Personer med flyktningbakgrunn inkluderer alle personer som kom som primærflyktninger (personer med asyl, opphold på humanitært grunnlag, overføringsflyktninger eller kollektiv beskyttelse), samt senere familieinnvandrede til disse (familiegjenforening eller familieetablering). som har fått innvilget oppholdstillatelse i Norge, får tildelt en bosettingskommune. Flyktninger blir ofte bosatt mindre sentralt enn slik befolkningen generelt bor. Stortingsmelding nr. 17 (2023-2024) om integreringspolitikken, peker på flere formål ved å ha en slik spredt bosetting. Ved å ta alle landets kommuner i bruk sikrer man en god bosettingskapasitet som gjør det mulig å bosette raskt når det kommer svært mange flyktninger, slik det har gjort de siste årene. Bosetting og integrering av flyktninger er en kommunal oppgave. En viktig målsetting for integreringspolitikken er at flest mulig skal komme i arbeid og bli selvforsørget. Hvilken kommune flyktninger bosettes i, vil ha betydning for hvilke muligheter de får. Det gjelder mulighetene for opplæring og kvalifisering og andre tjenester fra kommunen, og hvilke muligheter som finnes for deltakelse i det lokale arbeidsmarkedet.
Den spredte bosettingen er en årsak til at mange personer med flyktningbakgrunn etter hvert velger å forlate bosettingskommunen, og flytter til mer sentrale deler av landet. Men det vil være flere motiver for hvorfor man velger å flytte. En årsak kan være økonomiske forhold som at arbeidsmarkedet er bedre dit en flytter, eller at det er lettere å komme seg inn på boligmarkedet. En annen årsak kan være sosiale forhold, som at en har slekt og bekjentskaper som en gjerne vil bo i nærheten av (Kirkeberg og Strøm 2024). Det er også viktig å huske at blant flyktninger er det en langt større andel unge enn i den øvrige befolkningen. Det er generelt en høyere mobilitet blant unge på grunn av ønske om utdanning, jobb og bolig. Det vil også være lettere å flytte før man har etablert seg med familie og blir knyttet til skole og andre sosiale nettverk i lokalsamfunnet (Solum Jakobsen og Villund 2024). En undersøkelse fra Fafo viser at flyktninger med dårlige språkferdigheter, liten tilknytning til arbeidslivet og manglende sosiale nettverk i bosettingskommunen, kan få det lettere når de kommer til en kommune hvor det bor andre som snakker samme språk, og man lettere kan få hjelp til ulike utfordringer i hverdagen (Kjeøy et al. 2025).
Antallet personer med flyktningbakgrunn i de enkelte bosettingskohorter er hentet fra UDI sin utlendingsdatabase og viser de som har flyttet til en bosettingskommune, og eventuelle flyttehendelser senere. Antallet vil avvike mot annen statistikk i SSB over antall innvandrede flyktninger i det enkelte år som er registrert som bosatte ifølge Folkeregisteret. Statistikken over bosatte personer med flyktningbakgrunn inkluderer også personer som har fått innvilget opphold, men fortsatt bor i mottak i påvente av flytting til sin bosettingskommune.
Høy bofasthet de første årene
Statistisk sentralbyrå utarbeider en egen monitor på oppdrag for Arbeids- og inkluderingsdepartementet som beskriver og analyserer Sekundærflytting er videre innenlandsk flytting fra den første kommunen en person med flyktningbakgrunn er bosatt i (bosettingskommunen) etter at han eller hun fikk oppholdstillatelse i Norge. Flytting ut av landet hører ikke med under definisjonen.blant personer med flyktningbakgrunn. Monitoren er ment som et hjelpemiddel for sentrale myndigheter, kommuner og fylkeskommuner i deres planleggingsarbeid for blant annet integrering og utarbeiding av befolkningsprognoser. Den siste versjonen av monitoren ble publisert i november 2024, og gav en beskrivelse av flytteadferden til personer med flyktningbakgrunn bosatt i årene 2010-2023, og fulgte dem til hvor de var bosatt per 1. januar 2024 (Kirkeberg og Strøm 2024).
I denne artikkelen benytter vi samme datagrunnlag som i siste monitor, men velger å se nærmere på bosettingskohortene 2010-2019 (figur 1). Vi følger fortsatt flyttehistorien frem til 1. januar 2024. Personer med flyktningbakgrunn som ble bosatt i 2010 vil dermed ha 14 års flyttehistorie. Den siste Bosettingskohort vil si alle personene med flyktningbakgrunn som ble bosatt i ett og samme kalenderår. som figur 1 viser, de som ble bosatt i 2019, har rukket å bo fem år i Norge med mulighet for flytting til andre steder enn der de ble først bosatt.
Tidsperspektivet på fem års botid er av stor økonomisk interesse for kommunene. De første fem årene etter bosetting mottar kommunene et statlig tilskudd for hver person med flyktningbakgrunn som blir bosatt. Formålet med tilskuddet er at kommunene skal gjennomføre et planmessig og aktivt bosettings- og integreringsarbeid, slik at flyktningene kan forsørge seg selv og ta del i samfunnet. Tilskuddet skal i hovedsak dekke de gjennomsnittlige utgiftene kommunen har til arbeidet i bosettingsåret og de fire neste årene (IMDi). Kommuner som får flyktninger tilflyttet etter fem års botid, vil ikke motta noe statlig integreringstilskudd.
Figur 1 viser at relativt få personer med flyktningbakgrunn sekundærflytter de første 2-3 årene etter bosetting. Som figuren viser er fraflyttingen i selve bosettingsåret svært lav – bare om lag 1 prosent av flyktningene forlater sin første bostedskommune samme år som de blir bosatt der. Året etter bosetting (år 2) har 2-3 prosent av flyktningene forlatt sin bosettingskommune. I år 3 varierer andelen som har flyttet noe mer mellom de ulike kohortene – fra 8 prosent blant dem som ble bosatt i 2010 til 4 prosent blant de bosatte i 2019.
Den høye bofastheten de første årene må sees i sammenheng med det økonomiske insentivet som det kommunale Introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger er ment å kvalifisere personer med flyktningbakgrunn for videre utdanning eller arbeid. Alle kommuner som bosetter personer med flyktningbakgrunn har fra 1. september 2004 plikt til å tilby et slikt introduksjonsprogram. Rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogrammet gjelder for nyankomne flyktninger mellom 18 og 55 år som har behov for grunnleggende kvalifisering. I den gamle introduksjonsloven var programmet i utgangspunktet toårig, men kunne utvides til tre år når særskilte grunner talte for det. I 2021 ble introduksjonsloven erstattet av den nye integreringsloven. For flyktninger som kom til Norge etter 1. januar 2021 vil lengden på introduksjonsprogrammet kunne variere fra tre måneder til tre år, med mulighet for forlengelse avhengig av utdanningsnivå, alder og sluttmål. gir. Ved deltakelse i programmet mottar man en introduksjonsstønad. For de flyktninger vi ser på her, bosatt i årene 2010-2019, var dette programmet toårig, men kunne utvides til tre år når særskilte grunner talte for det. Ved flytting i løpet av introduksjonsprogrammet har man ikke automatisk rett til introduksjonsprogram, og den tilhørende økonomiske stønaden, i en eventuell ny bostedskommune. Deltakelse i introduksjonsprogrammet gir derfor flyktningene ikke bare en økt kvalifisering for utdanning eller arbeid, men også et inntektsgrunnlag til å bli værende i bosettingskommunen. Tidligere monitorer (Ordemann 2017, Strøm, Kirkeberg og Epland 2020, Strøm og Kirkeberg 2021, Kirkeberg og Strøm 2024) har påpekt at introduksjonsprogrammet ser ut til å gi personer med flyktningbakgrunn et sterkere forhold til sin første bosettingskommune, også etter at introduksjonsprogrammet er avsluttet. Sekundærflyttingen har stabilisert seg på et lavere nivå for de flyktningene som ble bosatt etter at introduksjonsprogrammet ble innført som obligatorisk for bosettingskommunene i 2004.
En del flyktninger velger imidlertid å flytte på seg etter noen års botid. Etter fem års botid har i underkant av 20 prosent av flyktningene som ble bosatt i årene 2010-2017 flyttet fra sin bosettingskommune. For dem som ble bosatt i perioden 2018-2019 er tilsvarende andel lavere, 12-13 prosent. Fraflyttingen fortsetter å øke med botiden. For flyktninger bosatt i årene 2010-2016, og som har åtte års botid, har nesten fire av ti flyttet fra sin bosettingskommune. For en nærmere beskrivelse av bosettingskohortene etter landbakgrunn, og flytteadferden også for dem som ble bosatt i årene 2020-2023, vises det til Kirkeberg og Strøm (2024).
Bosted etter fem år
Hvis man velger å flytte fra sin bosettingskommune, hvor hen har de flyttet? Figur 2 gir en oversikt over bosted fem år etter bosetting for personer med flyktningbakgrunn bosatt i årene 2010-2019. For de som ble bosatt i 2010 viser figuren bosted ved inngangen til 2015, mens for de som ble bosatt i 2019 vises bosted ved inngangen til 2024. Etter fem års botid er deltakelsen i introduksjonsprogrammet for nyankomne for lengst avsluttet, og bostedskommunen mottar heller ikke lenger noe statlig integreringstilskudd.
Figur 2 viser igjen den relativt høye bofastheten for alle kohorter, og at denne har økt noe for de siste bosettingskohortene. Blant de bosatte i 2010, bodde 79 prosent fortsatt i sin første bosettingskommune fem år senere. Blant de bosatte i 2019 var til sammenligning tilsvarende andel 88 prosent.
Blant de som flytter fra sin bosettingskommune, velger flest å flytte til en kommune i et annet fylke (utenom Oslo). Blant de som ble bosatt i årene 2010-2017 hadde 8-10 prosent flyttet til et annet fylke etter fem års botid. Hos de som ble bosatt i årene 2018-2019 ligger denne andelen noe lavere, med 7 prosent.
Figur 2 viser også at en del finner seg en annen bostedskommune innen samme fylke. Andelen varierer fra 4 til 7 prosent i de ulike bosettingskohortene.
En del personer med flyktningbakgrunn velger å flytte til Oslo etter fem års botid, men denne andelen har gått ned for de siste bosettingskohortene, som vist i figur 2. For de som ble bosatt i årene 2010-2011 hadde 5-6 prosent flyttet til hovedstaden etter fem års botid. For de som ble bosatt i årene 2017-2019 hadde 2 prosent flyttet til Oslo etter tilsvarende botid.
Mange flytter til bykommuner
De tidligere monitorene for sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn har vist at mange velger å flytte til mer sentrale kommuner, og ofte bykommuner (se f.eks. Strøm, Kirkeberg og Epland 2020).
I figur 3 gis en oversikt over flere av de største innflyttingskommunene, hvor de fleste er byer. Her ser vi ikke på bostedskommune etter fem år som i figur 2, men følger alle bosettingskohortene 2010-2019 frem til hvilken bostedskommune de hadde per 1. januar 2024. De ulike kohortene vil dermed ha en botid, og en flyttehistorie, som strekker seg fra 5 år blant de sist bosatte til 14 år blant de først bosatte.
I løpet av årene 2010 til 2019 ble det i alt bosatt 95 000 flyktninger og familieinnvandrede til disse i Norge. 56 000 personer (59 prosent) hadde ved inngangen til 2024 en bostedskommune som var den samme som der de først ble bosatt. De øvrige 39 000 personene med flyktningbakgrunn har flyttet, og bodde på samme tidspunkt i en annen kommune enn sin første bosettingskommune. Men det er viktig å påpeke at her sammenlignes kun flyktningenes bostedskommune på et gitt tidspunkt (1. januar 2024) med deres bosettingskommune. En del kan tidligere ha vært bosatt i flere andre kommuner enn den kommunen hvor de er registrert bosatt ved starten på 2024. Tallene viser heller ikke hvor lenge de har vært bosatt i denne kommunen.
De 13 kommunene vist i figur 3, har til sammen fått nesten 19 000 innflyttede personer med flyktningbakgrunn fra bosettingskohortene 2010-2019 – det vil si om lag halvparten av de 39 000 personene som har flyttet fra sin første bosettingskommune. Figuren viser at kommunene med de største andelene tilflyttede flyktninger ligger i Oslo-regionen og nedover langs Oslofjorden.
Ullensaker kommune skiller seg litt ut i figur 3 ved å ha en svært stor andel tilflyttede personer med flyktningbakgrunn. Blant de 1 150 personene bosatt i årene 2010-2019, og som ved inngangen til 2024 hadde Ullensaker som sin bostedskommune, var det kun 20 prosent som hadde denne kommunen som sin bosettingskommune. Øvrige 80 prosent har flyttet til Ullensaker fra en annen kommune. Lørenskog og Lillestrøm som tilhører tettstedet Oslo, har også tilsvarende store andeler tilflyttede flyktninger med henholdsvis 70 og 63 prosent.
Tidligere monitorer for sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn, har vist at Østfold er blant fylkene med en relativt høy innflytting. Dette viser seg også i figur 3, hvor vi finner byene Sarpsborg og Fredrikstad samt storkommunen Indre Østfold med byene Askim og Mysen. Blant flyktninger bosatt i årene 2010-2019, og som i 2024 har bostedsadresse i disse tre Østfold-kommunene, har rundt 70 prosent kommet flyttende fra en annen kommune. Antall tilflyttede med flyktningbakgrunn utgjør henholdsvis 1 690 personer i Fredrikstad, 1 170 personer i Sarpsborg og 600 personer i Indre Østfold.
Oslo står i en særstilling blant landets kommuner når det gjelder antall bosatte personer med flyktningbakgrunn. SSB sin befolkningsstatistikk viser at ved inngangen til 2025 var det bosatt nesten 57 000 personer med flyktningbakgrunn i hovedstaden. Dette utgjør 17 prosent av alle bosatte med flyktningbakgrunn i landet. I hele befolkningen var 13 prosent bosatt i Oslo på samme tidspunkt. Den høye bokonsentrasjonen av flyktninger i hovedstaden skyldes at kommunen bosetter mange flyktninger, men også en høy tilflytting fra andre kommuner. Blant de 11 600 personene med flyktningbakgrunn med bostedskommune Oslo i 2024, og som ble bosatt i landet i årene 2010-2019, hadde 46 prosent Oslo som sin første bosettingskommune. 54 prosent (6 300 personer) har flyttet til byen fra en annen kommune.
Drammen har en nesten like stor andel tilflyttede som Oslo. Blant de 3 000 flyktningene med bostedskommune Drammen i 2024, og som ble bosatt i årene 2010-2019, hadde 51 prosent en annen kommune enn Drammen som sin bosettingskommune. Andelen tilflyttede til Oslo og Drammen, fra bosettingskohortene 2010-2019, er langt større sammenlignet med andre storbyer som Trondheim (26 prosent), Bergen (28 prosent) og Stavanger (39 prosent).
Figur 3 viser at Sandefjord og Skien også er kommuner med en relativt stor andel tilflyttede flyktninger. Blant de med flyktningbakgrunn som bodde i disse to kommunene i 2024, og som ble bosatt i perioden 2010-2019, hadde 50 prosent flyttet til Sandefjord fra en annen kommune. Tilsvarende andel i Skien var 47 prosent.
Stor andel syrere blant dem som har flyttet
Figur 4 viser landbakgrunnen til personene med flyktningbakgrunn, som ble bosatt i årene 2010-2019, og som har flyttet til de 13 kommunene, som vist i figur 3. Blant de 95 000 personene som ble bosatt i disse årene, er syrere i klart flertall med 31 prosent. Andre store flyktninggrupper bosatt i denne perioden er eritreere (19 prosent), somaliere (13 prosent) og afghanere (8 prosent). De fleste syriske flyktninger ble bosatt i årene 2015-2017, mens i de andre flyktninggruppene ble mange også bosatt i årene før.
Landbakgrunnen til de som har flyttet følger mye av størrelsen på bosettingskohortene. Blant de nesten 19 000 personene med flyktningbakgrunn, bosatt i årene 2010-2019, og som har flyttet til de 13 kommunene vist i figurene 3 og 4, er syrere den klart største gruppen med 26 prosent. Deretter følger somaliere og eritreere (begge grupper 18 prosent) og afghanere (10 prosent).
Som nevnt innledningsvis kan det være flere ulike årsaker til at personer med flyktningbakgrunn velger å flytte fra sin første bosettingskommune, og eventuelt fra andre senere bostedskommuner. En viktig årsak kan være at det bor flere innvandrere fra før i den kommunen man flytter til, eller i nærliggende kommuner, med samme landbakgrunn og som snakker samme språk.
Syriske flyktninger utgjør generelt en stor andel av de tilflyttede i alle kommunene i figur 4, men noen kommuner skiller seg ut. Blant dem som har flyttet til Sarpsborg, Fredrikstad og Indre Østfold, er syriske flyktninger i stort flertall. Blant dem som har flyttet til Sarpsborg og Indre Østfold har 46 prosent syrisk landbakgrunn, mens dette gjelder 39 prosent av dem som har flyttet til Fredrikstad. I Sandefjord utgjør syriske flyktninger mer enn halvparten (51 prosent) av dem som har flyttet til kommunen. I Skien har hver tredje tilflyttede flyktning syrisk bakgrunn.
I Oslo utgjør somaliere den største gruppen tilflyttede blant dem vi studerer her, med en andel på 28 prosent i figur 4. Hovedstaden har en stor bokonsentrasjon av flyktninger med somalisk bakgrunn. Nesten fire av ti somaliske flyktninger i Norge er bosatt i Oslo.
I Bergen og Trondheim er det bosatt en god del flyktninger fra Eritrea. Figur 4 viser at eritreere har størst andel av de tilflyttede til disse to byene med henholdsvis 28 og 29 prosent. Men også blant dem som har flyttet til Ullensaker, Lillestrøm og Lørenskog er det en relativ stor andel flyktninger med eritreisk bakgrunn.
Er sekundærflytting et problem?
SSB sin monitor for sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn viser at mange blir værende i sin bosettingskommune. Tallene viser også at bofastheten har økt gjennom flere år. En viktig årsak til dette er deltakelsen i kommunale introduksjonsprogram som ser ut til å gi flyktningene et sterkere forhold til sin bosettingskommune. En del personer med flyktningbakgrunn velger etter hvert å flytte, og fraflyttingen øker med botiden. Det vil som omtalt være ulike motiv for flytting. En undersøkelse i år fra Fafo hvor en del flyktninger blir intervjuet, viser at mange får det bedre etter en flytting. Det pekes blant annet på et enklere og bedre liv når man flytter til en kommune hvor flere andre har samme bakgrunn og snakker samme språk. I samme undersøkelse av Fafo er også kommunalt ansatte intervjuet. Her viser undersøkelsen at et flertall av kommuner ikke ser på flytting som utfordrende, men at enkelte kommuner som får veldig mange tilflyttere opplever det som krevende (Kjeøy et al. 2025). Som vist i denne artikkelen har noen kommuner en svært stor andel tilflyttede flyktninger, og hvor mange flyktninger har en så lang botid at det ikke lenger gis noe statlig integreringstilskudd. Flyktninger med dårlige språkkunnskaper, svak eller manglende tilknytning til arbeidslivet og dermed liten evne til selvforsørgelse, vil kunne være en utfordring for velferdsbudsjettet i flere kommuner.
Referanser
Kirkeberg, Mads Ivar og Frøydis Strøm (2024): Høy bofasthet blant flyktninger de første årene. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: Høy bofasthet blant flyktninger de første årene – SSB
Kjeøy, Ida, Ingrid Gaarder Harsheim, Elisabeth Rustøen Skregelid, Guri Tyldum og Nina Skrove Falch Flytting (2025): Flytting etter bosetting. Muligheter og utfordringer ved sekundærflytting blant flyktninger. Fafo-rapport 2025:14. Hentet fra: Fafo: Muligheter og utfordringer når flyktninger flytter
Meld. St. 17 (2023–2024): Om integreringspolitikken: Stille krav og stille opp. Hentet fra: Meld. St. 17 (2023–2024) - regjeringen.no
Ordemann, Adrian Haugen (2017): Monitor for sekundærflytting. Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2005-2014. Rapporter 2017/18. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/monitor-for-sekundaerflytting-2017
Solum Jakobsen, Mariell og Ole Villund (2024): Flytter innvandrere mer for å få seg en jobb? Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: Flytter innvandrere mer for å få seg en jobb? – SSB
Strøm, Frøydis, Mads Ivar Kirkeberg og Jon Epland (2020): Monitor for sekundærflytting. Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2007-2016. Rapporter 2020/36. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: Monitor for sekundærflytting. Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2007-2016
Strøm, Frøydis og Mads Ivar Kirkeberg (2021): Mer bofaste flyktninger. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: Mer bofaste flyktninger – SSB
