks-Gunn, J., og Duncan, G. J. (1997) The Effects of Poverty on Children. The Future of Children Vol 7. No 2. Summer - Autumnd, 1997. https://doi.org/10.2307/1602387
Cooper, K. og Stewart, K. (2021) Does Household Income Affect children’s Outcomes? A Systematic Review of the Evidence. Child Indicators Research, 14. https://link.springer.com/article/10.1007/s12187-020-09782-0
Duncan, G. J., Magnuson, K., Kalil, A., og Ziol-Guest, K. (2012) The importance of early childhood poverty. Social Indicators Research 108 https://link.springer.com/article/10.1007/s11205-011-9867-9
Fløtten, Tone & Roy A. Nielsen (2020) Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering. Vedlegg til Like muligheter i oppveksten. Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020-2023) Hentet fra: https://fafo.no/zoo-publikasjoner/eksterne-rapporter/item/barnefattigdom-en-kunnskapsoppsummering-2
Hattrem, Aurora (2025) Hvor mange er fattige i Norge? Artikkel, Statistisk sentralbyrå.
Hattrem, Aurora (2024) Inntektene til flyktninger bosatt mellom 2015 og 2018. Artikkel, Statistisk sentralbyrå.
Ekspertgruppe om Barn i fattige familier (2023) En barndom for livet. Økt tilhørighet, mestring og læring for barn i fattige familier. Rapport fra ekspertgruppe om Barn i fattige familier. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/en-ny-barndom-for-livet/id3000835/
Ekren, Rachel og Ola Nestvold Grendal (2021) Barn i vedvarende lavinntekt klarer seg litt dårligere i utdanning og arbeid. Artikkel, Statistisk sentralbyrå.
Langørgen, Audun, Anders Barstad, Lasse Eika og Kenneth Aarskaug Wiik (2024) Måling av barnefattigdom. Utredning av supplerende fattigdomsmål. Rapporter 2024/7 Statistisk sentralbyrå.
Omholt, Elisabeth Løyland red. (2025) Økonomi og levekår for lavinntektsgrupper 2025. Rapporter 2025/28, Statistisk sentralbyrå
Arbeidet med artikkelen er finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartentet.