I tråd med oppdragsbeskrivelsen består rapporten av to overordnede deler. Del 1 gir en oversikt over nyere forskning om helse og livskvalitet blant menn med lav inntekt, om sammenhenger og mekanismer bak disse, og om effekten av tiltak for å bedre helse og livskvalitet i gruppen. Oversikten er basert på et systematisk litteratursøk i nordisk forskning. For tiltak ble søket utvidet til andre sammenlignbare høyinntektsland. I tillegg har vi brukt supplerende søk og mer generell forskning om ulikhet i helse på områder som er lite dekket i nordisk forskning. Del 2 presenterer egne analyser av norske befolkningsundersøkelser om helse, levekår og livskvalitet. Avslutningsvis diskuteres kunnskapshull, behov for videre forskning og prinsipper for utforming av tiltak.
Kunnskapsoversikten og våre egne analyser viser at menn med lav inntekt kommer relativt dårlig ut når det gjelder levealder, helse og livskvalitet. Samtidig er det store forskjeller blant menn med lav inntekt, og mange har i tillegg andre økonomiske og sosiale belastninger. Forskjellene i helse og livskvalitet må ses i sammenheng med slike belastninger.
Inntektsforskjellene i forventet levealder og dødelighet er godt dokumentert i nordisk og norsk forskning, og de er større blant menn enn blant kvinner. I Norge er forskjellen i forventet levealder ved 40 år mellom menn i høyeste og laveste inntektskvartil beregnet til om lag åtte år. Forskjellene finnes langs hele inntektsfordelingen, men den forventede levealderen er særlig lav blant dem med aller lavest inntekt.
Også for helse og livskvalitet kommer menn med lav inntekt gjennomgående dårligere ut. De har oftere dårlig egenvurdert helse og psykiske plager, og andelen med lav tilfredshet med livet er om lag dobbelt så høy i laveste som i høyeste inntektsgruppe. Lav inntekt sammenfaller ofte med andre belastninger og kjennetegn, som svak tilknytning til arbeidslivet, å være enslig, eller økonomisk
stress. En del av disse bidrar til å forklare inntektsforskjellene blant menn, men med de datakildene vi har hatt til rådighet kan vi ikke si noe sikkert om årsaksforhold. Gruppen er svært sammensatt. Det er særlig blant lavinntektsmenn som står utenfor arbeidsliv og utdanning, som er enslige, har lav utdanning og som ikke er innvandrere at vi finner mange med nedsatt helse og livskvalitet.
Bruk av helsetjenester varierer også etter inntekt. Menn med lav inntekt bruker fastlege og psykolog oftere enn menn med høyere inntekt, i tråd med at gruppens behov er større, siden de rapporterer i gjennomsnitt dårligere helse. De går derimot sjeldnere til tannlege og bruker forebyggende tjenester sjeldnere. Her tyder resultatene på at økonomiske kostnader kan være en barriere.
Kunnskapsgrunnlaget om tiltak er svakt. Det systematiske litteratursøket identifiserte bare fire evalueringer med resultater for menn med lav inntekt. Den mest konsistente dokumentasjonen gjelder strukturelle virkemidler, som regulering av pris og tilgjengelighet for alkohol og tobakk. Individrettede tiltak har gjennomgående små effekter og når ofte dårligst fram til dem med færrest
ressurser.
Et hovedbudskap fra rapporten er at kjønn og sosial bakgrunn i større grad bør ses i sammenheng i forskning på helse og livskvalitet. Analyser av menn som én gruppe kan skjule store forskjeller mellom menn med ulike økonomiske og sosiale ressurser. Det er også behov for longitudinelle analyser, både for å belyse utviklingen i helse og livskvalitet over livsløpet og for å gi et bedre grunnlag for å vurdere årsaksforhold. Norske registerdata og befolkningsundersøkelser gir gode muligheter til å følge dette opp. I et avsluttende kapittel beskriver vi kunnskapshullene nærmere og hvordan eksisterende data kan brukes bedre.