Mange drømmer om å flytte inn i en flunkende ny enebolig. Fordelene ved å velge å bygge seg et nytt hus er flere; huset kan tilpasses dine og familiens behov, standarden på boligen vil følge dagens krav og det er ingen behov for oppussing eller vedlikehold i den nærmeste framtiden.
Men: Tallene forteller oss at færre bygger enebolig nå enn før. I 2024 ble det bygget 4 635 eneboliger, mens tallet var 12 036 i 1990. Eneboliger utgjør en betydelig mindre andel av nye boliger nå enn for bare få tiår tilbake. Samtidig har eneboligene blitt mer nøkkelferdige. 40 prosent av boligkjøpere utførte noe eget arbeid i byggeprosessen i 2020, mens nesten alle, 95 prosent, gjorde noe av arbeidet selv i 1990.
I denne artikkelen ser vi nærmere på eneboligene som er bygd i Norge gjennom de siste tiårene. Vi kaster også et blikk lenger bakover i tid, til tiden da det skjedde vesentlige endringer i samfunnet med sentralisering, mindre husholdninger og et boligmarked i endring.
Hva har skjedd med husdrømmen gjennom de siste 50 årene?
- Overlever den sentralisering og mindre husholdninger?
- Flytter den til landsbygda?
- Har den blitt mer nøkkelferdig?
- Har energibruken blitt «grønnere»?
- Når flyttet badet inn?
I 1990 begynte Statistisk sentralbyrå (SSB) å publisere «Prisindeks for ny enebolig». Indeksen måler prisutvikling for nye eneboliger. Denne var SSBs første prisindeks for boligmarkedet som måler pris for forbruker. I denne undersøkelsen ble det hentet opplysninger fra Matrikkelen, og spørreskjema sendt ut til byggherren. I skjemaet var det spørsmål om pris og andre opplysninger om boligen. Undersøkelsen ble gjennomført til og med 2020. Etter 2020 hentes data bare fra matrikkelen og grunnboken. Matrikkelen er et elektronisk register som inneholder opplysninger om grunneiendommer og adresser i Norge. Grunnboken er et offentlig register, som viser tinglyste rettigheter og forpliktelser i eiendom og inneholder prisopplysninger, både boligens salgspris og tomteverdi. Materialet fra skjemaundersøkelsen fra før 2020 gir i tillegg til prisutvikling også muligheter for et innblikk i andre utviklingstrekk over en periode på 30 år. Dette datagrunnlaget suppleres med nyere data fra byggearealstatistikken og noen eldre. I 1968 innhentet SSB opplysninger om alle typer nybygde boliger (PDF), og i 1976 om nybygde eneboliger (PDF). Dermed kan vi se på noen utviklingstrekk over en tidsperiode på mer enn 50 år.
Den største investeringen i livet
Boligen vår er hjemmet vårt. Vi tilbringer mye tid i og ved hjemmet vårt, i gjennomsnitt 15 timer og 27 minutter om dagen, målt ved SSB sin siste tidsbruksundersøkelse.
Bolig er for de fleste av oss den største investeringen i livet. Boligen utgjør en stor del av formuen vår og er samtidig den største utgiftsposten vår. Vi sparer i bolig – gjennom verdistigning, realinvesteringer og avdrag på huslån. Andelen husholdninger som eier egen bolig er høy i Norge, nærmere bestemt 76 prosent viser tall fra statistikk om boforhold.
Boligmarkedet – Fra statlig og regulert til privat og tilpasset
Boligmarkedet i Norge har vært gjennom store endringer. Etter krigen var det stor mangel på boliger, og boligmarkedet var i stor grad regulert av staten. Det var en målsetting «å skaffe gode og tilstrekkelig rommelige boliger for alle» (felleserklæringen 1945:5, Sørvoll, 2011b). I 1946 ble Den Norske Stats Husbank opprettet for å finansiere bygging av boliger for folk flest (Sørvoll, 2021). Gunstige lånebetingelser ble gitt, samtidig som krav til pris, standard, størrelse og utforming. På landsbygda satset man på selveide eneboliger og kooperativt felleseie i byene. Fram til 70-tallet var målsettingen å «sørge for at enhver familie og enhver enslig skal kunne disponere en høvelig bolig innenfor en utgiftsramme som står i et rimelig forhold til inntektene» (Om boligspørsmål, 1972).
Boligmarkedet ble liberalisert og deregulert på 1980-tallet. Prisene på boliger økte markant før det ble et krakk i boligmarkedet i årene fra 1988, med en markant nedgang i boligprisene til bankkrisen på starten av 1990-tallet var over. Boligprisene har økt siden 1993, med en midlertidig nedgang under finanskrisen mellom 2007 og 2009.
På begynnelsen av 2000-tallet utviklet boligpolitikken seg i retning av en mer sosial boligpolitikk omtalt som «den boligsosiale vendingen» (Sørvoll, 2011a). Da la man mer vekt på boligkvalitet, universell utforming, miljø og energibruk.
1,3 millioner eneboliger
Det er om lag 2,7 millioner boliger i Norge. Eneboliger utgjør litt under halvparten av disse, 48 prosent, men de huser litt over halvparten av oss, 54 prosent.
Nær 90 prosent av de som bor i enebolig eier boligen sin selv.
Bygging av leiligheter mer vanlig etter 1990
På begynnelsen av 1990-tallet ble det bygget færre nye boliger enn i tiårene før. Boligbyggingen tok seg opp igjen på 2000-tallet, med en ny nedgang under finanskrisen i 2008-2009. Etter denne nedturen tok byggingen av nye boliger seg opp igjen, før det igjen har vært en nedgang i nybygging de siste årene.
Mange av eneboligene ble bygget etter 2. verdenskrig og fram til 1990-tallet. Antall nybygde eneboliger har gått nedover i årene etter dette, og det har i større grad blitt bygget blokkleiligheter.
Husdrømmen blir sjeldnere
I 2024 ble 4 635 eneboliger fullført. Dette utgjør 19 prosent av alle fullførte boliger. Andelen eneboliger av nybygg har vært relativt stabil, rundt 20 prosent, siden 2018.
Tidligere var andelen eneboliger betydelig høyere. I 1988 ble 18 382 nye eneboliger fullført, og de utgjorde tilnærmet 70 prosent av alle boliger som ble fullført det året. I 1968 ble om lag 16 000 nye eneboliger tatt i bruk (PDF), og de utgjorde i underkant av 50 prosent av de nye boligene. I 1990 ble 12 036 eneboliger fullført, og på 90-tallet lå andelen eneboliger i gjennomsnitt på rundt 50 prosent.
I løpet av de siste 35 årene har det altså blitt mindre vanlig å å bygge ny enebolig, og både antallet og andelen har gått ned. I samme periode har det vært en betydelig økning i andelen som bor i tettbygde strøk. I 2024 bodde 83 prosent av oss i tettbygde strøk, i 1990 var det samme tallet 70 prosent ifølge Statistikk om tettsteders befolkning og areal.
Mindre husholdninger over tid kan også ha bidratt til at en mindre andel velger å bygge ny enebolig. I 1990 var det i gjennomsnitt 2,4 personer i en husholdning, mens det i 2024 var 2,1 personer, i følge tall fra Statistikk om Familier og husholdninger. Går vi tilbake til 1960-tallet, var det i gjennomsnitt 3,3 personer i en husholdning.
Det bygges færrest eneboliger i Trøndelag og flest på Østlandet
Det har vært en betraktelig nedgang i antall nye eneboliger som bygges i alle landsdeler. Det fullføres flest eneboliger på folkerike Østlandet og færrest i Trøndelag og Nord-Norge. Dette er et mønster som holder seg jevnt gjennom hele perioden fra 1983 til 2024.
Nye eneboliger blir større
I 2020 var en nybygd enebolig i gjennomsnitt 204 kvadratmeter i bruksareal. I 1990 var eneboligene 10 kvadratmeter mindre. På begynnelsen av 90-tallet ble boligene mindre fram mot 1994, da de var 165 kvadratmeter i gjennomsnitt. I årene etter dette har eneboligene blitt gradvis større, og tallene etter 2020 ser ut til å holde seg på samme nivå.
I 2020 ble det bygget aller størst på Vestlandet og i Agder og Rogaland, med et gjennomsnittsareal på 215 kvadratmeter. Nordlendingene var mye mer nøkterne, der bygget man i gjennomsnitt boliger på 183 kvadratmeter. Dette mønsteret har holdt seg noenlunde stabilt gjennom perioden fra 1990 til 2020.
Mer nøkkelferdige hus nå
Det er lang tradisjon for å gjøre en del av arbeidet selv når man bygger ny enebolig i Norge. Å sette opp grunnmuren selv har vært vanlig rundt om i landet. Å gjøre noe av arbeidet selv har flere fordeler. Det er god økonomi – en kan redusere kostnadene, det kan telle med som egenkapital og det kan gjøre at man føler mer tilknytning til det nye huset sitt.
Utviklingen de siste tiårene har gått i retning av at man ikke gjør arbeid selv, som for eksempel å sette opp grunnmuren. Nå bygges det altså en større andel mer eller mindre nøkkelferdige boliger enn før.
I 1990 gjorde 95 prosent noe av arbeidet selv i prosessen med å bygge sin nye bolig. En stor andel på 74 prosent gjorde noe av arbeidet med å sette opp grunnmuren. Det var også ganske så vanlig å gjøre noe av tomtearbeidet selv, og 56 prosent gjorde noe av dette arbeidet selv. Hele 90 prosent gjorde en del av arbeidet med maling, tapetsering og tilsvarende selv. Snekkerarbeid var det noen færre som utførte selv i 1990, 37 prosent.
I 2020 hadde dette bildet endret seg totalt. I løpet av perioden 1990 til 2020 falt andelen som gjorde noe av arbeidet i byggeprosessen selv jevnt og trutt, ned til 40 prosent, altså fra nesten alle til under halvparten av husbyggerne. Ganske så få gjorde eget arbeid på grunnmuren i 2020, bare om lag 16 prosent. Det var heller ikke så mange som gjorde noe arbeid med tomta selv, om lag 20 prosent. Det er fortsatt 28 prosent som gjør en del av arbeidet med maling, tapetsering og lignende selv, men det er en betydelig nedgang fra 90 prosent som gjorde dette i 1990. Det var også en nedgang i andelen som gjorde eget snekkerarbeid. I 2020 var denne andelen 23 prosent. I hele perioden siden årtusenskiftet har andelen ligget under 30 prosent.
Allerede i 1990 var 85 til 90 prosent av eneboligene som ble bygd kataloghus (Sørby, 1992). Og mye tyder altså på at vi velger mer og mer nøkkelferdige hus når vi bygger nytt. De byggtekniske kravene har blitt mye strengere de siste tiårene. Nye tekniske forskrifter ble innført i 1997, og har blitt oppdatert flere ganger senere (TEK10 og TEK17). Dette kan ha ført til at det har blitt vanskeligere å gjøre arbeid i byggeprosessen selv.
Nordlendingene mest nevenyttige
I 1990 var det liten forskjell i de ulike landsdelene på eget arbeid i byggeprosessen, alle lå nærmere 95 prosent. I alle landsdeler har andelen som har gjort eget arbeid i byggeprosessen gått ned i perioden fra 1990 til 2020. Særlig stor nedgang har det vært i Oslo og Akershus, der det i 2020 kun var 2 av 10 som gjør noe eget arbeid i prosessen. Nord-Norge hadde størst andel som gjør eget arbeid når de bygger hus, litt over halvparten, 58,5 prosent gjorde noe selv i 2020. I de andre landsdelene har det også vært nedgang i egeninnsatsen, der andelene i 2020 lå mellom 38 og 47 prosent.
Grønnere tider
I 2020 var strøm hovedenergikilde i 83 prosent av de nye eneboligene. Det har vært en jevn økning siden 2007. Da hadde 66 prosent av eneboligene som ble bygd, strøm som hovedenergikilde. Mesteparten av energibruken vår gikk til oppvarming, hele 67 prosent i følge NVE (nve.no).
I 1960-årene var det kun 35 prosent av totalt energibruk i boligene som kom fra strøm. I 2023 hadde andelen strøm steget til 83 prosent av det totale energiforbruket viser tall fra Energibalansen.
Varmepumpeanlegg med borehull i grunnen som hovedenergikilde var på sitt høyeste med 17 prosent i 2012, mens det i årene fra 2016 lå rundt 10 prosent. Bare rundt 1,5 prosent av nybygde eneboliger har fjernvarme som hovedenergikilde i årene 2013–2020.
Fjernvarme er damp eller varmt vann som transporteres gjennom isolerte rør til forbrukerne, og fjernvarme benyttes bl.a. til oppvarming og varmt tappevann. Varmen kan produseres ved blant annet avfallsforbrenning, spillvarme, flis, kull, gass, olje, elektrisitet og varmepumper.
Utviklingen mot fossilfrie energikilder i eneboliger følger den generelle utviklingen for energibruk i bygninger (nve.no). Fyringsolje, kull, koks og torv sto for rundt 40 prosent av energiforbruket i husholdningene på 1960- og 1970-tallet. Det er forventet at strøm vil utgjøre en enda større del av energibruken i årene framover.
Det er ingen tvil om at energikildene har endret seg til å bli mer miljøvennlig i eneboliger som bygges i dag. En rekke tiltak er iverksatt for å bidra til dette. Fra 2020 var det helt slutt med fossile oppvarmingskilder. Da ble det forbudt med oljefyring (Lovdata, 2020). Myndighetene har også gitt ulike tilskudd for energieffektive og miljøvennlige alternativer til oppvarming gjennom Enova (enova.no).
Vedfyring brukes fortsatt både til oppvarming og for hygge. 75 prosent av eneboliger som ble ferdigstilt i 2020 hadde peis eller peisovn i huset. I 2013 var det rundt 80 prosent av nybygde boliger som hadde det samme.
Eget bad blir vanlig
Lenge før baderommet flyttet inn i hjemmene våre hadde badstua funksjon som et bad (Christensen, 1995). Badstua har lange tradisjoner her i Norge. Allerede før vikingtid finnes det spor etter svettebad. Vikingene tok med seg byggeskikker og badstukultur østfra, og badstua ble viktig for kroppsvask og avkobling (Lerhol et al., 2021).
I løpet av 60- og 70-tallet ble det dårlige kår for den sosiale badstua – det ble mer og mer vanlig med baderom med dusj og badekar hjemme. Andelen boliger med bad økte fra 45 prosent i 1960 til 65 prosent i 1970 og til 82 prosent i 1980 (PDF). I undersøkelsen om bygging av nye eneboliger ferdigstilt i 1976 (PDF) var det ingen eneboliger som ble bygd uten bad, og de fleste ble bygd med ett bad - 78 prosent.
Badstua trender – men ikke hjemme
En ny badstubølge har skylt inn over Norge de siste årene. Det har blitt satt opp et mylder av badstuer ute i naturen, og en ny badstukultur har vokst fram. Hjemme har den derimot mistet interessen. I 2020 var det i underkant av 3 prosent av nybygde eneboliger som hadde badstue. Det var på samme nivå som ved inngangen til 70- tallet (PDF).
På begynnelsen av 90-tallet var det litt bedre kår for hjemme-badstua, og i 1990 var det nær 9 prosent av nybygde eneboliger som hadde badstue. I årene etter ble det mindre og mindre populært med badstue hjemme igjen. Gjennom 90-tallet lå andelen i gjennomsnitt på mellom 6 og 7 prosent, og på 2000-tallet var den litt lavere. I årene fra 2011 til 2020 har andelen som bygger huset sitt med badstue vært ganske lav og ligget stabilt mellom 2,5 og 3 prosent. Badstua har altså prøvd, men ikke fått til å etablere seg hjemme hos oss når vi bygger ny enebolig. Når badstua nå trender, er det i en annen form enn hjemme-badstua. Det har dukket opp nye trendy badstuer over hele landet. Badstua er nå imidlertid en sosial møteplass, gjerne med naturopplevelser inkludert – der du kan stupe rett ut i sjøen eller skogstjernet. Kanskje vorspielet tas i en av by-badstuene. Det er lite som tyder på at badstua kommer hjem igjen med det første. Badstuer nå har fokus på helse, velvære, naturopplevelser og er gjerne en sosial møteplass.
Hjemmebadstua er mest populær i nord
Nord-Norge er den landsdelen der det har vært mest populært med badstue hjemme gjennom hele perioden fra 1990 fram til 2020. I 2020 var det riktignok kun 5 prosent av de nye eneboligene som hadde badstue i nord, men har fortsatt den høyeste andelen blant landsdelene. Finnmarkingene har vært spesielt glade i å ha badstue hjemme, hvor hele 30 prosent av alle nye eneboliger hadde badstue i 1989 (PDF). I 2020 var andelen redusert til 15 prosent, men i tiårsperioden fra 2011 til 2020 lå den i gjennomsnitt på over 20 prosent.
Referanser
Bøeng, A. C. (2022). Varmepumper reduserer utgiftene til strømavhengige nordmenn. SSB analyse, 2022/8. Artikkel. Statistisk Sentralbyrå 2022: Varmepumper reduserer utgiftene til strømavhengige nordmenn
Christensen, A. L. (1995). Den norske byggeskikken: hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Pax
Lovdata (2020). Forskrift om forbud mot bruk av mineralolje til oppvarming av bygninger. Forskrift om forbud mot bruk av mineralolje til oppvarming av bygninger og fossil gass til byggvarm
Espeland, M. (2024). Boligbygging i Norge. Rapporter 2024/39. Rapport. Statistisk Sentralbyrå 2024: Boligbygging i Norge
Gitmark, H. (2019). Det norske hjem: fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt (1.utgave.ed.). Res publica.
Halvorsen, E. (2019). Vi bruker boligen som sparegris. SSB analyse, 2019/34. Artikkel. Statistisk Sentralbyrå 2019: Vi bruker boligen som sparegris
Lerhol, K., Rogn, H. (2021). Badstufolk: norsk badstukultur: veien til gode badstuopplevelser (1.utgave.ed.). Frisk
Lund, N. H., & Kjensli, B. (1979). Bygging av frittliggende eneboliger : kostnader, materialbruk, utrustningsstandard mv. (Vol. 39). Statistiske analyser nr. 39. Statistisk Sentralbyrå 1979: Bygging av frittliggende eneboliger
Om boligspørsmål. (1972). (Vol. nr 76 (1971-72)). Kommunal og arbeidsdepartementet. St.meld. nr. 76 (1971-72). Kommunal og arbeidsdepartementet: Om boligspørsmål
Rønning, E. (2024). Hva bruker vi tiden vår på? Statistisk sentralbyrå. Artikkel. Statistisk Sentralbyrå 2024: Hva bruker vi tiden vår på?
SSB. (1971). Finansiering av nye boliger 1968 (Vol. 15). Statistisk sentralbyrå. Rapport. Statistisk Sentralbyrå 1971: Finansiering av nye boliger 1968
SSB. (1986). Folke- og boligtelling 1980: 4 : Hovudtal frå teljingane i 1960, 1970 og 1980 (Vol. B 588). Statistisk sentralbyrå. Publikasjon. Statistisk Sentralbyrå 1986: Folke- og bustadteljing 1980
Stamsø, M. A. (2012). Hva skjedde med den norske boligpolitikken? Plan, 44(1), 23-27. Artikkel. Plan 2012: Hva skjedde med den norske boligpolitikken?
Sørby, H. (1992). Klar - ferdig - hus : norske ferdighus gjennom tidene (Vol. 1). Ad Notam Gyldendal.
Sørvoll, J. (2011a). NOU 2011 : 15 Rom for alle, trykket vedlegg: Den boligsosiale vendingen. Norsk boligpolitikk fra midten av 1990-tallet i historisk perspektiv. Rapport. Kommunal- og regionaldepartementet 2011: Vedlegg NOU 2011:15 Rom for alle
Sørvoll, J. (2011b). Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010. Rapport. NOVA 2011: Norsk boligpolitikk i forandring 1970–2010
Sørvoll, J. (2021). Husbanken og boligpolitikken 1996-2021. Bok. 2021: Husbanken og boligpolitikken 1996-2021. En jubileumsbok
Wass, K. Å. (1992). Prisindeks for ny enebolig. Rapport. Statistisk Sentralbyrå 1992: Prisindeks for ny enebolig
