Gitt den kunnskapen vi har per i dag vil trolig en relativt stor andel av disse ha et stort behov for arbeidsintensiv langtidspleie (Chatterji mfl. 2015). I tillegg er det en pågående forskyvning i befolkningsmønstrene mot sentrale strøk (Leknes og Løkken 2022). Byene og deres omland vokser i befolkning, mens distriktene tenderer til å bli færre. Både aldringen og sentraliseringen har konsekvenser for etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester regionalt.
Denne rapporten er todelt. I den første delen ser vi nærmere på om det er regionale forskjeller i bruken av kommunale helse- og omsorgstjenester blant de eldre. I den andre delen av rapporten studerer vi samvariasjonen mellom formell og uformell omsorg. Vi kontrollerer for individenes demografiske kjennetegn og helsetilstand. Helsetilstand har en direkte påvirkning på bruk av helsetjenester, men også en indirekte påvirkning ved å plukke opp innflytelsen fra sosioøkonomiske forhold som utdanningsnivå.
I analysen benytter vi data fra Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) for årene 2018-2020. Dataene omfatter hele befolkningen, og har detaljert informasjon om hver enkelt persons bruk av ulike kommunale helse- og omsorgstjenester.
Vi viser at det er betydelige regionale forskjeller i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester, også når man kontrollerer for helsetilstand. Høyest estimert bruk er å finne i opptaksområdet Finnmark, mens opptaksområdet Oslo har den laveste estimerte bruken. Vi vet i liten grad hva det er som driver forskjellene.
Vi finner videre at brukere som mottar uformell omsorg generelt bruker mindre formell omsorg. Dette er spesielt tilfelle for brukere med lettere behov. For tyngre brukere ser uformell omsorg til å inngå som supplement.
Den negative samvariasjonen mellom uformell og formell omsorg kan stamme fra forhold både tilknyttet tilbudet og etterspørselen. Førstnevnte dersom et kommunalt tilbud oppleves mangelfullt og fører til at familie og venner må steppe inn for å yte uformell omsorg. Sistnevnte hvis bistand fra familie og venner medfører at man søker om mindre kommunale tjenester. Analysen i denne rapporten identifiserer ikke hvor stor andel av variasjonen som er drevet av henholdsvis tilbuds- og etterspørselssiden, men viser samvariasjonen mellom bruken av uformell og formell omsorg.
Generelt er en begrensing ved analysen at resultatene er deskriptive og ikke kausale. Det betyr at man må være forsiktig i tolkningen av mønstrene i dataene. Videre utforskning av kildene til regionale forskjeller i ressursbruk og implementering av kausale design for å bestemme effekten av uformell omsorg på formell omsorg vil kunne fylle kunnskapshull. Disse er i så måte lovende retninger for framtidig forskning.