I tillegg er ulikhet, geografisk og sosialt, et tema i gjennomgangen. Eldre er definert som personer i alderen 67 år og over. Rapporten er i hovedsak basert på foreliggende statistikk og forskningslitteratur.

På mange områder av livet har eldre fått det bedre de siste tiårene. Flere sider ved helsetilstanden er forbedret, slik som bevegelsesevne, gripestyrke og hørsel. Langt færre enn for 25 år siden har inntekter under EUs lavinntektsgrense. En lavere andel eldre føler seg ensomme og deprimerte, og flere oppgir at de er lykkelige og tilfredse. Samtidig viser gjennomgangen at det er betydelige sosiale og geografiske ulikheter, samt store forskjeller mellom de yngste og eldste eldre. Sammenlignet med de yngre eldre, mellom 67 og 79 år, er eldre over 80-85 år langt mer utsatt. Det er større humanitære behov blant aleneboende og enslige enn blant andre eldre, knyttet til velferds-dimensjoner som lavinntekt, helse, ensomhet, utrygghet og utsatthet for vold. Eldre med lav inntekt og utdanning er også utsatte grupper. Både lav utdanning og lav inntekt har for eksempel sammen-heng med dødelighet og dårlig helse, og forskjellene i dødelighet har økt over tid. Lav inntekt og økonomiske problemer er også forbundet med andre velferdsproblemer, slik som større risiko for ensomhet. Innvandring er en annen ulikhetsdimensjon. En tydelig forskjell sammenlignet med den øvrige befolkningen er at det er flere blant innvandrerne enn i den øvrige befolkningen som er minstepensjonister og bor i lavinntektshusholdninger.

Det er vanskelig å si noe helt sikkert om utviklingen de nærmeste 25-30 årene, men noe kan vi være rimelig sikre på. Eldrebefolkningen vil bli større, eldre og mer mangfoldig. I 2060 vil anslagsvis en av fem eldre være innvandrere, en femdobling sammenlignet med 2020. Det vil også bli langt flere velutdannede eldre, særlig blant kvinner. Disse utviklingstrekkene peker mot at den økonomiske ulikheten vil øke innad i eldrebefolkningen. Utviklingen i helsetilstanden vil bli helt avgjørende. Prognoser basert på det globale sykdomsbyrdeprosjektet tilsier at helsetilstanden blant eldre vil bli bedre, med unntak av aldersgruppen over 90, der sykdomsbyrden er antatt å bli forverret fram til 2050. Det økte antallet demenstilfeller vil bli en særlig stor utfordring, selv om den aldersjusterte forekomsten er på vei ned.

Mens det ikke er sterke holdepunkter for betydningen av individuell økonomi, har flere studier vist at forskjeller i inntekter mellom geografiske områder spiller en rolle for tilgangen på omsorgs-tjenester. Eldre i de rikeste kommunene i Norge har større sannsynlighet for å få sykehjemsplass enn eldre i de fattigste kommunene, også når det kontrolleres for behov. Forskjellige kvalitets-indikatorer tyder på store geografiske ulikheter i hvor godt eldreomsorgen fungerer. Noen grupper har større risiko for å oppleve umøtte omsorgsbehov enn andre. Rapporten trekker fram disse gruppene som særlig utsatte: aleneboende eldre med dårlig helse, spesielt hvis de har lav inntekt og bor i fattige kommuner, eldre med ressurssvake eller få pårørende, eldre innvandrere og skeive, samt eldre i den samiske befolkningen. Hvordan den geografiske og sosiale ulikheten innen eldreomsorgen vil utvikle seg i framtiden er avhengig av en rekke forhold. En nøkkelfaktor er å sikre tilstrekkelige personellressurser i den offentlige omsorgen til å møte den økende etterspørselen. Uten tilstrekkelige offentlige ressurser, vil etterspørselen i større grad dreie seg mot uformell omsorg og private, markedsbaserte løsninger. SSBs framskrivninger av behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren, tyder på at veksten i årsverk vil bli betydelig. En tilnærmet nullvekst, som Helsepersonellkommisjonen går inn for, framtrer som urealistisk, og kan innebære økt risiko for sosiale og geografiske ulikheter i tilgangen på en tilfredsstillende eldreomsorg.

Oppdragsgiver: Norges Røde Kors