Barnefamilier som leier bolig har høy risiko for å være fattige

I rapporten «Måling av barnefattigdom: Utredning av supplerende fattigdomsmål» har forskere fra SSB utredet hvordan utbredelsen og sammensetningen av fattigdom kan måles. Formålet med rapporten er å utvikle supplerende fattigdomsmål som kan gi et mer helhetlig og dekkende bilde av situasjonen til barn i fattige familier. Rapporten er skrevet på oppdrag for Bufdir.

Basert på data for perioden 2019–2021 viser rapporten at fattige barn er overrepresentert blant barnefamilier som leier bolig. Dette skyldes at mange av leietakerfamiliene har lav inntekt etter skatt, noe som gjør det vanskelig å finansiere et boligkjøp. I tillegg har boligeierne fordeler av egen bolig som innebærer at deres materielle levestandard kan bli undervurdert i sammenlikninger av inntekt etter skatt.

– De empiriske resultatene antyder at det er hensiktsmessig å motvirke fattigdom blant leietakere i utformingen av boligpolitikk, skattepolitikk og overføringer. Vi tar imidlertid forbehold om at denne konklusjonen kan bli modifisert i en periode med høyere rente og inflasjon, sier Audun Langørgen, forsker i Statistisk sentralbyrå.

Boligutvidet inntekt

Statistisk sentralbyrå bruker et mål på vedvarende lavinntekt (se boks) for å identifisere familier og personer som har risiko for å oppleve fattigdom. Indikatoren for vedvarende lavinntekt er basert på inntektsmålet inntekt etter skattInntekt etter skatt inkluderer kontantinntekter som lønn, næringsinntekter, renteinntekter, inntekter fra verdipapirer, samt offentlige kontantoverføringer, med fratrekk for direkte skatter.Lukk, som inkluderer diverse kontantinntekter, men ikke renteutgifter eller boligeiernes fordeler av egen bolig. Rapporten drøfter alternative inntektsmål som kan gi en mer fullstendig beskrivelse av økonomisk velferd.

For å utvikle et supplerende fattigdomsmål benytter forskerne boligutvidet inntekt, som er definert ved:

Boligutvidet inntekt = Inntekt etter skatt + Verdien av boligkonsumet - Rente- og boutgifter

For boligeierne blir det antatt at verdien av boligkonsumet er lik hva det ville koste å leie boligen i leiemarkedet. Nettoverdien av boligkonsumet blir beregnet ved å trekke fra rente- og boutgifter, dvs. renteutgifter og utgifter til vedlikehold og forsikring, kommunal eiendomsskatt og gebyrer.

For de fleste leietakere er det liten forskjell mellom boligutvidet inntekt og inntekt etter skatt, mens boligeiere med lav belåningsgrad typisk har høyere boligutvidet inntekt enn inntekt etter skatt.

Siden boligkonsum utgjør en betydelig komponent av forbruket, er det en vesentlig begrensning at inntekt etter skatt ikke fanger opp forskjeller mellom hushold i renteutgifter, boutgifter og boligkonsum. Ved å inkludere disse komponentene gir boligutvidet inntekt en mer fullstendig beskrivelse av økonomisk velferd.

Leietakere har lavere inntekt, formue og gjeld enn boligeiere

Figur 1.1 på side 13 i rapporten viser histogrammer for andelen personer i barnefamilier som tilhører ulike inntektsgrupper blant henholdsvis boligeiere og leietakere. Det framgår at både gjennomsnittsnivået og spredningen i inntekt etter skatt er betydelig høyere blant boligeiere enn leietakere. Dette mønsteret viser at en relativt stor andel av leietakerne har lav inntekt etter skatt.

Figur 1.1 viser også medianen for finansformue og gjeld i ulike inntektsgrupper blant barnefamilier som er henholdsvis boligeiere og leietakere. Brutto finansformue består hovedsakelig av bankinnskudd, aksjer og verdipapirer, mens netto finansformue er lik brutto finansformue minus gjeld. Figuren viser at hushold med lav inntekt etter skatt typisk har relativt lav finansformue og lite gjeld. Dette gjelder særlig blant leietakere. Blant boligeiere er gjelda økende med inntekt etter skatt. Dette kan ses i sammenheng med at bankene er pålagt krav om at boliglånet maksimalt kan utgjøre 500 prosent av bruttoinntekten.

Resultatene gir en pekepinn på at det først og fremst er boligeiere med middels eller høye inntekter som rammes av renteøkninger. Det er imidlertid betydelig spredning i størrelsen på gjelda blant boligeiere. Dermed kan renteøkningen etter 2021 medføre at flere låntakere vil bli regnet som fattige.

– Det vil være interessant å følge med på utviklingen i andelen fattige blant leietakere og boligeiere i de senere årene med økt inflasjon, økt rentenivå og prisstigning i leiemarkedet for boliger. Da er det relevant å videreutvikle de metodene som vi benytter for å inkludere husholdenes rente- og boutgifter samt verdien av boligkonsumet i målet for økonomisk velferd, sier Langørgen.

Anbefaling av supplerende fattigdomsmål

Rapporten anbefaler to indikatorer som er relevante for å supplere det primære fattigdomsmålet; SSBs indikator for vedvarende lavinntekt. Det ene fattigdomsmålet utelater hushold med høy formue. Det andre fattigdomsmålet er basert på boligutvidet inntekt.

– Ved å utelate hushold med høy formue fra fattigdomsmålet kan man få mer relevant og pålitelig informasjon om hvilke grupper som er overrepresentert, samt hvilke levekårsutfordringer som er vanlig blant de fattige. Dette kan gjøre det lettere å finne fram til effektive tiltak mot fattigdom og utforme målrettete tiltak mot særlig vanskeligstilte grupper, sier Langørgen.

Tabell 1. Andelen fattige barn i henhold til anbefalte primære fattigdomsmål, prosent, 2019-2021

Forskerne benytter medianen i fordelingen av formue til å skille mellom hushold som har henholdsvis høy eller lav formue. Det er en betydelig reduksjon i andelen fattige når hushold med høy formue blir utelatt fra fattigdomsmålet. Tabell 1 viser at andelen fattige barn faller fra 11,2 til 9,5 prosent i perioden 2019–2021. Det vil si at om lag 15 prosent av alle barn med vedvarende lavinntekt tilhører hushold med høy formue. Blant boligeiere er det om lag 25 prosent av barna med vedvarende lavinntekt som tilhører hushold med høy formue.

Rapporten viser at fattige barn er overrepresentert blant leietakerfamilier også når boligutvidet inntekt benyttes som beregningsgrunnlag. Dette skyldes at leietakerne ikke har samme fordel som boligeierne oppnår i den grad verdien av boligkonsumet overstiger rente- og boutgiftene. Tabell 1 viser at over halvparten av barna i leietakerhushold regnes som fattige i henhold til boligutvidet inntekt. Andelen fattige barn i boligeierfamilier er forholdsvis lik for boligutvidet inntekt som for inntekt etter skatt.

I en variant benytter forskerne et inntektsmål som inkluderer kapitalgevinster på boligen og inflasjonsgevinster på gjeld i grunnlaget for fattigdomsmålet. Låntakere har en fordel av økt inflasjon som skyldes at realverdien av gjelda reduseres av inflasjonen. Når inntektsmålet inkluderer gevinster og fordeler av egen bolig blir estimatene for andelen fattige oppjustert blant leietakere og nedjustert blant boligeiere. For perioden 2019–2021 beregner forskerne at 67 prosent av barna i leietakerfamilier er fattige basert på dette inntektsmålet.

– Så lenge realrenta er lav vil inflasjonsgevinster på boliglån langt på vei kunne kompensere for økte renteutgifter. Dessuten vil låntakerne få en økt skattefordel av fradraget for renteutgifter når rentenivået øker. I en situasjon med økt rentenivå og inflasjon kan imidlertid boligeiere med høy belåningsgrad oppleve betalingsproblemer og økonomisk stress, sier Langørgen.