Kino er et svært utbredt kulturtilbud i Norge og en viktig arena for å oppleve kultur i felleskap (regjeringen.no). Det er derfor et kulturpolitisk mål å tilrettelegge for kinobruk i befolkningen (regjeringen.no).
I 2025 gikk 62 prosent av oss på kino minst én gang, en liten økning fra 58 prosent i 1991. Til tross for dette har antallet årlige kinobesøk per person gått fra omtrent fire til to ganger i samme periode, en halvering i antall besøk.
Hvem er det som går mest på kino? Hvilken betydning har alder, utdanning og bosted for bruk av kino? Hvordan har dette utviklet seg over tid? I denne artikkelen vil vi se på kinobesøk i den norske befolkningen fra 1991 til 2025 og besvare disse spørsmålene.
Datagrunnlaget bygger på resultater fra spørreundersøkelsene Mediebruksundersøkelsen og Kulturbruksundersøkelsen, som SSB presenterer i rapportene Norsk mediebarometer og Norsk kulturbarometer. SSB har publisert Mediebruksundersøkelsen årlig siden 1991, med unntak av året 1993. I 2022 ble bruk kino tatt ut av mediebruksundersøkelsen og blir presentert i Norsk Kulturbarometer. Norsk mediebarometer publiseres hvert år. Norsk kulturbarometer publiseres derimot hvert andre år. På grunn av dette inneholder denne artikkelen ikke informasjon om kinobruk i årene 1993, 2022 og 2024. Mediebruksundersøkelsen 2025 og kulturbruksundersøkelsen 2023 har ingen øvre aldersgrense. Fra og med 2022 består utvalgene av personer i alderen 9 år og eldre. Tidligere årganger har undersøkelsen vært begrenset til respondenter i alderen 9-79 år. Dette kan ha litt påvirkning på sammenlignbarhet over tid. Resultatene for utdanning viser høyeste fullførte utdanning blant personer fra alderen 16 år og oppover. Flere av de yngre personene i datagrunnlaget er trolig fortsatt under utdanning og vil oppnå et høyere utdanningsnivå senere i livet. Dette kan muligvis påvirke resultatene for kinobesøk blant de med kun utdanning fra grunn- og videregåendeskole.
Over halve Norge har vært på kino minst én gang i året
I et gjennomsnittsår gikk omtrent 66 prosent av befolkningen på kino minst én gang. Det er likevel noen forskjeller over tid.
I 1991 var 58 prosent av befolkningen på kino minst én gang i året. Fram til 2019 økte denne andelen gradvis, til den nådde en topp i 2018 hvor 76 prosent av befolkningen hadde vært innom en kino. Året med færrest besøkende var i 2021 med 42 prosent, som følge av stengte kinoer og restriksjoner under pandemien. I 2025 hadde denne andelen steget til 62 prosent. Altså har ikke andelen av befolkningen som går på kino nådd samme nivå som før pandemien, men nivået i dag ligger likevel høyere enn på 90-tallet.
Kinobesøkene blir færre
Selv om andelen besøkende har økt siden 1991, ser vi ikke samme utvikling i mengden kinobesøk i løpet av et år. Figur 2 viser antall kinobesøk i den norske befolkningen fra 1991 til 2025. I 1991 besøkte gjennomsnittspersonen norske kinoer omtrent 4,3 ganger. Dette tilsvarer litt mer enn ett kinobesøk hvert kvartal. Rekordåret var i 2001 hvor gjennomsnittspersonen gikk på kino 4,5 ganger. Siden dette har gjennomsnittlig antall kinobesøk gradvis sunket. I perioden 2010 til 2025 har antallet sunket med 1,6 besøk i året — fra 3,5 til 1,9 besøk. For hele perioden var det mer enn en halvering i årlige kinobesøk, en reduksjon på 2,4 besøk i året.
Videre var 2021 året med færrest besøk, som en følge av pandemien. Da var befolkningen i gjennomsnitt kun én gang på kino i løpet av et år.
De fleste unge går på kino, men antallet besøk har rast
Frem til nå har vi sett på resultater for hele befolkningen, men er det forskjeller mellom ulike aldersgrupper? I gjennomsnitt hadde 90 prosent av de mellom 16 og 24 år vært på kino minst én gang i løpet av et år. Tilsvarende resultater for de mellom 9 og 15 år var 87 prosent. Det er i de eldste aldersgruppene at andelen som hadde vært på kino er minst.
Samtidig er det noen forskjeller over tid. De to yngste aldersgruppene hadde en stabil andel besøkende i hele perioden, med unntak av pandemiårene. Blant de to eldste ser vi en økning. Eksempelvis hadde 10 prosent av alle 67–79-åringer vært på kino minst én gang i 1991, og denne andelen økte til 47 prosent i 2025.
Hvis vi beveger oss videre fra andel som har besøkt kino minst én gang til antall kinobesøk i de ulike aldersgruppene endrer bildet seg en del. Som vist i figur 3 har de yngste aldersgruppene hatt en stabil høy andel som besøker norske kinoer i hele perioden. I figur 4 ser vi derimot at antall besøk i disse gruppene har blitt sterkt redusert over tid. I aldersgruppen 16 – 24 var gjennomsnittlig besøk på omtrent 12,2 ganger i 1991, litt mer enn én gang i måneden. I 2010 hadde dette sunket til 6,6 besøk i året, og i 2025 har dette blitt ytterligere halvert. Totalt var det en reduksjon blant 16 – 24 åringer på omtrent 9 årlige besøk siden starten av undersøkelsesperioden.
Blant de to nest eldste aldersgruppene observeres ikke lignende trend, her ser vi heller stabilitet og en svak økning. I starten av perioden besøkte personer mellom 45 og 66 år norske kinoer i gjennomsnitt 1,3 ganger i året, mens dette antallet hadde økt til 1,6 i 2025. Blant de nest eldste er økningen sterkere, hvor aldersgruppen 67 – 79 år besøkte kino i gjennomsnitt 0,2 ganger i 1991 og 1,4 i 2025.
Gjennomgående viser resultatene i figur 4 at det har blitt mindre forskjeller mellom gruppene over tid. Dette skyldes i hovedsak at 16 – 24 åringer går markant sjeldnere på kino sammenlignet med tidligere. Årsakene bak dette er sammensatte, men som vist i Norsk Mediebarometer 2025 har tid brukt på videomedier økt markant siden 2014. Videre hadde 90 prosent av befolkningen tilgang til abonnement på én eller flere strømmetjenester i 2025. Det er derfor trolig at økningen i disse digitale tilbudene har bidratt til å redusere bruken og betydningen av kino i perioden.
Kinobesøk er mest utbredt blant de med høy utdanning
I gjennomsnitt hadde personer med lang universitets/høgskoleutdanning en andel på 79 prosent i hele perioden. Blant de med kun ungdomsskoleutdanning var tilsvarende andel på 50 prosent.
Den største målte andelen i perioden var 2008 hvor ni av ti i gruppen med lang universitets/høgskoleutdanning gikk på kino minst én gang året. Den laveste målte andelen i perioden var 1992 hvor 30 prosent av de med grunnskoleutdanning gjorde det samme. Med tiden har andelen i denne gruppen gradvis økt, og i 2015 passerte gruppen med grunnskoleutdanning de med videregåendeutdanning. I alt har de med grunnskoleutdanning hatt en økning på 18 prosentpoeng fra 1992 til 2025.
Utdanning har mindre å si for antall kinobesøk
Antall kinobesøk generelt har gått ned over tid. Historisk sett er det de med universitetsutdanning som har besøkt kino mest, selv om forskjellene mellom gruppene har blitt mindre med årene. Antall årlige besøk blant de med universitetsutdannelse synker gradvis, fra 7,6 i 1991 til 2,1 i 2025 blant de med kort universitets/høgskoleutdanning. I 2014 ble de med høyere utdanning for første gang passert av de med grunnskoleutdanning.
I 1991 var forskjellen mellom gruppen med lavest og høyest antall årlige besøk på 5 kinobesøk i året, mens i 2025 var forskjellen på kun 0,8 besøk. Dette skyldes i hovedsak at personer med høy utdanning har redusert antall årlige kinobesøk, mens reduksjonen ikke er like kraftig i de øvrige utdanningsgruppene. Resultatene viser dermed at det ikke er like store forskjeller mellom de ulike utdanningsgruppene i 2025 som i 1991.
Bosted og inntekt har betydning for kinobesøk
Hvis du bor i byen er det større sannsynlighet for at du går på kino. I gjennomsnitt går personer fra tettbygde strøk 1,5 ganger på kino i året, mens de som bor i de mest tettbygde strøkene er på kino 2,2 ganger. Videre ser vi at andelen personer som drar på kino minst én gang i året øker i takt med husholdningsinntekt.
Antall kinobesøk varierer derimot litt mer mellom gruppene med ulike husholdningsinntekter. Likevel er den generelle tendensen at de med høy husholdningsinntekt besøker kinoene flere ganger enn de med lavere husholdningsinntekt.
Når det gjelder kjønn, viser figurene at det er flere kinogjengere blant kvinner enn menn, samtidig som mennene som går på kino gjør dette oftere enn kvinnene. Det er imidlertid ikke snakk om betydelige forskjeller mellom kjønnene.
