Tall fra statistikken offentlig forvaltnings fordringer og gjeld viser at den offentlige finansformuen har vokst enormt i årene etter finanskrisen i 2008-2009. Ved utgangen av 2009 beløp formuen seg til 3 750 milliarder kroner – halvannen gang det årets BNP. Halvveis ut i 2026 hadde den steget til nesten 25 300 milliarder, om lag 4,5 ganger BNP for de fire siste kvartalene.
Oljefondet betyr mest
Offentlig forvaltnings formue domineres av Statens pensjonsfond utland, også kalt Oljefondet. Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten overføres i sin helhet til fondet, mens den forventede avkastningen på fondets investeringer tilbakeføres til de offentlige budsjettene. Det første innskuddet i fondet ble gjort i 1996. Allerede i 2003 utgjorde formuen i Oljefondet mer enn halvparten av det offentliges samlede finansformue – og ved utgangen av 2. kvartal 2026 utgjorde fondet hele 90 prosent av formuen.
Omvurderinger gir store variasjoner
Utviklingen i finansformuen forklares av overskuddet i offentlig forvaltning, også kalt nettofinansinvesteringer, og Gevinster eller tap på finansielle fordringer og gjeld, for eksempel som følge av at aksje- eller valutakursene har endret seg.. I 2. kvartal 2026 var overskuddet drøyt 230 milliarder, mens omvurderingene var på hele 2 200 milliarder. På grunn av Oljefondets enorme størrelse og eksponeringen mot internasjonale aksje- og valutamarkeder, vil det ofte være slik at formuen varierer mye fra kvartal til kvartal. Dette illustreres i figur 1.
De positive omvurderingene i 2. kvartal 2026 er de største noensinne. Dette kan hovedsakelig knyttes til oppgang i aksjemarkedet – endringer i kronekursen betydde relativt lite. Formuesøkningen i 2. kvartal 2026 etterfulgte et kvartal hvor formuen falt stort i verdi. Både svake aksjemarkeder og styrking av den norske kronen bidro til at Oljefondets verdi gikk markant ned foregående kvartal.
Endringer i finansformuen, benevnt nettofordringsendring i statistikken, består av to deler. Den første kalles nettofinansinvesteringer, og omfatter transaksjoner i finansobjekter som følge av at de offentlige utgiftene ikke er lik inntektene. Overskudd kan plasseres i nye finansobjekter eller brukes til å nedbetale gjeld. Underskudd må dekkes ved at det tæres på den eksisterende formuen eller ved at det tas opp ny gjeld. Den andre delen er kursgevinst eller tap på eksisterende formue, for eksempel som følge av at aksje- eller valutakursene har endret seg. Slike endringer kalles omvurderinger.
Forklarer to tredeler av veksten
Veksten i finansformuen har vært svært stor over tid, til tross for enkelte kvartaler med betydelig fall. Dette illustreres i figur 2, der formuesøkningen på 21 500 milliarder kroner etter 2009 er dekomponert i nettofinansinvesteringer, altså overskudd i offentlig forvaltning, og omvurderinger.
I perioden har nettofinansinvesteringene vært på nær 7 000 milliarder kroner. Omtrent en tredel av den samlede formuesøkningen skyldes dermed at inntektene var vært høyere enn utgiftene. De akkumulerte omvurderingene var 14 500 milliarder kroner i samme periode og stod dermed for de resterende to tredjedelene av formuesøkningen. Av dette kan om lag 2 100 milliarder, tilsvarende 10 prosent av samlet oppgang, knyttes til svekkelse av den norske kronen. Den øvrige verdistigningen på 12 400 milliarder skyldes kursoppgang på aksjer og andre finanseiendeler.
Sparing av petroleumsinntekter
De finanspolitiske retningslinjene innebærer at statens petroleumsinntekter overføres til Oljefondet og investeres i utenlandske finansmarkeder, samtidig som bruken av midlene over tid skal følge den forventede avkastningen i fondet. Dette bidrar til at overskuddet i offentlig forvaltning, målt ved nettofinansinvesteringene, i svært stor grad henger sammen med petroleumsinntektene. I praksis er derfor overskuddet et uttrykk for at petroleumsinntektene spares i finansmarkedene.
For å illustrere dette kan man holde nettofinansinvesteringene opp mot petroleumsinntektene fra statistikken offentlig forvaltnings inntekter og utgifter. Som figur 3 viser, kan finanssparingen hovedsakelig forklares ved petroleumsinntektene i alle årene etter finanskrisen. Ett unntak fra mønsteret fant sted i 2020, da tiltak for å begrense negative effekter av korona gav offentlig underskudd.