Denne rapporten undersøker hvordan kontantytelser, arbeidsrettede tiltak og offentlige tjenester påvirker levekår og utviklingsmuligheter for barn i familier med vedvarende lavinntekt. Analysene bygger på omfattende registerdata på individnivå fra SSB, kombinert med økonometriske metoder for å isolere effektene av tiltakene. For foreldre studerer vi i hovedsak arbeidsdeltakelse, arbeidstid og mottak av offentlige ytelser. For barna fokuserer vi primært på skoleprestasjoner, men analyserer også kontakt med barnevernet og utfall på lengre sikt, som inntekt, utdanning og arbeid i voksen alder. Selv om disse utfallene er sentrale, dekker de ikke alle sider ved barns og foreldres velferd. Resultatene gjelder dessuten for de individene, periodene og kontekstene som inngår i analysene, og må tolkes i lys av disse avgrensningene.
Begrensede effekter av direkte kontantytelser
Vi analyserer tre ordninger som primært er ment å styrke familiers inntekt direkte: barnetrygd, bostøtte og økonomisk sosialhjelp. Barnetrygden er en universell ytelse, men utgjør relativt sett en større andel av disponibel inntekt for lavinntektsfamilier. Økningen av aldersgrensen fra 16 til 18 år i 2000 gir indikasjoner på økt fullføring av videregående opplæring og redusert bruk av sosialhjelp i kommunene, men funnene er usikre. Bostøtten treffer i hovedsak familier med sammensatte levekårsutfordringer, kjennetegnet av lave yrkesinntekter, lav boligeierandel, flere barn, flere aleneforsørgere og høyere andel med innvandrerbakgrunn. Økte satser som følge av kommunesammenslåingene i 2020 førte til lavere sosialhjelpsbruk, men ga ikke målbare effekter på arbeidstilbudet. Søkere til økonomisk sosialhjelp har gjennomgående svak arbeidstilknytning og lave inntekter, og stønaden brukes primært til å stabilisere hverdagsøkonomien. Vi finner ingen klare effekter på foreldres arbeidstilknytning, barns skoleresultater eller kontakt med barnevernet, men usikkerheten i estimatene utelukker ikke moderate effekter. Samlet sett ser ytelsene ut til å stabilisere familiens økonomi, samtidig som det er en viss substitusjon mellom ordningene: økt støtte fra én ytelse kan følges av lavere støtte fra andre.
Ikke tydelige effekter av eksponering for Kvalifiseringsprogrammet
Kvalifiseringsprogrammet (KVP) kombinerer aktivitetsplikt med en relativt generøs ytelse for personer over 18 år som har behov for støtte for å komme i arbeid. Programmet kan omfatte arbeidsrettede tiltak, opplæring, individuell oppfølging og veiledning, og tilpasses den enkeltes behov. Ved hjelp av en eventstudie basert på den kommunevise utrullingen i 2008–2010 finner vi indikasjoner på positiv effekt på barns skoleprestasjoner, særlig når barna eksponeres tidlig. Effekten ser ut til å henge sammen med økt inntekt og økonomisk stabilitet i familien, og vi finner også lavere mottak av sosialhjelp og noe sterkere arbeidsmarkedstilknytning blant foreldrene. Funnene er imidlertid usikre, og KVP ble innført som del av en bredere velferdsreform, noe som gjør det krevende å isolere effekten av selve programmet.
Økt deltakelse i barnehage kan kreve andre typer tiltak enn redusert pris
Norge har tre nasjonale ordninger som reduserer foreldrebetalingen: makspris, inntektsgradert betaling og gratis kjernetid. Disse er en viktig forklaring på den høye barnehagedeltakelsen i Norge. Likevel viser analysene, for første gang på nasjonalt nivå, at familier som ikke bruker barnehage, gjennomgående har lavere inntekt, formue og utdanning, og at de oftere er aleneforsørgere, sosialhjelpsmottakere eller har innvandrerbakgrunn. Lavest deltakelse finner vi blant de 10 prosent fattigste husholdningene – nettopp den gruppen moderasjonsordningene retter seg mot. Økonomi er altså ikke den eneste barrieren; språk, tillit til tjenesten, tilgang til informasjon, kulturelle normer og praktiske forhold som søknadsprosesser og opptaksregler spiller også inn. Det trengs derfor tiltak utover prisreduksjon, som målrettet informasjon, tidlig rekruttering og tettere samarbeid mellom NAV, helsestasjoner, barnevern, skoler og barnehager.
Tett oppfølging i videregående kan være viktig
Mange unge som står utenfor arbeid og utdanning, mangler fullført videregående opplæring. Vi evaluerer to tiltak for tettere oppfølging: NAV-veiledere i videregående opplæring og sosialfaglige rådgivere fra kommunene utplassert ved skoler i Østfold. Begge gir gjennomgående positive effekter på sannsynligheten for å fullføre videregående opplæring, selv om usikkerheten er stor. Sosialfaglige rådgivere har en klar positiv effekt når rollen har vært etablert ved skolen over tid. Vi finner imidlertid ikke tegn til varig reduksjon i inaktivitet i voksenlivet. Tettere oppfølging kan altså øke fullføringsgraden uten at dette nødvendigvis fører til sterkere tilknytning til arbeid eller utdanning senere–for noen elever er fullført videregående opplæring ikke tilstrekkelig for stabil deltakelse i arbeidslivet.
Oppdragsgiver: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Prosjektet utføres i samarbeid med forskere ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) og Folkehelseinstituttet (FHI).