Lange linjer, 2017

Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815

Publisert:

Alle norske borgere over 18 år, rundt 3,75 millioner personer, kan stemme ved høstens stortingsvalg. Ved det første stortingsvalget i 1815 var det bare 11 prosent av dem over 18 år som hadde stemmerett. Kvinner hadde ikke stemmerett i det hele tatt. Valgdeltakelsen var lav i de første stortingsvalgene. I de siste valgene har vi sett at kvinner stemmer i større grad enn menn.

Infografikk Stortingsvalgene 1815-2017

Infografikk. Stortingsvalgene 1815-2017. Klikk på bildet for større versjon.

(Klikk på figuren for en større versjon, eller last ned figuren som pdf.)

Endringer i stemmerettsbestemmelsene

Bestemmelsen om stemmerett ved stortingsvalg gis i Kongeriket Norges Grunnlov kapitel C. Om borgerrett og den lovgivende makt (§§ 49 - 85). I paragraf 50 står det: «Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 18 år.» Legg merke til at det står eksplisitt at det gjelder både menn og kvinner. Paragraf 50 i Grunnloven er endret 15 ganger siden 1814. 

 Tabell 1. Stemmerettsreglene i Grunnloven i 1814 og 2017

  1814 2017
§49 Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget, der bestaaer af 2 Afdelinger, et Lagthing og et Odelsthing. Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingets  representanter velges gjennom frie og hemmelige valg. Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov.
§50 Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar, og enten Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 18 år.
a. ere, eller have været Embedsmænd, I hvilken utstrekning dog norske borgere som på valgdagen er bosatt utenfor riket, men oppfyller foranstående betingelser, er stemmeberettigede, fastsettes ved lov.
b. paa Landet eie eller paa længere Tid end 5 Aar have byxlet matriculeret Jord, Regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov.
c. ere Kjøbstadborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det mindste er 300 Rigsbankdaler Sølvværdie.  
§51 Inden 6 Maaneder efter denne Constitutions Antagelse skal, i enhver Kjøbstad af Magistraten og i ethvert Præstegjeld af Fogden og Præsten forfattes et Mandtal over alle stemmeberettigede Indvaanere. De Forandringer dette efterhaanden maatte undergaae, anføres ufortøvet deri. Enhver skal, forinden han indføres i Mandtallet, offentligen til Thinge sværge Constitutionen Troskab. Regler om manntallsføringen og om innføringen av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes ved lov.

Kilde: Grunnloven 1814 og Grunnloven 2017

Embetsmenn, byborgere og selveiende bønder får stemmerett
Historikeren Sverre Steen skrev ved 150 års jubileet til Grunnloven i 1964 at «Eventyret om 1814 har vært fortalt så ofte at de skulle være overflødig å gjenta det her». Vi skal likevel minne om at opprettelsen av en fri og uavhengig norsk stat sprang ut av den aktuelle internasjonale politiske situasjonen. De politiske lederne i Norge grep med besluttsomhet en sjanse og utnyttet den med stor dyktighet. Da en selvstendig norsk stat skulle konstitueres i 1814, var det ganske naturlig å kalle inn en riksforsamling for å gi staten en grunnlov. Slike forsamlinger hadde siden slutten av 1700-tallet i land etter land blitt sammenkalt og utført liknende grunnlovgivende funksjoner, for eksempel i Frankrike (Steen 1964:1-3). Som historikeren Mona Ringvej utrykker det: «Det lite fleksible eneveldet til Frederik VI var blitt avløst av en situasjon der den norske befolkning kunne velge på øverste hylle blant tidens konstitusjonelle moter. Disse motene hadde definitivt et sterkt opphav i Paris» (Ringvej 2011:114).     

De stemmerettsreglene som ble vedtatt i 1814 innebar at man måtte være over 25 år og ha bodd i Norge i minst fem år. I tillegg måtte man enten være eller ha vært embetsmann, eie eller bygsle matrikulert jord, eller være byborger og eie gård eller grunn til minst 300 Riksbankdaler sølvverdi. For å gjøre stemmeretten gjeldende måtte man dessuten føre seg inn i manntallet og sverge troskap til Grunnloven. Eden skulle dokumenteres i det offentlige manntallet over stemmeberettigede. At man måtte være mann var ikke eksplisitt nevnt i paragraf 50, men var underforstått.

Bredere stemmerett?
Grunnloven begrenset sterkt hvem som hadde stemmerett i 1814. Kun 11 prosent av befolkningen over 18 hadde stemmerett ved det første stortingsvalget i 1815. Men etter datidens målestokk hadde Norge en av de bredeste stemmerettene i Europa. Mellom 40 og 45 prosent av norske menn over 25 år kunne delta i stortingsvalgene.  Det fins ikke skriftlige referater fra diskusjonene på Eidsvoll, det vi i dag vet har vi fra brev fra Eidsvollsmennene og senere memoarer. Allmenn stemmerett for kvinner og menn uten begrensninger knyttet til eiendom eller stand hadde sannsynligvis ingen talsmann på Eidsvoll.

I tiden da Eidsvollsforsamlingen møttes var ikke stemmerett for kvinner eller stemmerett uavhengig av eiendom eller stand et totalt ukjent spørsmål. Rundt 150 år tidligere hadde den politiske bevegelsen “The Levellers” agitert for folkesuverenitet, utvidet stemmerett, likhet for loven og religiøs toleranse under den engelske borgerkrigen (1642–1651). “The Levellers” utrykte dette i en rekke skrifter mellom 1647 og 1649 i manifestet «Agreement of the People». I skriftene fra de såkalte «Putney Debates», som tok sikte på å lage en ny grunnlov for England, gjengis en diskusjon mellom offiserene til Oliver Cromwell og Agitatorene (Levellers) hvor hovedinnvendingen mot The agreement er at den i praksis foreslo stemmerett for alle menn. For ettertiden er agitatoren Rainsborough forsvar blitt berømt:

“…and therefore truly sir, I think it’s clear, that every man that is to live under a government ought first, by his own consent, to put himself under that government; and I do think that the poorest man in England is not at all bound in a strict sense to that government that he hath not had a voice to put himself under.”  (Woodhouse 1992: 53)

I samtiden så de fleste mektige personer dette som en uhyrlighet, og noe de på ingen måte kunne ta alvorlig. «Levellers» skriftene hadde neppe stor innvirkning i samtiden, og det heller ikke påvist at de hadde en påvirkning på senere opplysningsfilosofer, eller de som skrev den amerikanske uavhengighetserklæringen og den amerikanske Grunnloven. Men det er et klart utrykk for at det var mulig å tenke og agitere for en bred stemmerett i god tid før den norske Grunnloven ble skrevet.

Kvinnestemmerett?
Det første eksempelet på bred stemmerett kom etter den franske revolusjon i 1789. Den første republikk i 1792 innførte stemmerett for alle menn. Den franske Grunnloven av 1793 krevde ikke engang skriveferdigheter av borgerne, derimot var det grunnlovfestet en rett til skrivehjelp under stemmegivning (Ringvej 2011:48). I 1790 fremførte også Nicolas de Condorcet synspunkter til den grunnlovgivende forsamlingen om kvinnens plass i kampen for menneskerettigheter. Kvinnene var aktive deltakere i revolusjonen. «Kvinnene var aldri helt inkludert, men heller ikke konsekvent ekskludert» (Ringvej 2011:55). Forfatterinnen Olympe de Gouge skrev en «Kvinnerettighetserklæring» som påpekte hvordan kvinnenes eksistens ble ignorert i menneskerettighets-erklæringen, det universelle home (menneske) besto også av kvinner, så hvorfor skulle ikke de ha rettigheter på linje med menn? Politiske rettigheter til alle menn og diskusjonene om kvinnerettigheter forsvant imidlertid med terroren under Robespierre. Olympe de Gouge ble henrettet i 1793, og under Napoleon var det ikke gode kår for å ta slike diskusjoner opp igjen.  

Den danske greven Frederik Adolph Holstein diskuterte også kvinnelig stemmerett da han utarbeidet et utkast til Norsk grunnlov: ”Om statsforfatning for Norge”. Som de fleste knyttet han valgretten til eiendomsretten, han gikk ikke inn for allmenn stemmerett, men mente at også kvinner med eiendom kunne få stemme.  I Sverige hadde forøvrig stemmerett for skattebetalende kvinner blitt innført med frihetstiden i 1718, men den ble trukket tilbake i 1771. Frihetstiden i svensk historie betegner en epoke da Riksdagen hadde makt på bekostning av Kongen og mye av makten lå hos stendene.

Av Eidsvollsmennenes diskusjon om stemmeretten virket det imidlertid som om man ikke ønsket å være for radikal og endte derfor opp med stemmerettsregler som var knyttet til eiendom.

Samene i Finnmark fikk stemmerett i 1821
Etter 1814 ble det raskt klart at bestemmelsene i Grunnloven ekskluderte samene og mange norske borgere i Finnmark fra å stemme ved valg. På landet var det å eie eller bygsle matrikulert jord vilkåret for å ha stemmerett. I Finnmark var det svært få samer og nordmenn som eide matrikulert jord. Likevel betalte mange. både samer og nordmenn, skatt til staten – den såkalte «rettighetsskatten». Det var i og for seg ikke eiendomsretten, men at man betalte skatt og derfor gjennom stemmeretten skulle ha innflytelse på hvordan staten brukte pengene, som var begrunnelsen for stemmeretten.  Ut fra tankegangen bak stemmerettsparagrafen skulle «rettighetsmennene» derfor ha hatt stemmerett. De som betalte rettighetsskatt ble omtalt som «rettighetsmenn», og var skrevet inn i et eget skattemanntall. Allerede på Stortinget i 1818 ble rettighetsmennenes manglende stemmerett tatt opp. Det var tollkontrollør H.H. Mejer fra Finnmark amt leverte et forslag til et tillegg til paragraf 50. På grunn av paragrafens utforming var en «ikke liden Deel af Landets Borgere» frarøvet den viktigste fordelen i Grunnloven: stemmerett. Siden rettighetsmennene i Finnmark var pålagt de samme offentlige byrder som bøndene, var det rimelig at rettighetsmennene fikk stemmerett på lik linje med dem, mente Mejer (Hommerstad 2016).  I 1821 vedtok Stortinget enstemmig at samer i Finnmark skulle ha rett til å delta i valg til Stortinget, på lik linje med nordmenn. Dette var den aller første endringen av Grunnloven fra 1814.

Tabell 2. Endringene I paragraf 50 I Grunnloven fra 1821 til 1978

1821 Lov, angaaende et Tillæg til Grundlovens § 50. Litr. b.
«De, som i Finmarken have været Rettighedsmænd i 5 Aar, og fyldt deres 25 Aar, bør, ligesaavel som de, der eie eller bruge matriculeret Jord, have Stemmerettighed.»
1884 Grundlovens § 50 skal herefter lyde som følger:
       Stemmeberettigede ere de Norske Borgere, som have fyldt fem og tyve Aar, have været bosatte i Landet i fem Aar, opholde sig der, og enten 
a. ere eller have været Embedsmand;
b. paa landet eie eller for længere Tid end fem Aar have leiet matrikuleret Jord eller i fem paa hinanden følgende Aar have brugt og fremdeles bruge saadan Jord;
c. i Finmarken i fem Aar hae været og fremdeles ere Rettighedsmand;
d. ere Kjøbstadsborgere eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdi idetmindste ere 600 Kroner;
e. have for det sidstforløbne Aar betalt direkte Skat til Stat eller Kommune efter en antagen Indtægt af mindst 500 Kroner paa Landet og mindst 800 Kroner i Kjøb- eller Ladestederne, i et Aar have havt fast Bopæl i Valgkommunen paa den Tid, Valget foregaar, og ikke som Tyende tilhøre Andens Husstand.
1898 Grundlovens §§ 50 og 52 skal herefter lyde som følger:
«§ 50. Stemmeberettigede ere de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.
 
1899 «Grundlovens § 51 skal herefter lyde:
§ 51. Regler om Mandtalsførelsen og om de Stemmeberettigedes Indførsel i Mandtallet fastsættes ved Lov.»
1907 a.Mænd, der er norske borgere, har fyldt 25 aar og som har været bosat i landet i 5 aar og opholder sig der;
b. Kvinder, der er norske borgere, har fyldt 25 aar og som har været bosat i landet i 5 aar og opholder sig der, og som har betalt skat til stat eller kommune for det sidst forløbne skatteaar ifølge ligning a fantagen indtægt paa mindst kr. 400,00 i kjøpsteder og kr. 300,00 paa landet eller lever i helt eller delvis formuesfællesskab med egtefælle, der har betalt saadan skat.
Enhver, der har en samlet indtægt af kr. 400,00 i kjøsteder og kr. 800,00 paa landet, skal lægges i skat til kommunen, selv om vedkommende efter de vedtagne skatteregler vilde blive skattefri. Skattebeløbet maa i dette tilfælde ikke være under 50 øre og ikke over 2 kroner. 
1913 «Grundlovens § 50 skal herefter lyde:
Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.»
1920 Til forandring i grundlovens § 50:
Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som have fyldt 23 Aar, have været i Landet i 5 Aar og opholde sig der.»
1946 Grunnlovens § 50 skal lyde:
Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som have fyldt 21 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.»
1967 § 50 første ledd skal lyde:
Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som have fyldt 20 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.»
1978 … til endring i Grunnlovens paragraf 50 første ledd…:
Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som senest i det Aar Valgthinget holdes have fyldt 18 Aar.»

Kilde: Stortingsforhandlinger 1814–2005

Forsøkene på stemmerettsutvidelser avvises
Etter 1821 ble det ikke gjort endringer av paragraf 50 før i 1884, men det ble tatt flere initiativ til utvidelse av stemmeretten. I flere stater i Europa hadde det vært revolusjoner som blant annet reiste slike krav, og takten og intensiteten i norsk stemmerettsdebatt fulgte nøye den tilsvarende agitasjonen i andre konstitusjonelle vesteuropeiske stater (Kaartvedt 1964:58).

Alminnelig stemmerett for menn ble innført i Frankrike under den 2. republikk i 1848 og var et av hovedkravene til Chartistene i Storbritannia. Like etter 1848 ble kravet reist i Norge. I 1848 stiftet Marcus Thrane Drammen Arbeiderforening, i det etterfølgende året ble det stiftet 273 liknende foreninger rundt om i landet med nær 21 000 medlemmer, senere kjent som Thranitterbevegelsen. I en skriftlig hevendelse (adresse) fra arbeiderforeningene til Stortinget i 1851 het det: «Dersom almindelig stemmerett ikke tilstaaes, og dersom pengeforholdene ikke gjennemgaar indgribende forandringer, da vil vore vidtudstragte fjeldegne være et kun altfor godt tilflugtssted for skarer af mennesker, der vil sætte sig op mod den bestaaende tingenes orden, fordi de ved den tror sig forurettede» (Bergsgaard I 579 sitert i Kaartvedt 1964:60). Stortinget begravet uhøytidelig forslaget i en komite som Kaartvedt (1964:60) formulerer det. Det var flere forslag om utvidelse av stemmeretten i denne perioden. Ikke alle var like «radikale» som Thranittenes, mange hadde begrensninger knyttet til eiendom og inntekt. Noen av forslagene dreide seg om stemmerett ved kommunevalgene (formannskapsvalgene).

Valgstatistikk som redskap for utvidet stemmerett
I forbindelse med forslag om utvidelser av stemmeretten i stortinget på 1870 tallet ble Det statistiske Centralbureau bedt om å utarbeide konsekvensene av flere ulike stemmerettsforslag. Det ble vedtatt å utrede virkningene av ulike forslagene og Jakob Neumann Mohn og Boye Strøm ledet arbeidet. I 1877 ble Statistiske Oplysninger om de fremsatte Stemmeretsforslags Virkning utgitt. Her viser Mohn og Strøm blant annet hvordan andelen stemmeberettigede per 1000 innbygger hadde vist en fallende tendens fra 1859 til 1876.

Debattene om stemmerettsutvidelsene aktualiserte behovet for valgstatistikk og i 1883 varslet Det statistiske Centralbureau at det i lang tid hadde arbeidet med å ta opp den statsborgerlige stemmeretten. Fra og med 1859 hadde Justisdepartementet pålagt valgstyrene å sende inn oppgaver for antall fremmøtte og antall valgmenn fra hvert distrikt med opplysninger om hvor mange stemmer de var valgt med. For å rekonstruere valgene før 1859 hadde Justisdepartementet bedt amtene om å sende inn oppgaver for valgene fra 1829 til 1856. Departementet antok at det ikke ville være mulig å gå lenger tilbake. Mohn begynte å utarbeide valgstatistikk fra 1829 på bakgrunn av dette materialet, men han døde imidlertid bare 44 år gammel i 1882, og det ufullførte arbeidet ble til Stortinget bevilget penger til å fullføre det.

En iherdig valgstatistiker
Stortingsmannen John Jonsson Utheim påtok seg å fullføre arbeidet Mohn hadde påbegynt. Opprinnelig hadde nok meningen vært at statistikken skulle vært brukt i diskusjonen om stemmerettsutvidelsen i 1884, men arbeidet ble ikke ferdigstilt i tide. Arbeidet ble offentligjort av SSB i Statistik vedkommende Valgmandsvalgene og Storthingsvalgene 1815-1885 utgitt som Norges Offisielle Statistikk i 1895. Hensikten med denne statistikken var om mulig for hvert valgår fra 1815 å angi:

(1) hvor mange som var stemmekvalifiserte,

(2) hvor mange som hadde registrert seg og var stemmeberettigede,

(3) hvor mange som hadde avgitt stemme ved valget.

Videre skulle folkemengdens størrelse hvert valgår, og antallet stemmeretts-kvalifiserte, stemmeberettigede og avgitte stemmer gis for hver by og hvert større valgdistrikt på landet (amt). Utheim slo imidlertid fast: «Det maa imidlertid straks siges, at det har vist sig umuligt at faa de ovenfor nævnte Oplysninger i sin fulde Udstrækning helt fra 1815 af» (Utheim 1895:5). Oppgavene fra 1856 regnet Utheim for å være gode, disse var også det samme som var publisert av bureauet i 1877. Valgene før 1856 delte han i to. Det første manntallet over stemmeberettigede i Norge ble opprettet i 1814. I tiden før Valgloven av 24 Juni 1828 var materialet temmelig ufullstendig. Listene og dokumentasjonen for valgene fra 1829 til 1856 var delvis mangelfulle og av dårligere kvalitet enn materialet etter 1856. Utheim forsøkte på beste måte å utfylle manglene og korrigere de oppgavene han mente måtte være feilaktige. Dette gjorde han ved å innsette oppgaven fra nærmest foregående eller nærmest etterfølgende år. Han stoppet imidlertid ikke i 1829, men forsøkte å føre statistikken helt tilbake til 1815. I 1883 ble det under opprydning i Finansdepartementets arkiv funnet lister med opplysninger om antallet stemmeberettigede fra nesten samtlige distrikter fra 1817. Bare unntaksvis var det her ført inn nye stemmeberettigede borgere etter manntallet som ble utarbeidet i 1814. Utheim beregnet antall stemmeberettigede for årene 1815-1826 ved å sammenlikne de to manntallene. Siden det i valgloven fremgikk hvor mange valgmenn det skulle velges var det mulig å beregne antall stemmeberettigede i amtene eller valgkretsen. I stortingets arkiver lå det fullmakter fra hver valgmann, slik at Utheim ved å telle opp antall underskrifter kunne anta hvor mange stemmeberettigede som lå bak. Utheims metode ga et samlet antall stemmeberettigede som var ganske nær det meddelelsen angående 1817 viste. Utheim beregnet derfor antall stemmeberettigede for alle valg før 1829 etter samme fremgangsmåte, men gav følgende betraktning om usikkerheten: «Nogen fuld Paalidelighed vil en saadan Beregning ikke kunne medføre; men Misvisningen kan … ikke blive saa særdeles stor» (Utheim 1898:6).

Nedgang i andel stemmeberettigede
I det første stortingsvalget i 1815 hadde 59 000 menn over 25 år stemmerett. Tallet økte så i mange år fremover, det var 61 500 i 1829. 78 000 i 1859 og 87 000 i 1879. Det er altså en økning på nesten 70 prosent fra 1815 til 1879. Men siden folketallet i Norge mer enn doblet seg på samme tid (økning på litt over 100 prosent) sank andelen stemmeberettigede blant menn over 25 år.  

Alle norske menn over 25 år får stemmerett
Embetsmennene var den mektigste gruppen i det norske samfunnet under det meste av 1800-tallet. De var ikke mer enn et par tusen, men hadde stor innflytelse. Grunnloven av 1814 ga dem en sentral rolle i perioden fram til 1884 som i norsk historie kalles gjerne «embetsmannsstaten». Året 1884 markerer begynnelsen på et parlamentarisk styresett som innebar embetsmannsstatens fall. Embetsstyret hadde møtt motstand i lang tid, innføringen av årlige storting fra 1871 ble blant annet begrunnet med at det var nødvendig å kontrollere regjeringen som ble utnevnt av Kongen bedre.

Opposisjonen på Stortinget bestod først av kjøpmenn, som ikke så sine interesser tjent med embetsmennenes liberalistiske næringspolitikk. Fra 1830-årene ble bøndene en maktfaktor på Stortinget. Bondeopposisjonen fikk fra om lag 1850 akademikere som allierte på Stortinget (Myhre 2015). Denne alliansen ble formalisert som venstreopposisjonen og ble etter hvert ledet av Johan Sverdrup

Sverdrup og venstreopposisjonen på Stortinget så nok utvidelsen av stemmerett som en mulighet for å få økt sin støtte mot embedsmennene. I 1884 ble stemmeretten utvidet slik at alle menn over 25 år som betalte skatt etter en minsteinntekt på 500 kroner på landet og 800 kroner i byene fikk stemmerett. Dette doblet antall stemmeberettigede i byene, mens økningen på landet var langt mindre. I 1884 ble partiene Venstre og Høyre stiftet. Unionsstrid preget det politiske livet og i 1891 programfestet Venstre allmenn stemmerett for menn. I 1898 vedtok stortinget at alle mannlige norske borgere over 25 år skulle ha stemmerett. Året etter endret Stortinget bestemmelsen om å offentlig måtte sverge troskap til Grunnloven for å stemme. Men fortsatt hadde altså 50 prosent av befolkningen ikke stemmerett.

Kvinnene får stemmerett
Kampen for stemmeretten var den viktigste enkeltsaken for kvinnebevegelsen som vokste frem i 1880-årene. I 1890-årene ble stemmerett for kvinner på samme vilkår som menn fremmet og avvist tre ganger i Stortinget. Da kravet gikk igjennom i 1913, var det bare Finland (som den gangen ikke var selvstendig) som hadde allmenn stemmerett.

I 1905 ble unionen med Sverige oppløst av Stortinget, Riksdagen krevde at vedtaket skulle stadfestes med en folkeavstemning i Norge. 13 august 1905 ble det derfor holdt en folkeavstemning :»hvorved de efter grundloven stemmeberettigede borgere skulde give svar paa det spørsmaal, om de var enige i den stedfundne opløsning af unionen eller ikke». 368 208 menn stemte ja, mens kun 184 menn stemte nei.

Kvinnene hadde ikke stemmerett, men det ble på kort tid rundt i landet organisert aksjoner med underskriftslister hvor kvinnene kunne skrive seg opp for å støtte beslutningen om å oppheve unionen. Landskvinne-stemmerettsforeningen organiserte innsamlingen under teksten «Norske kvinder ønsker hermed å føie sitt Ja til de mænds, der har rett til at deltage i folkeafstemningen 13de august idet de med dyb overbevsining er med paa at slaa ring om 7de-juni-beslutningen». De første resultatene av kvinnenes aksjon, en henvendelse fra 565 foreninger, ble overlevert statsminister Jørgen Løvland samme dag som folkeavstemningen ble holdt. En uke etter ble en liste med 244 765 underskrifter overbrakt stortingspresident Carl Berner. Han takket kvinnene i en tale i stortinget, alle stortingsrepresentantene reiste seg og ble stående under talen. Vi kan si at i 1905 var året da norske kvinner tok allmenn stemmerett på forskudd (Eeg-Henriksen 2005).

Det ble fremmet flere forslag om allmenn stemmerett for kvinner som ble innført litt etter litt slik den hadde blitt for menn. I 1907 fikk kvinner som hadde inntekt over 400 kroner på landet og over 800 kroner i byene stemmerett ved stortingsvalg. Det ga 280 000 kvinner stemmerett ved det valget i 1909. I 1910 ble det vedtatt allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalgene. Først i 1913 ble kvinner og menn likestilt ved følgende vedtak i Stortinget: «Grundlovens § 50 skal herefter lyde: Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.» Ved valget i 1915 hadde 565 000 kvinner og 522 000 menn stemmerett. Underskriftsaksjonen med mobiliseringen i forbindelse med unionsoppløsningen regnes som sterkt medvirkende til at kvinner i Norge fikk stemmerett så tidlig.

Fattigunderstøttelse ga suspensjon av stemmeretten
I Grunnloven var det fra 1814 bestemmelser om hvordan man kunne miste stemmeretten eller få den suspendert. Da allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898, ble samtidig fattigunderstøttelse introdusert som ny suspensjonsgrunn. Ved valget i 1900 var det 23 500 stemmeberettigede som hadde fått stemmeretten suspendert. Ved valget i 1915 hadde nesten 48 000 stemmeberettigede fått stemmeretten suspendert. Det ble lempet på bestemmelsene i 1908 og 1916, men først i 1919 ble suspensjon som følge av fattigunderstøttelse helt fjernet. Etter krigen ble kretsen av forbrytelser som ga suspensjon av stemmeretten ved tiltale utvidet. I 1945 hadde 38 000 personer fått suspendert stemmeretten blant annet som følge av landssvikoppgjøret. Fra 1954 ble bestemmelse om tap og suspensjon av stemmeretten sterkt begrenset. Paragraf 52 ble opphevet.

Figur 1. Andel med suspensjon av stemmeretten blant befolkningen som ellers fylte stemmerettsreglene
Figur 1. Andel med suspensjon av stemmeretten blant befolkningen som ellers fylte stemmerettsreglene
Prosent
1900 5.2
1903 5.3
1906 4.9
1909 2.5
1912 2.1
1915 4.2
1918 1.2
1921 0.1
1924 0.1
1927 0.1
1930 0.1
1933 0.1
1936 0.1
1945 1.9
1949 0.6
1953 0.1

Paragraf 53 i Grunnloven åpner fortsatt for at stemmeretten kan tapes. Frem til 2005 var det en egen hjemmel om tap av stemmeretten i straffeloven, den ble fjernet i den nye straffelov av 2005. Etter militær straffelov er det fortsatt hjemmel for å frata personer stemmeretten. I praksis betyr det at det i dag kun er ved landsforræderi eller forsøk på statskupp hvor en kan tape stemmeretten.

Tabell 3. Suspensjon av stemmeretten 1814 til 1954

År § 52. Stemmeret suspenderes:
1814 a. Ved Anklage til Thinge for Forbrydelser,
b ved Umyndiggjørelse,
c. ved Opbud eller Fallit, indtil Creditorerne have erholdt fuld Betaling; medmindre Fallitten er foraarsaget ved Ildsvaade, eller andet utilregneligt og bevisligt Uheld.
 
1898 a)  ved Anklage til Thinge for Forbrydelser, der kunne medføre saadan Straf, som i § 53 a er nævnt; 
b)  ved Umyndiggjørelse; 
c)  ved Opbud eller Fallit, der ikke er foraarsaget ved Ildsvaade eller andet utilregneligt og bevisligt Uheld, indtil Skyldneren enten ved fuld Betaling til Fordringshaverne eller ved Akkord igjen er bleven raadig over sit Bo; 
d)  ved at nyde eller i det sidste Aar før Valget at have nydt Understøttelse af Fattigvæsenet.»
1919 Grundlovsbestemmelse om ophævelse av grundlovens $ 52 bokstav d, 
1954 Opphevet ved grunnlovsvedtak 26 okt 1954 kunngjort 12 nov 1954.

Stemmerettsalderen senket
I perioden fra 1814 til 1978 har aldergrensene for å delta i stortingsvalget blitt senket fire ganger. I 1920 ble den senket fra 25 til 23 år. I 1946 ble den senket til 21 år. I 1967 ble den senket til 20 år. I 1978 ble det senket til fylte 18 år ved valgåret.

Stemmerett for 16 åringer?
Det er blitt fremmet et forslag om å endre Grunnlovens paragraf 50 slik at aldergrensen senkes med ytterligere to år.

§ 50 første ledd skal lyde: Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 16 år. (Grunnlovsforslag fra Heikki Eidsvoll Holmås, Kirsti Bergstø, Snorre Serigstad Valen, Karin Andersen, Sveinung Rotevatn og Trine Skei Grande)

Det betyr at da vil også de som fyller 16 år innen utgangen av valgåret får stemmerett. Det har allerede vært gjort forsøk med nedsatt stemmerett i utvalgte kommuner både ved kommunestyrevalget i 2011 og 2015. Om forslaget får den nødvendige tilslutning i Stortinget gjenstår å se. 

Flere eldre og innvandrere med stemmerett
Fra 1978 og stortingsvalget i 1981 har alle norske borgere over 18 år hatt stemmerett. I valgene siden 1981 har antall stemmeberettigede har økt fra 3 millioner i 1981 til 3 750 000 i 2017. Økningen er på 25 prosent og har skjedd gradvis. Antall stemmeberettigede har sammenheng med antall som fødes 18 til 21 år før valget avholdes, antall som dør i de fire årene som går imellom hvert valg, hvor mange som utvandrer og skifter fra norsk til annet statsborgerskap og til slutt hvor mange som innvandrer og blir norske statsborgere i perioden. Økningen i antall stemmeberettigede fra 1981 til 2017 skyldes ikke høye fødselstall, men stigende levealder og at mange innvandrere har blitt norske statsborgere.

Tabell 4 Antall stemmeberettigede ved stortingsvalgene fra 1981 til 2017

Til tabellen

Økende gjennomsnittsalder for de stemmeberettigede
I 1981 var andelen stemmeberettigede over 45 år under 50 prosent (49 prosent) av de stemmeberettigede. I 2017 har andelen av de stemmeberettigede som er over 45 år økt til nesten 60 prosent (58 prosent). Tilsvarende har andelen under 24 år sunket fra 14 til 12 prosent, andelen mellom 25 og 44 år har sunket fra 37 til 31 prosent.

Figur 2. Andel blant stemmeberettigede etter aldersgrupper. Stortingsvalgene fra 1981 til 2017
Figur 2. Andel blant stemmeberettigede etter aldersgrupper. Stortingsvalgene fra 1981 til 2017
1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017
18-24 år 14 14 15 14 12 11 11 12 12 12
25-44 år 37 38 39 38 39 38 37 34 32 31
45-66 år 31 29 28 29 31 33 35 36 37 36
67+ år 18 18 19 19 19 18 18 18 19 21

Fem viktige endringer i valgordningen siden 1814

Siden det første stortingsvalget i 1815 har valgordningen gjennomgått fem store endringer (Aardal 2010). Den norske valgordningen er i dag basert på prinsippene om direkte valg og forholdsvalg i flermannskretser. Direkte valg innebærer at velgerne stemmer på representanter for valgdistriktet ved å gi sin stemme til en valgliste. Forholdsvalg betyr at representantene fordeles etter det innbyrdes forhold mellom de stemmetall som tilfaller de enkelte valglister. Både politiske partier og andre grupper kan stille liste ved valgene.

Ved stortingsvalg er landet delt inn i 19 valgdistrikt som tilsvarer fylkene, inkludert Oslo kommune som er eget fylke. Det velges 169 representanter til Stortinget. Hvor mange representanter som skal velges fra hvert valgdistrikt avhenger av fylkenes innbyggertall og areal. Hver innbygger teller ett poeng, mens hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Av de 169 representantene velges 150 som distriktsrepresentanter, mens 19, ett mandat fra hvert fylke, velges som utjevningsmandater. 

Tabell 5. Valgordningene ved stortingsvalgene 1815 til 2005

1815-1905 Indirekte flertallsvalg
1906-1918 Flertallsvalg i enmannskretser i to omganger
1919-1952 Forholdstallsvalg i flermannskretser, d’Hondts metode
1953-1988 Fylkene blir valgdistrikter og modifisert Saint Lagües metode tas i bruk som utregningsmetode.
1989-2001 8 utjevningsmandater
2005- 150 fylkesmandater, 19 utjevningsmandater (veid sum av folketall og areal)

Fra 1815 frem til 1905 var det indirekte flertallsvalg. Velgerne stemte på valgmenn som møttes og utpekte representantene til stortinget. Valgene var ikke hemmelige, og partier var ifølge Grunnloven forbudt mellom 1828 og 1842. Det var sterke motforestillinger mot å stifte partier, fordi det ville fremme økonomiske særinteresser.

Strengt skille mellom by og bygd
Det gjaldt ulike systemer for landdistriktene og byene med hensyn til antall stemmeberettigede, antall valgmenn og antall representanter per valgdistrikt. Det var et fast antall velgere per valgmann, i byene (kjøpstedene) var det 50 og på landsbygdene (prestegjeld på landet) var det 100. I byene måtte det være mer enn 150 stemmeberettigede for å være eget valgdistrikt, hvis ikke måtte man søke til en av nabobyene for å utgjøre en felles valgkrets med dem.

Frem til 1859 varierte stortingsrepresentantenes antall ved hvert valg siden antallet var avhengig av antallet valgmenn og antallet stemmeberettigede. I henhold til Grunnloven skulle byene ha en tredjedel av representantene. I 1815 bodde om lag 90 prosent av de stemmeberettigede i landdistriktene mens bare 10 prosent av de stemmeberettigede bodde i byene. I 1815 hadde landdistriktene 61 representanter mot byenes 26, altså litt flere enn to tredjedeler. I 1816 ble det vedtatt en lov som innebar at landdistriktenes ikke kunne velge mer enn tre representanter uansett hvor mange stemmeberettigede distriktet hadde. Antall representanter fra landdistriktene kunne ikke dermed overstige 51 tilsammen.

Nå vokste antall representanter fra byene slik at de i perioden 1818-1830 hadde over en tredel. I 1830 opphevet stortinget loven av 1816 og gjeninnsatte valgreglene om to tredjedeler til landdistriktene. Landdistriktenes representanter steg igjen og hadde noen omganger hadde litt mer enn to tredjedeler av representantene. Hvert landdistrikt kunne imidlertid maksimalt velge fire representanter, derfor kunne landdistriktene i liten grad øke sin representasjon. Fra og med midten av 1830 tallet økte imidlertid antall stemmeberettigede i byene slik at antall representanter fra byene også økte. I 1838 møtte det 32 representanter fra byene, mens det i 1859 møtte 50. Fra landdistriktene møtte det 67 ved hvert storting i hele denne perioden.

«Bondeparagrafen»
I 1859 vedtok stortinget å endre paragraf 57 i Grunnloven: to tredjeparter av representantene skulle velges fra landdistriktene og en tredjedel fra byene. Paragrafen, senere kjent som «Bondeparagrafen», skulle sikre at byenes representanter ikke skulle dominere for mye. Bestemmelsene fastsatte også hvor mange representanter som skulle velges fra hvert enkelt amt (landdistrikt) og kjøpstad (by). Da en for eksempel økte antall representanter i 1879, la man til to i landdistriktene og én til byene, slik at en opprettholdt bestemmelsen i Grunnloven. Men bestemmelsen gjorde også at byene fikk sende flere representanter per stemmeberettiget sammenliknet med landdistriktene.

En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet
«Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede. Faktisk viser valgstatistikken at landdistriktene var «underrepresentert» helt frem til paragrafen ble opphevet i 1949 (figur 2).  Fra 1840 frem mot 1900 sank andelen stemmeberettigede i landdistriktene fra 90 til 75 prosent. På grunn av stemmerettsutvidelsene økte andelen til 80 prosent rundt 1905. Deretter gikk den jevnt og trutt ned til 70 prosent i 1920. Først ved stortingsvalget i 1949 er andelen stemmeberettigede nede i om lag 67 prosent (eller 2/3 deler), altså den andelen av landdistriktsrepresentanter som ble nedfelt i Grunnloven i 1814 og stadfestet med «bondeparagrafen» i 1859.

Figur 3. Andel stortingsrepresentanter og stemmeberettigede i landdistriktene 1815 til 1949
Figur 3. Andel stortingsrepresentanter og stemmeberettigede i landdistriktene 1815 til 1949
Stortingsrepresentanter Stemmeberettigede
1815 70 90
1817 65 90
1820 65 91
1823 65 91
1826 63 90
1829 63 89
1832 67 90
1835 68 90
1838 68 90
1841 67 89
1844 65 89
1847 64 88
1850 63 87
1853 63 87
1856 60 87
1859 57 86
1862 67 86
1865 67 86
1868 67 86
1870 67 86
1873 67 85
1876 67 85
1879 67 83
1882 67 81
1885 67 79
1888 67 79
1891 67 78
1894 67 75
1897 67 74
1900 67 79
1903 67 80
1906 67 76
1909 67 72
1912 67 72
1915 67 71
1918 67 71
1921 67 70
1924 67 70
1927 67 70
1930 67 70
1933 67 70
1936 67 70
1945 67 71
1949 67 67

1906 – 1918 Flertallsvalg i enmannskretser
Partiene Venstre og Høyre ble formelt stiftet i 1884, Arbeiderpartiet i 1887. Etter partidannelsene hadde det indirekte valgsystemet utspilt sin rolle. I 1905 ble det ved en grunnlovsendring vedtatt å innføre direkte valg i enmannskretser, men det var ikke nok med simpelt flertall. Hvis ingen av kandidatene fikk minst 50 prosent av stemmene ble det omvalg der den kandidaten som fikk flest stemmer ble valgt. I begynnelsen favoriserte denne valgordningen Venstre og Høyre, mens Arbeiderpartiet tapte på den. Ved valget i 1915 fikk Venstre 33 prosent av stemmene men 60 prosent av mandatene, Arbeiderpartiet 32 prosent av stemmene men 15 prosent av mandatene.

1919 – 1952 forholdstallsvalg i flermannskretser
Industrialiseringen, urbaniseringen og allmenn stemmerett økte Arbeiderpartiets potensielle velgerskare. Venstre og Høyre så etter hvert på innføringen av forholdstallsvalg som en «oppdemningsstrategi» mot et radikalisert Arbeiderparti (Kristvik og Rokkan 1964). Også i en rekke andre land innførte man nå forholdstallsvalg. I 1919 innførte Stortinget forholdstallsvalg i flermannskretser. Antall stortingsrepresentanter ble fastsatt til 150, 100 skulle velges fra landdistriktene og 50 fra kjøpstedene. «Bondeparagrafen» ble med andre ord opprettholdt. Mandatfordelingen ble beregnet etter d’Hondts metode, som forutsetter at det stemmes på klart definerte partilister, det ble derfor også vedtatt regler for oppsetting av lister og registrering av partinavn. d’Hondts metode innebærer at partienes stemmetall divideres på 1,2,3,4,5, osv etter hvert som partiet vinner mandater. Partier med høy oppslutning tjener på denne utregningsmetoden. I 1949 fikk Arbeiderpartiet 46 prosent av stemmene og 57 prosent av mandatene, mens Høyre fikk 16 prosent av stemmene og 15 prosent av mandatene.

Fylkene blir valgkretser fra 1953
I 1952 ble «Bondeparagrafen» opphevet, valget i 1953 var således det første hvor land og by valgte sammen. Fylkene utgjorde fra nå av valgdistriktene. Valgordningen ble gjort mer proporsjonal ved å gå over til Sainte Laguës metode for mandatberegning. Det er en oddetalsmetode der partienes stemmetall deles på 1,3,5,7 osv. I Norge ble en modifisert utgave av metoden tatt i bruk -ved at første deletall er 1.4, som gir en viss fordel for store partier. Ved valget i 1953 tapte Arbeiderpartiet 6 mandater på overgangen fra d’Hondts til Sainte Laguës metode (Aardal 2010:81).

Utjevningsmandater fra 1989
Ved valget i 1989 ble det innført åtte utjevningsmandater. Antall stortingsrepresentanter ble fastsatt til 165, hvor 157 var distriktsmandater fra de 19 fylkene mens 8 var utjevningsmandater. Det ble forbud mot listeforbund og innført en sperregrense på fire prosent for å være med i konkurransen om utjevningsmandatene. Disse mandatene ble fordelt på de fylkene der vedkommende partier hadde sine største gjenstående stemmetall. Dette førte til en mer proporsjonal fordeling mellom partienes samlede oppslutning på landsbasis. Det førte også til en svak utjevning av fordelingen mellom fylkene med hensyn til hvor mange stemmer det står bak hver representant.

150 fylkesmandater, 19 utjevningsmandater
Fra og med 2005 er altså Norge delt i 19 valgdistrikter som følger fylkesgrensene (før endringene i 2016). 150 mandater fordeles fylkesvis mens 19 mandater er utjevningsmandater. Det siste mandatet i hvert fylke er et utjevningsmandat som fordeles etter partienes samlede oppslutning i hele landet. Det er ingen formell sperregrense i hvert valgdistrikt, men for å få utjevningsmandat må partiet ha minst fire prosent oppslutning i hele riket. Fordelingen av mandater skjer fortsatt etter den modifiserte Sainte Laguës metode. Fordelingen av de 169 mandatene skjer etter en veid sum av folketall og areal.

Tabell 6 Antall stortingsrepresentanter etter fylke fra 1953 til 2017

Til tabellen

Ikke proporsjonal fordeling mellom fylkene
Grunnloven og valgloven har aldri lagt opp til en ren matematisk proporsjonal fordeling av antall representanter etter folketallet eller antall stemmeberettigede i valgdistriktene. Fra 1957 til 1969 hadde Oslo 13 representanter mens Nordland hadde 12. Allerede i 1953 hadde imidlertid Oslo mer enn dobbelt så mange stemmeberettigede sammenliknet med Nordland. Hadde en i 1953 kun lagt antall stemmeberettigede til grunn, og fordelt de 150 representantene proporsjonalt mellom fylkene ville tilsammen 26 mandater endret valgdistrikt. Oslo ville fått 9 flere mandater, mens Nordland hadde mistet 3. Størst avvik mellom antall representanter og antall stemmeberettigede var det i 1965 og 1969. Da skulle til sammen 30 mandater, eller 20 posent av mandatene ha byttet valgdistrikt. I 1973 økte man antall stortingsrepresentanter til 155. Oslo fikk da 2 nye mandater mens Akershus fikk 3 nye. Det førte til at avviket ble mindre (14 prosent), men fortsatt skulle Oslo ha hatt 6 flere mandater, mens Akershus skulle ha hatt enda 3. I 1985 fikk Akershus ytterligere 2 mandater. Dermed kom antallet mandater som ville ha byttet distrikt (hvis antall stemmeberettigede hadde vært lagt til grunn) ned i 18, litt under 12 prosent.

I 1989 ble utjevningsmandater innført, og antall stortingsrepresentanter steg til 165. Det førte til at avviket ble ytterligere redusert. 14 mandater (8 prosent) ville ha byttet distrikt. Men allerede ved valget i 1993 steg antall mandater som skulle bytte plass til 18. Ved valget i 2013 ble det gjort endringer slik at 10 av 169 representanter vill ha byttet plass (5,9 prosent). Hadde kun antall stemmeberettigede vært lagt til grunn ville Finnmark ha mistet 3 representanter og fylker som Oslo og Vestfold ville ha fått 1 til. Den nåværende valgordningen er altså historisk den mest proporsjonale med hensyn til antall stemmeberettigede og antall stortingsrepresentanter.          

I 2013 var det 5 representanter fra Finnmark med 53 300 stemmeberettigede, det gir 10 700 stemmeberettigede bak hver representant. Til sammenlikning var det 176 800 stemmeberettigede som kunne velge mellom 7 representanter fra Vestfold, det gir et gjennomsnitt av 25 300 stemmeberettigede per representant.            

Lav valgdeltakelse i de første valgene

Valgdeltakelsen i stortingsvalg kan beregnes tilbake til 1829. Den var temmelig lav frem til slutten av 1800 tallet. Helt frem til 1880 lå den på rundt eller under 50 prosent. Tallene tyder på at interessen for å stemme i mange or var temmelig laber. De store omveltningene i det norske samfunnet og striden mellom embedsmennene og venstreopposisjonen på Stortinget gjorde at valgdeltakelsen steg markert fra 1882, og var helt oppe i 90 prosent i 1894. Da stemmerett for alle menn over 25 år ble innført i 1898 sank valgdeltakelsen igjen og var i 1900 56 prosent.

Rekordhøy valgdeltakelse i Nordens første folkeavstemning
I 1905 ble unionen med Sverige oppløst av Stortinget 7 juni 1905, og 13 august ble det holdt en folkeavstemning hvor de stemmeberettigede skulle votere over hvorvidt de var enige i beslutningen. Dette var den første folkeavstemningen som noen gang ble avholdt i Norden. Valgdeltakelsen var svært høy, 85,4 prosent av de stemmeberettigede deltok. 99,95 prosent av de mannlige velgerne stemte for norsk uavhengighet i 1905, og stilte seg dermed bak stortingets beslutning av 7 juni. Som historikere har påpekt ble det nok benyttet press og påvirkning for å få flest mulig til å stemme «riktig», En kan ha enkelte innvendinger mot gjennomføringen av folkeavstemningen. Likevel var den et tydelig vitnesbyrd om at det norske folket stod samlet bak 7. juni-beslutningen (Steine 2015).

Da stemmerett for kvinner ble innført sank valgdeltakelsen igjen. Men på 1920- og 30 tallet økte den. Siden 1930 har valgdeltakelsen i alle norske stortingsvalg vært på over 75 prosent. Høyest var den i 1965. Da møtte 85,4 av de stemmeberettigede opp ved valget. Siden 1990-tallet har det vært en nedgang, og deltakelsen har ennå ikke kommet over 80 prosent.

Nedgang i valgdeltakelsen på 1990-tallet
Valgdeltakelsen lå på over 80 prosent helt frem til valget i 1993. Da sank den til 76 prosent, en nedgang på 7,3 prosentpoeng fra1989. Deltakelsen har siden 1997 ligget mellom 75,5 og 78,2. Valgforskere forklarer gjerne dette med at hvis regjeringsalternativene er uklare, synker deltakelsen, og med at velgerne lar være å stemme i situasjoner hvor de er uenige med eget parti i viktige spørsmål (Aardal og Valen 1995:49). I begynnelsen av 1990- årene var Norge preget av den forestående avstemningen om Norsk EU-medlemskap 1994. Valgdeltakelsen på 89 prosent er den høyeste som har vært noen gang i Norges historie (etter at allmenn stemmerett ble innført). 52,2 prosent stemte mot at Norge skulle bli med i EU. EU-saken preget det politiske liv og valgkampene utover på 1990-tallet. Noen av partiene som gikk inn for norsk medlemskap i EU, som for eksempel Arbeiderpartiet, hadde også mange velgere som stemte mot norsk EU medlemskap. Det er tegn som tyder på at mange av disse opplevde krysspress og lot være å delta i valget (Valen 1999:115). Velgere som hadde holdt fast på det samme partiet tidligere, ble mindre partitroe, og samtidig ble flere hjemmesittere. EU saken førte til at den klare blokkdannelsen mellom en borgerlig og en sosialistisk blokk ble svekket. Det ga uklare regjeringsalternativer ved flere av valgene. Valgdeltakelsen har altså ikke kommet opp på det nivået den var på 1980 tallet, men ligget på stabilt over 75,5 prosent. Bunnoteringen er fra 2001, siden da har valgdeltakelsen vært svakt økende, og i 2013 var den altså 78,2.

Forskjeller i valgdeltakelsen mellom fylkene
Historisk har det vært forskjeller i valgdeltakelsen i ulike deler av landet. Ser vi på stortingsvalgene etter 1981 er den høyest i Akershus og lavest i Finnmark. Forskjellen har ligget på rundt 10 prosentpoeng i hele perioden etter 1981. I 1981 stemte 86 prosent i Akershus mot 75 prosent i Finnmark, i det siste valget i 2013 stemte 82 prosent i Akershus mot 71 prosent i Finnmark.

Tabell 7 Valgdeltakelsen i fylkene mellom 1981 og 2013

Til tabellen

Kvinnene forbi mennene i valgdeltakelse
Det første året kvinnene kunne bruke stemmeretten på linje med menn, ved Stortingsvalget i 1915, var det 53,9 prosent av kvinnene som stemte, mot 70,3 prosent av mennene. Her kan det også føyes til at den beregnete «valgdeltakelsen» for kvinner i anledning underskriftsaksjon 1905, var omtrent identisk med den reelle valgdeltakelsen ti år etter. Den store forskjellen mellom menn og kvinner holdt seg ved de følgende valgene, men utover 1900-tallet ble forskjellene mindre. Valgforskere har påpekt at folkeavstemningene i 1905 muligens bidro til å mobilisere stemmeberettigede som ikke tidligere hadde deltatt i valg til å gå å stemme. På samme måte kan folkeavstemningene om brennevinsforbud ha hatt en positiv påvirkning for kvinnenes valgdeltakelse, siden den saken mobiliserte kvinnene (Nilsen 1972). Først i 1936 kom valgdeltakelsen blant kvinnene opp i over 80 prosent. Fra 1957 har forskjellen i valgdeltakelsen mellom kvinner og menn vært under 5 prosentpoeng. På 1980-tallet ble forskjellen svært liten. I 1989 var første gang SSB estimerte høyere valgdeltakelse for kvinner enn for menn. I stortingsvalget i 2013 var forskjellen på 3 prosentpoeng, 80 prosent av kvinnene deltok mot 77 prosent av mennene.

Siden 1895 har det i Norge ved hvert valg jevnlig blitt gitt ut offisiell statistikk over valgdeltakelsen ved stortingsvalg i de ulike valgdistriktene. Fra og med 1915 inneholdt statistikken også fordeling på menn og kvinner. Allerede i mellomkrigstiden ble det ved enkelte valg også gitt ut mer detaljerte oversikter etter både kjønn, sosial stilling og valgkrets. Man kunne dermed for eksempel se at i Oslo, ved kommunevalget i 1937, var valgdeltakelsen blant mannlige funksjonærer i vestkantkretsen Fagerborg lavere enn blant kvinnelige arbeidere i østkantkretsen Lilleborg (Statistisk årbok for Oslo by 1938: Tabell 177 side 126). Det er imidlertid først fra 1967 at SSB jevnlig har produsert statistikk for valgdeltakelse etter individuelle kjennetegn utover forskjeller mellom kvinner og menn.

Ved stortingsvalget i 1969 gjorde SSB en fulltelling blant alle stemmeberettigede. Valgdeltakelsen kan derfor fremstilles for både kvinner og menn etter ettårig alder ved stortingsvalget i 1969. Ved valget i 1969 kunne man se tendensen til at kvinner under 40 år stemte i litt større grad enn menn i samme aldersgruppe. Blant de over 50 år var det imidlertid flere blant mennene som stemte, og her ser vi en langt større forskjell. Blant de mellom 67 og 79 år var valgdeltakelsen 87 prosent for mennene mot 80 prosent for kvinnene. I den eldste aldergruppen er forskjellen enda større, 74 prosent av mennene stemte mot 58 prosent av kvinnene. I de eldste aldergruppene er altså valgdeltakelsen lavere blant kvinnene. Dette kan ha sammenheng med at det blant de eldste kvinnene er færre som har vært yrkesaktive, yrkesaktivitet fører ofte til økt politisk engasjement og dermed økt valgdeltakelse. Videre kan det ha sammenheng med at da disse generasjonene var unge, var det mer vanlig at menn ble sosialisert inn i politisk deltakelse i en periode der menn var mer politisk aktive enn kvinner, og at dette kjønnsrollemønsteret har holdt seg i  disse generasjonene  (Bergh 2013:187).

Figur 4. Valgdeltakelse etter alder og kjønn. Stortingsvalget 1969
Figur 4. Valgdeltakelse etter alder og kjønn. Stortingsvalget 1969
Menn Kvinner
20 år 70.4 67.5
21 år 72 71.6
22 år 73.9 73.4
23 år 74.6 74.6
24 år 76.4 76.5
25 år 77.7 79.1
26 år 79.6 80.5
27 år 79.4 81.4
28 år 81 83.3
29 år 82 83.9
30 år 82.9 85.1
31 år 82.9 85.9
32 år 83.9 86.3
33 år 84.5 87.3
34 år 84.9 87.5
35 år 85.7 88
36 år 86.3 88.2
37 år 86.9 88.7
38 år 87.7 88.5
39 år 88.2 89
40 år 88.4 89.7
41 år 88.7 89.7
42 år 89.1 89.7
43 år 89.1 89.3
44 år 89.3 89.1
45 år 89.3 89.2
46 år 89.3 89
47 år 89.5 88.8
48 år 89.6 88.9
49 år 89.3 88.6
50 år 89.1 88.4
51 år 89.4 88.2
52 år 88.9 88.7
53 år 89 87.8
54 år 88.9 87.8
55 år 88.6 87.6
56 år 89.1 87.6
57 år 88.6 87.2
58 år 89.1 86.8
59 år 88.5 87
60 år 88.7 86.5
61 år 88.9 86.6
62 år 88.4 86.4
63 år 88.3 86
64 år 89 85.5
65 år 87.9 85.2
66 år 88.9 84.7
67 år 88.5 84.7
68 år 88.4 84
69 år 88.1 82.9
70 år 87.9 82.5
71 år 87.5 82.8
72 år 87.6 81
73 år 86.9 79.7
74 år 86.6 78.1
75 år 85.7 76.7
76 år 85.4 75.9
77 år 84.1 74.2
78 år 82.8 71.9
79 år 81.7 69.1
80+ år 73.9 57.7

Ved valgene etter 1969 og frem til 1985 fremstilte SSB valgdeltakelsen for kvinner og menn basert på totaltellinger, men ikke også etter ettårig alder. Fra 1989 til 2009 er imidlertid valgdeltakelsen etter kvinner og menn basert på utvalgsundersøkelser av omlag 3 000 stemmeberettigede, som ikke gir tilstrekkelig pålitelige tall til å publisere valgdeltakelsen etter kjønn og ettårig alder. Fra og med stortingsvalget 2013 er imidlertid utvalgene store og SSB kan igjen fremstille valgdeltakelsen etter ettårig alder. Valgdeltakelsen viser seg da stort sett å være høyere for kvinnene enn mennene frem til pensjonsalderen. Men etter pensjonsalder er det omvendt- valgdeltakelsen er stort sett høyere for mennene.

Figur 5. Valgdeltakelse etter alder og kjønn. Stortingsvalget 2013
Figur 5. Valgdeltakelse etter alder og kjønn. Stortingsvalget 2013
Menn Kvinner
18 år 68 77
19 år 64 72
20 år 60 65
21 år 58 64
22 år 56 66
23 år 61 70
24 år 62 68
25 år 62 68
26 år 63 71
27 år 62 65
28 år 69 79
29 år 72 75
30 år 66 78
31 år 69 74
32 år 75 76
33 år 73 78
34 år 74 79
35 år 71 79
36 år 77 79
37 år 72 79
38 år 80 75
39 år 79 79
40 år 80 82
41 år 80 82
42 år 83 78
43 år 81 81
44 år 79 87
45 år 79 79
46 år 80 84
47 år 81 78
48 år 75 89
49 år 78 82
50 år 82 87
51 år 83 86
52 år 80 82
53 år 82 87
54 år 82 83
55 år 79 83
56 år 85 86
57 år 75 87
58 år 78 81
59 år 87 82
60 år 84 84
61 år 82 87
62 år 87 88
63 år 82 89
64 år 88 77
65 år 85 80
66 år 83 88
67 år 87 93
68 år 88 86
69 år 91 92
70 år 94 83
71 år 89 91
72 år 89 84
73 år 85 88
74 år 87 88
75 år 86 89
76 år 87 86
77 år 88 83
78 år 87 79
79 år 79 79
80 år 73 81
81 år 78 81
82 år 79 79
83 år 79 71
84 år 85 64
85 år 76 86
86 år 67 75
87 år 71 64
88 år 85 77
89 år 53 69
90 år 68 57
91 år 79 65
92 år 38 43
93 år 55 44
94 år 32 74
95 år 34 62

Valgdeltakelsen over livsløpet
Fra 1969 har vi statistikk for valgdeltakelse etter aldergrupper for alle stortingsvalg frem til det siste i 2013.  Det generelle bildet er at den er relativ lav for de yngste, stiger så fra 25 års alderen, men synker igjen for de aller eldste. I tidsrommet 1969 til 2013 har vi kun tall for valgdeltakelsen for de over 80 år i 1969, 2005 og 2013. I 1969 var valgdeltakelsen blant de over 80 år rundt 20 prosentpoeng lavere enn for alle aldersgrupper sett under ett. I 2013 er denne forskjellen redusert til under 10 prosentpoeng. Da stemmeretten ble senket til 18 år forut for valget i 1981 bekymret noen seg over om valgdeltakelsen ville bli lav for de aller yngste. Tidsseriene viser tvert imot at valgdeltakelsen gjerne er litt høyere for 18- og 19 åringene sammenliknet med de mellom 20-24 år. I det siste valget var valgdeltakelsen 70 prosent for 18 og 19 åringene mot 63 prosent for de mellom 20 til 24 år. Dette peker i retning av at ulike livsfaser påvirker valgdeltakelsen (Franklin 2004). 18 og 19 åringer går som oftest fortsatt på videregående skole, bor hjemme hos sine foreldre og har en stabil livssituasjon. Personer i 20-årene befinner seg i større grad i en overgangsfase i livet, de kan ha flyttet fra sitt hjemsted for å ta utdanning eller gjennomføre militærtjeneste. Slike overgangsfaser er gjerne forbundet med lavere interesse for politikk (Bergh 2015:186). Når man senere stifter familie og blir integrert i et lokalmiljø, begynner å arbeide osv, stiger deltakelsen igjen. Den øker så jevnt og trutt og holder seg høy til cirka 75-års alderen. Personer som er sosialisert inn i politisk deltakelse fortsetter å stemme etter at de når pensjonsalderen. Den bratte nedgangen i 80-års alderen skyldes trolig alderdommen i seg selv og sviktende helse.

Tabell 8 Valgdeltakelse i stortingsvalgene fra 1969 til 2013. Kjønn og aldersgrupper

Til tabellen

Siden vi har totaltelling for 1969 og stort utvalg i valgundersøkelsen for 2013 kan vi sammenlikne deltakelsen for utvalgte kohorter i 1969 og 2013 En kohort betegner en gruppe som er født på samme tidspunkt eller samme tidsrom, og som dermed har noenlunde de samme erfaringer. Her er fødselsår grunnlag for inndelingen. Vi slår sammen de årsklassene som var førstegangsvelgere ved samme valg, de som er født mellom 1945 og 1949 og kunne stemme første gang ved valget i 1969 osv. For de født mellom 1918 og 1922 stemte nesten 90 prosent i 1969, i 2013 var valgdeltakelsen rett over 50 prosent. For de født mellom 1941 og 1944 var valgdeltakelsen 80 prosent i 1969, i 2013 hadde den steget til 90 prosent.

Figur 6. Valgdeltakelse i 1969 og 2013 blant personer født mellom 1918 og 1949
Figur 6. Valgdeltakelse i 1969 og 2013 blant personer født mellom 1918 og 1949
2013 1969
1918-1922 53 89
1923-1928 71 89
1929-1932 77 88
1935-1936 82 87
1937-1940 88 84
1941-1944 90 80
1945-1949 86 73

At valgdeltakelsen er lavere for de aller eldste sees på av mange som «naturlig» og lite å uroe seg over. Den lave valgdeltakelsen blant de yngste har derimot bekymret mange, og flere har spekulert på om dette vil føre til en generell lavere valgdeltakelse ved de kommende valg. Men dette er muligens overdrevet. Ved å se på kohorter av førstegangsvelgere fra 1969 frem til 2013 kan vi følge utviklingen av de ulike årsklassene. De som er født i perioden 1945 til 1949 stemte første gang i 1969, med en valgdeltakelse på 73 prosent. Går vi fire valg frem til valget i 1981 ser vi at da var valgdeltakelsen 82 prosent for denne kohorten. Det samme mønsteret gjør seg gjeldende for de andre kohortene, for eksempel de som er født mellom 1980 og 1983. De hadde stemmerett ved stortingsvalg første gang i 2001, da stemte 56 prosent av dem, mens 74 prosent gjorde det i 2013. Den samme tendensen har blitt påvist også tidligere. Aldersforskjellene forsvinner dessuten i stor grad når vi tar hensyn til relevante sosialiseringsfaktorer (se Berglund 2003). Det har alltid vært slik at ungdom deltar sjeldnere enn de middelaldrende.

Tabell 9. Valgdeltakelse blant førstegangsvelgere etter alderskohorter 1969-2013

  1969 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013
1945-1949 73 76 78 82 86 87 81 87 82 86 81 86
1950-1953   67 74 81 88 85 81 84 81 86 85 87
1954-1957     69 83 81 83 82 87 83 81 80 84
1958-1963       72 72 81 73 82 81 82 83 85
1964-1967         72 76 69 78 79 79 78 83
1968-1971           78 66 76 75 83 80 81
1972-1975             65 66 65 80 81 80
1976-1979               59 57 68 72 76
1980-1983                 56 64 68 74
1984-1987                   58 55 69
1988-1991                     58 64
1992-1995                       66

Infografikk Statsministre, regjeringer, stortingsrepresentanter og mandatfordeling. 1906-2013

Infografikk: Statsministre, regjeringer, stortingsrepresentanter og mandatfordeling, 1906-2013. Klikk på bildet for større versjon.

(Klikk på figuren for en større versjon)

Takk til Fride Eeg-Henriksen, Espen Søbye og Thomas Bjørnskau alle Statistisk sentralbyrå for kommentarer til artikkelen. Takk til Bjørn Arne Steine for å ha utvidet min kunnskap og kildegrunnlag.

 

Litteraturliste

Bergh, Johannes (2015) «Generasjon Utøya? Politisk deltakelse og engasjement blant ungdom» i Bernt Aardal og Johannes Bergh (red.) Valg og velgere. En studie av stortingsvalget 2013. Cappelen Damm Akademisk: Oslo.

Berglund, Frode (2003) «Ungdom og valgdeltakelse» i Fredrik Engelstad og Guro Ødegård (red.) Ungdom, makt og mening. Gyldendal: Oslo.

Det statistiske Centralbureau (1877a): Statistiske oplysninger om de fremsatte stemmerettsforslags virkning. Første del indeholdende hovederesultatene i sammenhængende fremstilling. Norges Officielle statistik C.No.14. Christiania.

Det statistiske Centralbureau (1877b): Statistiske oplysninger om de fremsatte stemmerettsforslags virkning. Anden del indeholdende tabelværket samt en indledning der fornemelig omhandler virkningene af de paa Storthinget 1877 fremsatte forslag. Norges Officielle statistik C.No.14. Christiania.

Eeg-Henriksen, Fride (2005)  «1905 - året da norske kvinner tok allmenn stemmerett på forskudd» i 100 års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005. Statistiske analyser 69. http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/hundre-ars-ensomhet

Hommerstad, Marthe (2016) «Samenes stemmerett – en «forglemmelse» i Grunnloven» Norgeshistorie.no. http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1376-samenes-stemmerett.html

Kaartvedt, Alf (1964): «Stemmerett, valgordning, stortingsvalg og Stortingets sammensetning 1814-1869» i Alf Kaartvedt Det Norske Storting gjennom 150 år Bind 1 Fra Riksforsamling til 1869.  Gyldendal: Oslo

Kristvik, Bjørn og Stein Rokkan (1964) «Valgordningen» i Bjørn Kristvik og Stein Rokkan (red.) Politiske valg i Norge. En artikkelsamling. Universitetsforlaget: Oslo

Lovdata: Kongeriket Norges Grunnlov. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17?q=grunnloven

Lovdata: Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2002-06-28-57

Myhre, Jan Eivind (2015) «Embetsmennenes stat» i Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/makt-og-politikk/1409-embetsmennenes-stat.html

Nilsen, Sten Sparre (1972) Politisk avstand ved norske folkeavstemninger. Gyldendal: Oslo

Oslo Kommune: Statistisk årbok for Oslo by. Årgang 1938.

Riksarkivet: Dokumentene forteller. Stemmeretten i Norge 1814-1913. http://dokumenteneforteller.tumblr.com/post/128618430548/stemmeretten-i-norge-1814-1913

Ringvej, Mona R. (2011): Makten og ordene. Demokrati og ytringsfrihet fra Athen til Eidsvoll. Humanist Forlag: Oslo.

Statistisk sentralbyrå (1969) Kommunevalgene 1967. Hefte II. Norges Offisielle Statistikk A 276. Oslo

Statistisk sentralbyrå (1970) Stortingsvalget 1969. Hefte III. Norges Offisielle Statistikk A 354. Oslo

Steen, Sverre (1964): «Hvordan Norges Storting ble til» i Alf Kaartvedt Det Norske Storting gjennom 150 år Bind 1 Fra Riksforsamling til 1869.  Gyldendal: Oslo

Steine, Bjørn Arne (2015) «Folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905» i Norgeshistorie.no. http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1519-folkeavstemningen-om-unionsopplosning-1905.html

Stortinget: https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Lover-og-instrukser/Grunnloven-fra-1814/.

Stortinget: Stortingsforhandlinger 1814–2005. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/ og https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/grunnlovsforslag/2015-2016/dok12-201516-007.pdf

Utheim, John Jonsson (1895) Statistik vedkommende Valgmandsvalgene og Storthingsvalgene 1815-1885. Norges Offisielle Statistikk NO 219. Det statistiske Centralbureau. Kristiania.

Valg.no: Den norske valgordningen i hovedtrekk. https://www.regjeringen.no/no/portal/valg/valgordningen/id456636/#1  

Valen, Henry (1999) «EU-saken post festum?» i Bernt Aardal (Red.) Velgere i 90-årene. NKS-Forlag: Oslo.

Woodhouse. A.S.P (1992) Puritanism and Liberty. Being the Army Debates (1647-49) From the Clarke Manuscripts. J.M.Dent & Sons Ltd: London

Aardal, Bernt og Henry Valen (1995) Konflikt og opinion. NKS-Forlag: Oslo.

Aardal, Bernt (2010) «Den norske stortingsvalgordningen og dens politiske konsekvenser» i Norsk Statsvitenskaplig Tidsskrift, nr 2. 2010 Årgang 26

Kontakt