Fattigere barn driver mindre med idrett

Organisert idrett er den vanligste organiserte fritidsaktiviteten blant barn og unge i Norge. 72 prosent i alderen 6 til 15 år sier at de er medlem av et idrettslag. Idretten er dermed en viktig sosial arena for norske barn og unge.

Store forskjeller etter foreldres inntekt

Deltakelsen i idrett varierer likevel tydelig med foreldrenes inntekt. Blant barn i laveste inntektskvartilEn inntektskvartil er en inntektsgruppe som utgjør 25 % av en  populasjon, basert på inntektsnivå. Det vil si at populasjonen deles inn i fire like store grupper: de med lavest inntekt (laveste kvartil), nest lavest (2. kvartil), nest høyest (3. kvartil) og høyest inntekt (høyeste kvartil). For å finne kvartilgrensene deles inntektsfordelingen i befolkningen i fire like store deler. I denne analysen brukes mor og fars samlede inntekt etter skatt per forbruksenhet. Barn med foreldre i første inntektskvartil tilhører en husholdning som er blant de 25 prosent husholdningene med lavest inntekt, andre kvartil tilhører nest laveste 25 prosent av inntektsfordelingen, tredje kvartil tilhører nest høyeste 25 prosent av inntektsfordelingen og fjerde kvartil tilhører høyeste 25 prosent av inntektsfordelingen.Lukk oppgir 59 prosent å være medlem av et idrettslag. Andelen øker med inntekten: 69 prosent i 2. inntektskvartil, 78 prosent i den neste, og 83 prosent blant barn med foreldre i høyeste inntektskvartil. Blant barn med foreldre med lavinntektLavinntekt (målt etter EU60): Personer som tilhører husholdninger med inntekt per forbruksenhet som er lavere enn 60 prosent av medianinntekten i befolkningen. For å kunne sammenligne husholdninger av ulik størrelse og sammensetning justeres husholdningens inntekt ved hjelp av forbruksvekter. Første voksne husholdningsmedlem har vekten 1, andre voksne får vekten 0,5 og barn får vekten 0,3. I denne analysen er barna i utvalget tilskrevet fars inntekt. Det er overlapp mellom lavinntektsgruppen og inntektskvartiler. Av de 3 263 barna i utvalget tilhører 366 lavinntektsfamilier, og 315 av disse barna (86 prosent) er i 1. inntektskvartil.Lukk er medlemsandelen 52 prosent, mens den er 56 prosent blant barn som har foreldre som mottar økonomisk sosialhjelpØkonomisk sosialhjelp er en midlertidig støtte for personer som ikke kan dekke helt nødvendige utgifter selv. Sosialhjelpsmottakere betyr her at en av barnas foreldre har mottatt noe i sosialhjelp i løpet av året. Det er overlapp mellom gruppen som mottar økonomisk sosialhjelp og inntektskvartiler. Av de 3 263 barna i utvalget tilhører 250 familier som mottar sosialhjelp, og 213 av disse barna (85 prosent) er i 1. inntektskvartil. For ytterligere beskrivelse av ordningen, se https://www.nav.no/okonomisk-sosialhjelp.Lukk.

Alt i alt viser tallene en tydelig tendens: jo høyere inntekt foreldrene har, desto større er sannsynligheten for at barna deltar i organisert idrett.

Ser vi nærmere på noen ulike idrettsaktiviteter, finner vi også forskjeller etter foreldrenes inntekt (figur 2). Fotball – den desidert mest populære aktiviteten – er omtrent like populært på tvers av inntektsgrupper. Det er riktignok noe mer utbredt å spille fotball blant barn i laveste (58 prosent) og nest laveste inntektskvartil (57 prosent), sammenliknet med nest høyeste (52 prosent) og høyeste kvartil (53 prosent), men forskjellene er ikke veldig store. Fotball er aller mest utbredt blant barn som har foreldre som mottar økonomisk sosialhjelp (69 prosent) og barn i lavinntektsfamilier (68 prosent). 

For den nest største aktiviteten, håndball, er forskjellene større: Mens 23 prosent av barna med foreldre i høyeste kvartil spiller håndball, gjelder dette bare 14 prosent av barn med foreldre i laveste kvartil og barn med lavinntekt. Aller lavest deltakelse har barn med foreldre som mottar økonomisk sosialhjelp, med 10 prosent. 

Det er uklart hvorfor deltakelsen er jevnere mellom barn fra ulike inntektsklasser i fotball enn i håndball. Det er ingen grunn til å tro at kostnadene til utstyr er betydelig høyere i håndball enn i fotball, slik at det skulle hindre barn fra lavere inntektsklasser i å delta i håndball. Man kunne sett for seg at håndballtilbudet og rekrutteringen var bedre i områder hvor det er større tetthet av familier med høy sosioøkonomisk status, noe som i tur førte til høyere deltakelse, men da burde ulikhetene i deltakelse være begrenset til å være høyere spesielt i 3. og i høyeste kvartil, mens vi finner at deltakelsen er like høy for barn tilhørende i 2. kvartil. En tredje og mer sannsynlig årsak kan være at forskjellene er kulturelt betinget. Det vil si at håndball er knyttet til visse normer, verdier og tradisjoner som gjør at denne aktiviteten har en svakere posisjon blant barn fra lavere inntektsklasser. Deltakelsen kan også henge sammen med tilgang på treningsfasiliteter. Det vil i så fall bety at håndball har mer tilgjengelige hallflater å spille på i områder der mange har høy sosioøkonomisk status, mens fotballbaner generelt er flere og lettere tilgjengelige.

Når det gjelder kampsport, ser vi at dette er en aktivitet som er litt mer populær blant barn i laveste inntektskvartil. Det er nærliggende at også disse deltakelsesratene kan forklares med at kulturelle forhold, som verdier og kjønnsroller. Mange kampsporter har en del fellestrekk med boksing, som er en typisk arbeiderklasseaktivitet. Dette kan forklare at kampsport er noe mer vanlig blant barna med foreldre i de lavere inntektssjiktene. 

Velstående barn driver med flere idrettsaktiviteter

Når vi ser på antall idrettsaktiviteterIdrettsaktiviteter inkluderer fotball, friidrett, langrenn eller skiskyting, allidrett, tennis/squash/badminton, håndball, basketball, volleyball, dans, ishockey/bandy/innebandy, kampsport, orientering, svømming, sportsridning, turn, sykling, klatring. Lukk barn fra ulike inntektsklasser driver med, finner vi at 28 prosent av alle barn ikke driver med noen idrettsaktiviteter i idrettsklubb (figur 3). Andelen er størst i laveste inntektskvartil med 41 prosent. Derfra synker den til 31 prosent i 2. kvartil, 22, i 3. kvartil og 17 prosent i høyeste kvartil. 

Videre ser vi at midtgruppen, altså de som driver med kun én idrettsaktivitet, er omtrent like stor på tvers av foreldrenes inntekt: fra 38 prosent i laveste inntektskvartil til 41-44 prosent i de øvrige kvartilene. Til slutt ser vi at andelen som driver med to eller flere aktiviteter stiger progressivt med foreldres inntekt: fra 21 prosent i 1. inntektskvartil, 29 prosent i 2. kvartil, 34 prosent i 3. kvartil, og størst med 38 prosent i høyeste kvartil. 

Andelen barn uten en idrettsaktivitet er høyest blant barn fra familier med lavinntekt (48 prosent), deretter følger barn fra familier som mottar økonomisk sosialhjelp (44 prosent). Det er også færre som deltar i to eller flere aktiviteter i disse gruppene: kun 20 prosent blant barn fra lavinntektsfamilier og 17 prosent blant barn fra familier som mottar sosialhjelp.

Disse forskjellene i andelen barn som driver med to eller flere aktiviteter er viktig fordi det å drive med flere aktiviteter øker sannsynligheten for å unngå frafall fra organisert idrett ved at man kan «shoppe rundt» og finne aktiviteten man trives aller best med. Dette kan gjøre det lettere for disse barna å finne sin plass i idrettssystemet, noe som sannsynligvis øker sannsynligheten for at de fortsetter med idrett videre inn i ungdomsårene. At en mindre andel barn fra 1. inntektskvartil driver med flere aktiviteter og en større andel i denne gruppen står utenfor idretten, kan handle om betalingsevne. 

Kostnader til idrett er et større problem for familier med lav inntekt

45 prosent av foreldre oppgir kostnader til utstyr og reiser som barriere for deres barns idrettsdeltakelse. Blant foreldre i 1. inntektskvartil er andelen 62 prosent, mens bare 32 prosent av foreldrene i høyeste kvartil mener det samme (figur 4). For barn fra familier som mottar økonomisk sosialhjelp er andelen 66 prosent, mens den er 63 prosent for barn fra familier med lav inntekt. Dette gjør kostnader til den største barrieren mot idrettsdeltakelse, spesielt for familier med dårlig råd. 

25 prosent av foreldrene i laveste kvartil synes også det er krevende å følge opp barns idrettsdeltakelse. Også her er andelen lavere blant foreldre i høyeste kvartil, 15 prosent. Disse forskjellene kan handle om hvilke arbeidstider og hvor mye og når foreldrene har fritid, samt om man har personer i ens sosiale nettverk (familie, venner og andre) som kan hjelpe til, for eksempel med kjøring og henting til og fra trening. At det sosiale nettverket er viktig kommer også frem ved at 20 prosent foreldre i lavinntektsfamilier opplever at barnet mangler andre barn å drive idrett sammen med; blant foreldre i høyeste kvartil svarer bare 11 prosent det samme. Dette reflekterer både at barn med foreldre med høy inntekt har større idrettsdeltakelse, men også at personer med høy sosioøkonomisk status ofte har større sosiale nettverk (Brooks et. al., 2011; Campbell, Marsden & Hurlbert, 1986). Dermed er det mer sannsynlig at barn i disse familiene har venner som allerede deltar i idrett, eller finner andre barn de kan starte sammen med.

Flere med dårlig råd som ønsker å drive mer med idrett 

Barn fra familier i de lavere inntektssjiktene deltar altså mindre i idrett, og kostnader er en hovedårsak. Det er derfor ikke overraskende at det blant barn i laveste inntektskvartil er hele 59 prosent som oppgir at de ønsker å drive mer med idrett enn de gjør i dag, mens andelen i de øvrige inntektskvartilene er mellom 44-53 prosent (figur 5). Blant barn i familier som mottar økonomisk sosialhjelp er andelen 63 og blant barn fra lavinntektsfamilier er andelen 61 prosent. 

Alt i alt indikerer resultatene at en større andel av barna i høyeste inntektskvartil får dekket sine behov for idrett. Sammenliknet med barn i lavinntektsfamilier, og som vist i figur 4, er en av årsakene at foreldre i lavinntektsfamilier finner det mer utfordrende å dekke kostandene som kommer med å la barna ta del i den organiserte idretten. 

Lavere livskvalitet blant økonomisk velstående barn som står utenfor idretten 

Figur 6 viser andel med lav og høy tilfredshet med livetTilfredshet med livet er målt med spørsmålet på en skala fra 1-10, «Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet ditt for tiden?». Barn som har svart 1-5 er kodet til å ha lav tilfredshet med livet, mens de som har svart 8-10 er plassert til å ha høy tilfredshet med livet.Lukk blant barn utenfor organisert idrett, mens figur 7 viser tilfredsheten til barn som driver med idrett. 

Figur 6 viser at blant barn utenfor organisert idrett oppgir 56 prosent av barn fra laveste inntektskvartil høy livstilfredshet, mens 8 prosent har lav tilfredshet. For de øvrige kvartilene ser vi at andelen med høy livskvalitet synker i takt med foreldres inntekt. Blant barn fra høyeste kvartil som ikke driver med idrett oppgir 14 prosent lav tilfredshet med livet og 28 prosent høy tilfredshet. 

Når det kommer til barna som driver med organisert idrett, er bildet annerledes. Det er en større andel barn fra laveste inntektskvartil som oppgir høy tilfredshet med livet – 61 prosent – sammenlignet med de øvrige kvartilene, der andelen ligger mellom 47 og 51 prosent. Andelen med lav tilfredshet er gjennomgående lav, på 6–7 prosent, uavhengig av inntektsnivå (figur 7).

Samlet ser vi at barn som står utenfor idretten generelt har lavere tilfredshet med livet enn barn i samme inntektsgruppe som deltar i idrett. Forskjellen i tilfredshet med livet mellom idrettsaktive og ikke-idrettsaktive barn er størst blant barn i høyeste inntektskvartil, og minst blant barn fra laveste kvartil. 

En mulig forklaring på disse funnene er utenforskap og forestillingen om at «like barn leker best» (McPherson, Smith-Lovin & Cook, 2001). I denne sammenhengen innebærer det at barn ofte søker å knytte bånd med jevnaldrende som har en lignende sosioøkonomisk bakgrunn som dem selv. Vi kan begynne med barna i den høyeste inntektskvartilen. Barn i denne gruppen som av ulike grunner ikke deltar i idrett, kan oppleve et sterkt utenforskap, ettersom figur 1 viser at barn fra denne inntektskvartilen er overrepresentert i organisert idrett. En slik opplevelse kan forsterkes av at idretten fungerer som en viktig sosial statusmarkør blant unge (Seippel & Dalen, 2024).

Tilsvarende kan de små forskjellene i tilfredshet med livet mellom barn som deltar og ikke deltar i idrett i den laveste inntektskvartilen henge sammen med at færre barn fra denne gruppen deltar i organisert idrett. Mange barn med lik økonomisk bakgrunn har dermed venner i en tilsvarende situasjon – de er sammen om utenforskapet, noe som kan ha en beskyttende effekt på livskvaliteten. Samtidig kan dette bidra til at barn med lignende bakgrunn finner andre aktiviteter å gjøre sammen, i stedet for å delta i idrett.

Det er viktig å være oppmerksom på at vi her bruker tverrsnittsdata, og kun ser på korrelasjoner og ikke årsaksforhold. Vi kan derfor ikke konkludere med at å drive med idrett bedrer tilfredsheten; det kan også være at det å ha høy tilfredshet med livet i seg selv er utslagsgivende for at barn melder seg på og blir værende i idretten. Tilfredshet med livet (og barn og unges idrettsdeltakelse) kan dessuten henge sammen med og variere etter mange andre levekårsforhold og bakgrunnsfaktorer som ikke er inkludert i analysen her. 

Vi finner et tydelig mønster også for ensomhet. Barn som deltar i organisert idrett er gjennomgående mindre ensomme enn barn som ikke deltar (figur 8). Dette underbygger forestillingen om idrett som en viktig sosial arena. Videre ser vi at for begge grupper er det variasjoner etter foreldrenes inntektsnivå. Blant barn som ikke driver med idrett, oppgir 5 prosent i laveste inntektskvartil at de er ensomme tre eller flere dager i uken, mens andelen i høyeste kvartil er 11 prosent – altså mer enn dobbelt så stor. Det er også verdt å merke seg at blant barn i 1. inntektskvartil er det kun små forskjeller i ensomhet mellom idrettsaktive barn (6 prosent) og de som ikke driver med idrett (5 prosent). Blant barn med foreldre i 3. og høyeste kvartil er andelen ensomme lavere blant idrettsaktive barn enn blant barn som ikke deltar i organisert idrett. Dette er det samme mønsteret som vi finner for tilfredshet med livet. 

Små forskjeller i evne til å dekke andre levekårsgoder 

Figur 9 viser hvor stor andel av husholdninger med barn under 16 år som har økonomisk evne til å dekke barns goderBarns goder omhandler barnefamilier som av økonomiske årsaker: Ikke har mulighet til å kjøpe nye klær til [barnet/alle barna] når [det/de] trenger det, Ikke har mulighet til å spise frukt og grønnsaker minst en gang om dagen, Ikke har mulighet til å spise et måltid med kjøtt, fisk eller variert og sunn vegetarkost minst en gang om dagen, Ikke har bøker hjemme som er ment for barn på [hans/hennes/deres] alder, Ikke har utstyr til å drive med utendørsaktiviteter, som for eksempel sykkel, sparkesykkel, ski eller liknende, Ikke har [barnet/barna] deltakende i regelmessig fritidsaktiviteter som idrett, korps, speideren eller liknende, Ikke har innendørsleker som passer til deres alder og ferdighetsnivå, Ikke feirer [barnets/alle barnas] bursdag eller andre spesielle anledninger, [Barnet/barna] har ikke mulighet til å invitere venner på besøk en gang iblant, [Barnet/alle barna] reiser ikke på ferie minst en uke i løpet av året, enten alene eller sammen med familien, [Barnet/alle barna] har ikke mulighet til å delta på skoleturer og andre arrangementer i regi av skolen, som koster penger, Ikke har et egnet sted hjemme hvor [Barnet/alle barna] kan gjøre lekser.Lukk , sett i lys av inntektsnivå. Vi ser at 66 prosent av husholdningene i 1. inntektskvartil evner å dekke alle levekårsgoder som kartlegges, 32 prosent har 1–2 mangler og 2 prosent har tre eller flere mangler. I høyeste kvartil dekker 72 prosent alle goder, 25 prosent har problemer med å dekke 1–2 goder, mens 3 prosent sliter med å betale for tre eller flere goder. For husholdninger med lavinntekt er tallene henholdsvis 66, 32 og 2 prosent. 

De små forskjellene mellom inntektsgruppene kan ha sammenheng med at spørsmålene handler om levekårsgoder av en helt grunnleggende art – som å ha råd til å invitere venner hjem, spise et sunt måltid hver dag eller feire barnas bursdager. Slike behov blir trolig prioritert foran utgifter til idrett.

Samtidig kan det ikke utelukkes at flere faktisk mangler økonomi til å dekke disse godene, men at færre oppgir det. Det kan være knyttet skam til å innrømme økonomiske problemer, spesielt når spørsmålene handler om ens barn og helt grunnleggende goder. Denne tendensen kan også forsterkes av at kartleggingen av barns goder er gjort i Levekårsundersøkelsen EU-SILC, som gjennomføres som telefonintervju, mens kartleggingen av barns idrettsdeltakelse stammer fra undersøkelsen om Barn si fritid, som er en nettbasert undersøkelse.

Til slutt er det verdt å merke seg at barn og unges sosiale omgang i form av andre fritidsaktiviteter enn organisert idrett, som friluftsliv, dra på besøk til hverandre og egenorganisert fysisk aktivitet som skating, sykling og ballspill utenom idrett, er mer jevnt fordelt på tvers av inntektsklasser enn det som er tilfelle for deltakelsen i organisert idrett (tabell 1).

Oppdragsgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Referanser 

Brooks, B., Welser, H. Hogan, B. & Titsworth, S. (2011). Family SES and emergent social capital in college student Facebook networks. Information, Communication & Society, Vol. 14 (4), pp. 529-549.
Doi: https://doi.org/10.1080/1369118X.2011.562221

Bruner, M. W., McLaren, C. D., Sutcliffe, J. T., Gardner, L. A., Lubans, D. R., Smith, J. J & Vella, S. A. (2023). The effect of sport-based interventions on positive youth development: a systematic review and meta-analysis. International Review of Sport and Exercise Psychology, Vol. 16 (1), pp. 368-395. Doi: https://doi.org/10.1080/1750984X.2021.1875496

Campbell, K. E., Marsden, P. V. & Hurlbert, J. S. (1986). Social resources and socioeconomic status. Social Networks, Vol. 8 (1), pp. 97-117.
Doi: https://doi.org/10.1016/S0378-8733(86)80017-X

Dale, L. P., Vanderloo, L., Moore, S. & Faulkner, G. (2019). Physical activity and depression, anxiety and self-esteem in children and youth: An umbrella systematic review. Mental Health and Physical Activity, Vol. 16, pp. 66-79.
Doi: https://doi.org/10.1016/j.mhpa.2018.12.001

Eime, R., Young, J., Harvey, J. & Payne, W. (2013). Psychological and social benefits of sport participation: The development of health through sport conceptual model. Journal of Science and Medicine in Sport, Vol. 16, e79-80.
Doi: https://doi.org/10.1016/j.jsams.2013.10.190

Mahoney, J. L. & Eccles, J. S. (2008). Organized activity participation for children from low- and middle- income families. I Booth, A. & Crouter, A. C. (red.), Disparities in School Readiness: How Families Contribute to Transitions Into School. New York: Lawrence Erlbaum Associates. 

McPherson, M., Smith-Lovin, L. & Cook, J.M. Birds of a feather: Homophily in social networks. Annual Review of Sociology, Vol. 27(1), pp. 415-444.
Doi: https://doi.org/10.1146/annurev.soc.27.1.415  

Santana, C. C. A., Azevedo, L. B., Cattuzzo, M. T., Hill, J. O., Andrade, L. P. & Prado, W. L. (2017). Physical fitness and academic performance in youth: A systematic review. Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports, vol. 27 (6), pp. 579-603.
Doi: https://doi.org/10.1111/sms.12773