Inntekt og forbruk

Denne rapporten undersøker sammenhengen mellom innvandring og inntektsulikhet i Norge i perioden1993–2022.

Med 10,6 prosent eller 102 600 barn tilhørende en husholdning med vedvarende lave husholdningsinntekter i 2022, har verken antallet eller andelen vært lavere siden 2016.

Andelen barn med lavinntekt har økt i Norge og Sverige, mens utviklingen i Finland og Danmark er preget av stor grad av stabilitet.

Denne rapporten belyser ulike sosioøkonomiske og demografiske endringer som har funnet sted i de nordiske land mellom 2005 og 2020.

Det er store inntektsforskjeller mellom personer med innvandrerbakgrunn. Mens mange innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har relativt lav inntekt, er det noen grupper som har høyere inntekt enn den øvrige befolkningen. Videre har mange personer med innvandrerbakgrunn opplevd en sterk inntektsvekst de siste årene, og andelene med lavinntekt faller.

Lavinntekt er én av flere mulige indikatorer som kan brukes til å måle fattigdom. I 2023 varierte andelen personer med lavinntekt fra 9,2 prosent, målt over en treårsperiode, til 10,9 prosent, dersom det måles årlig. Det betyr ikke nødvendigvis at alle disse opplever seg selv som fattige.

Husholdninger i Oslo Vest, Bærum og Asker har høyest medianinntekt.

I alt 11,3 prosent eller 110 700 barn tilhørte i 2021 en husholdning med vedvarende lave husholdningsinntekter. Det er første gang på ti år at vi ser en nedgang i tallet på barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

I alt 11,7 prosent eller 115 000 barn tilhørte i 2020 en husholdning med vedvarende lave husholdningsinntekter. Det er en like stor andel som året før. Hele 6 av 10 barn i lavinntektshusholdninger har innvandrerbakgrunn.

I alt 2,1 prosent av barna som var under 10 år i 2010 tilhørte lavinntektsgruppen helt fram til 2019, og hadde dermed store deler av oppveksten i vedvarende lavinntekt. Barn med innvandrerbakgrunn opplevde dette langt oftere enn andre barn, noe som i stor grad skyldes mindre yrkesaktivitet blant foreldrene.