Mest plass er viet til BNP per innbygger. Avhengig av hvilken variant av tallene man velger, kan man nå tre forskjellige konklusjoner om utviklingen her:

1. BNP per innbygger målt i løpende priser og markedsvalutakurser bekrefter at EU sakker akterut.

2. Volumvekstrater i BNP per innbygger viser at EU og USA har hatt nokså lik utvikling.

3. Løpende, kjøpekraftsjusterte tall (PPP) for BNP per innbygger viser at EU tar innpå USA. Nivået i USA er likevel fortsatt en del høyere.

Notatet argumenterer for at nr. 3) gir det mest dekkende bildet av den materielle levekårsutviklingen for innbyggerne i EU og USA. Økonomer som Aghion mfl. (2026) mener at BNP målt med en fast kjøpekraftskurs gir en tryggere sammenligning mellom land og over tid. Som Ackerman (2026) og Krugman (2026) har påpekt, kan denne metoden være misvisende dersom man justerer verdier langt fra basisåret, fordi den forutsetter at det relative prisnivået mellom land har vært stabilt. Det er sjeldent tilfelle.

Vi analyserer hvorfor PPP-justerte tall viser at EUs BNP per innbygger tar innpå USAs. Sannsynligvis er det en rekke årsaker til det, og flere av dem blir kun diskutert kort her. Notatet fremhever to årsaker til EUs innhenting som hittil har fått mindre oppmerksomhet i debatten:

Årsak nummer 1 er økt arbeid. Andelen sysselsatte mellom 25 og 64 år har økt vel 10 prosentpoeng i EU siden 1999, mens den har falt svakt i USA. Siden USA har hatt en gunstigere demografisk utvikling enn EU, har den relative bedringen i sysselsetting som andel av total befolkning vært mindre enn bedringen i sysselsettingsandelen mellom 25 og 64. Men EU har tatt innpå med 4 prosentpoeng også her. Dette har i noen grad blitt motvirket av at et gjennomsnittlig årsverk i EU har falt mer enn i USA, slik at antall timeverk per sysselsatt er noe lavere i 2023 enn i 1999. Det har blitt flere arbeidere i EU, men disse har også fått mer fritid enn tidligere. Likevel: I sum har antall utførte timer per innbygger per år i EU økt fra 75 pst. av USAs nivå i 1999 til 83 pst. av USAs nivå i 2023.

Årsak nummer 2 er gunstigere prisutvikling i EU enn i USA, forårsaket av økt handel. EU-landenes kjøpekraftspariteter bedret seg markert fra 2004, da EU ble utvidet østover. I samme periode økte handelen internt i EU kraftig. Dette sammenfallet i tid gir opphav til følgende hypotese: EUs økte importandeler har medvirket til at kjøpekraftsparitetene har bedret seg.

Handelskostnadene mellom de gamle EU-landene (EU14) har endret seg lite i perioden vi ser på, men de har falt mye mellom gamle og nye EU-land, og mellom landene som kom med fra/etter 2004 (EU10). Land øst i Europa har kunnet selge sin produksjon til gode priser til land vest i Europa, mens de vestlige landene har økt kjøpekraften ved å importere billig fra EU10. Dette kan ha slått ut i kjøpekraftsparitetene for vestlige EU-land særlig fra 2004, som vi viser i figur 5.3. Videre har volumveksten i BNP vært sterkere i EU10-landene, og disse har fortsatt et relativt lavt prisnivå sammenlignet med Vest-Europa. De utgjorde 6,5 prosent av EUs samlede BNP i 2004, og 9 prosent i dag.

Samlet sett kan dette ha bidratt til at kjøpekraftspariteten for hele EU har bedret seg markert mot USA de siste tiårene. Økt handel i EU har lagt til rette for utnyttelse av komparative fortrinn.

Til sammenligning ser handelsveksten mellom stater i USA ut til å ha vært mer beskjeden i samme periode, selv om nivået har holdt seg høyt. En kan derfor si at EU de siste 20 årene har høstet gevinster som USA hadde høstet på et tidligere tidspunkt. Og selv om USA har hatt klart bedre bytteforholdsutvikling enn EU det siste tiåret, har landet ikke økt sin import som andel av BNP.

Den BNP-veksten som har funnet sted i EU de siste tiårene, har altså i større grad medført økt materiell levestandard for innbyggerne enn den veksten som har skjedd i USA.

I rapportens avsnitt 6 ser vi nærmere på produktivitet. Draghi-rapporten legger vekt på produktivitetsgapet mellom EU og USA. Den sterke produktivitetsveksten i amerikansk økonomi har vært særlig konsentrert i teknologitunge næringer. Flere IT-relaterte aktiviteter har opplevd et større prisfall når man korrigerer for kvalitet, ifølge amerikanske KPI-tall og som diskutert av bl. a. Krugman (2026). Lavere priser har kommet både europeere og amerikanere til gode. Dette kan være én forklaring på at løpende PPP-justerte tall ikke viser at den høye produktivitetsveksten i amerikanske IT-næringer har medført bedre utvikling i BNP per innbygger enn i EU.

Når man sammenligner produktivitetsutvikling mellom land, er det ganske vanlig å se mer på volumvekstrater i BNP per timeverk enn på nivåtall. En indeksert figur basert på vekstrater kan være nyttig og informativ.

Men hvis man er interessert i nivåforskjeller på produktivitet over tid, vil det også her være verdifullt å se hen til løpende PPP-justerte tall, som vist i avsnitt 6. Da får produktivitetstallene i mindre grad en «volumtolkning», og blir i større grad et mål på om arbeidstimene medfører økt materiell levestandard for en befolkning. Sagt på en enkel måte: Over tid spiller det en rolle for levestandarden hva en økonomi produserer, ikke bare mengden som produseres. Hvor effektivt økonomien høster handelsgevinster spiller også inn.  Da er bruttoprodukt per timeverk, i løpende PPP-justerte verdier, et mer interessant tall enn volumvekst i timeverksproduktivitet.

Når man analyserer produktiviteten med løpende PPP-justerte tall som produksjonsmål, har EU tatt innpå USA de siste 25 år. BNP per timeverk i EU, i løpende PPP, var i 2023 på 90 prosent av USAs nivå, mot 80 prosent i 1999.