Vi studerer utviklingen i levekostnader, realinntekter og gjeld i sammenheng med husholdenes vurderinger av sin egen økonomiske situasjon. Vi drøfter særlig utviklingen i de senere årene etter pandemien, som var en periode preget av økt inflasjon og rentenivå.

Rapporten beskriver først utviklingen i prisene på ulike forbruksgoder målt ved Konsumprisindeksen. Prisene økte mye i årene etter 2020, men vi finner lite støtte for at husholdene i ulik grad ble rammet av inflasjonen: Det er ingen klar tendens til at det typiske forbruket til hushold med lav inntekt har blitt relativt dyrere sammenliknet med forbruket til hushold med middels eller høy inntekt. Videre viser vi at boutgiftene til hushold som leier bolig ikke har høyere vekst enn andre utgifter, mens boligeiere med høyt boliglån har opplevd betydelig økte renteutgifter.

Vi benytter ulike inntektsmål for å bedømme om inntektsutviklingen har holdt følge med prisutviklingen. Vi finner at perioden etter 2015 er preget av relativt beskjeden realinntektsvekst. I 2022 og 2023 finner vi en moderat økning i realinntekter blant leietakere og boligeiere med lavt boliglån. Blant hushold med høyt boliglån er det en reduksjon i disponibel inntekt etter at rente- og boutgifter er trukket fra. Boligeiere med mye gjeld fikk økt realinntekt fra 2015 til 2021, men denne økningen ble reversert fra 2021 til 2023 når vi tar hensyn til økte renteutgifter.

Flertallet av boligeiere med høy gjeld har enten middels eller høye inntekter, slik at de i utgangspunktet har god evne til å betjene økte lånekostnader. Blant låntakerne ser det ut til at sparingen har økt i perioden med økte lånekostnader. For eksempel har andelen med høy gjeld i forhold til inntekt avtatt, noe som har sammenheng med at låntakerne får inflasjonsgevinster på gjelden: De fleste hushold har oppnådd betydelig nominell inntektsvekst i perioden med høy inflasjon, noe som gir en mekanisk reduksjon i gjeldsbelastningen for et gitt nivå på den nominelle gjelden.

Rapporten diskuterer ulike indikatorer for utviklingen i økonomiske velferd, der vi skiller mellom objektive og subjektive indikatorer. De objektive indikatorene er knyttet til statistikk om priser, utgifter, inntekter, finansformue, gjeld og arbeidsledighet. Subjektive indikatorer er knyttet til personers opplevelse av egen økonomi som blir målt i spørreundersøkelser. Vi viser at andelen som rapporterer om levekårsproblemer i SSBs Levekårsundersøkelse (EU-SILC) stiger markert etter 2021, mens den negative utviklingen er enda mer markert I Dyrtidsrapportene fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

Samlet sett viser de objektive indikatorene en mer positiv utvikling enn de subjektive indikatorene. Divergensen mellom subjektive og objektive økonomiske indikatorer i denne perioden framstår som et paradoks, og vi diskuterer ulike teorier og empiriske resultater som kan bidra til å forklare paradokset. Noen forklaringer er knyttet til metodiske utfordringer ved måling av de objektive og subjektive indikatorene. Levekårsundersøkelsen EU-SILC viser at det først og fremst er blant boligeiere, og ikke leietakere, at flere synes de har fått dårlig råd. Renteøkningen kan derfor være en viktig del av forklaringen på hvorfor husholdene opplever økte levekårsutfordringer.

Et lengre sammendrag er inkludert som kapittel 1.

Arbeidet er gjennomført på oppdrag av Barne- og familiedepartementet.