Formålet med mulighetsstudien er å undersøke i hvilken grad metoder som vurderes som gjennomførbare i EU-sammenheng også lar seg anvende i Norge, sett i lys av særnorske forhold og tilgjengelig datagrunnlag. Studien har ikke som mål å produsere endelige verdsettingsanslag, men å vurdere metodisk gjennomførbarhet, feilmargin og diskutere potensiell forvaltningsnytte.
For økosystemtjenesten forsyning av avlinger vurderes både jordleiemetoden og ressursrentemetoden som gjennomførbare med eksisterende norsk datagrunnlag. Jordleiemetoden kan anvendes ved bruk av tilgjengelig statistikk over jordleiepriser og jordbruksareal, men er beheftet med usikkerhet knyttet til blant annet kvaliteten på leieprisdataen og i hvilken grad leieprisene reflekterer jordas økologiske produksjonsevne fremfor institusjonelle og markedsmessige forhold. Ressursrentemetoden kan gjennomføres med utgangspunkt i nasjonalregnskapstall, og gir i norsk jordbruk gjennomgående en negativ ressursrente, blant annet som følge av subsidier, reguleringer og markedsbeskyttelse.
For økosystemtjenesten forsyning av tømmer vurderes ressursrentemetoden og virkesverdimetoden som gjennomførbare i norsk sammenheng. Ressursrentemetoden kan anvendes direkte med eksisterende data fra skogregnskapet og nasjonalregnskapet, og vurderes å ha relativt lav feilmargin. Virkesverdimetoden kan også anvendes, men krever estimering av virkesverdier ettersom det ikke finnes et eksplisitt marked for salg av hogstrettigheter i Norge. Illustrerende beregninger viser at metoden kan gi plausible anslag, men med høyere usikkerhet enn ressursrentemetoden. Metoden som beregner skogarealets annuitetsverdi vurderes derimot ikke som gjennomførbar i Norge per i dag, ettersom nødvendig datagrunnlag for verdsetting av produktivt skogareal ikke foreligger.
Utover en teknisk vurdering av gjennomførbarhet og feilmargin, drøfter studien hva de ulike verdsettingsmetodene faktisk måler, og hvordan de monetære verdiene bør tolkes. Analysen viser at monetære verdier av økosystemtjenester er sterkt kontekstavhengige og i stor grad påvirket av markedsstruktur, institusjonelle forhold og metodiske valg. Selv for forsynende økosystemtjenester, som i utgangspunktet kan fremstå som de mest tilgjengelige for monetær verdsetting, er det krevende å isolere økosystemets bidrag til verdiskapning fra øvrige innsatsfaktorer. Dette innebærer at monetære verdier verken uten videre kan sammenlignes på tvers av økosystemtjenester, mellom land, eller direkte med aggregater i nasjonalregnskapet, uten risiko for feiltolkning og dobbelttelling.
Studien konkluderer med at monetære regnskap for økosystemtjenester kan være et nyttig supplement til eksisterende statistikk ved å synliggjøre naturens bidrag i en økonomisk målestokk som er kjent for beslutningstakere. Samtidig viser analysen at monetære verdsettingsmetoder har klare begrensninger, både når det gjelder kvaliteten på det underliggende datagrunnlaget og svakheter ved metodenes antagelser og forutsetninger. Forvaltningsnytten forutsetter at monetære verdier tolkes i sammenheng med annen kunnskap, som økologiske tilstandsindikatorer og kvalitative vurderinger, ikke isolert sett. Videre utvikling av monetære naturregnskap bør derfor balansere hensynet til metodisk konsistens, praktisk gjennomførbarhet og faktisk nytte i beslutningsprosesser.