Formålet med denne artikkelen er å se på endringer i etter barnehageforliket ut ifra et geografisk perspektiv. Artikkelen ønsker å beskrive både utviklingen og nåværende situasjon med et blikk mot årene som kommer. Vi stiller blant annet spørsmålet om det fortsatt er behov for flere barnehageplasser når fødselsraten i Norge gikk ned fra 1,80 barn per kvinne i 2003 til 1,48 i 2020 (SSB, 2021) Riktig nok tok fødselsraten seg noe opp (1,55 barn per kvinne) i 2021 (SSB, 2022), men den generelle tendensen viser tegn til fortsatt lav fødselsrate blant norske kvinner.

Om datagrunnlaget og geografiske inndelinger

Foreliggende analyser omfatter først og fremst perioden etter barnehageforliket i 2003, men vi ser også på barnehagestrukturen før forliket for å få et bedre bilde av utviklingen innenfor barnehagesektoren. Vi benytter opplysninger om barnehager og antall barn i barnehager fra SSBs offisielle barnehagestatistikk (Årsmelding for barnehager per 15.12.åå). Datagrunnlaget for denne statistikken er fra årsmelding som rapporteres fra hver enkelt barnehage til Barnehage Statistikk Innrapporterings Løsning (BASIL), et register som eies av Utdanningsdirektoratet.

Barn i barnehage vil i denne artikkelen bety barn i alderen 1-5 år som går i barnehage (hvis ikke annen alder er spesifisert). 0- og 6-åringer utgjør til sammen under 1 prosent av alle barn i barnehage. Derfor holdes de utenfor i denne sammenheng.

Vi gjør oppmerksom på at uttrykket «færre barnehager» i denne artikkelen ikke er ensbetydende med «nedlagte barnehager». Med færre barnehager menes netto nedleggelser, det vil si antall barnehager som er nedlagt pluss nyetablerte barnehager. Hvis tre barnehager i et geografisk område er nedlagt og to nye er etablert, omtales dette som én færre barnehage.

I omtalen av geografiske forskjeller i barnehagestruktur benytter vi følgende inndeling med hensyn til sentralitet:

  1. Oslo
  2. Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand¹
  3. Kommuner med 10 000 innbyggere eller flere
  4. Kommuner med færre enn 10 000 innbyggere

Barnehageforliket i 2003

I juni 2003 ble det inngått et bredt forlik om barnehagepolitikken mellom alle partier på Stortinget med unntak av Kystpartiet. Forliket framgår av St.meld. nr. 24 (2002-2003). To sentrale elementer i barnehageforliket var innføring av maksimalpris på foreldrebetalingen og en plikt til økonomisk likeverdig behandling av private og kommunale barnehager.

Som en følge av forliket ble det offentlige driftstilskuddet til private barnehager økt til om lag 80 prosent av kostnadene i offentlige barnehager fra 1. mai 2004. Statstilskuddet skulle betales direkte til barnehagene ut 2005, deretter skulle det tas inn i kommunenes rammeoverføringer. I henhold til forliket – som sagt - skulle det være plikt til økonomisk likeverdig behandling av private og kommunale barnehager. Dermed førte barnehageutbyggingen ikke bare til økt antall barnehager og barnehageplasser, men også til endringer i eierforhold. Det tydelige tegnet på dette var at private barnehager for første gang utgjorde hele 55 prosent av barnehagene i Norge i 2006 og 2007.

Det ble innført en maksimalgrense for foreldrebetaling fra 2004. Allikevel, sju år etter barnehageforliket meddelte 23 prosent av foreldrene i husholdninger med en årsinntekt før skatt mellom 300 000 og 449 999 kroner at de ikke søkte barnehageplass fordi det var dyrt. Denne andelen var på hele 25 prosent blant mødre med andre arbeidstidsordninger enn vanlig eller skiftarbeid (Moafi og Bjørkli, 2011).

Et av de viktigste målene med barnehageforliket var full . Dette krevde rask utbygging av barnehager for å nå målet.

Årene før barnehageforliket

Den første barnehageloven

Foreningen De Nødlidendes Venner i Trondheim opprettet det første barneasyl i Norge i 1837. Både kvinner og menn sto bak denne foreningen. Det første barneasylet i Oslo åpnet i 1838 i Eugenia stiftelses lokaler i Teatergata. Asylene som ble opprettet omfattet ikke en stor del av barnebefolkningen og ble avviklet i løpet av de første tiår av 1900-tallet.

På 1930-tallet fikk idéen om barnehager bedre feste i Norge. Mange av de tidligere barneasylene ble gjort om til barnehager eller daghjem, med større plass for lek og andre aktiviteter (Tora Grude, 1987).

Den første barnehageloven i Norge ble vedtatt av Stortinget i 1975. Før 1975 var barnehagen en del av barnevernet og ble regnet som en sosial institusjon. Trine Jonassen (2015) mener at barnehageloven endret alt dette, og bak det endelige vedtaket i 1975 lå en årelang kvinnekamp ledet av barnehagelærere som var godt støttet av barnas mødre.

Siden 1975 har tallet på barnehager og barn i barnehager økt i takt både med befolkningsvekst, strukturelle endringer i samfunnet og ikke minst nye lover som berørte barn, foreldre og husholdninger.

Utvikling i hurtig tempo etter den første barnehageloven

I 1975 var det 884 barnehager i Norge. Av disse var 428 kommunale og 53 fylkeskommunale og statlige barnehager. 403 barnehager var eid av «andre», dvs. private organisasjoner, private bedrifter, foreldrelag, boretts- og byggelag, menigheter, kirkesamfunn og stiftelser. Disse barnehagene rommet i alt nær 30 500 barn i alderen 0-7 år, tilsvarende 70 barn per 1 000 barn i den aktuelle alderen i befolkningen eller en dekningsgrad på 7 prosent (SSB, 1978). Den gang som i dag, var det flest barnehager og barnehagebarn i folkerike fylker som Oslo, Akershus og Hordaland.

Fra 1975 og frem til barnehageforliket i 2003 økte både tallet på barnehager og barn i barnehage. Allerede i 1976 var det over 1 000 barnehager med 36 600 barn i Norge. Figur 1 viser at tallet på barnehager økte fra 3 779 i 1987 til 5 845 ved utgangen av 2003. Fire av ti barnehager i 1987 var private, mens ved utgangen av 2003 utgjorde private barnehager halvparten (51 prosent) av alle barnehagene i Norge.

Høyest antall barnehager i årene før barnehageforliket hadde vi i 1996 da det eksisterte flere enn 6 400 barnehager med om lag 192 500 barn i alderen 1-6 år.

Figur 1. Antall barnehager, etter eierforhold. 1987-2003

Utbyggingen av nye barnehager på 1980- og 1990-tallet var først og fremst en konsekvens av behovet for barnehageplasser, noe som i sin tur kan ha bakgrunn i – for å låne et uttrykk av historikeren Edgeir Benum (2015) – «kvinne-revolusjon i utdanning og arbeid» som begynte på midten av 1970-tallet. Resultatet av denne revolusjonen fikk vi se konsekvensene av utover på 1980- og 1990-tallet.

Flere kvinner i utdanning og arbeid skapte et behov for flere barnehageplasser i en tid hvor 6-åringene ennå ikke hadde rett og plikt til å begynne på skolen. I 1987 hadde nær 111 000 barn i alderen 0-7 år (en dekningsgrad på 31 prosent) plass i barnehage med ulik avtalt oppholdstid (SSB, 1988) Det var 80 500 flere barn i barnehage i 1987 sammenlignet med 1975 da Norge fikk sin første barnehagelov.

Ved utgangen av forliksåret 2003 gikk flere enn 205 000 barn 0-6 år i barnehage. Ser vi kun på barn mellom 1 og 5 år var tallet på over 203 000, hvorav 58 prosent hadde barnehageplass ved offentlige barnehager.

Antall barn og barnehager i seg selv forteller ikke noe om behovet for barnehageplass. Det gjør derimot indikatoren barnehagedekning. Ved utgangen av 2003 var barnehagedekningen for barn 1-5 år 69 prosent. Det vil si at tre av ti barn i denne aldersgruppen ikke gikk i barnehage. Vi har ikke offisiell statistikk på hvor mange av disse som stod på ventelister og hvor mange som av ulike grunner ikke ønsket seg barnehageplass. Ifølge Private Barnehagers Landsforbund (PBL) kan det ha vært 30 000: «På den tiden sto 30 000 barn på venteliste til barnehageplass» (PBL, 2022). Per 1. august 2004 sto om lag 23 250 barn på venteliste for barnehageplass (St.prp. nr. 1 2004-2005).

Utviklingen etter barnehageforliket

Det var flere enn 5 900 barnehager i Norge ved utgangen av forliksåret 2003. Tallet på barnehager økte fra år til år frem til 2008 før denne trenden snudde. Ved utgangen av 2008 var det om lag 6 700 barnehager i Norge, dvs. 780 flere barnehager (tilsvarende en økning på 13 prosent) enn i 2003. Økningen kan ikke utelukkende forklares med barnehageforliket.

Private barnehager tar over

Økningen i antall barnehager fra forliksåret og til og med 2008 skyldtes først og fremst en økning i antall private barnehager. Av økningen på 781 barnehager fra 2003 til 2008, var 610 private og 170 offentlige barnehager. Det vil si at private aktører sto for åtte av ti nye barnehager i årene etter barnehageforliket.

Figur 2. Antall barnehager, etter eierforhold. 2003-2021

Etter barnehageforliket ser vi endringer i barnehagenes eierforhold. Utviklingen viser i hovedsak to mønstre:

  1. Økt andel private barnehager
  2. Økt andel private barnehager eid av aksjeselskaper

Mens tallet på offentlige barnehager holdt seg nokså stabilt, var det økningen i antall private barnehager som preget årene etter forliket. Private barnehager har alltid vært en viktig del av barnehagesektoren, men deres inntog begynte for alvor på 1990-tallet. Andelen private barnehager økte fra 41 prosent i 1990 til 50 prosent i 1999. Noen få år etter forliket, nærmere bestemt i 2006 og 2007, var andelen private barnehager på 57 prosent. Andelen private barnehager har aldri vært under 53 prosent etter 2003.

Den største endringen innenfor private barnehager etter barnehageforliket gjaldt organiseringen av disse barnehagene på eiersiden. Registreringen av eierforhold har endret seg noe fra 2003 til 2021, men likefullt viser tallene at andel private barnehager eid av aksjeselskaper økte fra 11 prosent i 2003 til 52 prosent i 2021. Til sammenligning gikk andel private barnehager eid av enkeltpersonforetak fra 30 prosent i 2003 til 9 prosent i 2021. 

Flere barnehager etter forliksåret innebærer at det også ble flere barn i barnehagene. Allerede i 2004 økte tallet på barn i barnehage med 4 prosent. Høyest økning i antall barn i barnehage var i 2006 da tallet økte med 6 prosent sammenlignet med året før. Redusert foreldrebetaling førte til en vesentlig økning i etterspørselen etter heltids barnehageplasser, og denne effekten var større enn forventet (St.prp. nr. 1 2005-2006). Derfor hadde regjeringen allerede året før ment at det er mest realistisk å anta at full dekning ikke vil bli oppnådd før i 2006 (St.prp. nr. 1 2004-2005).

Selv om det var flest private barnehager etter 2003 gikk likevel flest barn i offentlige barnehager, bortsett fra 2018 og 2020 da fordelingen var 50/50 mellom offentlige og private barnehager.

Figur 3. Antall barn 1-5 år i barnehage, etter eierforhold. 2003-2021.

Ser vi på barnehagedekningen i årene før og etter forliket, viser det seg at i 1993 – ti år før forliket – var dekningsgraden for barn 1-5 år på 47 prosent. Denne andelen var på 69 prosent ved utgangen av 2003 og 90 prosent ved utgangen av 2013, ti år etter forliket. Dette innebærer at dekningsgraden økte med 22 prosentpoeng i perioden 1993-2003 og 21 prosentpoeng i perioden 2003-2013 (Camilla Stabell, 2017).

Lovfestet rett til barnehageplass førte til økt dekningsgrad for 1-2 åringer

Som nevnt innledningsvis, var full barnehagedekning et av de viktigste målene med barnehageforliket i 2003. Etter noen år med utbygging av nye barnehageplasser, ble den lovfestede retten til barnehageplass vedtatt av Stortinget i 2008 og gjeldende fra januar 2009. Ved utgangen av 2009 hadde allerede de fleste barn i alderen 1-2 år og 3-5 år barnehageplass. Dekningsgraden for disse to aldersgruppene var på henholdsvis 77 og 96 prosent i 2008. I det første året med lovfestet rett til barnehageplass økte dekningsgraden for barn 1-2 år med 2 prosentpoeng, mens dekningsgraden for barn 3-5 år var det samme i 2009 som i 2008. Det vil si at lovfestet rett til barnehageplass hadde først og fremst betydning for 1-2 åringer, og denne aldersgruppen sto for den totale økningen i dekningsgraden blant barn 1-5 år.  

Figur 4. Barn i barnehage. Dekningsgrad. 2003-2021

Barn i alderen 3-5 år ble ofte prioritert fremfor barn i aldersgruppen 1-2 år ved opptak til barnehagene. Med lovfestet rett til barnehageplass økte dekningsgraden for barn 1-2 år sakte, men sikkert. Ved utgangen av 2008, året før Stortinget vedtok retten til barnehageplass, var 75 prosent av 1-2 åringer i barnehage. Ved utgangen av 2021 gikk hele 87 prosent av 1-2 åringer i barnehage, en økning på 12 prosentpoeng fra 2008.  

Nedgang i tallet på barnehager og barnehagebarn i de siste årene

Selv om antall barn i barnehage og dekningsgrad økte etter at det ble lovfestet rett til barnehageplass, var det ikke ensbetydende med økt antall barnehager. Etter barnehageforliket i 2003, nådde tallet på barnehager toppen i 2008 da det var 6 705 barnehager i Norge. Siden da har tallet på barnehager gått ned fra år til år. Ved utgangen av 2021 var det 5 525 barnehager, 1 150 færre barnehager sammenlignet med 2008. Av disse var 472 offentlige og 678 private barnehager. Nedgangen var størst i de siste årene. Bare i perioden 2016-2021 var det 455 færre barnehager, 165 offentlige og 290 private (jf. figur 2).

Som vi ser av figur 3 økte antall barn i barnehage etter barnehageforliket. I 2013 var det om lag 285 000 barn i alderen 1-5 år i barnehage, men etter 2013 har det vært nedgang hvert år, og ved utgangen av 2021 var tallet redusert til 265 500 barn. Mens økningen i antall barn i offentlige barnehager nådde toppen i 2012, fortsatte tallet på barn i private barnehager å øke helt frem til 2017.

En viktig grunn til nedgangen i antall barn i barnehage er færre barn i hvert årskull (færre fødsler) de siste årene (SSB, 2021). Hvordan behovet for barnehageplasser eventuelt vil endre seg i fremtiden, kommer vi tilbake til.

Geografiske forskjeller

Til å begynne med var barnehager et «storbyfenomen». Det var mange små kommuner og tettsteder som ikke hadde en eneste barnehage. I det første året med barnehageloven (1975) lå fire av ti barnehager i Oslo og Akershus (SSB, 1977). Med sine 234 barnehager, rommet Oslo alene 26 prosent av alle barnehagene i landet. Offentlige barnehager utgjorde 63 prosent, mens private barnehager sto for 37 prosent av barnehagene i Oslo. Til sammen gikk om lag 8 700 barn under 7 år i barnehage i Oslo i 1975. Dette tilsvarte 242 per 1 000 barn i den aktuelle aldersgruppen, en dekningsgrad på 24 prosent. Til sammenligning var det bare 28 per 1 000 barn i barnehage i Aust-Agder, en dekningsgrad på 3 prosent.

Som vi var inne på innledningsvis økte tallet på barnehager etter barnehageforliket i 2003. Nærmere analyser viser imidlertid at dette varierte noe etter kommunestørrelse.

Figur 5. Antall barnehager, etter kommunestørrelse. 2003-2021

Mens tallet på barnehager i kommuner med 10 000 innbyggere eller flere økte mest, gikk tallet på barnehager i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere ned, fra nær 1 900 barnehager i 2003 til nær 1 600 barnehager i 2013. Nedgangen fortsatte også i årene frem til 2021.

Til tross for denne nedgangen, økte antall barn i barnehage i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere i årene etter forliket.

Figur 6. Antall barn i barnehage, etter kommunestørrelse. 2003-2021

Det var en markert nedgang i antall barn og barnehager i 2020 i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere og tilsvarende oppgang i kommuner med 10 000 innbyggere eller flere. Dette bør ses i sammenheng med kommune-sammenslåing og regionreformen i 2020. Etter denne reformen fikk vi 65 færre kommuner med færre enn 10 000 innbyggere, og tilsvarende 65 flere kommuner med 10 000 eller flere innbyggere.  

I 2003 var det til sammen 55 800 barn i barnehage i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere. Frem til 2012 økte tallet og nådde toppen i 2012 med over 60 500 barn i barnehage. Dette utelukker at nedgangen i antall barnehager skyldtes færre barn i barnehage i disse kommunene, Mens tallet på offentlige, først og fremst statlige og fylkeskommunale, barnehager i disse kommunene gikk ned fra 1 312 i 2003 til 1 226 barnehager i 2007, økte tallet på private barnehager fra 580 til 617 i samme periode.

Endringer i eierforhold, etter geografiske forskjeller   

Ti år før barnehageforliket, i 1993, var et klart flertall av barnehagene i store byer og kommuner med 10 000 innbyggere eller flere eid av private aktører. Derimot utgjorde offentlige barnehager flertallet av barnehagene i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere.

Figur 7. Andel barnehager, etter eierforhold og kommunestørrelse. 1993

Selv om de fleste barnehagene i Oslo og i kommuner med 10 000 innbyggere eller flere var eid av private i 1993, gikk likevel de fleste barna i offentlige barnehager på disse stedene. 58 og 55 prosent av barnehagebarn i henholdsvis Oslo og kommuner med 10 000 innbyggere eller flere gikk i offentlige barnehager. Denne andelen var på hele 71 prosent i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere.

I løpet av ti år frem til forliksåret 2003, gikk andelen offentlige barnehager og barn i offentlige barnehager opp i Oslo, men til gjengjeld gikk disse andelene ned i de andre store byene. Offentlige barnehager hadde størst nedgang på 6 prosentpoeng i kommuner med 10 000 innbyggere eller flere. Samtidig gikk andelen barn i offentlige barnehager ned med 5 prosentpoeng i disse stedene.

Figur 8. Andel barnehager, etter eierforhold og kommunestørrelse. 2003

Ser vi på årene etter barnehageforliket, finner vi at fordelingen mellom offentlige og private barnehager endret seg først og fremst i de store byene utenom Oslo. Andelen kommunale barnehager i de fire store byene økte fra 33 prosent i 2003 til 41 prosent i 2021, en økning tilsvarende 8 prosentpoeng.

Private barnehager utgjorde 54 og 55 prosent av alle barnehagene i Oslo i henholdsvis 2003 og 2021. Forholdet mellom offentlige og private barnehager endret seg heller ikke noe nevneverdig i kommuner både med flere eller færre enn 10 000 innbyggere. I begge kommunegrupperingene økte andelen offentlige barnehager med 2 prosentpoeng. I kommuner med 10 000 innbyggere eller flere økte denne andelen fra 38 i 2013 til 41 i 2021 og i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere økte den fra 68 til 71 prosent.

Figur 9. Andel offentlige barnehager, etter kommunestørrelse. 2003-2021. Prosent

Størst andel barnehagebarn i offentlige barnehager i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere

I forliksåret 2003 gikk 75 prosent av barnehagebarn i offentlige barnehager i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere. I samme år var andelen barnehagebarn i offentlige barnehager i Oslo på 61 prosent. I 2021 var andel barnehagebarn i de førstnevnte kommunene på 70 prosent og i Oslo på 58 prosent.

Barnehagebarn i offentlige barnehager i Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand utgjorde til sammen 46 prosent av alle barn i barnehage i 2003. Denne andelen var på 47 prosent i 2021. Andelen barnehagebarn i offentlige barnehager i disse kommunene til sammen varierte mellom 42 og 49 prosent i perioden 2003-2021. I samme periode gikk andel barnehagebarn i offentlige barnehager i kommuner med 10 000 innbyggere eller flere ned med 6 prosentpoeng, fra 50 i 2003 til 44 prosent i 2021.

Figur 10. Andel barn i offentlige barnehager, etter kommunestørrelse. 2003-2021. Prosent

Trenger vi flere barnehageplasser i fremtiden?

Den generelle utviklingen i barnehagesektoren i de siste årene - uten å ta hensyn til eierforhold og kommunestørrelse - kan oppsummeres i de tre følgende punkter:

  1. Nedgang i antall barnehager
  2. Nedgang i antall barn i barnehager
  3. Økt dekningsgrad, særlig for barn 1-2 år

Nedgangen i antall barnehager begynte allerede i 2009, mens nedgangen i antall barn i barnehage begynte i 2014. Til tross for nedgangen i antall barnehager og barn i barnehager, økte andel 1-5 åringer i barnehage i forhold til antall barn i samme aldersgruppe i befolkningen, fra 89 prosent i 2009 til 90 prosent i 2014 og 93 prosent i 2021.

Ser vi på 1-2 åringer og 3-5 åringer hver for seg, viser det seg at dekningsgraden økte med 10 prosentpoeng (fra 77 til 87 prosent) for barn 1-2 år fra 2009 til 2021. I samme periode økte dekningsgraden for barn 3-5 år med kun 1 prosentpoeng, fra 96 prosent i 2009 til 97 prosent i 2021.

Bare de siste fem årene (2017-2021) har dekningsgraden for barn 1-5 år økt med 2,1 prosentpoeng. Denne økningen skyldes først og fremst det faktum at dekningsgrad for barn 1-2 år økte med 4,5 prosentpoeng i denne perioden, fra 82,5 i 2017 til 87,0 i 2021.

Et viktig mål med barnehageforliket var full barnehagedekning. En kan trygt si at dette målet er nådd. Men hva nå? Vil nedgangen i antall barnehager og barnehagebarn fortsette? Trenger vi færre/flere barnehager og barnehageplasser i fremtiden? For å finne svar på disse og lignende spørsmål, tar vi utgangspunkt i SSBs framskrevne tall etter for barn 1-5 år i befolkningen. I dette alternativet tas hensyn til middels nasjonal vekst for fruktbarhet, levealder, innenlandske flyttinger og netto innvandring.

Hvis vi legger dekningsgraden for barn i ulike aldersgrupper i 2021 til grunn, vil det tilsvare 283 800 barn 1-5 år i barnehage i 2040, det vil si kun 13 200 flere enn dagens. Med utgangspunkt i utviklingen de siste årene, vil dekningsgraden for barn 1-2 år, og dermed dekningsgraden for barn 1-5 år øke også i årene som kommer. Dersom dekningsgraden for barn 1-2 år øker med samme tempo som i de siste fem årene og når toppen, er det selvsagt behov for flere barnehageplasser.

Figur 11. Framskrevne tall for barn 1-5 år i barnehager. 2022-2040x
Figur 11. Framskrevne tall for barn 1-5 år i barnehager 2022-2040. Les mer om innholdet i tekstbeskrivelse og kilde under figuren

Figuren viser framskriving av antall barn 1-5 år i barnehage for årene 2022-2040 og forutsetter samme dekningsgrad som i 2021, som var 93,4 prosent.

Kilde: Nasjonale befolkningsframskrivinger, statistikkbanktabell 13599, Statistisk sentralbyrå

Forutsetningen om dekningsgrad i årene fremover, som det står i avsnittet over, er dekningsgraden for barn i ulike aldersgrupper i 2021. Hvis SSBs framskriving etter alternativet MMMM slår til, ser det ut som behovet for barnehageplasser vil være lavere enn dagens behov frem til og med 2030. Dette forventes å påvirke antall barnehager. SSBs framskriving viser at behovet for barnehageplasser vil øke igjen og være høyere enn dagens behov på 2030-tallet før det går litt ned igjen i 2040.

Skulle en tatt utgangspunkt i alternativet lav nasjonal vekst for fruktbarhet, levealder, innenlandske flyttinger og netto innvandring (LLLL), ville behovet for antall plasser i 2040 vært redusert med over 79 000 barnehageplasser. Derimot vil behovet øke med 53 000 barnehageplasser hvis alternativet høy nasjonal vekst for fruktbarhet, levealder, innenlandske flyttinger og netto innvandring (HHHH) slår til (SSB, Statistikkbanken - tabell 13599).

Innrapportering for barnehager (BASIL – barnehage-statistikk-innrapporteringsløsning):

Årsmelding, skjema og veiledning fra barnehagene (udir.no).

Referanseliste

Benum, Edgeir (2015): Kvinnerevolusjon i utdanning og arbeid, https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1930-kvinnerevolusjon-i-utdanning-og-arbeid.html

Innst. S. nr. 250 (2002-2003): Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om barnehagetilbud til alle - økonomi, mangfold og valgfrihet, https://www.stortinget.no/Global/pdf/Innstillinger/Stortinget/2002-2003/inns-200203-250.pdf

St.meld. nr. 24 (2002-2003): Innstilling fra fa,ilie-, kultur- og administrasjonskomiteen om barnehagetilbud til alle – økonomi, mangfold og valgfrihet, https://www.stortinget.no/Global/pdf/Innstillinger/Stortinget/2002-2003/inns-200203-250.pdf

Grude, Tora (1987): Det begynte med barneasylene i «Fra Asyl til barnehage» Elisabeth R. Tømmerbakke og Per M. Olssen (red.)   https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080200088?page=0

Jonassen, Trine (2015): Fra oppbevaring til pedagogikk, https://www.barnehage.no/barnehageloven-dmmh-pedagogikk/fra-oppbevaring-til-pedagogikk/106546

SSB (1978): Barneomsorg 1976, Statistikk sentralbyrå i serien «Norges offisielle statistikk». https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_a843.pdf

SSB (1988): Barnehager og fritidshjem 1987, Statistikk sentralbyrå i serien «Norges offisielle statistikk» https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_b804.pdf

SSB (2021): Nok en gang rekordlav fruktbarhet, https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/fodte/artikler/nok-en-gang-rekordlav-fruktbarhet

SSB (2022): Økt fruktbarhet for første gang på 12 år, https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/fodte/artikler/okt-fruktbarhet-for-forste-gang-pa-12-ar

NOU 2020:13 (2020): Private aktører i velferdsstaten, https://www.regjeringen.no/contentassets/92c603f025264ef4a83390b51dd2ec2f/no/pdfs/nou202020200013000dddpdfs.pdf

Moafi, Hossein og Elin S. Bjørkli (2011): Barnefamiliers tilsynsordninger, høsten 2010, https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/rapp_201134/rapp_201134.pdf

Private Barnehagenes Landsforbund (2022): Barnehagereformen – hvordan ble den til, https://www.pbl.no/barnehagereformen/

Stabell, Camilla (2017): Barnehagedekning før og nå, Statistikk sentralbyrå. https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/barnehagedekning-for-og-na

St.meld. nr. 24 (2002-2003): Barnehagetilbud til alle – økonomi, mangfold og valgfrihet, https://www.stortinget.no/Global/pdf/Innstillinger/Stortinget/2002-2003/inns-200203-250.pdf

St.prp. nr. 1 (2005–2006): For budsjettåret 2006, Utgiftskapittel: 800-868, 2530, Inntekstkapittel: 3830, 3854, 3855, 3859. Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/3f253af04cb6426c8e76b22e756431fa/nn-no/pdfs/stp200520060001ufddddpdfs.pdf

St.prp. nr. 1 (2004–2005): For budsjettåret 2005, Utgiftskapittel: 0800-0868, 2530, Inntekstkapittel: 3830, 3854, 3855, 3859. Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/66e94cd13199495fac9fd9ad6fc38629/no/pdfs/stp200420050001bfddddpdfs.pdf

¹ Rettet fra Kristiansund til Kristiansand 28. oktober 2022 kl. 09:04.

Oppdragsgiver: Kunnskapsdepartementet