Analysene viser en tydelig sammenheng mellom tidlig pensjonsuttak og høyere dødelighet. Personer som tar ut pensjon ved første anledning har gjennomgående 30–35 prosent høyere dødelighet enn de som utsetter uttaket. Dette tyder på betydelig selvseleksjon: individer med svakere helse og lavere forventet levealder velger i større grad tidlig uttak.
Samtidig avdekkes betydelig variasjon mellom grupper. Kvinner og høyt utdannede ser i større grad ut til å tilpasse uttaket til egen helse, mens enkelte manuelle yrker har høy andel tidliguttak uten tilsvarende høy overdødelighet. Dette kan tyde på at noen grupper i mindre grad treffer det som, i et rent finansielt ex post-perspektiv, ville gitt høyest samlet livsløpspensjon.
Videre viser analysene at fleksibelt uttak har gitt en klar velferdsgevinst for personer som dør tidlig, ved at de mottar pensjon de ikke ville fått før reformen. Samtidig innebærer ordningen økt individuell risiko: personer som lever lenger enn forventet og tar ut pensjon tidlig, får varig lavere årlige ytelser.
Hovedbildet er at individene i stor grad responderer på insentivene i pensjonssystemet, men at muligheten til å gjøre dette er skjevt fordelt. Særlig grupper med lav inntekt og svak tilknytning til arbeidsmarkedet har både høyere dødelighet og lavere sannsynlighet for å kvalifisere til tidlig uttak. Dette representerer en utfordring for den fordelingsmessige bærekraften i systemet.