Undersøkelsen er basert på kohortanalyser, der de som kom til Norge i 2003 og 2005 følges gjennom flere år på 2000-tallet fram til 2014. En viktig del av studien er å belyse enkelte faktorer som potensielt kan øke kontinuiteten i yrkesdeltakingen til innvandrere. Vi ser også nærmere på hvordan individenes tilknytning til arbeidsmarkedet i årene etter ankomsten til Norge påvirker sannsynligheten for å være i arbeid på noe sikt.
Flyktninger og innvandrere med familie som innvandringsgrunn har lavere sysselsettingsandeler enn resten av befolkningen som innvandrer, noe som gjelder især kvinner. Blant arbeids- og utdanningsinnvandrere og innvandrere fra de øvrige nordiske land ligger sysselsettingsandelene over gjennomsnittet for befolkningen totalt, og er også høyere enn blant norskfødte som gjeninnvandrer. De samme forskjellene gjelder arbeidstid (gitt at en er yrkesaktiv), men arbeidstiden øker med antall år som sysselsatt.
Analysen indikerer imidlertid at en relativt høy andel av innvandrere i yrkesaktiv alder er innom sysselsetting. Det som skiller innvandrere fra den norskfødte befolkningen som gjeninnvandrer, er at de har flere år uten sysselsetting i løpet av periodene vi ser på, med til dels høye strømmer til og fra sysselsetting. Mot slutten av periodene har mannlige innvandrere større strømmer ut av sysselsetting enn til sysselsetting, noe som ikke er tilfelle blant kvinnelige innvandrere.
En mulig grunn til at mange innvandrere med bakgrunn i flukt har lav yrkesdeltakelse kan være at de har en tendens til å samle seg i næringer som ofte kjennetegnes ved ustabile arbeidsforhold. Innvandrere med flukt og familie som innvandringsgrunn sysselsettes ofte i yrker som Salgs- og serviceyrker, Prosess- og maskinoperatører, transportarbeidere mv. og Renholdere, hjelpearbeidere mv., mens arbeids- og utdanningsinnvandrere, nordiske innvandrere og norskfødte som innvandrer har høyere innslag av sysselsetting i Akademiske yrker og Høyskoleyrker og til dels blant Ledere. Arbeidsinnvandrere fra 2005-kohorten er imidlertid i mindre grad sysselsatt i Akademiske yrker og Høyskoleyrker enn 2003-kohorten og i større grad å finne i yrkesgruppen Håndverkere. Dette må sees i sammenheng med EU-utvidelsen østover i 2004.
Med økende oppholdstid øker innvandrernes mobilitet mellom næringer. Andelen innvandrere i «innvandrertunge» næringer som Overnattings- og serveringsvirksomhet, Forretningsmessig tjenesteyting og Industri har en tendens til å falle med økende botid, mens det motsatte er tilfelle i en næring som Helse- og sosialtjenester.
Bekymringer om at innvandrere har lav sysselsetting på grunn av helsemessige utfordringer ved å være sysselsatte i yrker og næringer med mye tungt arbeide synes først og fremst å gjelde de med flukt og familie som innvandringsgrunn, men kan også gjelde arbeidsinnvandrere med håndverk som yrke.
På kort sikt er det noe høyere sysselsettingssannsynlighet blant innvandrere som flytter mellom forskjellige geografiske sentralitetsnivåer enn de som ikke flytter, men denne effekten synes å avta og forsvinne med økt botid. Sysselsettingssannsynligheten er relativt lav for innvandrere bosatte sentralt, mens det varierer noe mellom de øvrige sentralitetsnivåene hvor sysselsettingssannsynligheten er størst. Det siste synes å være mest relevant blant innvandrere med fluktbakgrunn.
Individuelle kjennetegn som tidligere yrkeserfaring, perioder med ikke-sysselsetting og hva en har gjort i disse periodene har betydning for yrkesdeltakingen. Spesielt på litt lengre sikt har sysselsettingshistorikken stor betydning. Ikke uventet er den av klart større betydning for flyktninger enn for andre innvandrere, og noe større betydning for menn enn for kvinner.
Sysselsettingssannsynligheten påvirkes også av hva innvandrere har gjort når de ikke har vært i arbeid. Det å ha vært under utdanning gir høyere sannsynlighet for å komme i sysselsetting sammenliknet med det å ha vært registrert som arbeidsledig eller å ha stått utenfor arbeidsstyrken for øvrig, men denne effekten er sterkest på kort sikt.
Sysselsettingssannsynligheten øker med stigende utdanningsnivå. Innvandrere med høyere utdanning har høyest sannsynlighet for å være i arbeid uavhengig av tidligere arbeidserfaring. Utdanningseffekten er imidlertid størst for innvandrere med fluktbakgrunn.
Innvandrere som er registrert bosatte i Norge i en-personfamilier har en relativt høy sannsynlighet for å være sysselsatt på kort og mellomlang sikt etter innvandring, men sannsynligheten faller i forhold til de i husholdninger med to til fire familiemedlemmer når botiden øker ytterligere. Dette kan ha sammenheng med endringer i sammensetningen av familier med enslige innvandrere i Norge med økende botid.