Andelen barn med vedvarende lave husholdningsinntekter har økt jevnt siden 2011. I 2019 tilhørte i alt 115 000 barn denne gruppen, 11,7 prosent av alle under 18 år (Epland og Normann 2021). Barn i lavinntektshusholdninger er mer utsatt for dårlige levekår enn andre barn og har økt fare for å bli hengende etter på flere områder (Fløtten og Nielsen 2020, Kinge m.fl 2021, Sandbæk & Pedersen 2010, Bekken m.fl 2018). Sammenlignet med andre jevnaldrende, har også barn som vokser opp i økonomisk utsatte familier større sannsynlighet for å havne i de laveste inntektsklassene som voksne (Epland 2019). Studier har også vist at oppvekst i lavinntekt medfører økt risiko for svekket helse på lengre sikt (Fløtten og Nielsen 2020).

Barn med innvandrerbakgrunn er i flertall blant barn med vedvarende lavinntekt, og har vært det siden 2013. Det er også blant barn med innvandrerbakgrunn vi har sett den største økningen i lavinntekt de siste årene. Studier som følger barn over en lengre periode har også vist at barn med innvandrerbakgrunn, spesielt fra , er mer utsatt for å være i lavinntekt over lang tid. Store familier og lav yrkesaktivitet er blant forklaringsfaktorene, samtidig som endringer i husholdningssammensetning og yrkesaktivitet i husholdningene også er viktig for å forklare både hvem som havner i lavinntektsgruppen og hvem som kommer seg ut av den (Epland 2016, Epland og Kirkeberg 2007).

Kunnskap om hvem som forblir i lavinntekt over tid er derfor viktig for å si mer om hvilke barn som står i fare for svekkede levekår både på kort og lang sikt. I denne artikkelen ser vi nærmere på små barn som har vært i lavinntektsgruppen over tid. Nærmere bestemt skal vi følge barn som var under 10 år og i vedvarende lavinntekt i 2008-2010 over en periode på 9 år. Hvor mange og hvem er det som forblir i vedvarende lavinntekt gjennom store deler av oppveksten?

Dataene er hentet fra Statistisk sentralbyrås Inntekts- og formuesstatistikken for husholdninger. Datagrunnlaget dekker hele befolkningen, og bygger på opplysninger hentet inn fra Skatteetaten, NAV, Lånekassen og enkelte andre kilder.

Lavinntekt er et relativt mål på svekkede økonomiske levekår. Det antas at lavinntekt over tid, såkalt vedvarende lavinntekt, er en vanskeligere levekårssituasjon enn lavinntekt i et enkelt år. Her defineres vedvarende lavinntekt ved å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på 3 år, og deretter definerer alle dem med en gjennomsnittlig inntekt lavere enn 60 prosent av mediangjennomsnittet for befolkningen i samme periode, som en lavinntektshusholdning.

For å ta hensyn til at husholdninger er ulikt sammensatt, justeres i tillegg inntekten etter forbruksenheter. Vi summerer da husholdningens samlede inntekt etter skatt, og deler den på en forbruksvekt. Vi benytter her EUs skala for forbruksvekter, som betyr at første voksne får vekten 1, andre voksne får vekten 0,5 og barn får vekt 0,3. I praksis betyr det at en barnefamilie med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,1 ganger så høy som en enslig for å ha samme økonomiske velferdsnivå. Når vi måler over tre år, betyr det også at kun barn som har vært bosatte i alle de tre årene regnes med. I denne artikkelen medfører det også at barn under 2 år i 2010 ikke telles med. I studier av lavinntekt er det ofte vanlig å holde studenter utenfor. Det gjør vi til en viss grad også i denne artikkelen, men siden det gjelder bare aleneboende studenter som mottar studielån kan likevel noen studenter være inkludert.

Se også Statistisk sentralbyrå sine rapporter om økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper (Omholt 2019).

Mange gjengangere i lavinntektsgruppen

Utgangspunktet for denne artikkelen er personer som var under grensen for vedvarende lavinntekt i 2008-2010 (se faktaboks), og fokuset er på barn som da var under 10 år. Det betyr i praksis at de var i alderen 2 til 9 år i 2010, siden de må ha vært født senest i 2008 for å kunne telles med. Blar vi så kalenderen helt fram til slutten av treårsperioden 2017-2019, er 458 500 av 2-9 åringene fra 2010 fremdeles bosatt i landet, og de er nå i alderen 11 til 18 år. Hvem av disse barna har forblitt i vedvarende lavinntekt over tid, og hva kjennetegner dem?

Når vi starter med perioden 2008-2010, tilhørte 33 800 av de yngste barna lavinntektsgruppen. Det tilsvarer 7,4 prosent av dem vi studerer, hvilket er en andel som var litt større enn gjennomsnittet for hele befolkningen i samme periode (figur 1). Vi kan likevel ikke si at de yngste barna var spesielt utsatte, for også blant barn som var 10-17 år i 2010 var andelen på 7,5 prosent. Blant unge voksne (18-34 år) og eldre (67 år og over) var dessuten andelene større.

Når vi ser på de samme personene i 2017-2019, befinner 8,0 prosent av barna som var 2-9 år i 2010, nå 11-18 år, seg i lavinntektsgruppen. Til sammenligning kan vi se at andelen har økt betraktelig blant 10-17-åringene, som nå er i alderen 19-26 år. For dem er det nærliggende å anta at mange var i gang med studier eller i ferd med å etablere seg på arbeidsmarkedet og i egen husholdning, og dermed i en livsfase der de kan være mer utsatte for lavinntekt. Vi skal imidlertid ikke gå nærmere inn på det her, siden vårt fokus er på de yngste barna.

I utgangspunktet kunne en tro at det var de samme barna som var i lavinntekt i 2008-2010 som også er det i 2017-2019, men slik er det ikke. Noen nye har kommet til, mens andre nå er i husholdninger med inntekt over den aktuelle lavinntektsgrensen. Blant barna som var under 10 år og i lavinntektsgruppen i 2008-2010, er om lag fire av ti i lavinntektsgruppen også i 2017-2019. Det betyr at 3,1 prosent av dem som var under 10 år i 2010, om lag 14 300 barn, var gjengangere i lavinntektsgruppen både i 2008-2010 og 2017-2019.

2,1 prosent i «permanent» lavinntekt

Trekker vi i videre inn inntektssituasjonene de mellomliggende periodene 2011-2013 og 2014-2016, kan vi slå fast at det har vært en viss bevegelse inn og ut av lavinntekt også i årene mellom 2010 og 2019. Noen har i perioder tilhørt husholdninger der inntekten har vært høy nok til å komme over lavinntektsgrensen, mens for andre har tilstanden vært nokså konstant.

De 33 800 barna som var i lavinntektsgruppen i 2008-2010 kan vi grovt sett deles inn i tre grupper basert på den etterfølgende situasjonen. Først har vi den tredjedelen, om lag 11 000 barn, som kom seg «varig ut av lavinntektsgruppen». De var altså i lavinntekt i 2008-2010, men ikke i noen av de påfølgende periodene. I motsatt ende har vi den drøye fjerdedelen, om lag 9 400 barn, som har forblitt i lavinntekt gjennom alle de fire periodene vi observerer. Disse utgjør til sammen 2,1 prosent av alle barn vi følger, og har det vi her kan kalle «permanent lavinntekt» gjennom vår observasjonsperiode.

En utfordring ved bruk av paneldata der vi følger de samme personene over tid, er at vi naturligvis ikke kan si noe om situasjonen etter siste observasjonspunkt, som her er i 2019. Dette er kjent som høyresensur. Det betyr altså at benevnelsene «varig ut av lavinntektsgruppen» og «permanent lavinntekt» må tolkes som gjeldende kun innenfor den tidsperioden vi observerer, og at vi ikke vet hva som skjer etter 2019.

Mellom disse to gruppene har vi de 13 400 barna som har vært litt «inn og ut» av lavinntektsgruppen. En del av dem var i lavinntektsgruppen i 2017-2019, men har vært ute av den enten i 2011-2013 eller 2014-2016, eventuelt i begge perioder. En del er ikke i lavinntekt i 2017-2019, men har vært det i minst en av periodene 2011-2013 og 2014-2016 (se figur 2).

Figur 2

infografikk_v01.png

Vi kan tenke oss at de 9 400 barna som befant seg permanent i lavinntekt fram til og med 2017-2019 er de mest levekårsutsatte. Det er derfor dem vi skal fokusere mest på gjennom denne artikkelen. Men; vi må understreke at også barn som er litt inn og ut av lavinntektsgruppen kan ha vanskelige økonomiske levekår. Lavinntektsgrensene er langt fra noe absolutt mål på svekkede levekår. Det å være like over grensen kontra det å være like under trenger ikke å gjøre så stor faktisk forskjell for de levekårene barna opplever (Normann 2009).

Blant alle de 458 500 2-9 åringene fra 2010 som fremdeles var bosatte i 2019, var det da 387 500 som i det hele tatt ikke hadde vært i vedvarende lavinntekt i løpet av perioden. Det betyr igjen at 71 000 barn, 15,5 prosent, var innom lavinntektsgruppen minst en gang i løpet av samme periode. Når vi tar utgangspunkt i 2-9 åringene som var i lavinntekt i 2008-2010, skal vi også huske at 37 200 barn som var over lavinntektsgrensen da, en eller annen gang senere har vært innom lavinntektsgruppen. Også disse barna kan ha opplevd levekårsutfordringer som henger sammen med det å tilhøre husholdninger med lav inntekt, men i denne artikkelen fokuserer vi altså på dem som var i lavinntekt 2008-2010 og dem med et langvarig opphold i lavinntektsgruppen.

Barn av enslige forsørgere

Lavinntekt tar utgangspunkt i husholdningenes inntekter, og noen typer av husholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn andre. Det spiller naturligvis over på barna. Lavinntektsandelen blant 2-9 åringene var høyest for dem som bodde med en enslig forsørger i 2010, hele 18,7 prosent (figur 3). Også barn i flerfamiliehusholdninger var noe mer utsatte enn gjennomsnittet. Barn i parhusholdninger var derimot mindre utsatt for lavinntekt enn gjennomsnittet. For denne gruppen var andelen lavinntekt høyest dersom minste barn i husholdningen var under 7 år, litt lavere dersom yngste barn var 7-17 år.

Barna som var i enslig forsørgerhusholdning i 2010 var også mest utsatt for lavinntekt over tid, 7,6 prosent tilhørte lavinntektsgruppen både i 2008-2010 og 2017-2019. Men også her er det en viss bevegelse inn og ut av lavinntekt over tid, og «bare» 4,6 prosent av barna av enslige forsørgere i 2010 hadde permanent lavinntekt fram til og med 2017-2019. Ser vi på barn i andre husholdningstyper, er det størst andel med permanent lavinntekt blant dem som tilhørte par med små barn i 2010. Relativt sett er det også blant dem som tilhører par med barn at risikoen for å forbli i permanent lavinntekt er størst. Selv om andelen er høyere blant barn av enslige forsørgere, er mobiliteten ut av lavinntektsgruppen likevel noe større.

Dette har sammenheng med at husholdninger kan endre seg over tid og endringer i husholdningens sammensetning kan i seg selv være en viktig faktor for å forklare hvorfor noen barn forblir eller kommer seg ut av lavinntektsgruppen (Epland 2016). For å illustrere dette kan vi se nærmere på de 10 200 barna av som bodde med enslig voksen og tilhørte lavinntektsgruppen i 2008-2010. Over halvparten av disse barna var også barn av enslige forsørgere i 2019, mens for den halvparten som tilhørte andre husholdningstyper var «par med barn» det vanligste. Vi observerer at blant de lavinntektsbarna som gikk over til en parhusholdning var det 14 prosent som forble i permanent lavinntekt gjennom hele perioden. Blant de barna som bodde med en enslig forsørger både i 2010 og 2019, forble 34 prosent i permanent lavinntekt.

Generelt kan det oppsummeres med at barn hvor det blir flere voksne i husholdningen over tid oftere kommer seg ut av lavinntekt enn andre barn. Blant barn med lavinntekt i 2008-2010 som bor sammen med flere voksne i 2019 enn de gjorde i 2010, forblir 25 prosent i permanent lavinntekt. Andelen øker til 29 prosent for barna som bor sammen med samme antall voksne i 2019 som i 2010, mens den er oppe i 31 prosent for de barna som har opplevd at det ble færre voksne i husholdningen. Det at antall voksne i husholdningen kan ha betydning for lavinntekt, henger naturligvis sammen med at det er flere som potensielt kan ha inntekt av betydning. Da er det like viktig å se på yrkesaktiviteten enn bare antall voksne i husholdningen.

Husholdningens yrkesaktivitet er avgjørende

Siden yrkesinntekt er den viktigste inntektskilden for barnefamiliene og vanskelig lar seg fullt ut erstatte av andre inntektskilder, er barn i husholdninger med lite yrkesaktivitet i utgangspunktet mer utsatt for lavinntekt enn andre. Yrkesaktivitet har også mye å si for veien ut av lavinntekt (Epland 2016). I en artikkel som tar for seg barn i vedvarende lavinntekt 2017-2019, går Grini og Pettersen nærmere inn på hva slags tilknytning til arbeidslivet foresatte i husholdningene har. Der beskrives tilknytningen mer i detalj ved å se på blant annet yrker, arbeidstid og lønnsforhold (Grini og Pettersen 2021). Her skal vi kun se på betydningen yrkesaktivitet har for risiko for lavinntekt ut fra antall i husholdningene. Totalt bodde to av tre 2-9 åringer i 2010 sammen med minst to yrkestilknyttede, mens en av fire bodde sammen med én yrkesaktiv. Det betyr at et klart mindretall, ett av fjorten barn, bodde i husholdninger der det ikke var yrkesaktive i 2010.

Figur 4 viser at de yngste barna uten yrkesaktive i husholdningen var langt mer utsatt for lavinntekt i 2008-2010 enn andre barn i samme alder. Forekomsten av lavinntekt var derimot lav blant barn der to eller flere var yrkesaktive. Når vi følger disse barna over tid, er det også tydelig at der husholdningen ikke hadde noen yrkesaktive var også risikoen for å tilhøre lavinntektsgruppen i 2017-2019 betydelig større. Det samme var risikoen for å være permanent i lavinntekt i hele perioden.

Men; som vi har sett kan husholdningssammensetningen endre seg, og det kan også antall yrkesaktive gjøre. Holder vi oss til barn uten yrkesaktive i husholdningen i 2010 og ser på hvordan situasjonen er i 2019, er fremdeles fire av ti blant dem i husholdninger uten yrkesaktive. Blant dem igjen er det en betydelig andel som tilhører lavinntektsgruppen også i 2017-2019, og hele 27 prosent av barna som bodde i husholdninger uten yrkesaktive både i 2010 og 2019 var i permanent lavinntekt (gjelder 3 400 barn).

For de fleste hadde imidlertid antall yrkesaktive i husholdningen økt, noe som naturligvis også kan skyldes at det har blitt flere voksne i husholdningen. Da er det også flere barn som kommer seg ut av lavinntekt. Spesielt ser det ut til å være utslagsgivende dersom de har gått fra å tilhøre en husholdning med ingen til å tilhøre en husholdning med to eller flere yrkesaktive, da er mobiliteten ut av lavinntekt stor og andelen med permanent lavinntekt nede i 3,5 prosent. Også det å gå fra ingen til en yrkesaktiv har en positiv effekt, selv om 11,6 prosent av barna som opplevde dette likevel var i permanent lavinntekt.

Lite yrkesaktivitet er også en av årsakene til at barn av enslige forsørgere er mer utsatt for lavinntekt enn andre, rett og slett fordi en relativt stor andel av de enslige forsørgerne ikke er yrkesaktive. Blant par med barn er det langt oftere yrkesaktive i husholdningene, og et overveiende flertall har to yrkesaktive. Likevel er det slik at risikoen for lavinntekt i husholdninger uten yrkesaktive øker jo større husholdningen er, på grunn av at lav inntekt da skal deles på flere husholdningsmedlemmer.

Stønader kompenserer ikke for yrkesinntekt

Årsaken til at yrkesaktivitet er så viktig er at inntekt fra arbeid i de aller fleste tilfeller vil være høyere enn det en husholdning kan motta i pensjoner, trygder og stønader av ulik art. Husholdninger som mottar store deler av inntekten sin fra denne typen overføringer har tydelig forhøyet risiko for å havne i lavinntekt. Blant annet var lavinntektsandelen i 2008-2010 på 38 prosent blant 2-9 åringene i 2010 som tilhørte husholdninger der overføringer utgjorde minst halvparten av samlet inntekt. Der andelen overføringer var under halvparten, var lavinntektsandelen så liten som 4 prosent.

Faren for å forbli i lavinntekt er også langt høyere for barn som i utgangspunktet tilhører husholdninger der overføringer utgjør en stor del av inntekten. Spesielt utsatte er naturligvis barna som tilhører husholdninger som mottar store deler av inntekten fra overføringer over tid. Blant de yngste barna i husholdninger som fikk minst halvparten av inntekten fra overføringer både i 2010 og 2019, hadde 23 prosent permanent lavinntekt. Blant de barna i husholdninger hvor overføringene var over halvparten av inntekten i 2010, men under halvparten i 2019, var «bare» 8 prosent i permanent lavinntekt.

Utdanning er sentralt

Utdanning er en nøkkel for deltakelse i arbeidslivet, og det er ingen tvil om at og yrkesaktivitet i husholdningene henger sammen. Barn i husholdninger der hovedinntektstaker har lav utdanning opplever oftere enn andre at det ikke er yrkesaktive i husholdningen. Som en konsekvens er de også langt mer utsatt for lavinntekt.

Av barna 2-9 år i 2010, tilhørte 16,6 prosent en husholdning der hovedinntektstaker hadde lav utdanning. Av disse igjen var det 21,5 prosent som bodde i en husholdning med lavinntekt i 2008-2010, hvilket tilsvarer 16 300 barn (figur 5). Det er nesten fire ganger høyere lavinntektsandel enn hva vi finner blant barna i en husholdning med middels utdanning, og over seks ganger høyere når vi sammenligner med barna i høyt utdannede husholdninger. Faren for å forbli i lavinntekt var også klart størst for dem i husholdninger der hovedinntektstaker hadde lav utdanning, der 7,4 prosent av barna var i permanent lavinntekt.

På samme måte som med husholdningssammensetning og antall yrkesaktive som barna bor sammen med, kan også hovedinntektstakers utdanning endre seg over tid. Når vi finner igjen de samme barna ni år senere, har utdanningsnivået i husholdningene til disse barna økt noe. For 2-9 åringene fra 2010 var det likevel vanligst at den husholdningen de tilhørte i 2019 hadde samme utdanningsnivå som i 2010. 13 prosent av barna opplevde at utdanningsnivået i husholdningen økte, mens for 6 prosent av barna sank nivået. Når utdanningsnivået i barnas husholdninger sank, skyldes det at det ikke er samme hovedinntektstaker i 2019 som i 2010. En økning i nivået kan også skyldes ny hovedinntektstaker, men også at hovedinntektstakeren har tatt mer utdanning.

Det er barna som over lang tid bor i en husholdning med lav utdanning som er dårligst stilt når det gjelder risikoen for vedvarende lavinntekt. I husholdninger hvor utdanningsnivået var lavt på begge tidspunkt var 10 prosent av 2-9-åringer i permanent lavinntekt i perioden 2010 til 2019. Øker utdanningsnivået til hovedinntektstaker i perioden, minsker også risikoen for å forbli i lavinntekt over lang tid.

For å understreke at sammenhengen mellom utdanning og lavinntekt ofte går via yrkesaktivitet, kan vi vise til 2-9 åringene som bodde i en husholdning med lav utdanning i 2010. 23 prosent av dem bodde i en husholdning uten yrkesaktive i 2010, og 18 prosent uten yrkesaktive i 2019.

Dersom man ønsker å analysere mekanismer bak en potensiell risiko for at lavinntekt går i arv, er det viktig å analysere hvordan lavinntekt virker inn på barnas egen utdanning. Veien ut av lavinntekt går ofte via utdanning, og en analyse av Ekren og Grendal går nærmere inn på dette ved å følge 16 åringer i lavinntektsgruppen 2006-2008 gjennom utdanningsløpet og inn i arbeidslivet (Ekren og Grendal 2021)

To av tre barn med permanent lavinntekt har innvandrerbakgrunn

Barn som selv har innvandret, eller som er født i Norge av innvandrerforeldre, har i utgangspunktet langt større risiko for å havne i lavinntektsgruppen sammenlignet med andre barn (Epland og Normann 2021). Blant de yngste barna som vi starter å følge i 2010, hadde i alt ett av ti barn innvandrerbakgrunn (2 prosent innvandrere, 8 prosent norskfødte med innvandrerforeldre). I og med at lavinntekt er langt vanligere i denne gruppen enn i befolkningen ellers, utgjorde disse barna likevel fire av ti barn i lavinntektsgruppa 2008-2010. Mens lavinntektsandelen blant 2-9 åringene i befolkningen ellers var 4,6 prosent, var den hele 32,8 prosent blant dem med innvandrerbakgrunn.

Andelen 2-9 åringer som tilhørte en lavinntektshusholdning i 2008-2010 var lavere blant norskfødte med innvandrerforeldre enn blant barn som selv innvandret (30,3 mot 42,3 prosent). Følger vi lavinntektsbarna fram til 2017-2019, har norskfødte med innvandrerforeldre imidlertid vanskeligere for å komme seg ut av lavinntekt enn det innvandrerbarna har, og dermed blir andelen som har lavinntekt i begge periodene 2008-2010 og 2017-2019, samt permanent lavinntekt gjennom hele perioden, noe utjevnet. Mens det var 12 prosentpoeng forskjell i lavinntektsandel mellom innvandrerbarn og norskfødte barn med innvandrerforeldre i 2010, er forskjellen under to prosentpoeng når vi sammenligner andeler med permanent lavinntekt, 15,2 mot 13,4 prosent.

Under én prosent av barna uten innvandrerbakgrunn er permanent i lavinntektsgruppen. Selv om bare ett av ti barn blant dem vi følger her har innvandrerbakgrunn, utgjør de altså 65 prosent av barna med permanent lavinntekt. Dette forsterker bildet av at barn med innvandrerbakgrunn er kraftig overrepresentert blant dem som har den vanskeligste økonomien gjennom store deler av oppveksten, og at inntektsmobiliteten er klart mindre i denne gruppen enn i resten av befolkningen.

Sammensatt forklaring

Vi har allerede vært innom husholdningssammensetning, manglende yrkesaktivitet og lav utdanning i husholdningene som bidrag til å forklare hvorfor noen barn er mer utsatte for lavinntekt enn andre. Før vi skal se litt nærmere på disse forklaringsfaktorene for barn med innvandrerbakgrunn, skal vi også nevne at botid kan spille en rolle.

Vi kan fordele 2-9 åringene med innvandrerbakgrunn i 2010 etter hvilket år hovedinntektstakeren i husholdningen først kom til Norge. Blant barna der hovedinntektstaker nylig hadde ankommet i 2010, var knappe seks av ti i lavinntekt 2008-2010. Lavinntektsandelen synker etter hvert som hovedinntektstakeren hadde bodd lenger i Norge. Skifter vi fokus over til permanent lavinntekt, var imidlertid forskjellene etter botid i stor grad utjevnet. Det ser da ut til at økt botid for de aller fleste har ført til at sammenhengen mellom lavinntekt og botid er langt svakere. Det er et lite unntak for barna med hovedinntektstaker som innvandret i 2000-2004, der andelen i permanent lavinntekt var litt høyere. Det kan ha sammenheng med økt innvandring fra EU etter 2004, og at de innvandrerne som da kom har hatt noe bedre inntektsmobilitet enn de som kom før. Kjennetegn ved innvandringskohortene før 2004 eller andre forhold vi ikke kan kontrollere for her, kan også spille inn. I tillegg bør vi understreke at hovedinntektstakeren i barnas husholdninger ikke nødvendigvis var den samme i 2019 som det var i 2010. Det også kan virke inn på resultatene. Vi ser i noen tilfeller at hovedinntektstaker i husholdningen ikke er innvandrer, selv om barnet hadde innvandrerbakgrunn. I disse tilfellene er barna langt mindre utsatt for lavinntekt, både i 2008-2010 og permanent, sammenlignet med andre barn innvandrerbakgrunn.,

En medvirkende årsak til at de yngste barna med innvandrerbakgrunn er mer utsatte for lavinntekt, er at de litt oftere enn andre barn bor sammen med enslig forsørger. I gjennomsnitt er også husholdningene noe større for barna med innvandrerbakgrunn. Selv om begge disse forholdene trekker i retning av mer lavinntekt, kan det likevel ikke forklare hele forskjellen målt mot barn uten innvandrerbakgrunn. Også når vi ser på barn som var like med hensyn til husholdningstype er barna med innvandrerbakgrunn mer utsatt for lavinntekt.

Vi har tidligere pekt på lav yrkesaktivitet i husholdningene som en sentral forklaring på lavinntekt, og barn med innvandrerbakgrunn tilhører oftere husholdninger uten yrkestilknyttede sammenlignet med andre barn. Når vi her ser på 2-9 åringene i 2010 og deres husholdningssituasjon da, opplevde for eksempel to av tre barn med innvandrerbakgrunn som bodde med enslig forsørger at det ikke var noen med yrkestilknytning i husholdningen. Tilsvarende andel blant barn i befolkningen ellers i enslig forsørgerhusholdning er en av tre. Lignende forskjeller finner vi også for andre husholdningstyper.

Men; heller ikke yrkesaktiviteten gir hele forklaringen. Selv med sammenlignbare husholdningssituasjoner og lite yrkesaktivitet, tyder våre data på husholdningene til barna med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt har klart lavere inntekter og større risiko for lavinntekt. Et eksempel på dette er at 45 prosent av 2-9 åringene med innvandrerbakgrunn som i 2010 tilhørte husholdninger «par med små barn uten yrkesaktive», var i permanent lavinntekt. Blant barn uten innvandrerbakgrunn i tilsvarende husholdninger hadde «bare» 12 prosent permanent lavinntekt.

Som vi har sett, har barn i husholdninger med lav utdanning økt risiko for å tilhøre lavinntektsgruppen, noe som igjen naturligvis henger sammen med lite yrkesaktivitet. Utdanningsnivå i husholdningene er også noe som bidrar til å skape ulikhet mellom barn med innvandrerbakgrunn og barn i befolkningen ellers. Hele 45 prosent 2-9 åringene med innvandrerbakgrunn tilhørte en husholdning der hovedinntektstaker hadde lav utdanning i 2010, en betraktelig forskjell målt mot de 13 prosentene av barn i samme alder som ikke har innvandrerbakgrunn. Ni år senere har situasjonen bedret seg noe, men fremdeles bodde 36 av barna med innvandrerbakgrunn i en husholdning med lav utdanning.

Selv om dette i seg selv bidrar til forskjellen i lavinntekt mellom barn med innvandrerbakgrunn og barn i befolkningen ellers, er risikoen for lavinntekt ulik selv når vi sammenligner barn i husholdninger med lik utdanning. Blant barna som ikke hadde innvandrerbakgrunn, men tilhørte en husholdning med lav utdanning i 2010, hadde 13 prosent av 2-9 åringene lavinntekt i 2008-2010. Til sammenligning var tilsvarende andeler 55 og 42 prosent blant henholdsvis innvandrerbarn og norskfødte barn med innvandrerforeldre.

Faren for permanent lavinntekt var også langt større blant barna med innvandrerbakgrunn, uavhengig av husholdningens utdanningsnivå. De høyeste andelene finner vi naturligvis blant dem i husholdningene med lav utdanning, der 23 prosent av innvandrerbarna og 20 prosent av norskfødte barn med innvandrerforeldre var i permanent lavinntekt gjennom store deler av oppveksten. Også når vi ser på husholdningene med middels og høy utdanning, var barna med innvandrerbakgrunn mer utsatt for lavinntekt både i 2010 og over tid enn det vi finner blant barn i befolkningen ellers.

Om man skal forklare hvorfor barn med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for lavinntekt, må man altså peke på flere faktorer. Da er det gjerne slik at mange av faktorene henger sammen og trekker i samme retning. Uten at vi har analysert hvor sterkt de separate faktorene bidrar, har vi pekt på at en noe større andel barn av enslige forsørgere, i gjennomsnitt litt større husholdninger og lavere utdanningsnivå enn i befolkningen ellers, er momenter som bidrar til å forklare lavinntekten blant barn med innvandrerbakgrunn. Når dette ofte også faller sammen med mindre yrkesaktivitet i husholdningene, blir disse barna langt mer utsatte enn det andre barn er.

Store forskjeller mellom landgrupper

Til nå har vi behandlet barn med innvandrerbakgrunn som en mer eller mindre enhetlig gruppe. Men bildet er naturligvis mer sammensatt, ikke minst når vi trekker inn det at barna har bakgrunn fra mange ulike land. Ofte deles det inn i grupper etter landbakgrunn, og da ser vi fort at barn med bakgrunn fra er mindre utsatt for lavinntekt når vi sammenligner med barn med bakgrunn fra (tabell 1). Mobiliteten ut av lavinntekt er dessuten høyere for dem med bakgrunn fra EU/EØS etc., og dermed er andelen med permanent lavinntekt nesten tre ganger så høy blant dem med bakgrunn fra Asia, Afrika etc.

Men også innad i disse gruppene er det forskjeller, og blant dem som var 2-9 år i 2010, utgjorde barn med bakgrunn fra Irak den største landgruppen. De var litt flere enn dem med bakgrunn fra Somalia, Pakistan og Polen. Ser vi for eksempel på en landgruppe der det nå er mange barn, Syria, var ikke de flere enn 370 siden de vi skriver om her må ha bodd i Norge fra og med 2008 til og med 2019.

Barna med bakgrunn fra Palestina var mest utsatt for lavinntekt, også over tid, innenfor den perioden vi ser på. Tre av fire 2-9 åringer hadde lavinntekt i 2008-2010, og fire av ti var permanent i lavinntekt gjennom hele perioden. Dette er en liten gruppe med 300 barn i alt, så andelene her påvirker ikke totaltallet mye. Barna med bakgrunn fra Somalia er langt flere, 3 900 barn, og mange av dem var også i lavinntektsgruppen. Seks av ti var i lavinntekt i 2008-2010, og mobiliteten ut av lavinntekt er liten slik at hele fire av ti hadde permanent lavinntekt gjennom hele perioden 2010-2019.

Som det fremgår av tabell 1, er barn med bakgrunn fra Palestinas naboland Libanon og Syria, også relativt usatt for lavinntekt (det er ikke utenkelig at en del av innvandrerne fra Libanon og Syria som ankom i 2008 eller tidligere også i realiteten har bakgrunn fra Palestina). I antall er disse gruppene også ganske like, og dermed blant de minste av dem vi ser på. Tiden vil vise hvordan det går med barna fra Syria som ankom fra og med 2015. De nyeste tallene for vedvarende lavinntekt som inkluderer dem, kan tyde på at de i alle fall i de første årene er nokså utsatte (Epland og Normann 2020).

Holder vi oss til de litt større landgruppene, finner vi at halvparten av barna fra med bakgrunn fra Irak var i lavinntektsgruppen i 2008-2010. Også her er mobiliteten ut av lavinntekt ganske liten, slik at om lag halvparten av disse igjen, altså en fjerdedel totalt, forblir i permanent lavinntekt. I store landgrupper som Russland, Afghanistan, Pakistan og Marokko tilhører også unge barn lavinntektsgruppen relativt ofte.

To landgrupper som skiller seg litt ut er Polen og Litauen. I 2010 var relativt mange av de små barna med bakgrunn fra disse to landene i lavinntektsgruppen, men det er også her vi ser den største mobiliteten ut av lavinntekt slik at andelen med permanent lavinntekt er lave sammenlignet med utgangspunktet i 2010. Dette tyder på at familiene til barna fra disse landene som har blitt boende i Norge over tid har opplevd en forbedret inntektssituasjon. Tilsvarende forbedring ser vi også for barn med bakgrunn fra Myanmar, selv om dette er en liten gruppe med bare vel 300 barn.

Også barn med bakgrunn fra land som Bosnia-Hercegovina, Sri Lanka, Filippinene og India er relativt sjelden i permanent lavinntekt. Men dette er også landgrupper det lavinntektsandelen i utgangspunktet også er ganske lav.

Hvem forblir i lavinntekt?

I denne artikkelen har vi tatt for oss de 458 500 barna som var 2-9 år i 2010, og som fremdeles bodde i landet ved utgangen av 2019 og da var fra 11 til 18 år. I alt 38 800 av disse barna, 7,4 prosent, hadde vedvarende lavinntekt i årene 2008-2010. Om lag fire av ti blant dem igjen, hadde vedvarende lavinntekt i 2017-2019, og var det vi kan kalle gjengangere i lavinntektsgruppen.

Vi har imidlertid lagt mest vekt på de 9 400 av barna, eller 2,1 prosent av dem vi har fulgt, som hadde permanent lavinntekt gjennom hele perioden. Det vil si at de hadde vedvarende lavinntekt i alle periodene 2008-2010, 2011-2013, 2014-2016 og 2017-2019. Disse barna har altså hatt store deler av oppveksten med inntekter som er ganske langt under det som ellers er vanlig i samfunnet.

Det er flere forhold som kan bidra til at barn havner i lavinntektsgruppen, hvor da også en endring av disse forholdene over tid kan bidra til at de kommer seg ut av gruppen. Blant de mest sentrale forklaringsfaktorene er manglende yrkesaktivitet i husholdningene og dermed lave yrkesinntekter og avhengighet av overføringer. Dette har igjen sammenheng med utdanning, der vi ser at barn som vokser opp i husholdninger der hovedinntektstaker har lav utdanning også er mer utsatte for lavinntekt. Det å vokse opp med enslig forsørger, samt i store barnefamilier, bidrar også til økt risiko for å være overrepresentert lavinntektsgruppen.

Barn som enten har innvandret selv, eller som født i Norge med innvandrerforeldre, er også betydelig overrepresentert blant dem med lavinntekt. Selv om disse barna i alt bare utgjør ett av ti blant de barna vi har fulgt her, utgjør de 65 prosent av barna med permanent lavinntekt. Mobiliteten ut av lavinntekt er også langt lavere blant barn med innvandrerbakgrunn enn den er blant barn i befolkningen ellers. Det er også betydelige forskjeller innad blant barna med innvandrerbakgrunn, der landbakgrunn ser ut til å ha stor betydning. Barn med bakgrunn fra Litauen og Polen viser relativt stor mobilitet ut av lavinntektsgruppen, mens det motsatte er tilfelle for barn fra for eksempel Somalia og Irak. Alle faktorene vi har nevnt over, som lav utdanning, lav yrkesaktivitet og husholdningssammensetning, bidrar også til at barna med innvandrerbakgrunn er overrepresenterte i lavinntektsgruppen.

Oppdragsgiver: Kunnskapsdepartementet.

Referanser:

Bekken, W., Dahl, E. & Wel, K. v. d. (2018). Barnefattigdom, helse og livssjanser. Hva kan kommunene gjøre? Noen tilnærminger (OsloMet Rapport 2018 nr 2) Hentet fra https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/91

Ekren, Rachel og Ola Nestvold Grendal (2021) Kommende publisering, tittel ikke fastsatt (SSB 7. desember 2021)

Epland, Jon (2019). Økonomiske levekår går i arv (SSB 15. oktober 2019). Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/okonomiske-levekar-gar-i-arv

Epland, Jon (2016). Inntektsmobilitet blant barnefamilier med lav inntekt: 2007 – 2014. (SSB Rapporter 2016/35) Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/inntektsmobilitet-blant-barnefamilier-med-lav-inntekt-2007-2014

Epland, J og TM Normann (2021). 115 000 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt (SSB 29. mars 2021) Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/115-000-barn-i-husholdninger-med-vedvarende-lavinntekt

Epland, J og TM Normann (2020). Nesten 111 000 barn vokser opp med vedvarende lave husholdningsinntekter (SSB 4. mars 2020) Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/nesten-111-000-barn-vokser-opp-med-vedvarende-lave-husholdningsinntekter

Fløtten, Tone & Roy A. Nielsen (2020). Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering. Vedlegg til Like muligheter i oppveksten. Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020-2023) Hentet fra https://fafo.no/zoo-publikasjoner/eksterne-rapporter/item/barnefattigdom-en-kunnskapsoppsummering-2

Grini, Knut Håkon og Malin Pettersen (2021). Kommende publisering, tittel ikke fastsatt (SSB 2. desember 2021)

Kinge, Jonas Minet m.fl (2021). Parental income and mental disorders in children and adolescents: prospective register-based study. (International Journal of Epidemiology, dyab066) Hentet fra https://doi.org/10.1093/ije/dyab066

Normann, Tor Morten (2009). Fattigdomsrisiko. En levekårstilnærming. (Rapporter 2009/11 Statistisk sentralbyrå) Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/fattigdomsrisiko

Omholt, Elisabeth Løyland (red.). Økonomi og levekår for lavinntektsgrupper 2019. (SSB Rapporter 2019/33) Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/okonomi-og-levekar-for-lavinntektsgrupper-2019

Sandbæk, M. & Pedersen, A. W. (Red.) (2010). Barns og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000–2009. (NOVA-rapport 10/2010). Hentet fra https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/20.500.12199/5008