Historisk har partiene hatt ulik appell og oppslutning i ulike økonomiske segmenter av samfunnet. Økonomiske motsetninger har spilt en dominerende rolle ved valgurnene. Tradisjonelt var oppslutningen om sosialistpartiene størst i arbeiderklassen hvor inntektsnivået var lavt, mens de borgerlige partiene gjorde det best i middelklassen hvor inntektsnivået var høyere. Men hvordan har situasjonen utviklet seg ved de senere valgene, finner vi den samme tendensen ved det siste stortingsvalget i 2017? I denne artikkelen ser vi på dem som stemte ved det siste valget. Ved å koble data fra velgerundersøkelsene med inntekts- og formuesstatistikken kan vi belyse sammenhengen mellom partivalg og økonomiske ressurser i større grad enn tidligere.

Økonomiske motsetninger har spilt en dominerende rolle ved valgurnene.

Partiene i Norge vokste frem som følge av ulike motsetninger i samfunnet. I modellen Stein Rokkan og Henry Valen laget for å forklare og forenkle fremveksten av det norske partisystemet endte de opp med seks strukturelle motsetninger (Rokkan og Valen 1964, Valen og Aardal 1983). Her utgjorde de kulturelle og regionale motsetningene det viktigste grunnlaget for de første partidannelsene fra slutten av 1800-tallet. Med innføringen av allmenn stemmerett kom de sosioøkonomiske motsetningene i forgrunnen, men uten at de kulturelle og regionale konfliktene ble eliminert. Etter at «alle relevante» grupper kom inn i systemet i mellomkrigstiden ble partisystemene «fastfryst». I modellen hadde man følgende strukturelle motsetninger (Valen og Aardal 1983: 64):

  • En territoriell motsetning mellom sentrum og periferi, mellom de sentrale deler av landet og utkantstrøkene.
  • Tre kulturelle motsetninger definert ved de tre motkulturene: avholdssak, målsak, religiøs legmannsbevegelse - og deres respektive motparter på bykultursiden
  • To økonomiske motsetninger: Motsetningen i arbeidsmarkedet mellom lønnstakere og arbeidsgivere. Motsetningen i varemarkedet mellom produsenter og forbrukere av varer fra primærnæringene, jordbruk og fiskeri, også kalt by-land motsetningen.

I denne analysen er vi først og fremt interessert i de økonomiske motsetningene. De økonomiske motsetningene er artikulert gjennom organisasjoner og dominerende partier. Høyre ble opprinnelig dannet som følge av striden om innføringen av parlamentarismen og unionen med Sverige. Høyre ble, etter innføringen av parlamentarismen og unionsoppløsningen, etter hvert det partiet med størst motstand mot statlig intervensjon i arbeidslivet og forsvarer av næringsinteresser. Da Arbeiderpartiet ble dannet i 1887 var det som en fellesorganisasjon for den politiske og faglige virksomheten innenfor arbeiderbevegelsen. Dette har gitt grunnlaget for klassestemmegivning, som igjen har skapt det overgripende skillet mellom venstre- og høyresiden, eller mellom sosialistiske og borgerlige partier. Den norske partifloraen ble til en viss grad «ordnet» etter en høyre-venstre dimensjon, sosialistisk mot borgerlig, arbeiderklasse mot middelklasse.

Over årene er nok en del av denne polariseringen løsnet opp. Velferdsstaten har løftet store deler av arbeiderklassen inn i middelklassen, og det har vært bred enighet blant de politiske partiene om hovedlinjene i oppbyggingen av den universelle velferdsstaten. Partiene ønsker å fremstå mer som «folkepartier» eller som appellerer til alle uavhengig av økonomisk velstand. For eksempel har Arbeiderpartiet også relativt høy oppslutning blant personer med akademisk utdanning. Høyrebølgen på 1970-tallet førte til at flere i de laveste inntektsklassene stemte på partiene på høyresiden sammenliknet med tidligere. Dette kan en tenke seg vil føre til en mindre forskjell mellom de ulike partienes velgergrupper med tanke på inntekt og formue.

Klasse fremdeles relevant?

Geografiske, kulturelle og økonomiske skillelinjer har spilt en sentral rolle for forståelsen av velgeradferden i Norge. Samfunnsmessige endringer har imidlertid gjort den opprinnelige skillelinjemodellen til Rokkan og Valen mindre relevant over tid. Båndene mellom velgernes sosiale bakgrunn og deres partivalg er mindre fremtredende i dag sammenliknet med tidligere, selv om den på langt nær har forsvunnet (se f.eks Bergh og Aardal 2019).

Historisk sett er det som nevnt sammenheng mellom økonomiske ressurser, klasse, klassetilhørighet og partivalg. Sammenhengen mellom «subjektiv klassetilhørighet» og partivalg er et gammelt og litt falmet tema i valgforskningen.

Andelen som oppgir at de tilhører en samfunnsklasse er blitt klart lavere ettersom årene har gått. I den første valgundersøkelsen som ble gjennomført av valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i 1957 ble det stilt spørsmål om subjektiv klassetilhørighet. 64 prosent av velgerne plasserte seg i arbeiderklassen, mens 33 prosent plasserte seg i middelklassen. Under 1 prosent plasserte seg i overklassen og kun 1 prosent «forkastet spørsmålet» (Leipart og Sande 1981).

Utover på 1960- og 1970-tallet gikk det opp og ned med «klassebevisstheten» i Norge. Fra 1977 begynte SSB og ISF å samarbeide om velgerundersøkelsene, og for første gangs stilte SSB spørsmål om subjektiv klasse. I 1977 svarer litt under halvparten (45 prosent) at de ikke hører hjemme i en samfunnsklasse, 7 prosent er i tvil og 47 prosent svarer ja. På 20 år går vi altså fra en situasjon hvor kun 1 prosent svarer at de ikke tilhører en samfunnsklasse, til at omtrent halvparten svarer at de ikke tilhører en klasse. Av de som oppga en klasse, svarte 65 prosent at de tilhørte arbeiderklassen. De som oppga at de ikke hørte hjemme i en samfunnsklasse ble stilt ett oppfølgingsspørsmål: Hvis De måtte velge, ville De si at De nærmest hørte hjemme i arbeiderklassen eller middelklassen? Summen av dette var at 51 prosent av velgerne svarer at de hørte hjemme i arbeiderklassen, 36 prosent i middelklassen, mens 13 svarte vet ikke etter to forsøk (Kiberg et al. 1999).

Vi spoler frem til 2001 og stiller spørsmålet på nytt: Man snakker iblant om forskjellige samfunnsklasser; Enten arbeiderklassen, eller middelklassen. Tenker du noen gang på deg selv som hjemmehørende i en av disse klassene? 44 prosent svarer ja, 45 prosent svarer nei, mens 11 prosent svarer vet ikke eller er i tvil. Ja-leiren fordeler seg med 46 prosent til arbeiderklassen og 54 prosent til middelklassen. De som sa at de ikke tilhørte en samfunnsklasse eller var i tvil fikk oppfølgingsspørsmål: Hvis du likevel skulle velge, ville du si at du nærmest hører hjemme i arbeiderklassen eller i middelklassen? Av disse svarte 36 arbeiderklassen, 51 prosent middelklassen og 13 prosent vet ikke. Middelklassen hadde altså passert arbeiderklassen i spørsmålet om subjektiv klassetilhørighet (Aardal et al. 2003).

Spørsmålet forsvant ut av velgerundersøkelsene, men det dukket opp igjen og ble stilt til ett av utvalgene i 2017. Nå svarer 41 prosent at de ikke tenkte på seg selv som hjemmehørende i arbeiderklassen eller middelklassen, 40 prosent svarte ja mens 19 prosent var i tvil. Av de som svarte ja, mente 52 prosent at de tilhørte middelklassen og 48 prosent arbeiderklassen. Blant dem som fikk oppfølgingsspørsmålet Hvis du likevel skulle velge, ville du si at du nærmest hører hjemme i arbeiderklassen eller i middelklassen?, svarte 43 prosent middelklassen, 33 prosent arbeiderklassen, mens 24 prosent svarte vet ikke. Summen av disse tre spørsmålene viser at ved storingsvalget i 2017 oppga 39 prosent av velgerne at de tilhørte i arbeiderklassen, 47 prosent oppga middelklassen, mens 14 prosent oppga at de ikke tilhørte noen samfunnsklasse eller ikke vet.

Ser vi på sammenhengen i 2017 mellom «subjektiv klassetilhørighet» og partivalg er det fortsatt en klar forskjell mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Det er også en merkbar forskjell på dem som svarer at de tenker på seg selv som hjemmehørende i arbeiderklassen eller middelklassen (aktiv klassetilhørighet) og dem som oppgir klassetilhørighet etter å ha fått oppfølgingsspørsmålet (passiv klassetilhørighet). Blant dem som har en «aktiv klassetilhørighet» er det 37 prosent i arbeiderklassen som stemte Arbeiderpartiet, 17 prosent stemte på Fremskrittspartiet, mens 12 prosent stemte Høyre. I den «aktive middelklassen» var det 20 prosent som stemte Arbeiderpartiet, mens 36 prosent stemte Høyre. Blant dem som har en passiv klassetilhørighet er forskjellen i oppslutning mellom Arbeiderpartiet (Ap) og Høyre (H) kun to prosentpoeng i arbeiderklassen. I middelklassen er imidlertid forskjellen 16 prosentpoeng for dem med aktiv og 12 prosentpoeng for dem med passiv klassetilhørighet.

Samlet sett sier Høyre og Venstres (V) velgere i overveiende grad at de tilhører middelklassen. For Arbeiderpartiet er det litt større andel som sier de tilhører arbeiderklassen kontra middelklassen. Blant Fremskrittspartiets (Frp) velgere er det flere som sier de tilhører arbeiderklassen enn middelklassen. Utfra subjektive klassetilhørighet kan det virke som Arbeiderpartiet i større grad enn Høyre appellerer til både arbeiderklasse og middelklasse. Høyre er utfra dataene i 2017 fortsatt et middelklasseparti.

Tidligere var det nok sterkere sammenheng mellom yrke, inntekt og subjektiv klassetilhørighet. Selv om noe av denne sammenhengen antakelig fortsatt gjør seg gjeldende viser det seg at «subjektiv klassetilhørighet» er mindre fremtredende i velgernes bevissthet nå enn tidligere. Mange som i dag arbeider innen «tradisjonelle arbeideryrker» som prosess- og maskinoperatører og transportarbeidere har en inntekt på linje med «middelklasseyrker» som krever akademisk utdanning. Det har også blitt langt færre som arbeider innen de «tradisjonelle arbeideryrkene». Partienes klasseappell har derfor blitt betydelig tonet ned. Allerede på bakgrunn av det siste valget på 1980-tallet skrev valgforskerne: «Ettersom den tradisjonelle arbeiderklasse avtar i antall, må både sosialdemokratene og partier av andre sosialistiske avskygninger vende seg til den voksende middelklassen for å opprettholde og eventuelt øke sin stemmestyrke ved valgene» (Valen et al. 1990:114).

Økonomiske forskjeller er imidlertid fortsatt til stede. Norge har i likhet med mange andre vestlige demokratier i de senere år sett en tendens til større økonomiske forskjeller, kanskje mer knyttet til formue enn til inntekt. Men disse forskjellene er i mindre grad knyttet til yrke og klasse. Det er fortsatt sånn at en advokat tjener mer enn en ufaglært renholdsarbeider, men en jurist i offentlig forvalting kan tjene mindre enn en prosessoperatør i industrien. Vi vil derfor se nærmere på den direkte sammenhengen mellom partivalg og inntekt og formue uten å trekke inn yrke eller subjektiv klasse. I den videre analysen skal vi undersøke om det er forskjeller med hensyn til økonomiske ressurser blant de ulike partienes velgere.

Økonomisk klasse

Der subjektiv klassetilhørighet lar hver enkelt selv definere hvilken klasse de tilhører, uten nødvendigvis å ta hensyn til inntekt og formue, kan inntektsdata benyttes til å lage mer objektive inndelinger. De senere årene har det i enkelte statistiske sammenhenger blitt benyttet en «klassevariabel» som baserer seg på inndeling etter inntektsnivå. I analyser av middelklassens utvikling benytter OECD begrepet om dem som befinner seg i intervallet 75-200 prosent av (OECD 2019). De under kan vi kalle lavinntektsklassen, mens dem over kan benevnes som høyinntektsklassen. Legger vi denne definisjonen til grunn i Norge, tilhørte 24 prosent av alle voksne lavinntektsklassen i 2017, 71 prosent tilhørte middelklassen og 5 prosent høyinntektsklassen.

Den økonomiske velferden påvirkes ikke bare av den individuelle inntekten til velgerne, men også den samlede inntekten og formuen til husholdningene deres. Her sammenligner vi derfor husholdningenes ekvivalentinntekt for ulike velgergrupper.

For å kunne bruke inntekt etter skatt som et sammenlignbart mål på økonomisk levestandard er det nødvendig å ta hensyn til at hushold med mange personer trenger høyere inntekt enn hushold med få personer, men også at hushold med mange personer vil ha stordriftsfordeler når det gjelder flere goder (for eksempel bolig, fritidsbolig, bil).

Ekvivalentinntekt, eller inntekt per forbruksenhet, er et mål utarbeidet for å ta hensyn til ulik husholdningssammensetning. Vi tar utgangspunkt i husholdningens samlede inntekt etter skatt og deler den på antall forbruksenheter. Inntekt etter skatt er lik summen av markedsinntekt (summen av lønnsinntekter, næringsinntekter og kapitalinntekter) pluss skattepliktige og skattefrie overføringer fratrukket skatt og negative overføringer. Forbruksenhetene regnes ut etter EUs skala. Første voksne får vekten 1, andre voksne får vekten 0,5 og barn får vekt 0,3. For eksempel vil da ekvivalentinntekten til en husholdning med to vokse og to barn være lik samlet inntekt etter skatt delt på 2,1.

Når vi ser på formue, benytter vi samlet nettoformue i husholdningene. Det omfatter verdien av realkapital (markedsverdier av primærboligen, sekundærboliger, næringseiendommer og skog- og gårdsbruk, samt skatteverdier av annen fast eiendom, driftsløsøre og andre eiendeler utenfor næring, samt innbo og løsøre) og finanskapital (bankinnskudd, andeler i aksjefond, obligasjons- og pengemarkedsfond, aksjer, formue i aksjesparekonto, obligasjoner og andre verdipapirer), fratrukket gjeld.

Både når det gjelder inntekt og formue bruker vi gjennomgående medianverdier for å beskrive den «typiske» situasjonen for partienes velgere. Median er den midterste observasjonen når vi rangerer alle inntekter og formue i stigende (eller synkende) rekkefølge. Med relativt små velgergrupper ville gjennomsnittet kunne gi et skjevt bilde fordi det kan påvirkes av ekstreme observasjoner.

Sammenlikner vi subjektiv klassetilhørighet (både aktiv og passiv klassetilhørighet) og klasseinndelingen basert på inntekt ser vi at det er en viss sammenheng mellom dem. De aller fleste i høyinntektsklassen identifiserer seg med middelklassen, middelinntektsklassen er noe overrepresentert blant dem som definerer seg i middelklassen, og lavinntektsklassen er noe overrepresentert blant dem som plasserer seg i arbeiderklassen. Men vi ser også store innslag av «subjektiv arbeiderklasse» og «subjektiv middelklasse» i både lavinntektsklassen og middelinntektsklassen. Det er også i lavinntektsklassen vi finner størst andel som ikke identifiserer seg med verken arbeider- eller middelklasse. I den videre analysen vil vi konsentrere oss utelukkende om inntektsklassene.

Finner vi sammenhenger mellom inntektsklasse og partienes oppslutning? Først må vi da understreke at de som faktisk stemte ved valget i 2017 gjennomgående befinner seg noe høyere i inntektsfordelingen enn det som gjelder for hele befolkningen. Lavinntektsklassen er underrepresentert blant de som stemte, mens middel- og høyinntektsklassen er overrepresentert. Vi bør også nevne at inntektsklasse og alder henger sammen. I den voksne befolkningen er medianalderen i lavinntektsklassen 40 år, i middelklassen 48 år, mens den er 54 år i høyinntektsklassen.

I denne artikkelen ser vi på inntekt og formue samt andre viktige bakgrunnsvariabler som kjønn, alder, utdanning og bosted. Tidligere baserte SSB analysene av velgeratferd på utvalg på om lag 1 750 velgere ved hvert valg. I denne analysen av 2017 valget har vi imidlertid et langt større utvalg, en effektiv utvalgsstørrelse på drøye 9 500 velgere. I forbindelse med stortingsvalget 2017 gjennomførte SSB i samarbeid med valgforskningsprogrammet ved ISF flere velgerundersøkelser med ulike skjemaer og ulike utvalg (se Kleven 2020). Ved å ta spørsmålet om partivalg fra alle undersøkelsene (pooled-datasett) og kople dem som har svart til en rekke registre har vi mulighet til å utføre nye og bedre analyser enn tidligere. Spørsmålet om subjektiv klasse er imidlertid bare stilt i ett av skjemaene og vi har svar fra et effektivt utvalg på omlag 2 000 velgere.

Til data fra velgerundersøkelsen har vi koblet data om inntekt og formue fra Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesstatistikk, som dekker hele befolkningen.

Sammenligner vi med hele befolkningen, er lavinntektsklassen overrepresentert kun blant dem som stemte på Rødt (R) og Miljøpartiet De Grønne (MDG), mens andelen blant SV-velgere er omtrent på befolkningsgjennomsnittet. Også velgerne til Ap, KrF, Venstre og Frp er relativt godt representert i lavinntektsklassen, i alle fall dersom vi kun sammenligner med alle som stemte ved valget. Senterpartiets (Sp) og Høyres velgere er de som er dårligst representert i lavinntektsklassen. Senterpartiet er det partiet som har det klareste middelklassepreget, mens i motsatt ende er det Venstre og Høyre som har størst andel av sine velgere i høyinntektsklassen, henholdsvis 13 og 10 prosent. Men i og med at de aller fleste velgerne befinner seg i middelklassen vil partienes totale oppslutning naturligvis påvirkes mest av hvor stor oppslutning de får i denne klassen.

Partiene på venstresiden har sin høyeste oppslutning i lavinntektsklassen, mens oppslutningen er lavere i middel- og høyinntektsklassen. 29 prosent i lavinntektsklassen svarte at de hadde stemt på Arbeiderpartiet, 9 prosent stemte på SV og 4 prosent på Rødt. Den motsatte profilen er mest tydelig for Høyre, som fikk hele 41 prosent av stemmene i høyinntektsklassen, og «bare» 17 prosent i lavinntektsklassen. Det betyr likevel at Høyre er nest største parti også blant dem med lavest inntekt, bak Arbeiderpartiet, men foran Fremskrittspartiet. Venstre henter også størst oppslutning fra høyinntektsklassen, mens Senterpartiet er igjen det partiet som har tydeligst middelklassepreg.

Høyre- og venstrevelgere har høyest inntekt

Vi sammenligner inntekt per forbruksenhet (se faktaboks) mellom de ulike partienes velgere siden de økonomiske levekårene, og ikke bare den personlige inntekten, kan henge sammen med partipreferanser. En person med lave personlige inntekter kan for eksempel likevel oppleve å ha god økonomi dersom andre i husholdningen har høy inntekt. På samme måte tar vi hensyn til at inntektene skal dekke behovene til alle husholdningsmedlemmene, slik at situasjonen kan oppleves som økonomisk krevende selv for en person med relativt høy personlig inntekt.

Målt i inntekt per forbruksenhet, fremgår det av figur 6 en viss inntektsspreding blant partienes velgere. Medianen for alle voksne var på 373 000 kroner i 2017, mens den var vel 10 prosent høyere, 408 000 kroner, blant dem som stemte ved valget. Dette forsterker inntrykket av at de som deltar i valg i gjennomsnitt er noe mer ressurssterke enn de som ikke gjør det.

Inntektsforskjellene følger grovt sett den tradisjonelle høyre-venstreaksen med den klart høyeste medianinntekten blant Høyres velgere. De ligger 20 prosent over medianen i befolkningen og 10 prosent over medianen for alle velgere. Venstre hadde langt færre velgere, men også deres velgere hadde en relativt høy medianinntekt i 2017. Dette er de to partiene som skiller seg klarest ut, og er også de to eneste hvor medianinntekten var høyere enn blant alle velgere totalt. De to andre partiene tilhørende borgerlig side i norsk politikk, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har velgere med en noe lavere medianinntekt; lavere enn medianen for alle velgere, men likevel 5 prosent over medianen for hele befolkningen.

Blant partiene på venstresiden, der vi inkluderer partiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, er forskjellene noe mindre og varierer fra 365 000 for Rødt sine velgere til 404 000 for Arbeiderpartiet sine. Både Arbeiderpartiets og Senterpartiets velgere har dessuten medianinntekt som overstiger inntekten blant Fremskrittspartiets og Kristelig Folkeparti sine velgere. Rødts velgere er de eneste som har lavere medianinntekt enn det vi finner i befolkningen totalt, og dermed klart lavere enn blant alle som stemte. Vi kan også nevne at Miljøpartiet de Grønnes velgergruppe er den med nest lavest medianinntekt, selv om den også er høyere enn for alle voksne.

Selv om vi altså ser tydelige forskjeller i inntekt mellom partienes velgere, er kanskje forskjellene mindre enn mange ville tro. Høyrevelgere, som har den høyeste inntekten, har en inntekt som er vel 22 prosent over den til Rødts velgere, mens den er vel 10 prosent over den vi finner blant velgerne til den klassiske hovedmotstanderen langs høyre-venstreaksen, Arbeiderpartiet.

Tydelige forskjeller i formue

Om inntektsforskjellen mellom de ulike partienes velgere kanskje er mindre enn mange forventer, er forskjellene i formue langt tydeligere. Noe av årsaken til det, er at formue er større i absolutte beløp, men også at vi ikke har justert formue for husholdningsstørrelse på samme måte som for inntekt. I befolkningen 18 år og over er median nettoformue i husholdningen på 1,65 millioner. Medianformuen for dem som stemte ved valget i 2017 var langt høyere, 2,36 millioner kroner, hele 43 prosent høyere enn medianen i befolkningen.

De tre partiene som fra februar 2020 utgjør regjeringen Solberg, har også velgerne med de høyeste nettoformuene. Igjen er det Høyres velgere som kommer ut som de med de største økonomiske ressursene. Medianformuen er nesten dobbelt så høy som det vi finner i befolkningen, og 37 prosent høyere enn medianen for alle velgere. Sammenlignet med hva vi så for inntekt, kommer også KrFs velgere relativt godt ut, mens Venstres velgere følger med den tredje høyeste medianformuen.

I den andre enden av skalaen er også forskjellene tydelige. Rødts velgere ved Stortingsvalget i 2017 tilhørte husholdninger med en medianformue som var 26 prosent lavere enn befolkningsmedianen, 48 prosent under velgermedianen. De skiller seg dermed klart ut. Velgerne til MDG, SV og Sp hadde alle medianverdier som var fra 4 til 6 prosent høyere enn i befolkningen. Noe høyere lå velgerne til Ap og Frp, som hadde en medianformue som var 35 prosent høyere enn i befolkningen totalt, men likevel da noe lavere enn blant alle som stemte ved valget.

Ved første øyekast på tallene fra 2017, ser det altså ut til at formue skiller de ulike partienes velgere tydeligere fra hverandre enn det inntekt gjør. Her bør vi nok også være oppmerksomme på at alderen til de ulike partienes velgere spiller inn, da formuen gjerne øker med alder. Uansett kommer Høyres velgere ut som de med de største økonomiske ressursene mens Rødts velgere er i den andre enden av skalaen. Det er også en tendens til at de økonomiske forskjellene følger høyre-venstreaksen, selv om dette ikke er helt entydig.

Skyldes forskjellene partienes velgerprofil for øvrig?

Det finnes langt flere forhold enn økonomi som kan tenkes å påvirke partivalg. Noen av disse kan vi kontrollere for når en skal prøve å si noe om sammenhengen mellom inntekt, formue og partivalg. I det følgende kontrollerer vi for kjennetegnene kjønn, alder, bostedssentralitet og utdanningsnivå.

Kjønn er sentralt all den tid vi ser at nesten sju av ti SV-velgere er kvinner, og at partier som KrF og til dels Ap og V også henter en større andel stemmer fra kvinner enn fra menn. Frp utmerker seg med motsatt tendens, noe vi også ser i litt mindre grad for Høyre. Alder er det andre vi trekker inn, fordi alder er nært korrelert med både inntekt og formue. Da det er relevant å ta hensyn til at den typiske MDG-velger er 36 år, mens Rødt-velgerne er to år eldre. Dette er veldig ulikt for eksempel Frp-velgerne som har en medianalder på 54 år, ikke så ulikt velgerne til Høyre, Ap og KrF som alle har en medianalder på 53 år. Sp-velgerne er noe yngre (51 år), mens velgerne til Venstre og SV har medianalder på henholdsvis 45 og 41 år (se forøvrig Kleven 2020).

Utdanningsprofilen til partienes velgere kan også ha betydning for politiske preferanser, og utdanning henger også sammen med både inntekt og formue. Relativt mange av Frps velgere har grunnskoleutdanning som høyeste fullførte, mens få har universitets- og høgskoleutdanning. Partiene MDG, SV og V er de som har størst andel velgere med høy utdanning, og også KrF gjør det relativt best blant dem med høyest utdanning. SP henter mest støtte fra dem med videregående utdanning. Arbeiderpartiets velgere har en utdanningsprofil som ligner svært mye på den vi finner blant alle velgere, noe som også delvis gjelder Høyre, selv om de gjør det noe svakere blant dem med lav utdanning.

Partiene er også til dels svært ulikt representert geografisk. Fordeler vi etter (6 grupper) er det ikke overraskende at Sp har den klareste distriktsprofilen. Også KrF står relativt sett noe sterkere i distriktene enn i de mest sentrale strøkene. Venstre, Rødt, MDG og SV har derimot en overrepresentasjon av velgere i de mest sentrale strøkene, mens AP har den jevneste fordelingen av velgere etter sentralitet. Og selv om Høyre nok er noe mer overrepresentert i sentrale strøk, er også deres velgere relativt godt representert i alle sentralitetsområder. Frp står relativt svakt i de mest sentrale strøkene.

Sammen med inntekt og formue, er trolig alle disse forholdene med og påvirker stemmegivningen, og spørsmålet vi stiller er i hvor stor grad økonomi alene påvirker når vi også tar hensyn til både alder, kjønn, utdanning og bosted i en multippel analyse der vi ser på sannsynligheten for å stemme på hvert av partiene. Inntekt og formue er kjennemerker knyttet til husholdningen den enkelte velger tilhører. Det er altså ikke nødvendigvis velgerens personlige inntekt som gjenspeiles når vi ser på betydningen av økonomiske levekår i denne analysen.

Logistisk regresjon er en analysemetode som benyttes for å studere nettoeffekten av flere forklaringsvariabler på en avhengig variabel. Metoden er velegnet når den avhengige variabelen er dikotom, altså har to uavhengige verdier. I vår analyse ser vi på sannsynligeten for å stemme på et enkelt parti (0 eller 1), og kontrollerer for kjønn, alder, utdanning, bosted og plassering i henholdsvis inntekts- og formuesfordellingen.

Hvor mye høyere sannsynligheten er for at en begivenhet skal inntreffe ved en bestemt verdi på forklaringsvariabelen i forhold til en annen kategori (referansekategorien), når de øvrige bakgrunnsfaktorene i modellen holdes konstant, beregnes ved å ta forholdet antilogaritmen til parameterestimatene til de to verdiene på forklaringsvariabelen, dette kalles oddsforholdet. Oddsen øker vesentlig mer enn andelen så det er viktig å ikke blande sammen de to effektmålene. For mer om logistisk regresjon, se for eksempel Ringdal (2018).

I våre analyser vil vi konsentrere oss mest om hvorvidt forklaringsvariablene kjønn, alder, utdanning, bosted, inntekt og formue har signifikant effekt på om man stemmer på et gitt parti eller ikke (den avhengige variabelen), og hvilken retning effekten har. Primært er vi interessert i om inntekt og formue har sammenheng med partivalg når vi har kontrollert for de andre kjennetegnene, og vi har kjørt separate regresjoner for med henholdsvis inntekt og formue som en av forklaringsvariablene.

Vi vil i liten grad gå inn på styrken på effektene, og nøyer oss derfor med å presentere oddsforholdene som også indikerer hvilken retning forklaringsvariablene påvirker i. Odds over 1 betyr at sannsynligheten for å stemme på et gitt parti øker, under 1 betyr at sannsynligheten minker. Felles for modellene er at referansekategorien er mann, 35-44 år, med videregående utdanning, bosatt i sentralitetsområde 3 og befinner seg i midten av henholdsvis inntekts- og formuesfordelingene (femdelt).

Klarest sammenheng mellom økonomi og partivalg for dem med høyest inntekt og formue

Den norske partifloraen er sammensatt og partienes historiske bakgrunn reflekterer ulike konfliktlinjer i norsk politikk. Ut fra det kan vi forvente at sammenhengen mellom økonomiske ressurser og stemmegivningen ikke er like sterk for alle partienes velgerskarer. Men at det er mest relevant for partier som har sterke røtter i den klassisk økonomiske høyre-venstre aksen. Det er altså grunn til å tro grunn til å tro at økonomi spiller størst rolle for velgerne til Høyre og Arbeiderpartiet, mens det har mindre betydning for partier som KrF eller MDG også når vi kontroller for flere variabler.

Resultatene ser ut til å stemme med forventingene når det gjelder Høyre, som er det partiet hvor vi ser den sterkeste sammenhengen mellom velgernes økonomiske ressurser og partivalg. Selv om mange andre forhold også spiller inn, finner vi klare tegn på at tilbøyeligheten til å stemme på Høyre øker etter hvert som man beveger seg oppover i inntektsfordelingen. Når vi benytter den midterste femtedelen som referansegruppe, har de som befinner seg under denne inntektsklassen lavere sannsynlighet for å foretrekke Høyre, mens det motsatte er tilfelle for dem som ligger over. Vi ser også samme tendens for formue, men da er det i hovedsak dem nederst og øverst i fordelingen som skiller seg ut.

Sammenhengen mellom økonomi og det å stemme på Arbeiderpartiet er mindre tydelige. Velgernes plassering i inntekts- og formuesfordelingen har mindre å si når vi også tar hensyn til de andre kjennetegnene. Likevel er det klare indikasjoner på at det å befinne seg i høyeste femtedel av både inntekts- og formuesfordelingen er forbundet med lavere sannsynlighet for å stemme på Arbeiderpartiet.

Kristelig Folkeparti er tradisjonelt forbundet med verdikonservatisme og vært mer knyttet til motkulturelle konfliktlinjer enn økonomiske. Likevel ser økonomi også ut til å ha en viss betydning, og det er interessant å merke seg at inntekt og formue virker noe ulikt. Plassering i øverste femtedel av inntektsfordelingen gir lavere sannsynlighet for å stemme på KrF, mens det å befinne seg i de to øverste femtedelene av formuesfordelingen tvert om øker sannsynligheten.

For regjeringspartner Venstre lar resultatene fra vår analyse seg enkelt oppsummeres med at det å være på toppen av både inntekts- og formuesfordelingen er forbundet med høyere sannsynlighet for å stemme Venstre når vi også kontrollerer for andre kjennemerker ved velgerne.

Fremskrittspartiet plasseres gjerne lengst til høyre på høyre-venstreaksen blant stortingspartiene. Velgerundersøkelsene viser at mange av partiets velgere er mot statlig intervensjon og forsvarere av private næringsinteresser. Imidlertid er sammenhengene mellom inntekt og formue og velgernes preferanse for Frp lite synlig. Når vi kontrollerer for kjønn, alder, utdanning og bosted, finner vi faktisk ingen signifikante sammenhenger mellom plasseringen i inntekts- og formuesfordelingene og sannsynligheten for å stemme på FrP.

Lengst til venstre på høyre-venstreaksen finner vi Rødt, og basert på vår analyse ser økonomi ut til å være viktigere ytterst på denne siden av aksen. De som befinner seg i de to laveste femtedelene av inntekts- og formuesfordelingene er klart mer tilbøyelige til å stemme Rødt enn de som befinner seg i den midterste femtedelen, også når vi kontrollerer for de andre kjennemerkene i vår modell. Motsatt minker sannsynligheten for å være Rødt-velger hvis man tilhører øverste kvintil.

For Sosialistisk Venstreparti ser inntekt og formue derimot ut til å bety mindre. Vi ser en viss tendens til at det å være litt under midten av inntektsfordelingen er forbundet med økt sannsynlighet for å stemme på SV, men resultatene er ikke helt entydige siden vi ikke kan se noe sikkert resultat av det å være nederst i inntektsfordelingen. Vi ser heller ingen sammenheng mellom lav formue og sannsynligheten for å stemme på SV, men motsatt ser vi derimot ganske tydelig at det å være i øverste femtedel av inntekts- og formuesfordelingen minsker sjansen for å stemme SV.

Bostedets sentralitet har størst betydning for om man stemmer på Senterpartiet eller ikke. Inntekt og formue ut til å ha lite å si for om man stemmer Sp eller ikke, men det er funn som tyder på at det å tilhøre laveste inntektsgruppe henger sammen med lavere sannsynlighet for å stemme Sp, mens det å tilhøre laveste formuesgruppe trekker i motsatt retning.

Miljøpartiet De Grønne er relativt ferske i partifloraen og har en ung velgermasse. Velgernes plassering i inntektsfordelingen ser ut til å ha betydning for stemmegivningen. Det å befinne seg nederst i inntektsfordelingen er forbundet med høyere sannsynlighet for å stemme MDG, samtidig som de som tilhører den høyeste inntektsgruppen er mindre tilbøyelige til å stemme MDG – også når vi tar hensyn til blant annet at MDGs velgere i gjennomsnitt er unge. Formue ser imidlertid ikke ut til å ha særlig betydning.

Selv om resultatene ikke er entydige, kan vi finne et oppsummerende poeng med tanke på høyre-venstreaksen ved å se på velgere øverst i inntekts- og formuesfordelingene. Kontrollert for andre kjennetegn, har disse velgerne lavere sannsynlighet for å foretrekke partiene Rødt, SV og Ap. De har derimot høyere sannsynlighet for å for å foretrekke partiene Venstre og Høyre.

Klasse, inntekt og formue har betydning for partivalg

Historisk har partiene hatt ulik appell og oppslutning i ulike økonomiske segmenter av samfunnet, og en av de viktige motsetningene som dannet grunnlag for partidannelser var økonomisk. Dette brakte også klassemotsetninger inn i det norske valgsystemet, og ga grunnlag for det kanskje mest fremtredende skillet i norsk politikk, den mellom høyre- og venstresiden. Vi har i denne artikkelen, ved hjelp av data fra valgundersøkelsen 2017 der velgerne kunne plassere seg i en klasse, vist at klasse fremdeles er relevant og at partiene har ulik appell i ulike samfunnsklasser. De to klassiske hovedmotstanderne i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre, har fremdeles en viss arbeiderklasse- og middelklasseprofil på sine velgere.

Ved å koble data fra velgerundersøkelsene med inntekts- og formuesstatistikken har vi også kunnet si mer om hvordan objektive økonomiske forhold kan henge sammen med partivalg, og vist at det eksisterer en høyre-venstredimensjon der velgere som sogner til høyresiden har høyere inntekt og formue enn velgere som sogner til venstresiden. Gjennom en multippel analyse har vi forsøkt å avdekke om andre kjennetegn enn økonomi kan ligge bak og forklare partienes ulike oppslutning i inntekts- og formuesgrupper. Da finner vi også at høye inntekter og høy formue til en viss grad øker sannsynligheten for å stemme til høyre i partilandskapet, mens sannsynligheten for å stemme til venstre har en tendens til å bli mindre når man har lavere inntekt og formue. Men bildet er nyansert. Den sterkeste sammenhengen mellom økonomi og partivalg finner vi for Høyres velgere.

Referanser

Bergh, Johannes og Bernt Aardal (2019) Velgere og valgkamp. En studie av stortingsvalget 2017. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Kiberg, Dag, Kristin Strømsnes, Eirik Vasstrand og Katarina Klarén (1999) De norske valgundersøkelsene 1977,1981, 1985, 1989, 1993 og 1997. Dokumentasjon og frekvenser. Rapport nr. 117. Bergen: NSD

Kirchheimer, Otto (1966), «The Transformation of Western European Party Systems», in J. LaPalombara and M. Weiner (eds.), Political Parties and Political Development (New Jersey: Princeton University Press), pp.177–200.

Kleven, Øyvin (2020) Partivalg etter sosiale kjennetegn ved de siste stortings- og kommunestyrevalgene. Med noen historiske tabeller. Rapporter 2020/47 Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/_attachment/438967?_ts=1763bf2ab40

Leipart, Jørn og Terje Sande (1981) Valgundersøkelsen 1957. NSD Rapporter 47. Bergen: NSD

OECD (2019), Under Pressure: The Squeezed Middle Class, OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/689afed1-en.

Rokkan, Stein og Henry Valen (1964) «Regional Contrasts in Norwegian Politics» I E.Allardt og Y.e.Littunen (red.) Cleaveges, Ideologies and Party System. Helsinki: Westermarck

Ringdal, Kristen (2018) Enhet og mangfold. Samfunnsvitenskapelig forskning og kvantitativ metode. 4. utgave. Bergen: Fagbokforlaget

Valen, Henry og Bernt O. Aardal (1983). Et valg i perspektiv. En studie av stortingsvalget 1981. Samfunnsøkonomiske studier 54 Statistisk sentralbyrå, Oslo. https://www.ssb.no/a/histstat/sos/sos_054.pdf

Valen, Henry, Bernt Aardal og Gunnar Vogt (1990) Endringer og kontinuitet Stortingsvalget 1989. Sosiale og økonomiske studier 74. Oslo-Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/a/histstat/sos/sos_074.pdf

Aardal, Bernt, Henry Valen, Rune Karlsen Øyvin Kleven og Tor Morten Normann (2003) Valgundersøkelsen 2001. Dokumentasjons- og tabellrapport. Rapporter 2003/14. Oslo-Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/rapp_200314/rapp_200314.pdf