I rapporten Levekostnader, inntekter og levekår: Utviklingen for ulike befolkningsgrupper beskriver og analyserer forskere ved SSB utviklingen i økonomisk velferd i perioden 2015–2023. Rapporten studerer utviklingen i levekostnader, realinntekter og gjeld i sammenheng med husholdenes vurderinger av sin egen økonomiske situasjon.

Inntekt og andre beløp oppgis i utgangspunktet i nominelle kroner, f.eks. antallet kroner på lønnsslippen. Realinntekten til et hushold er et justert beløp som beskriver den faktiske kjøpekraften målt i faste priser. Realinntekten er lik forholdet mellom nominell inntekt og Konsumprisindeksen (KPI). Hvis inflasjonen er høyere enn inntektsveksten betyr det at realinntekten går ned, og at inntektene ikke kan finansiere et like stort forbruk som før. Motsatt vil et hushold oppnå økt realinntekt dersom inntektsveksten til husholdet er større enn inflasjonen.

Flere boligeiere opplever materielle mangler

– Mange hushold har opprettholdt eller økt sine realinntekter gjennom nominell inntektsvekst. Likevel viser Levekårsundersøkelsen EU-SILC en betydelig økning i andelen hushold som opplever økonomisk stress og materielle mangler, sier Audun Langørgen, forsker ved Statistisk sentralbyrå.

Veksten i levekårsproblemer blir først og fremst rapportert blant boligeiere, og i mindre grad blant leietakere. Renteøkningen på boliglån kan derfor være en viktig del av forklaringen på hvorfor husholdene opplever økte levekårsutfordringer.

– Flertallet av boligeiere med høy gjeld har enten middels eller høye inntekter, slik at de i utgangspunktet har god evne til å betjene økte lånekostnader, sier Langørgen.

Redusert gjeldsbelastning

Blant låntakerne har andelen med høy gjeld i forhold til inntekt avtatt, noe som har sammenheng med at låntakerne får inflasjonsgevinster på gjelden: De fleste hushold har oppnådd betydelig nominell inntektsvekst i perioden med høy inflasjon, noe som gir en mekanisk reduksjon i gjeldsbelastningen for et gitt nivå på den nominelle gjelden.

– Når folk betjener høye renter og avdrag samtidig som lånet krymper i realverdi, kan det egentlig sees på som en form for høy sparing. De bruker mye av inntekten på å betale renter og avdrag, men verdien av selve lånet blir raskt mindre i forhold til priser og inntekter, sier Langørgen.

Dyrtidsparadokset

Rapporten sammenlikner utviklingen i objektive og subjektive indikatorer. De objektive indikatorene er knyttet til statistikk om priser, utgifter, inntekter, finansformue, gjeld og arbeidsledighet. Subjektive indikatorer er knyttet til personers opplevelse av egen økonomi. Samlet sett viser de objektive indikatorene en mer positiv utvikling enn de subjektive indikatorene.

– Avviket mellom subjektive og objektive økonomiske indikatorer i denne perioden framstår som et paradoks, og vi diskuterer ulike teorier og empiriske resultater som kan bidra til å forklare paradokset, sier Langørgen.

Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet.