– Vi har koblet sammen nye tall som viser at strandsonen bygges ned. Vi kan heller ikke se spor av at nedbyggingen vil stanse, sier Dagfinn Sve, seksjonssjef i Statistisk sentralbyrå.
Digitalisering av de kommunale arealplanene gir en god mulighet for innblikk i kommunenes planlagte arealbruk i strandsona. Plandata er nå tilgjengelig for 94 prosent av strandsona i Norge. For kommunene langs Oslofjorden, som i denne sammenhengen regnes som et pressområde, er dekningsgraden hele 97 prosent.
SSB sin statistikk over planlagt arealbruk er basert på kommunenes digitale arealplaner hentet fra Geonorge (geonorge.no). Arealformål fra gjeldende reguleringsplan hentes inn der dette er tilgjengelig, og danner sammen arealformål fra kommuneplanens arealdel en planmosaikk. Områder der digitale plandata mangler, er ikke en del av statistikken.
Kommunenes planer for strandsona langs Oslofjorden
Figur 1 gir en oversikt over planlagt arealbruk for strandsona langs Oslofjorden, fordelt etter arealformål.
Områder avsatt til landbruks-, natur-, frilufts- og reindriftsformål (LNFR-områder) dekker til sammen over halvparten av strandsonearealet, og utgjør til sammen et areal på drøyt 100 km2.
Til sammen 28 prosent av strandsonearealet er i de kommunale arealplanene satt av til utbyggingsformålene Bebyggelse og anlegg og Samferdsel og teknisk infrastruktur.
15 prosent av strandsonearealet langs Oslofjorden er i planene avsatt til Grønnstruktur. En hovedmålsetning med grønnstruktur er at disse områdene skal være allment tilgjengelig. En del av dette arealet vil imidlertid være påvirket av bygninger og infrastruktur.
LNFR-områdene i arealplaner omfatter områder for jordbruk, skogbruk, reindrift, naturvern, jordvern, særlige landskapshensyn, vern av kulturmiljø eller kulturminne, friluftsområder, seterområder, samt landbruks-, natur- og friluftsområder der arealplanen tillater spredt bolig-, fritidsbolig- og næringsvirksomhet.
Grønnstruktur omfatter naturområder, turdrag, friområder, lekeplasser og parker, og kan også forbinde grønne områder i byggesoner med friluftsområder i LNFR-områder.
Lite tyder på at nedbygginga vil stanse
Statistikken "Byggeaktivitet i strandsonen" viser en jevn nedgang i tilgjengelig strandsoneareal langs Oslofjorden de siste 25 årene (tabell 1).
I 2025 regnes 39 prosent av strandsona som potensielt tilgjengelig for allmenheten. 61 prosent av strandsona er påvirket av bygninger, veier, jernbane eller dyrket mark. Fordelingen mellom ulike påvirkninger vises i figur 2, der områder påvirket av bygninger utgjør 85 prosent. Dyrka mark utgjør til sammen drøyt 11 km2. Dette tilsvarer om lag 11 prosent av det totale LNFR-arealet.
Ut fra kommunenes arealplaner, vil vi kunne forvente mer utbygging i strandsona langs Oslofjorden framover.
Figur 3 viser at 8,6 km2, som tilsvarer 12 prosent av strandsonearealet som regnes som potensielt tilgjengelig, er avsatt til Bebyggelse og anlegg og Samferdsel og teknisk infrastruktur i kommunenes arealplaner. Dersom disse planene realiseres, vil det alene kunne resultere i en større reduksjon i potensielt tilgjengelig strandsoneareal enn det tallene for de siste 25 årene viser (tabell 1).
Den delen av LNFR-arealet i strandsona som i dag regnes som potensielt tilgjengelig, utgjør samlet drøyt 45 km2. Dette er områder som verken er påvirket av bygninger, vei, jernbane eller dyrka mark. 20 prosent av disse områdene ligger imidlertid innenfor arealformål som i utgangspunktet tillater spredt bebyggelse (LNFR spredt), så her vil det også kunne skje videre utbygging.
Strenge retningslinjer for bygging langs sjøen
De statlige planretningslinjene (lovdata.no) for forvaltning av strandsone langs sjøen har som formål å tydeliggjøre nasjonal arealpolitikk og sikre både nasjonale og regionale interesser i 100-metersbeltet. Det betyr i praksis at kommunene må balansere hensynet mellom en rekke ulike interesser i planleggingen. Avklaring av arealbruk i strandsona skal skje gjennom planlegging, og ikke dispensasjoner. Byggeforbud gjelder – med mindre kommunen har åpnet for utbygging og fastsatt byggegrense i kommunale arealplaner. Det skal legges til rette for rekreasjon og friluftsliv, og allmenn tilgjengelighet til sjøen skal sikres.
Retningslinjene for kystkommunene i Oslofjordregionen slår fast at byggeforbudet i 100-metersbeltet skal praktiseres strengt. Her skal dispensasjoner og bygging på arealer som har betydning for natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser i størst mulig grad unngås. Det skal også være en svært restriktiv holdning til planlegging av nye fritidsboliger og vesentlig utvidelse av eksisterende fritidsboliger.
Det nytter å søke om dispensasjon
De som likevel ønsker å bygge, kan imidlertid trygt sende inn en søknad til kommunen. Sjansen for avslag ser ut til å være relativt liten, skal vi tro KOSTRA-tallene (figur 4). Antall søknader om bygging i strandsona langs Oslofjorden har imidlertid variert de siste 10 årene, der koronaårene 2020-2022 skiller seg ut med ekstra stor aktivitet. En relativt høy andel av søknadene er innvilget med dispensasjon fra plan. Søknadene som er innvilget i samsvar med plan kommer i tillegg.
En real planvask sammen med en kursendring i den kommunale praksisen for å gi dispensasjon, kan imidlertid være det som skal til for å forhindre videre nedbygging i årene framover.