Sammensetningen av lønnstakere kan påvirke det samlede sykefraværet. Hvis det for eksempel kommer stadig flere inn på arbeidsmarkedet fra grupper som har relativt høyt sykefravær vil det kunne drive opp det gjennomsnittlige sykefraværet. Dermed vil sykefraværet øke selv om de lønnstakerne som allerede var i arbeidsmarkedet ikke har blitt noe sykere enn de var tidligere. Hvis målsetningen er å inkludere flest mulige marginale grupper i arbeidsmarkedet, som potensielt har større sannsynlighet til å bli sykmeldt, vil det kunne munne ut i økt sykefravær.
I denne artikkelen undersøker vi hvordan utviklingen i sammensetningen av lønnstakere på tvers av forskjellige kjennetegn har påvirket utviklingen i legemeldt sykefraværet i perioden 2015–2025. Det finnes mange kjennetegn, og kombinasjoner av disse, men vi avgrenser analysen til sammensetningseffekter i sykefravær på tvers av seks separate kjennetegn: (i) utdanningsnivå, (ii) kjønn, (iii) heltid/deltid, (iv) næring, (v) innvandringskategori, og (vi) alder. Dette er samme oppdeling som en tilsvarende tidligere analyse (Bruer-Skarsbø og Vigtel 2022).
Datagrunnlaget består av de månedlige innrapporterte dataene fra a-ordningen i perioden januar 2015 til desember 2025. I tillegg kobles det på data fra andre registre med detaljert informasjon om arbeidsforholdene, ulike personopplysninger og virksomhetsinformasjon. Informasjon om sykefravær er hentet fra Navs sykemeldingsregister, og omfatter kun legemeldt sykefravær. Populasjonen av arbeidsforhold i analysen er den samme som i den offisielle sykefraværstatistikken; alle ordinære og maritime arbeidsforhold til alle bosatte lønnstakere mellom 16 og 69 år. Sykefraværsprosenten måles som antall tapte dagsverk grunnet legemeldt sykefravær i løpet av året som andel av avtalte dagsverk, og er beregnet på samme måte som den årlige sykefraværsprosenten.
For å utlede hvordan utviklingen i sammensetning av lønnstakere påvirker utviklingen i sykefravær, bruker vi dekomponeringsmetoden i Brasch m.fl. (2023). Ved å bruke denne metoden kan vi skille mellom effekten av at sammensetningen av lønnstakere endrer seg over tid («sammensetningseffekt») og den isolerte effekten av endring i sykefravær om sammensetningen ikke endret seg («sykefraværseffekt»). Metoden brukes på endringen i sykefraværsprosenten fra år til år, og bidragene fra de to effektene er derfor målt i prosentpoeng. Figur 1 viser utviklingen i sykefraværsprosenten i perioden 2015–2025. Figur 2 til 7 viser endringen i sykefraværsprosenten i perioden 2016–2025 dekomponert i bidrag fra sammensetningseffekter (summen av bidragene fra alle gruppene innen hvert kjennetegn) og sykefraværseffekter for henholdsvis utdanningsnivå, kjønn, heltid/deltid, næring, innvandringskategori og alder som separate dimensjoner¹.
¹Eventuelle forskjeller mellom endringen i sykefraværsprosent fra ett år til det neste (beregnet fra figurene) og summen av sykefraværseffekten og sammensetningseffekten skyldes avrunding.
Dekomponeringsmetoden deler endringen i et samlet gjennomsnitt (sykefraværet) opp i to bidrag: Sykefraværseffekten viser hvor mye gjennomsnittlig sykefravær endres fordi sykefraværet endrer seg innenfor hver gruppe. Sammensetningseffekten viser hvor mye gjennomsnittlig sykefravær endres fordi størrelsen på gruppene endrer seg. Effekten avhenger både av (i) om en gruppe vokser eller minker, og (ii) av om gruppens sykefravær ligger over eller under gjennomsnittet. En positiv sykefraværseffekt betyr at endringer innenfor gruppen trekker det samlede gjennomsnittet opp. En negativ sykefraværseffekt betyr at de trekker gjennomsnittet ned. Sammensetningseffekten kan tolkes slik: En gruppe som ligger over gjennomsnittet, trekker gjennomsnittet opp når gruppen vokser, og ned når den blir mindre. En gruppe som ligger under gjennomsnittet, trekker gjennomsnittet ned når gruppen vokser, og opp når den blir mindre. Sammensetningseffekten er null dersom størrelsen på gruppen ikke endrer seg, eller dersom gruppens nivå er likt det samlede gjennomsnittet. I grafene viser stolper over null-linjen bidrag som trekker den samlede endringen opp, mens stolper under null-linjen viser bidrag som trekker den ned. Lengden på stolpen viser størrelsen på bidraget. Sykefraværseffekten og sammensetningseffekten summerer seg til den samlede endringen i gjennomsnittet. Metoden bygger på endringen i den faktiske størrelsen på hver gruppe, ikke bare på endringen i gruppens prosentandel. Dermed får en gruppe ingen sammensetningseffekt dersom størrelsen på gruppen er uendret, selv om gruppens andel kan ha endret seg fordi andre grupper har vokst eller blitt mindre.
Fra figur 2 ser vi at sammensetningseffekter på tvers av utdanningsgrupper gjennomgående trekker ned endringen i sykefraværet fra år til år over hele perioden vi ser på. Årsaken til dette er at andelen av avtalte dagsverk som utføres av lønnstakere med universitetsutdanning mellom 1–4 år og mer enn 4 år øker over tid. Dette er to grupper hvor sykefraværet er lavere enn gjennomsnittet, og når denne gruppen blir relativt større over tid bidrar en slik effekt til å trekke gjennomsnittlig sykefraværsprosent ned.
I figur 3 er dekomponeringen av endringen i sykefravær gjort på tvers av kjønn, og viser at summen av sammensetningseffekter for hvert år bidrar lite til endringen over tid. Det er med andre ord endringer i det underliggende sykefraværet som driver endringen over tid, og ikke endringen i avtalte dagsverk av lønnstakere på tvers av kjønn. Dette drives i stor grad av at sammensetningen av avtalte dagsverk på tvers av kjønn endres lite over tid, og de stabile andelene bidrar derfor til at bidragene fra sammensetningseffekter på endringen i sykefraværet i sum er marginale.
Når dekomponeringen av endringen i sykefraværet gjøres på tvers av arbeidstid (heltid/deltid), ser vi fra figur 4 at sammensetningseffektene bidrar til å trekke ned sykefraværet, men kun marginalt. Bidragene fra sammensetningseffekter til endringen i sykefraværet fra 2017 og utover er konsekvent negative, som må sees i sammenheng med at andelen avtalte dagsverk av lønnstakere med heltidsstillinger øker over tid.
Dekomponeringen av endringen i sykefravær på tvers av næringer i figur 5 viser positive bidrag fra sammensetningseffekter i 2016, 2017 og 2024, mens det er generelt små negative bidrag ellers. For 2022, et år preget av utgangen av koronapandemien, var det derimot et stort negativt bidrag fra sammensetningseffekter, hvor mye ble drevet av næringene faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting og informasjon og kommunikasjon. Dette er to næringer med et sykefravær som er lavere enn gjennomsnittet, og som økte i relativ størrelse fra 2021 til 2022.
Figur 6 viser dekomponeringen av endringen i sykefraværet på tvers av innvandringskategori, og viser at summen av sammensetningseffekter for hvert år er tilnærmet lik null.
Dekomponeringen av endringen i sykefraværsprosenten på tvers av aldersgruppene vises i figur 7, hvor vi ser at bidraget fra sammensetningseffekter i sum er negativt i 2016 og positivt i 2020 og perioden 2023–2025. Det positive nettobidraget i 2020 drives i stor grad av en reduksjon i andelen av avtalte dagsverk av lønnstakere mellom 16–19 år og 20–24 år, som har et betraktelig lavere sykefravær enn øvrige aldersgrupper. Denne bevegelsen bidrar til å trekke sykefraværet opp.
Oppsummert viser dekomponeringen av endringen i sykefraværet i perioden 2016–2025 at det i hovedsak er endringer i sykefraværet, og ikke endret sammensetning av personer i arbeidsmarkedet, som driver utviklingen de siste årene. Likevel er det verdt å merke seg at endringer i sammensetning innad i hver gruppe i et kjennetegn (for eksempel innad i bygg- og anleggsnæringen) fra ett år til et annet vil være en sykefraværseffekt og ikke en sammensetningseffekt. Med andre ord vil altså omfanget av sammensetningseffekter avhenge av langs hvilke dimensjoner, og hvor finmasket dimensjonen er, dekomponeringen brukes på.
Artikkelen er finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID)
Kilder:
Brasch, T. v., Grini, H., Johnsen, M. B., og Vigtel, T. C. (2023): A Two-Stage Bennet Decomposition of the Change in the Weighted Arithmetic Mean, Journal of Official Statistics 39(1), 123–137.
Bruer-Skarsbø, Ø., og Vigtel, T. C. (2022): Sykefravær og frafall fra arbeidsmarkedet. Betydningen av sammensetningen av sykemeldte, Rapporter 2022/10, Statistisk sentralbyrå.
