Dette innebærer at arbeidstakere som slutter i en AFP-bedrift mot slutten av karrieren – selv etter mange års tilknytning til ordningen – kan miste retten til en ytelse som kan anslås til nær 1,5 millioner kroner i nåverdi.

Denne rapporten er utarbeidet av Statistisk sentralbyrå på oppdrag fra LO og NHO, og er en direkte oppfølging av utredningsarbeidet som startet med LO/NHO-rapporten fra 2021 og ble videreført i Fredriksen mfl. (2023) bestilt av LO. Rapporten belyser særlig variantene for ny AFP som ble vedtatt av LO-kongressen i 2025, og kombinerer nye analyser av alternative modeller med oppdaterte beregninger basert på nyere data og forutsetninger. Siden 2021-rapporten har AFP-fondet nær doblet seg, premiesatsen har økt fra 2,5 til 2,7 prosent, og antallet personer som er omfattet av ordningen har økt. Disse endringene i utgangssituasjonen påvirker resultatene vesentlig. Alle beregninger er gjennomført med mikrosimuleringsmodellen MOSART, som benytter registerdata for hele befolkningen til å framskrive yrkeskarrierer, pensjoneringsmønstre og pensjonsutbetalinger.

Rapporten analyserer særlig en midlertidig tretrinnsmodell basert på vedtakene fra LO-kongressen i 2025. Modellen gir tre separate innganger til AFP i en overgangsperiode: (i) gjeldende kvalifiseringsregler videreføres for årskullene 1965–1975, (ii) en ny ansiennitetsregel for årskullene 1965-1975 sikrer AFP etter gjeldende regelverk til personer med minst 18 års samlet opptjening i tariffbundet bedrift og minst 7 år etter fylte 50 år, selv om de ordinære vilkårene er brutt, og (iii) alle som er født i 1965 eller senere og som ikke får en ytelse etter punkt (i) eller (ii) får en opptjeningsbasert ordning som skissert i utredningen fra 2021, men der skillet mellom AFP1 og AFP2 er skjøvet fra 2015 til 2020. I beregningene vil det for årskullene fra og med 1976 kun gjelde en opptjeningsordning. Det presiseres at den opptjeningsbaserte ordningen fortsatt er en kvalifiseringsordning og ikke en individuelt opptjent rettighet, slik tilfellet er i for eksempel innskuddspensjon. I tillegg til de tre trinnene legger LO-kongressens vedtak til grunn at uføretrygdede skal ha rett til AFP basert på opptjeningen fram til uføretidspunktet.

Beregningene er illustrert med to gjennomgående alternativer: Et sats/ytelsesalternativ der opptjeningssatsen holdes fast på 0,314/5,0 prosent for AFP1/AFP2, og premiesatsen tilpasses. Et premienøytralt alternativ der premiesatsen holdes fast på dagens 2,7 prosent og opptjeningssatsen tilpasses. AFP1 er overgangskomponenten basert på inntektshistorikk under dagens modell, mens AFP2 er en ny opptjeningskomponent basert på inntekt i AFP-bedrift fra og med 2020. Premiesatsen er satsen medlemsbedriftene betaler inn til ordningen. Begge alternativene er blant annet kalibrert for å nå fullfondering av AFP-fondets juridiske forpliktelser innen 2050, mens sats/ytelsesalternativet også er kalibrert til å oppnå en fonderingsgrad tilsvarende videreføring av gjeldende ordning.

Resultatene viser at den midlertidige tretrinnsmodellen reduserer andelen som ikke får noen ytelse sammenliknet med gjeldende ordning. Samtidig medfører den høyere kostnader og større forpliktelser enn en ren opptjeningsordning. Videre analyseres en rekke alternative utforminger og forutsetninger, herunder øvre og nedre grenser for opptjeningsgrunnlaget, krav til minste samlet tid i AFP-ordningen, effekten av økt tilslutning til tariffavtaler med AFP, og virkningen av økte aldersgrenser i takt med forventet levealder. Rapporten viser at valg av diskonteringsrente har stor betydning for vurderingen av beregnede premiesatser, fondets størrelse og når fullfondering nås med de kalibrerte satsene.

Den sentrale avveiingen som rapporten identifiserer er tredelt: nivået på ytelsen for den enkelte, bred inkludering av arbeidstakere med reell tilknytning til AFP-sektoren, og finansiell bærekraft gjennom tilstrekkelig premienivå og fondsoppbygging. Alle tre mål kan ikke oppnås fullt ut samtidig, og de konkrete valg som gjøres på ett område vil legge bindinger på de to andre.