Endringer i statistikken om boforhold

Statistisk sentralbyrå har revidert den registerbaserte statistikken om boforhold for perioden 2015-2025. Revisjonen innebærer en ny metode for å klassifisere boligeierskap, tydeligere synliggjøring av usikkerhet i statistikken og en justering av målet for trangboddhet. 

Revisjonen påvirker særlig nivået på boligeierskap. De nye tallene gir i snitt 100 000 færre husholdninger som eier bolig årlig. 72,6 prosent av husholdninger eide bolig i 2025 etter revisjon, der den tidligere statistikken viste 76,5 prosent. Mens den tidligere statistikken viste en nedgang i andelen husholdninger som eier boligen de bor i, fra 77,5 prosent i 2015 til 76,5 prosent i 2025, viser den reviderte statistikken en flatere utvikling med en svak økning fra 72,3 prosent til 72,6 prosent i samme periode. Etter revisjonen samsvarer den registerbaserte boforholdsstatistikken bedre med annen offisiell statistikk om boligeierskap.  

Den registerbaserte statistikken om boforhold gir den mest komplette statistiske oversikten over koblingen mellom husholdninger og boliger i Norge. Statistikken belyser forskjeller i boforhold i ulike deler av befolkningen, blant annet boligeierskap, trangboddhet og hva slags bygningstyper vi bor i. En sentral årsak til opprettelsen av statistikken var å presentere statistikk på et detaljert geografisk nivå og gi muligheter for å lage statistikk om boforhold for flere grupper i befolkningen enn man kan dersom man bruker utvalgsundersøkelser.  

Boforholdsregisteret har vært i drift i over ti år. I perioden har vi sett flere muligheter for forbedring. Blant annet har Boforholdsregisteret gjennomgående vist flere boligeiere enn det vi finner i annen statistikk om boligeierskap, som inntekt- og formue for husholdninger og Levekårsundersøkelsen EU-SILC. I tillegg har det vært manglende samsvar i eierstatus for enkelte personer mellom Boforholdsregisteret og inntekts- og formuesstatistikken. 

I 2026 så vi nærmere denne problemstillingen i notatet «Boforholdsregisteret: Dokumentasjon og revisjon av eierstatus-variabel». Notatet presenterte en forbedret metode for å kartlegge hvor mange personer som eier bolig basert på informasjon fra administrative registre. Det er denne metodeendringen som er hovedårsaken til revisjonen av tidsserien (2015–2025). Revisjonen omfatter imidlertid også andre forbedringer av statistikken og består av tre hovedendringer: 

• En ny metode for klassifisering av eierstatus
• Bedre synliggjøring av usikkerhet gjennom utvidet bruk av kategorien «uoppgitt» 
• En justering av definisjonen av trangboddhet

Hva er endret i statistikken?

Opplysningene i Boforholdsregisteret er hentet fra administrative registre. Registerdataene vi bruker er i hovedsak de samme som Statistisk sentralbyrå bruker i annen statistikk. Vi kobler sammen informasjon fra SSBs husholdningsstatistikk og boligstatistikk ved hjelp av adresseopplysninger i Boforholdsregisteret. Siden Boforholdsregisteret bygger utelukkende på andre administrative registre, medfølger også usikkerhet i datakvaliteten fra disse kildene.

Hovedårsaken til at vi har overestimert antallet boligeiere, er at vi har beregnet eierstatus til det vi kaller «statistisk koblede husholdninger» i Boforholdsregisteret (se faktaboks nedenfor). Dette er husholdninger som er koblet til en annen bolig enn de er folkeregistrert i. Disse utgjør omtrent ti prosent av alle husholdninger. 

Tidligere analyser viser at statistisk koblede husholdninger skiller seg systematisk fra husholdninger som kobles direkte til boligen de er folkeregistrert bosatt i (SSB Notater 2026/17). I hovedsak tilhører statistisk koblede husholdninger oftere kategorien aleneboende, særlig unge under 30 år og studenter, innvandrere, og husholdninger med lav inntekt. Gruppen er overrepresentert i større bykommuner og i områder med høy mobilitet og mange leieforhold. Det er særlig for disse gruppene at revisjonen vil synliggjøre usikkerheten i statistikken. I tillegg er et resultat av revisjonen at særlig disse gruppene får en større andel leietakere.

Hvordan endres klassifiseringen av eierstatus?

Datagrunnlaget vi bruker for å avgjøre om en husholdning eier eller leier en bolig kombinerer informasjon fra matrikkelen, Skatteetatens eiendomsregister (SERG) og Folkeregisteret. Vi bruker SERG for å identifisere personlig eierskap i borettslag og boligaksjeselskap, fordi eierskapet er registrert på selskap eller organisasjon i matrikkelen. Vi bruker også SERG i tilfeller der skatteyter er en annen enn tinglyst eier og tinglyst eier ikke er registrert bosatt i boligen. Datagrunnlaget er en fulltelling av alle personer som er registrert som eier av boligen de bor i ifølge Folkeregisteret.

Frem til nå har vi kun brukt denne datakilden for å tildele eierstatus for husholdninger som er koblet til boligen på sin folkeregistrerte adresse (direkte koblede husholdninger). Husholdninger som har fått tildelt en bolig gjennom statistisk kobling i registeret (statistisk koblede husholdninger) har til nå fått beregnet verdi for eierstatus basert på andre husholdninger med samme kjennetegn (husholdningstype, antall personer, alderssammensetning, bygningstype og geografisk område). På mikronivå innebar dette at mange statistisk koblede husholdninger ble klassifisert som eiere selv om de ikke var oppført med eierskap til bolig i administrative registre, og omvendt. Siden statistisk koblede husholdninger utgjør hele 10 prosent av populasjonen og skiller seg systematisk andre husholdninger med hensyn til inntekt og demografiske kjennetegn, ble det i denne revisjonen vurdert at det ikke er hensiktsmessig å beregne informasjon om eierstatus for denne gruppen.

Revisjonen innebærer å bruke registerinformasjon om eierskap fra Matrikkelen, SERG og personlig skattemelding for alle husholdninger. Denne metoden testet vi i notatet «Boforholdsregisteret: Dokumentasjon og revisjon av eierstatus-variabel» (2026), hvor vi sammenlignet resultatet opp mot andre registerkilder for å sikre god kvalitet før det ble gjennomført en revisjon. I dette prosjektet har også SSBs seksjon for eiendoms-, areal- og primærnæringsstatistikk gjennomgått og kvalitetssikret selve datagrunnlaget som kombinerer informasjon om eierskap fra Matrikkelen og SERG. Vi har også innført et strengere adressepresisjonskrav enn tidligere.

Beslutningen om en husholdning i Boforholdsregisteret eier boligen de bor i, skjer nå i følgende rekkefølge:

1. Personen treffer på både fødselsnummer og full adresse (inkludert bruksenhetsnummer) i eierskapsfilen basert på Matrikkelen og SERG
2. Personen treffer på fødselsnummer og full adresse (eksl. bruksenhetsnummer) i eierskapsfilen basert på Matrikkelen og SERG
3. Personen har registrert verdi på primærbolig i sin personlige skattemelding (ikke i grunnlagsfilen for eierskap)

Hvis minst en person i husholdningen i Boforholdsregisteret oppfyller ett av disse tre kravene blir husholdningen klassifisert som eier av boligen de bor i (se figur 1).

Majoriteten (95 prosent) av eierhusholdningene i Boforholdsregisteret har fått tildelt status som eier basert på at de er oppført som eier av den spesifikke bruksenheten i administrative register (1). Videre er fire prosent oppført som eier av en ulik bruksenhet på samme adresse. Dette kan skyldes blant annet feilkobling i Boforholdsregisteret, eller feilregistrering i Folkeregisteret eller Matrikkelen (2). Og ca. en prosent av eierhusholdningene har ikke treff i Matrikkelen/SERG, men står oppført med verdi på primærbolig i sin personlige skattemelding (3).

En sentral grunn til at vi ikke kun benytter data om ligningsverdi på primærbolig fra personlig skattemelding er at en del personer som er faktiske eiere av boligen de bor i ikke har ligningsverdi for primærbolig. For eksempel våningshus på gårdsbruk eller landbrukseiendommer regnes ikke som primærbolig i skattesammenheng.

Bedre synliggjøring av usikkerhet knyttet til statistisk koblede husholdninger

Selv om koblingsmetoden i Boforholdsregisteret (beskrevet under «Statistisk koblede husholdninger») medfører noe usikkerhet, gir den en nær full dekning av både befolkningen og boligmassen. Vi vil imidlertid tydeliggjøre usikkerheten i den offisielle statistikken ved å utvide bruken av kategorien «uoppgitt» for statistisk koblede husholdninger.

Statistisk koblede husholdninger beholder informasjon om boligen dersom den: 

1. Har samme adresse som husholdningen er folkeregistrert på (full adresse, eksl. bruksenhetsnummer), eller 
2. ligger i samme grunnkrets og har samme bygningstype som husholdningen var folkeregistrert i. 

For husholdninger som ikke oppfyller minst ett av disse kriteriene settes informasjon om bygningstype, byggeår, tilgang til heis og trangboddhet til «uoppgitt». Dette gjelder omtrent 70 000 til 80 000 husholdninger – tre prosent av husholdninger – årlig. Å bruke «uoppgitt» i større grad innebærer et bevisst valg om å prioritere metodisk åpenhet i boforholdsstatistikken, fremfor fullstendig samsvar mellom boforholds-, husholdnings- og boligstatistikken.

I tillegg gjør vi enkelte justeringer for å håndtere mulige feil i boligopplysningene. For noen boliger er forskjellen mellom antall rom og areal så stor at det kan tyde på en feilregistrering i matrikkelen. For at slike tilfeller ikke skal påvirke trangboddhetsmålet, bruker vi kun opplysninger om boligens arealAreal av primærrom i boligen (P-rom). P-areal er areal innenfor omsluttende vegger, i henhold til Norsk standard NS 3940 Areal og volumberegninger av bygninger, for rom som brukes til kort eller langt opphold (P-rom). I P-rom inkluderes blant annet: Stue, soverom, toalett, entré/vindfang, kjøkken, gang, kjeller- og loftstue, arbeidsrom, trimrom, og andre oppholdsrom som brukes til boligformål. Etter 2024 har det kommet nye arealbegreper, og p-areal beregnes basert på boligens bruksareal for nye boliger.Lukk ved vurdering av trangboddhet, mens antall rom settes til «uoppgitt» ved store avvik. Som følge av økt bruk av kategorien «uoppgitt» på disse kjennetegnene ved boligen er det også flere som får uoppgitt på målet for trangboddhet.

Se vedleggstabell 1 nederst i artikkelen for oversikt over antall husholdninger med uoppgitt informasjon før og etter revisjonen. Revisjonen innebærer imidlertid ikke bare en tydeligere håndtering av usikkerhet. Vi gjør også enkelte justeringer i selve definisjonen av trangboddhet for å sikre at målet fungerer mer konsistent på tvers av ulike husholdningstyper.

Trangboddhetsmålet tar nå bedre hensyn til husholdningens sammensetning

I den tidligere definisjonen ble en husholdning regnet som trangbodd dersom antall rom i boligen var lavere enn antall personer i husholdningen, eller en person bodde alene på ett rom, og boligens areal var mindre enn 25 kvadratmeter per person.

I den reviderte definisjonen beregner vi romkravet ut fra husholdningens sammensetning. Husholdningen skal ha tilgang til ett felles oppholdsrom og tilstrekkelig med soverom. Dette innebærer at vi beregner rombehovet som ett felles oppholdsrom pluss ett soverom per person, eller ett soverom per par. En husholdning regnes som trangbodd dersom:

1. Antall rom i boligen er lavere enn husholdningens beregnede rombehov, og
2. boligens areal er under 25 kvadratmeter per person.

Dersom opplysninger om antall rom eller areal mangler, regner vi husholdningen som trangbodd dersom minst én av de to betingelsene er oppfylt.

Endringen innebærer at romkravet blir uendret for husholdninger som består av ett par, og for personer som bor alene, mens det stiller krav til flere rom for husholdninger uten par. En mor og en datter vil for eksempel trenge tre rom for å ikke bli regnet som trangbodd, mens tre venner som bor sammen vil trenge fire rom. Målet stiller dermed et mer konsistent krav til tilgang på både soverom og oppholdsrom på tvers av husholdningstyper.

Hvordan påvirker revisjonen statistikken om boligeierskap?

De fleste av endringene beskrevet over påvirker statistikken om boforhold i begrenset grad. Endringen i klassifisering av eierstatus har derimot en mer vesentlig effekt på nivået og utviklingen i boligeierskap. I de følgende avsnittene ser vi nærmere på hvordan revisjonen påvirker resultatene og hvilke konsekvenser den har for vår forståelse av utviklingen i boligeierskap over tid.

Etter revisjonen viser statistikken et lavere husholdninger som eier boligen de bor i sammenlignet med før revisjonen. De nye tallene gir i snitt 100 000 færre husholdninger som eier bolig årlig. Dette tilsvarer i snitt 165 000 personer årlig i perioden statistikken dekker, fra 2015 til 2025. Figur 2 og 3 viser forskjellen i antall husholdninger og personer som eier boligen de bor i før og etter revisjon.

Som diskutert tidligere i artikkelen revideres eierstatus i hovedsak for husholdninger med usikker kobling til bolig. Det store flertall beholder sin opprinnelige eierstatus.

Bedre samsvar med annen offisiell statistikk om boligeierskap

Selv om antallet boligeiere øker gjennom hele perioden både før og etter revisjonen, endres utviklingen i andelen boligeiere når det tas hensyn til befolkningsveksten. Den tidligere statistikken viste en nedgang i andelen husholdninger som eide boligen de bor i fra 77,5 prosent i 2015 til 76,5 prosent i 2025. Den reviderte statistikken viser en flatere, men positiv utvikling, fra 72,3 prosent eierhusholdninger i 2015 til 72,6 prosent eierhusholdninger i 2025 (figur 4).

Etter revisjonen samsvarer den registerbaserte boforholdsstatistikken bedre med annen offisiell statistikk om boligeierskap. SSBs Inntekt- og formuesstatistikk viser at det har vært en tilsvarende økning i andel husholdninger med registrert verdi på primærbolig fra 68,5 prosent i 2015 til 68,9 prosent i 2024 (Statistikkbanktabell 10315). Som nevnt, regnes ikke våningshus på gårdsbruk eller annen landbrukseiendom som primærbolig, og statistikken vil derfor ligge noe lavere. Etter revisjonen ligger andelen boligeiere i Boforholdsregisteret omtrent på samme nivå som SSBs statistikk om boforhold fra Levekårsundersøkelsen EU-SILC i hele perioden 2015-2025 (Statistikkbanktabell 14067). Disse statistikkene bygger på ulike datakilder (ulike register og spørreundersøkelser) og har andre husholdningsdefinisjoner som vil skape sine forskjeller.

For befolkningen som helhet er dette i stor grad en korrigering av nivået på boligeierskap, men det er noen grupper det gir større utslag for enn andre. Disse ser vi nærmere på nedenfor.

Revisjonen påvirker statistikken i hele landet

Den registerbaserte boforholdsstatistikken publiseres også på lavere geografisk nivå, og revisjonen fører til endrede tall for boligeierskap i alle fylker, kommuner og bydeler.

Vi har valgt å publisere de reviderte tallene for 2015-2025 med dagens geografiske inndelinger Gjeldende for den nyeste publiserte årgangen, per 1.1.2025. Standard for fylkesinndeling 2025, Standard for kommuneinndeling 2025 og Standard for bydelsinndeling 2020Lukk for å gjøre det enklere å analysere utviklingen over tid. Det er en lavere andel husholdninger som eier boligen sin i alle fylker etter statistikkrevisjonen, men i de fleste fylker er utviklingen over tid relativt lik som før. Vedleggstabell 2 viser andel husholdninger som eier bolig etter fylke, før og etter revisjonen.

Fylkene som får størst endring i utviklingen over tid er Oslo, Agder, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Finnmark. Tidligere viste statistikken at andelen husholdninger som eier bolig i disse fylkene, hadde gått ned i perioden 2015-2025, mens den reviderte statistikken viser at eierandelen enten har holdt seg på samme nivå, eller økt over tid.

Oslo fylke endrer seg mest, der statistikken tidligere viste en nedgang i andelen husholdninger som eide boligen de bor i, fra 70,1 prosent i 2015 til 69,3 prosent i 2025. Den reviderte statistikken viser derimot en positiv utvikling, fra 64,1 prosent eierhusholdninger i 2015 til 66,2 prosent eierhusholdninger i 2025. Men nivået er også lavere.

Ser vi på kommuner er det spesielt kommuner med større byer som får størst nedgang i boligeierskap som følge av revisjonen (Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand). Dette er fordi det er flere statistisk koblede husholdninger i byene, som er gruppen vi har revidert eierstatus for. Statistisk kobling forekommer oftere i store bykommuner, særlig i Oslo, der det er høy grad av tilflytting, utleie og sammensatte boforhold. Slike områder kjennetegnes av høyere mobilitet, flere leieforhold og mer utbredt bruk av kollektiv og delte boliger, noe som gjør direkte kobling mellom husholdning og bolig mer krevende.

Hvilke grupper påvirkes mest av revisjonen?

Tidligere analyser av Boforholdsregisteret har vist at statistisk kobling oftest forekommer for husholdninger med lav inntekt, aleneboende, særlig for unge, studenter og innvandrere (SSB Notat 2022/6 og SSB Notat 2026/17). Siden det er statistisk koblede husholdninger som endrer metode for å fastsette eierstatus i revisjonen, får disse gruppene også mest utslag.

Lavinntektsgrupper

Andelen som eier bolig, justeres betydelig ned blant husholdninger med lav inntekt, husholdninger som mottar bostøtte eller sosialhjelp og trygdemottakere under 67 år. Revisjonen endrer ikke bildet av utviklingen over tid for disse gruppene, som alle har hatt en nedgang i andel boligeiere i perioden 2015 til 2025 både før og etter revisjonen. Se vedleggstabell 3 for detaljerte tall om boligeierskap etter inntektsgruppe for hele perioden.

Figur 5 viser inntektsgruppene som får størst endring i andel husholdninger som eier bolig etter revisjonen. I 2025 justeres andel lavinntektshusholdninger (EU60) som eier bolig ned fra 37,6 prosent til 25,8 prosent. Det er en betydelig mindre andel lavinntektshusholdninger som eier bolig enn statistikken har vist til nå. Tilsvarende blir det mindre andel boligeiere blant husholdninger i laveste inntektskvartilHusholdningene er klassifisert i fire like store grupper etter ekvivalensinntekt.Lukk.

Det er også færre husholdninger som mottar bostøtte som eier bolig etter revisjonen. I 2025 justeres andelen boligeiere i denne gruppen ned fra 29,4 prosent, til 17,5 prosent. For husholdninger som mottar sosialhjelp justeres andelene boligeiere ned fra 31,4 prosent til 18,1 prosent i 2025. Til slutt får trygdemottakere under 67 år justert ned andel boligeiere fra 58,7 prosent til 51,3 prosent i 2025.

En mer presis klassifisering av eierstatus har viktige konsekvenser for analyser av vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette gir et bedre grunnlag for analyser av boutgifter, økonomisk sårbarhet og boligpolitiske målgrupper, og reduserer risikoen for å undervurdere omfanget av boligrelatert utsatthet i befolkningen.

Husholdningstyper

Overordnet sett ser det heller ikke ut til at revisjonen påvirker utviklingen i boligeierskap over tid for de ulike husholdningstypene, altså om andelen boligeiere har økt, sunket eller ligget på samme nivå siden 2015. Husholdningstypene som får justert andelen boligeiere mest ned er aleneboende, mor/far med små barn, mor/far med store barn og flerfamiliehusholdninger uten barn. Se vedleggstabell 3 for andel husholdninger som eier bolig i alle husholdningstyper, før og etter revisjonen.

Figur 6 viser husholdningstypene som får størst endring i andel husholdninger som eier bolig etter revisjonen. Tidligere statistikk viste en liten økning i andel aleneboende som eier bolig fra 63,4 prosent i 2015 til 63,6 prosent i 2025, mens den reviderte statistikken viser en sterkere økning; fra 55,2 prosent i 2015 til 57,4 prosent i 2025. Andelen boligeiere i denne gruppen er samtidig betydelig lavere i den reviderte statistikken. I denne gruppen er det i snitt 62 000 færre husholdninger som eier bolig hvert år sammenlignet med før revidering.

Husholdningstypen med størst prosentvis endring er mor/far som bor alene med små barn (yngste barn 0-5 år) med en nedgang i andelen som eier bolig på om lag 14 prosent som følge av revisjonen, her endres også utviklingen over tid. Før revisjonen fant vi en økning i boligeierskap for denne husholdningstypen i perioden 2015-2025 (fra 49,6 prosent til 52,6 prosent), mens økningen er enda større etter revisjonen; fra 40,6 prosent eiere til 46,1 prosent i samme periode etter revisjon. Mor/far som bor alene med større barn får også justert ned andel boligeiere fra 70,5 prosent, til 66,2 prosent som følge av revisjonen.

Aldersgrupper

Når vi sammenligner utviklingen i boligeierskap over tid blant ulike aldersgrupper er det personer i alderen 20-29 år og 30-39 år som påvirkes mest av revisjonen. Før revisjonen fant vi en nedgang i boligeierskap for aldersgruppen 20-29 år i perioden 2015-2025 (fra 63,1 til 60,1 prosent). Etter revisjon finner vi imidlertid en svak økning fra 56,5 prosent i 2015 til 56,7 prosent i 2025. Vi fant også en nedgang i boligeierskap i aldersgruppen 30-39 år før revisjonen (fra 78,3 prosent til 77,1 prosent), mens den reviderte statistikken viser at andelen boligeiere i gruppen har økt svakt fra 72,5 prosent boligeiere i 2015 til 72,8 prosent i 2025. Figur 7 viser at det er en lavere andel personer som eier bolig i alle aldersgrupper i 2025, men det er størst endring i de yngste aldersgruppene.

Innvandrere og øvrig befolkning

Utviklingen over tid i boligeierskap blant innvandrereInnvandrere er definert som personer som selv har innvandret til Norge, og som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.Lukk går i samme retning som tidligere statistikk har vist. Som følge av revisjonen blir imidlertid gapet i andel som eier sin egen bolig større mellom innvandrere og den øvrige befolkningen.

Tidligere statistikk viste en økning i boligeierskap blant innvandrere med bakgrunn fra EU/EFTA etc. Norden utenom Norge, EU/EFTA, Storbritannia, USA, Canada, Australia, New ZealandLukk fra 58,7 prosent i 2015 til 63 prosent i 2025. Den reviderte statistikken viser et lavere nivå, men en sterkere økning; fra 41,7 prosent i 2015 til 51,2 prosent i 2025. Andelen boligeiere i denne gruppen er betydelig lavere i den reviderte statistikken.

For innvandrere med bakgrunn fra Asia/Afrika etc.Europa utenom EU/EFTA og Storbritannia, Afrika, Asia, Amerika utenom USA og Canada, Oseania utenom Australia og NZ, polare områderLukk er også andelen boligeiere betydelig lavere i den reviderte statistikken. Tidligere viste statistikken en nedgang fra 59,7 prosent i 2015 til 55,2 prosent i 2025, mens den reviderte statistikken viser en nedgang fra 48,8 prosent boligeiere i 2015 til 45,3 prosent i 2025. 

Etter revisjonen er eierandelen blant innvandrere fra EU/EFTA etc. 34 prosentpoeng lavere enn for den øvrige befolkningen, og for innvandrere fra Asia, Afrika etc. ligger eierandelen 40 prosentpoeng lavere enn for den øvrige befolkningen. Forskjellen mellom innvandrergruppene og den øvrige befolkning har økt med omtrent 10 prosentpoeng som følge av revisjonen (se figur 8).

Flere langtidsleietakere etter revisjon

Antallet langtidsleietakere er et sentralt mål for utviklingen i det norske leiemarkedet. Det finnes ikke en entydig definisjon, men i tidligere leveranser til Kommunal- og distriktsdepartementet har Statistisk sentralbyrå definert en langtidsleietaker som at personen er oppført som leietaker i år, og i tillegg leide minst 4 av de 5 foregående årene. 

Figur 9 viser antall langtidsleietakere før og etter revisjonen. Endringen skyldes i stor grad at statistisk koblede husholdninger tidligere fikk beregnet ulik eierstatus fra år til år, selv om de i realiteten har leid hele perioden. Dette har store konsekvenser for analyser av eierstatus der man benytter Boforholdsregisteret til å følge de samme personene over tid.

Hva forteller den nye statistikken oss?

Selv om revisjonen fører til endringer i boligeierskap er hovedbildet nokså likt som tidligere.

Det har vært en svak økning i boligeierskap de siste 10 årene

Majoriteten av norske husholdninger eier boligen sin, og i 2025 var 72,7 prosent av befolkningen registrert som eier av boligen de bor i. Siden 2015 har eierandelen økt med 0,4 prosentpoeng. Det tilsvarer omtrent 230 000 flere eierhusholdninger på 10 år. I samme periode har det blitt 73 000 flere husholdninger som leier.

Økningen har skjedd først og fremst for selveiere, som har økt fra 58,8 prosent av befolkningen til 59,2 prosent i 2025, mens leieandelen har falt tilsvarende fra 27,7 til 27,3 prosent i samme periode. Andelen som er andelseiere i borettslag har vært på 13,5 prosent i denne perioden.

Vi finner den største økningen i eierandel i fylkene Oslo, Troms, Vestland og Trøndelag, som i utgangspunktet hadde lavest andel boligeiere i 2015. Det har vært størst nedgang i andel eierhusholdninger i fylkene Akershus og Østfold i samme periode (Figur 10).

Det er høyest andel boligeiere blant husholdninger med barn, bortsett fra enslige forsørgere. Husholdningstypene med høyest andel boligeiere er husholdninger med voksne barn og par med store barn (6-17 år), hvor omtrent 90 prosent eier boligen de bor i. Dette er en indikasjon på sammenhengen mellom bolig- og familieetablering. Deretter følger par uten hjemmeboende barn (86 prosent) og par med små barn (84 prosent). Blant enslige forsørgere og aleneboende er eierandelene generelt lave, og aller lavest er de blant de enslige forsørgerne med de minste barna. Samtidig har eierandelen i begge gruppene økt siden 2015. 

Når man etablerer seg som boligeier er det flere forhold som spiller inn, ikke minst hvilken livsfase man er i, og om man har inntekter som gjør det mulig å kjøpe egen bolig. Når vi sammenligner husholdninger etter inntektsnivå er det en klar økning i eierandeler etter hvert som vi beveger oss opp i inntektsklassene. I 2025 eier 36,6 prosent av husholdningene i laveste inntektskvartilDeler alle husholdninger inn i fire like store deler etter ekvivalensinntekt.Lukkboligen de bor i, mot 93,9 prosent av husholdningene i høyeste inntektskvartil (figur 12).

Hva kjennetegner leietakere?

Det er vanlig og forventet at unge leier bolig mens de etablerer seg. Mange flytter mye i studietiden og har generelt lavere inntekt og mindre oppsparte midler enn den eldre befolkningen. Det er også flere som ønsker å leie bolig fordi det gir mer fleksibilitet, knyttet til for eksempel til det å studere eller jobbe i en ny by, eller usikkerhet rundt hvor man vil etablere seg på sikt.

714 000 husholdninger, eller 1 170 000 personer, leier boligen de bor i per 1.1.2025.

• Det er flest leietakere i store bykommuner; 192 000 i Oslo, 71 600 i Bergen, 56 600 i Trondheim.
• Nesten halvparten av personene som leier bolig er i alderen 20-39 år (500 000 personer).
• Innvandrere er overrepresentert blant leietakerne. 41 prosent av de som leier bolig har innvandrerbakgrunn (480 000 personer).
• Husholdninger som leier bolig, har ofte lav inntekt. I 2025 befinner 58 prosent av leiehusholdninger seg i laveste innektskvartilNår husholdningene er klassifisert i fire like store grupper etter ekvivalensinntekt, er grensen for det laveste kvartilet 356 241 kr i samlet disponibel ekvivalensinntekt i 2025.Lukk, og 24 prosent er i andre innektskvartilNår husholdningene er klassifisert i fire like store grupper etter ekvivalensinntekt, er grensen for det andre kvartilet 483 680 kr i samlet disponibel ekvivalensinntekt i 2025.Lukk. Det betyr at 82 prosent av leiehusholdninger har en samlet ekvivalensinntekt på under 480 680 kr i året.  
• Husholdninger som leier bolig består oftest kun av en person (63 prosent), og 13 prosent består av kun ett par. 15 prosent av husholdningene som leier bolig har ett eller flere barn.

Over halvparten (55 prosent) av personer som leier bolig er langtidsleietakere. I 2025 var det 645 000 langtidsleietakere i Norge.

Hva kjennetegner langtidsleietakerne?

• Det er flest langtidsleietakere i store bykommuner; 104 000 i Oslo, 36 000 i Bergen, 24 700 i Trondheim.
• Det er flest langtidsleietakere i alderen 50-66 år (126 000 personer)
• Mange av langtidsleietakerne har innvandrerbakgrunn (244 000 personer). '
• I 2025 befant 50 prosent av langtidsleietakerne seg i laveste inntektskvartil, og 30 prosent i andre inntektskvartil. Det betyr at 80 prosent av langtidsleietakerne bor i en husholdning som har en samlet disponibel ekvivalensinntekt på under 480 680 kr i 2025.

Vedleggstabeller

Oppdragsgiver: Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD).