Rapporten ser på dagens støtteordninger for utdanning og deres langsiktige betydning for sosial utjevning. I tillegg evalueres gjeldssletteordninger i Lånekassen og hvordan disse påvirker bosetting og rekruttering til lærerutdanningene.

Hovedfunn del 1 - Sosial utjevning

Omfanget av utdanningsstøtteordningene har økt over tid, både i antall personer omfattet og i samlet beløp. Nesten alle studenter mottar studiestøtte, men personer med høy foreldreutdanning og høy foreldreinntekt mottar i gjennomsnitt mer støtte enn andre. Dette skyldes i stor grad at disse gruppene oftere tar lange utdanninger og dermed mottar støtte over flere år. Samtidig består det betydelige sosiale forskjeller i både deltakelse i og fullføring av høyere utdanning.

Studietilbøyelighet og utdanningsnivå har økt over tid for de fleste grupper, både med høy og lav foreldreutdanning og -inntekt. Det viktige unntaket er de som har foreldre med  lavest inntekt. Det er ikke mulig å gi et entydig svar på om utdanning har blitt likere fordelt. Personer med høy foreldreutdanning og høy inntekt fullfører i større grad lange utdanninger, også når vi bare ser på dem som har startet i høyere utdanning. Disse får også mer stipend og høyere lån enn personer med lavere foreldreutdanning eller -inntekt. Det er tegn på at de i mindre grad har problemer med å betjene lånet (til tross for større lån) og at de har høyere inntekt etter fullførte studier.

Utdanningsstøtte kan ha bidratt til sosial utjevning dersom utdanningsstøtten har hatt større betydning for studieatferden til dem som har lavere foreldreutdanning og -inntekt. Den gradvise utviklingen både i studieatferd og studiestøtteordninger gjør det vanskelig å avgjøre i hvilken grad studiestøtten har bidratt til sosial utjevning gjennom økt utdanningsdeltakelse og gjennomføring.  analysene i rapporten kan derfor ikke si noe sikkert om den samlede betydningen av studiestøttesystemet for sosial mobilitet, men de kan bidra til å belyse betydningen av enkelte ordninger og utviklingstrekk.

Hovedfunn del 2 - Bosetting i innsatssonen

Personer som bor og jobber i innsatssonen i Finnmark og Nord-Troms kan få slettet deler av studielånet sitt i Lånekassen. Vi undersøker om ordningen har fått flere til å bosette seg i innsatssonen ved å se på to endringer: økningen i det årlige beløpet som kan slettes i 2005, og innføringen av en egen ordning for kvalifiserte grunnskolelærere i 2017. Ved hjelp av en forskjell-i-forskjeller-analyse
sammenligner vi utviklingen i innsatssonen med utviklingen i resten av Troms utenom Tromsø og i andre distriktskommuner, både før og etter endringene.

Vi finner ingen klare indikasjoner på at økningen av slettebeløpet i 2005 har påvirket bosettingen. Antallet bosatte med høyere utdanning har økt noe mer i innsatssonen enn i resten av Troms utenom Tromsø, men forskjellen er ikke statistisk signifikant. Vi finner heller ingen effekter på antall personer i yrkesaktiv alder, antall barn, tilflytting av nyutdannede eller utflytting blant personer som har nedbetalt studielånet.

For ordningen for kvalifiserte grunnskolelærere ser vi en tendens til flere lærere i innsatssonen de siste årene, men heller ikke denne forskjellen er statistisk signifikant.

Resultatene våre avviker fra den tidligere evalueringen Vennemo mfl. (2022), som fant en midlertidig økning i bosettingen etter 2005. Forskjellen kan skyldes at vi måler bosetting på en annen måte og følger utviklingen over en lengre periode.

Den nye gjeldssletteordningen for distriktskommuner fra 2025 reduserer innsatssonens økonomiske fordel sammenlignet med andre distriktskommuner. Basert på resultatene våre venter vi ikke store effekter på bosettingen i innsatssonen.

Hovedfunn del 3 - Rekruttering til lærerutdanninger og læreryrket

I 2017 ble en gjeldsletteordning innført for grunnskolelærerutdanningene (GLU 1-7 og GLU 5-10) samt lektorutdanningen for trinn 8-13. Ordningen gir gjeldsslette dersom studentene fullfører disse femårige studiene på normert tid og deretter arbeider som lærere i minst tre av seks år etter fullført utdanning.

Vi finner ingen tegn på økt rekruttering til GLU og lektorutdanningen etter at ordningen ble innført i 2017. Sammenlignet med en syntetisk kontrollgruppe finner vi en negativ effekt på rekrutteringen. Vi tror imidlertid ikke at gjeldssletteordningen i seg selv har ført til lavere rekruttering til disse lærerutdanningene, men snarere at den ikke har vært sterk nok til å motvirke den generelle nedgangen i rekrutteringen til lærerutdanningene. Også lærerutdanninger uten gjeldssletteordninger, slik som barnehagelærerutdanningen, har opplevd fallende rekruttering siden 2020. Samtidig som rekrutteringen til både berørte og ikke-berørte lærerutdanninger gikk ned, økte rekrutteringen til høyere utdanning generelt under pandemien. Dersom vi avgrenser reformperioden til årene før 2020, er effekten på rekrutteringen til GLU og lektorutdanningen tilnærmet null.

Når det gjelder rekrutteringen til læreryrket, har vi foreløpig få dataår tilgjengelige for å belyse dette. Vi trenger flere postreformkohorter og lengre oppfølgingstid etter fullført studie før vi fullt ut kan observere om flere GLU- og lektorkandidater velger læreryrket som følge av ordningen.

Selv om vi ikke finner at rekrutteringen til GLU og lektorutdanningen har økt som følge av gjeldsletteordningen, kan andelen kandidater som velger læreryrket likevel øke. Økt rekruttering til læreryrket blant nye lærerkandidater er viktig for å stabilisere lærermangelen på sikt. Det er imidlertid for tidlig å si om gjeldssletteordningen for GLU og lektorutdanningen er et effektivt virkemiddel for å oppnå dette.