Kjeveortopedisk behandling (tannregulering) er ikke en del av tilbudet som offentlig tannhelsetjeneste tilbyr til barn og unge, og de som trenger dette henvises til spesialiserte tannleger. Om behandlingen starter innen året de fyller 20 år, refunderes en del av pasientens utgifter fra folketrygden om de oppfyller gitte kriterier for behandlingsbehov. Siden egenbetalingen kan bli ganske stor, er tannregulering ett av få eksempler på betaling for helsetjeneste som gis til barn, noe som kan påvirke hvordan etterspørselen etter tjenesten varierer mellom barna i ulike grupper av befolkningen.
Rapporten viser først noen utviklingstrekk i barn og unges bruk av tjenesten i tiårsperioden 2012-2022, både i antall mottakere av refusjoner og i folketrygdens årlige utgifter. Mens pasienttallet økte kontinuerlig, fra om lag 180 000 i 2012 til 207 000 i 2019, nådde årlig utgift et toppunkt på nær 580 millioner kroner i allerede i 2015. I perioden 2014-2019 gikk gjennomsnittlig årlig refusjonsbeløp per pasient ned med om lag 15 prosent, da offentlige takster for deler av behandlingen ble noe nedjustert (kapittel 3).
Kriteriene for å ha rett til refusjon og den videre inndelingen av pasientene etter hvor alvorlig avvik de hadde fra et normalt fungerende bitt, var uendret til og med 2019, men fra 1.1.2020 gjaldt en reform av refusjonsordningens forskrift. Etter dette må ekstra krav oppfylles for at pasienter i gruppen med de minst alvorlige av tre kategorier bittavvik kunne få refundert utgifter til behandling. Pasienttallet sank mye i 2020 og lå også i 2021 og 2022 lavere enn før 2020, men noe av dette må tilskrives korona-pandemien som inntraff nesten samtidig med reformen. Imidlertid gjaldt ikke reformen pasienter som allerede hadde påbegynt behandling.
Ved å sammenlikne tilstrømningen av pasientene med minst behandlingsbehov med utviklingen for de øvrige pasientgruppene gjennom årene 2019-2022, er det anslått at det årlige antallet nye pasienter har gått ned med 7-10 prosent som følge av reformen (kapittel 4). Dette svarer til at andel barn og unge med refusjon hos kjeveortoped reduseres med 4-6 prosentpoeng, fra et nivå oppunder 60 prosent (kapittel 5). Foreløpig er det for tidlig å anslå om reformen også vil påvirke hvor stor andel av de undersøkte som vil motta behandling med apparatur, men om det fortsetter å gjelde fire av fem undersøkte, vil 42-44 prosent av barnekullene få refusjon til behandling. I henhold til offentlige priser koster et fullt behandlingsforløp i gjennomsnitt noe under 30 000 kroner per pasient, et beløp som dels belastes familiene og dels folketrygden. Siden prisene har gått opp de siste årene, øker folketrygdens utgifter til tannregulering, men fordeles på noe færre pasienter (kapittel 6).
I kapittel 7 og 8 av rapporten analyseres refusjonsmottaket for tannregulering etter sosioøkonomiske og regionale bakgrunnskjennetegn. Resultatene viser at det er tydelige sosiale forskjeller når det gjelder hvilke barn og unge som får refusjoner for kjeveortopedisk behandling. Barn av foreldre med høy utdanning og høy inntekt mottar i større grad tannregulering sammenlignet med barn av foreldre med lav utdanning og lav inntekt. Dessuten er det mer vanlig at barn av foreldre som ikke mottar stønader mottar refusjon for tannregulering enn barn av foreldre som mottar stønader. Disse sosiale forskjellene har blitt noe mindre fra 2012 til 2022, spesielt etter innstrammingen av kriteriene for gruppen med klart behandlingsbehov fra 1. januar 2020. Likevel er forskjellene fortsatt tydelige gjennom hele perioden.
Det er også betydelige regionale forskjeller når det gjelder refusjonsmottak for kjeveortopedisk behandling blant barn og unge. Barn og unge bosatt på Vestlandet mottar i større grad tannregulering enn de som bor i Nord-Norge. De regionale forskjellene har økt fra 2012 til 2022, uavhengig av de ulike behandlingsbehovene. Ulik tilgang til kjeveortopeder ser ikke ut til å forklare forskjellene i andelen refusjonsmottakere mellom fylkene. Forskjellene kan derfor skyldes andre strukturelle forskjeller mellom fylkene, som er nærmere omtalt i kapittel 8.
Oppdragsgiver: Helse- og omsorgsdepartementet