Flyttehistorieprosjektet er unikt i og med at her følges de samme personene over 25 år, fra fylte 15 år til fylte 40. Altså fra før de setter i gang med sine «egne» flyttinger, til de stort sett er ferdig flyttet. Dette gir et mer helhetlig bilde av flyttingene enn de fragmenterte årsstatistikkene. Hver enkelt person følges fra oppvekstkommunen, først kanskje noen år hjemme, og deretter flytte ut, og kanskje flytte videre, eller kanskje hjem?

Hovedmønsteret ligger fast fra rapport til rapport, med en bortimot entydig variasjon etter sentralitetsklasse, der sentralitetsklasse 1 peker seg ut med desidert størst netto innflytting, mens sentralitetsklasse 6 ligger stabilt på bunnen. Innvandrere blir viktigere og viktigere, og selv om det er flest av dem i de mest sentrale delene av landet, betyr de kanskje mest i distriktene, der de begrenser de negative trekkene. Også ukrainske flyktninger vises i kohortanalysene.

I tillegg til sentralitetsklasse, gjøres analysene også for Innsatssonen for Finnmark og Nord-Troms, samt Norges fire største byer. Som i forrige rapport, kommer kommunene i Innsatssonen bedre ut enn kommuner med tilsvarende sentralitetsklasser ellers i landet, noe som tyder på at innsatsen faktisk virker. Storbyene har, ikke uventet, større nettoinnflytting enn landet ellers, med Oslo på soleklar førsteplass. Ellers skiller Oslo seg fra de andre ved at flere av de opprinnelige 15-åringene har blitt boende, selv om utflyttingen, og etter hvert netto utflytting, vedvarer i Oslo, mens de andre storbyene kommer til et punkt der tilbakeflyttere og innflyttere balanserer utflyttingen.

Et hovedpoeng i rapporten er å vise to ulike måter å måle flyttingene på. Den «tradisjonelle» måten i flyttehistorierapportene, er å måle resultatet av flyttingene ved utgangen av perioden, altså status for kohorten da de opprinnelige 15-åringene hadde blitt 35 år gamle. Det nye er å måle det totale antall boår/personår kohorten har «lagt igjen» i for eksempel en kommune fra kohorten var 15 år til (nå endret til) 40 år. Logikken er at det utgjør en viktig forskjell om en utflytter flyttet ut da vedkommende var 16 år eller 39 år, og at denne forskjellen bør være med i beskrivelsen av flyttemønsteret.

Hvis det som måles er basert på kun antall personer bosatt i kommunen når kohorten har blitt 40 år, blir de som har bodd der, men har flyttet ut, usynlige.

Kun 20 prosent av de 15-åringene som bodde i en kommune med sentralitetsklasse 6 i 2000 ble boende i sentralitet 6 alle 25 årene til 2025, da de var blitt 40 år gamle, mens 16 prosent hadde flyttet tilbake igjen. Altså hadde 64 prosent flyttet ut og ikke kommet tilbake igjen. Som et resultat av dette, hadde utflytterne alt i alt bodd flere år i sentralitet 6 enn de bofaste. De personene som med tiden hadde flyttet ut, har da samlet sett i de 25 årene vært viktigere for hjemkommunen enn de som ble boende, siden de hadde blitt boende noen år før de pakket flyttelasset og dro av gårde.

Om man ser på kun slutt-situasjonen, når alle utflytterne er borte, er de imidlertid kun historie, og har ingen betydning for framtiden.

Hovedpoenget for denne rapporten er å beskrive betydningen av de midlertidig bosatte – utflyttere og innflyttere som har flyttet ut igjen – når flyttemønsteret for kohorter skal analyseres. Dette er gjort for sentralitetsklassene, Innsatssonen for Finnmark og Nord-Troms, og for storbyene Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Oppdragsgiver: Kommunal- og moderniseringsdepartementet.