Regelverket innenfor norsk avløpssektor er i hovedsak styrt av EUs avløpsdirektiv (1991/271/EØF og 1998/15/EØF), som er en del av EØS avtalen. Regelverket er bygget inn i del 4 av Forurens­nings­forskriften (1. juni 2004 nr. 931).

I 2024 var det 2 743 avløpsanlegg her i landet med kapasitet på 50 personekvivalenter (pe) eller mer. Disse anleggene behandlet avløpsvannet for 88 prosent av befolkningen, av disse er nærmere 74 tilknyttet høygradige renseanlegg (kjemisk og/eller biologisk rensing), 24 prosent mekanisk eller annen type rensing og 2 prosent tilknyttet urenset utslipp. De rester­ende rundt 737 000 innbyg­gerne var tilknyttet de om lag 321 000 små avløpsanleggene som er mindre enn 50 pe. Disse består normalt av en enkel slamavskiller, eventuelt i kombinasjon med en form for etterfiltrering.

Totalt utslipp fra alle avløpsanlegg, inklusivt en estimert lekkasje på ledningsnettet, lå i 2024 på cirka 1 450 tonn fosfor og 20 330 tonn nitrogen. Utslipp fra overløp ute på ledningsnettet inngår imidlertid ikke i utslippstallene, og vil komme i tillegg.

De strengeste rensekravene for kommunalt avløpsvann ble innført på 1990-tallet for å redusere utslippene av fosfor og nitrogen til kyststrekningen Lindesnes til Svenskegrensa, som en følge av Nordsjøavtalen som ble inngått i 1987. Dette viser seg også i statistikken ved at kommunene med utslipp og tilførsler til dette området fortsatt har høyest andel høygradig rensing. Innenfor følsomt område – definert i EUs avløpsdirektiv – med drenering ned mot Nordsjøen/Skagerak, er 90 prosent av landets befolkning tilknyttet høygradig rensing, mens for normalområder ligger den på 79 prosent og mindre følsomt område 29 prosent.

For utslipp av avløpsvann til kysten fra Lindesnes til Grense Jakobs elv, er rensekravene mindre omfattende, noe som viser seg i statistikken ved at det her er etablert flest avløpsanlegg med kun mekanisk rensing.

Statistikken viser at av de 4,9 millioner innbyggere som i 2024 er tilknyttet et moderat stort eller stort avløpsanlegg (50 pe eller mer), så hører 71 prosent av dem til et anlegg som oppfyller rense­kravene. 24 prosent er knyttet til anlegg som ikke oppfyller rensekravene. Resterende 5 prosent er tilknyttet anlegg hvor informasjon om rensekrav ikke er tilgjengelig.

Det som felles ut av avløpsvannet i løpet av renseprosessen, det såkalte avløpsslammet, består i hovedsak av organisk materiale. For 2024 er det beregnet at cirka 138 000 tonn slamtørrstoff ble fjernet fra avløpsvann og disponert til ulike formål. Andelen av slammet som ble brukt til jordfor­bedring dvs. brukt i jordbruket, på grøntareal eller levert til jordprodusenter er beregnet til 77 prosent.

Gebyrsatsene på avløpstjenesten fastsettes av den enkelte kommune etter selvkostprinsippet, og satsene varierer en del. Tilknytningsgebyret utgjør en engangsbetaling som foretas når abonnenten knytter seg til eksisterende avløpsnett. I 2024 er det gjennomsnittlige tilknytningsgebyret for avløps­tjenesten (aritmetisk gjennomsnitt) i kommunene på 13 605 kroner før moms, og kommune­gjennom­snittet for årsgebyret i avløpssektoren lå på 6 023 kroner. De mest folkerike kommunene har generelt sett de laveste gebyrene. Det skyldes at det er flere personer å dele infrastruktur­kostnadene på.

I 2024 utgjorde kommunenes årskostnader til avløpssektoren 13,4 milliarder kroner. Kommunenes kostnader til dette formålet består av kapitalkostnader og driftskostnader.

Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Miljødirektoratet