System of National Accounts. Internasjonal standard for nasjonalregnskap. SNA 1993, som er den foreløpig siste versjonen av denne standarden, er utarbeidet av FN, OECD, IMF, Verdensbanken og EU/Eurostat i fellesskap. I perioden 1973-1994 bygde det norske nasjonalregnskapet på SNA 1968.
European System of national and regional Accounts. ESA 1995 er den internasjonale standarden som gjelder for utarbeidelse av nasjonalregnskapet i EU- og EØS-land med virkning fra 1999. Det europeiske nasjonalregnskapssystem ENS 1995 er den norske betegnelsen (norsk oversettelse av ESA 1995 er publisert av SSB i Norges offisielle statistikk C 522). ENS 1995 bygger på de samme definisjoner som SNA 1993, men framstiller retningslinjene på en alternativ måte. Norge er forpliktet til å følge ENS 1995 som en del av EØS-samarbeidet, og de første tallene etter disse retningslinjene ble publisert i 1995.
Hovedrevisjoner er periodiske revisjoner som gjennomføres med visse mellomrom, om lag hvert 5. år. Disse skiller seg fra løpende revisjoner av foreløpige tall til endelige tall ved at de "endelige" tallene også revideres. Ved de periodiske revisjonene vil dermed tidsseriene bakover i tid også bli revidert. Det finnes konsistente tidsserier tilbake til 1970 for de fleste størrelser i nasjonalregnskapet. Enkelte tidsserier er også ført lenger tilbake, omtalt som historisk nasjonalregnskap.
Hovedrevisjoner vil normalt omfatte innføring av nye definisjoner og klassifikasjoner, basert på nye internasjonale retningslinjer, dvs. konseptuelle endringer. I tillegg vil nye beregningsmetoder basert på ny statistikk bli innarbeidet. Dersom de periodiske revisjonene i hovedsak omfatter innarbeiding av ny statistikk, omtaler vi gjerne revisjonene som tallrevisjoner.
I Norge ble det gjennomført en stor hovedrevisjon av nasjonalregnskapet på begynnelsen av 1990-tallet. Resultater fra denne hovedrevisjonen ble publisert i 1995. Hovedformålet med denne revisjonen var å ta i bruk nye internasjonale retningslinjer for nasjonalregnskap gitt i SNA 1993 og ESA 1995. Dessuten ble det innarbeidet ny statistikk på flere områder.
I 2002 ble det publisert resultater fra en mindre omfattende revisjon av nasjonalregnskapet, omtalt som en tallrevisjon. Under tallrevisjonen ble ny strukturstatistikk for flere næringer, som SSB begynte å publisere på slutten av 1990-tallet, innarbeidet i nasjonalregnskapet. Dessuten ble beregningene av realkapital og kapitalslit revidert, og det ble innført nye internasjonale formålsgrupperinger for konsum i husholdninger og konsum i offentlig forvaltning.
I desember 2006 publiseres tall fra en ny hovedrevisjon. Hovedårsaken til denne revisjonen er at en EU-forordning krever at indirekte målte bank- og finanstjenester skal allokeres på anvendelse (se Indirekte målte bank- og finanstjenester). Ny føring av merverdiavgift (moms) er innført. For de senere årene er også andre justeringer foretatt.
Kvartalsvis nasjonalregnskap (KNR) er et system for beregning av kvartalsvise tall og foreløpige årstall i nasjonalregnskapet. Kvartalsvise tall publiseres fire ganger i året, om lag 50 dager etter kvartalets utløp. Det siste årlige endelige nasjonalregnskapet gir det nivåmessige utgangspunktet (basisår) for beregningene. I tillegg utnyttes en rekke korttidsstatistikker. KNR-beregningene omfatter tall både i løpende og faste priser. Det beregnes også sesongjusterte tall for flere av størrelsene i det kvartalsvise nasjonalregnskapet.
Det foreligger kvartalsvise tall tilbake til 1978, som er avstemt mot endelige årstall i nasjonalregnskapet.
Det institusjonelle sektorregnskapet beskriver økonomiske transaksjoner for de institusjonelle sektorene i nasjonalregnskapet. De økonomiske transaksjonene omfatter produksjon, inntektsopptjening (inklusive formuesinntekter), anvendelse av inntekt til konsum eller sparing, og kapitaloverføringer og nettofinansinvestering.
Det institusjonelle sektorregnskapet utarbeides på årsbasis, og fra 2005 også på kvartalsbasis.
Utenriksregnskapet, som i Norge er integrert i nasjonalregnskapet, er en statistisk oversikt over Norges økonomiske transaksjoner med utlandet i en gitt tidsperiode. Utarbeidingen av utenriksregnskapet følger IMFs anbefalinger (Balance of Payments Manual, fifth edition, 1993), og disse er harmonisert med SNA 1993. Statistikken ble publisert på løpende månedsbasis fram til 2005, og på kvartalsbasis fra 1. kvartal 2005.
Utenriksregnskapet består av tre hoveddeler: et driftsregnskap, et kapitalregnskap og et finansregnskap. Driftsregnskapet gir en oversikt over Norges inntekter og utgifter overfor utlandet, mens kapitalregnskapet viser kjøp og salg av patenter, rettigheter mv., og kapitaloverføringer uten motytelser. Finansregnskapet viser endringer i gjelds- og fordringsforholdene som Norge har mot utlandet.
Den første delen av driftsregnskapet viser eksport og import av varer og tjenester, og har eksportoverskudd som saldo. Den andre delen er et inntektsregnskap overfor utlandet, og viser formuesinntekter og formuesutgifter som renter, aksjeutbytte o.l., samt løpende overføringer uten motytelse. Denne delen betegnes gjerne som rente- og stønadsbalansen. Ved å summere saldoene på de to delene kommer en fram til overskudd eller underskudd på driftsregnskapet overfor utlandet.
I finansregnskapet inngår finanstransaksjoner i form av kjøp og salg av fordrings- og gjeldsposter. Totale fordringstransaksjoner fratrukket totale gjeldstransaksjoner gir netto kapitaltransaksjoner, benevnt nettofinansinvesteringer. Ved å korrigere nettofinansinvesteringer for omvurderinger og andre volumendringer, kommer en fram til endring i Norges nettogjeld/fordringer overfor utlandet.
Arbeidskraftregnskapet er et integrert delsystem for beregning av sysselsatte personer, sysselsatte normalårsverk, utførte timeverk, antall jobber, lønnskostnader og lønn i nasjonalregnskapet.
I det fylkesfordelte nasjonalregnskapet er hovedstørrelser fra det endelige årlige nasjonalregnskapet fordelt på fylker og landsdeler. Det foreligger årlige og sammenlignbare fylkesfordelte nasjonalregnskapstall fra og med 1998. Det foreligger dessuten fylkesfordelte tall for flere enkeltstående år før 1998, beregnet etter noe ulike retningslinjer.
Satellittregnskap er betegnelsen på et regnskap som i utgangspunktet bygger på nasjonalregnskapsbegreper og nasjonalregnskapstall, men der man foretar en spesiell tilpasning for å belyse et bestemt økonomisk fenomen eller område mer inngående, eller fra en annen synsvinkel enn i det ordinære nasjonalregnskapet. Dette kan gjøres ved å legge til grunn et litt annet konsept, for eksempel ved å bruke en annen klassifisering av næringer, og eventuelt ved å komplettere med et alternativt tallgrunnlag i deler av regnskapet. Andre definisjoner enn nasjonalregnskapets kan også bli lagt til grunn. Eksempler fra Norge er satellittregnskapene for turisme, for helseutgifter, og for miljø og naturressurser.
Historisk nasjonalregnskap er betegnelsen på lange tidsserier i nasjonalregnskapet. På 1950- og 1960-tallet ble det i SSB beregnet nasjonalregnskapstall tilbake til 1865. Som følge av senere hovedrevisjoner er disse tallene ikke lenger direkte sammenlignbare med tall som er beregnet for årene etter 1970. I SSB arbeides det imidlertid med å revidere nasjonalregnskapstall for årene før 1970 for å få bedre sammenlignbarhet med nyere tall.
Ved Norges Handelshøyskole er det utarbeidet historiske nasjonalregnskapstall for perioden 1830-1865.
Social Accounting Matrices. Samfunnsmessige regnskapsmatriser som representerer en form for satellittregnskap med mer utbygde sammenhenger mellom tilgangs- og anvendelsestabeller og institusjonelle sektorer med særlig vekt på husholdninger og sysselsetting.
Kontoplanen inneholder en opplisting av alle kontospesifikasjoner i nasjonalregnskapet, det vil si produksjonskonti, konsumkonti mv. Kontoplanen er basert på de internasjonale nasjonalregnskapsstandardene SNA 1993 og ENS 1995 (ESA 1995). Kontoplanen gir ramme og innhold for produksjon av nasjonalregnskapsstatistikk. Kontoplanen inneholder også en rekke grupperinger for ulike størrelser i nasjonalregnskapet.
Institusjonelle enheter er økonomiske aktører som har eiendomsrett til økonomiske verdier, som kan stifte gjeld og engasjere seg i økonomiske aktiviteter og transaksjoner med andre enheter på egne vegne. Et foretak er en institusjonell enhet som defineres som den minste kombinasjon av juridiske enheter som produserer varer eller tjenester, og som har selvstendig beslutningsmyndighet. I de fleste tilfeller vil foretaket være identisk med den juridiske enheten, f.eks. et aksjeselskap.
Et foretak omfatter én eller flere lokale bransjeenheter (bedrifter). De lokale bransjeenhetene (bedriftene) er produksjonsenheter, og bygger på en inndeling av hvilken økonomisk aktivitet de utøver. Med aktivitet menes i denne sammenheng en prosess der ulike produksjonsfaktorer (råvarer, kapital og arbeidskraft) i samspill produserer varer eller tjenester. Alle lokale bransjeenheter (bedrifter) som utøver samme eller lignende aktiviteter, utgjør en næring.
Sektorinndelingen omfatter institusjonelle hovedinndelinger i økonomien, dvs. ikke-finansielle foretak, finansielle foretak, offentlig forvaltning, husholdninger, ideelle organisasjoner og utlandet, med tilhørende undersektorer. Denne inndelingen benyttes hovedsakelig ved publisering av statistikk fra nasjonalregnskap og utenriksregnskap, men har også en sentral rolle i kredittmarkedsstatistikk.
Alle lokale bransjeenheter (bedrifter) som utøver samme eller lignende aktivitet, utgjør en næring. Næringsinndelingen i nasjonalregnskapet er basert på SSBs Standard for næringsgruppering SN2002, som bygger på EU-standarden NACE Rev.1 (Nomenclature générale des Activités economiques dans les Communautés Européenes). Årsregnskapet i nasjonalregnskapet utarbeides på et nivå som tilsvarer om lag 150 næringer. Alle typer produksjonsvirksomhet, det vil si markedsrettet virksomhet, produksjon for eget bruk og annen ikke-markedsrettet virksomhet (fordelt på ideelle organisasjoner, statsforvaltning og kommuneforvaltning), er næringsgruppert. Med denne grupperingen etter type produsenter spesifiseres i alt nærmere 190 produksjonskonti.
Det kvartalsvise nasjonalregnskapet inneholder om lag 60 næringer. Nasjonalregnskapet inneholder flere aggregeringsnivåer for publiserings- og rapporteringsformål med utgangspunkt i de detaljerte næringsinndelingene i årsregnskapet og kvartalsregnskapet.
Den aktivitet som bidrar til størst bruttoprodukt blant de aktiviteter som samme enhet utfører.
Varer og tjenester som skapes innenfor det som er definert som produksjonsavgrensningen i nasjonalregnskapet. Produktgrupperingen er basert på EUs sentrale produktklassifikasjon CPA (Statistical Classification of Products by Activity in the European Community). CPA er en produktgruppering etter næring, dvs. karakteristiske produkter innen hver næring, og som er knyttet til standarden for næringsgruppering NACE Rev.1. I det norske nasjonalregnskapet inneholder årsregnskapet om lag 1200 produkter (varer og tjenester).
I det årlige nasjonalregnskapet beregnes fastpristall i fjorårets priser, det vil si at år t-1 er basisår, og dette skifter hvert år. Etterpå foretas en omregning av fastpristallene i fjorårets priser til tall i et referenseår’s priser (se Faste priser).
I det kvartalsvise nasjonalregnskapet utgjør basisåret det nivåmessige utgangspunktet for framskrivinger ved hjelp av korttidsindikatorer. Basisåret er etablert ved hjelp av det siste endelige årsregnskapet, det vil si at normalt er år t-2 basisår for kvartalsberegninger i år t.
Alle volumendringstall og prisendringtall i nasjonalregnskapet beregnes som prosentvis endring fra året før, eventuelt samme kvartal året før. Utgangspunktet for fastprisberegningene er et integrert produktkryssløp i løpende priser. Tall i faste priser beregnes ved deflatering (verditall i løpende priser divideres med prisindekser) på et detaljert produktnivå. Med volumendring menes endringen av fastpristallet fra ett år til et annet. Bruttoprodukt i faste priser framkommer ved såkalt dobbeltdeflatering, det vil si at produksjon og produktinnsats deflateres separat.
Verditall målt i priser som gjelder for den samme periode som transaksjonene registreres.
Det er ønskelig å presentere tidsserier med nasjonalregnskaptall i priser fra et bestemt referanseår (verditall målt i faste priser). Dette gjøres ved å kjede sammen verdien i referanseåret med de årlige volumendringstallene. Endringen fra ett år til det neste vil være det samme i de kjedete seriene som i seriene basert på året før som basisår. Kjedingen foretas både på detaljerte og aggregerte nivåer. Dette medfører at man ikke oppnår additivitet i tabellene, dvs. summen av tabellkomponentene (de detaljerte tallene) vil ikke stemme med det kjedete aggregatet. Additivitet oppnås kun når fastprisberegningene foretas i basisårets priser.
Tilgang av produkter verdsettes i basisverdi, anvendelse av produkter verdsettes i kjøperverdi. Kjøperverdien er den verdien som kjøperen faktisk betaler for produktene, inklusive eventuelle produktskatter minus produktsubsidier, og inklusive eventuelle transportkostnader. Refunderbar inngående merverdiavgift er ikke inkludert i kjøperverdien. Eksport verdsettes til fob, import verdsettes til cif (for internasjonal rapportering beregnes også total import til fob).
Basisverdi er den verdien som produsenten sitter igjen med for et produkt, etter at han har betalt merverdiavgift og andre produktskatter, og mottatt eventuelle produktsubsidier fra det offentlige. Produksjonen i næringene publiseres i basisverdi i tråd med anbefalingene i SNA 1993 og ENS 1995. Produktinnsatsen måles i kjøperverdi. Bruttoproduktet i næringene målt i basisverdi er definert som er differansen mellom produksjon målt i basisverdi og produktinnsatsen målt i kjøperverdi.
Bruttonasjonalproduktet (BNP) er målt i markedsverdi, og definert som summen av bruttoproduktet over alle næringer målt i basisverdi, tillagt summen av alle produktskatter og fratrukket summen av alle produktsubsidier.
Regnskapsprinsipp for registrering av en transaksjon. Påløptprinsippet betyr at man registrerer produksjonen når den finner sted, ikke når den betales av en kjøper, og salget av en eiendel registreres når eiendelen skifter eier, ikke når den blir betalt. Renter, skatter og avgifter registreres i den regnskapsperioden de påløper, uansett om de er betalt i denne perioden eller ikke. Transaksjoner i nasjonalregnskapet skal i utgangspunktet registreres etter påløptprinsippet, men i enkelte tilfeller vil det være slik at tilgjengelig informasjon bare gir tidspunktet for når betaling skjer, og ikke når en eiendel for eksempel skifter eier. Dette er særlig et problem for enkelte skatter. I disse tilfellene vil nasjonalregnskapet bruke konvensjonelle metoder for å beregne tidspunktet for når skatten regnes påløpt.
Regnskapsprinsipp hvor registreringen av en transaksjon bestemmes ut fra betalingstidspunktet.
I arbeidet med nasjonalregnskapet gjennomføres det en avstemming av tilgang og anvendelse på detaljert produktnivå. Fra disse beregningene framkommer posten "lagerendring og statistiske avvik" som residualbestemt uten at det er mulig å anslå hvor mye av dette som skyldes statistiske avvik, dvs. uoverensstemmelser i datagrunnlaget.
Tabeller som viser bruttoprodukt etter næring fra det kvartalsvise nasjonalregnskapet inneholder også en post "statistiske avvik", som framkommer som differansen mellom samlet beregnet sluttanvendelse minus import og foreløpig beregnet bruttonasjonalprodukt. Målt i faste priser vil denne posten være null. Målt i løpende priser vil det normalt framkomme et tall forskjellig fra null på grunn av mindre unøyaktigheter i beregningen av prisene for de ulike produktene.
Kryssløpstabeller (på engelsk input-output) er av to slag: rektangulære som beregnes i nasjonalregnskapet, og kvadratiske som avledes fra rektangulære tabeller på grunnlag av bestemte forutsetninger om produksjonsstruktur og markedsadferd. De rektangulære kryssløpstabellene omtales som tilgangs- og anvendelsestabeller eller produktkryssløp. Disse gir en tallmessig oversikt over tilgang og anvendelse av varer og tjenester for hele økonomien. Tilgangstabellen viser tilgangen av varer og tjenester (produkter) fra innenlandsk produksjon i de respektive næringer og fra import. Anvendelsestabellen viser anvendelsen av produkter til produktinnsats i næringene og til sluttanvendelse (konsum, investering, eksport). Kvadratiske kryssløpstabeller viser leveransene fra hver næring til andre næringer og til sluttanvendelse. Alternativt kunne produkt x produkt leveranser vært vist istedenfor næring x næring leveranser som benyttes i Norge.
Et lands økonomiske territorium omfatter det geografiske området som administreres av landets regjering, og der personer, varer, tjenester og kapital beveger seg fritt. Det økonomiske territoriet inkluderer også det nasjonale luftrommet, sjøterritoriet, den delen av landets kontinentalsokkel som landet har eksklusive rettigheter til, og dessuten geografiske territorier som ligger i utlandet og som i henhold til avtaler brukes av landets offentlige myndigheter (ambassader, konsulater, militærbaser, vitenskapelige baser osv.). Det økonomiske territoriet omfatter også forekomster av olje og naturgass utenfor landets kontinentalsokkel, som utvinnes av enheter hjemmehørende på landets territorium.
Omfatter produksjonsaktivitet hvor produksjonsenheten er definert som hjemmehørende i landet, dvs. når den utøver økonomiske aktiviteter innenfor landets økonomiske territorium over lengre tid (ett år eller mer).
Med Fastlands-Norge menes all innenlandsk produksjonsaktivitet utenom næringene utvinning av råolje og naturgass, tjenester tilknyttet olje- og gassutvinning, rørtransport og utenriks sjøfart.
BNP er en indikator for samlet verdiskaping i et land, og gir samtidig uttrykk for opptjent bruttoinntekt fra innenlandsk produksjonsaktivitet. BNP tilsvarer den engelske forkortelsen GDP (Gross Domestic Product). BNP er målt i markedsverdi, og kan defineres og bestemmes ut fra tre ulike hovedmetoder (se de tre definisjonsblokkene nedenfor): henholdsvis produksjonsmetoden (I), utgiftsmetoden (II) og inntektsmetoden (III).
(I)
= Produksjon (basisverdi) - Produktinnsats (kjøperverdi) + Produktskatter - Produktsubsidier
= Produksjon (produsentverdi) - Produktinnsats (kjøperverdi) + Importskatter + Merverdi-
avgift + Toll
= Bruttoprodukt i alt (basisverdi) + Produktskatter - Produktsubsidier
= Bruttoprodukt i alt (produsentverdi) + Importskatter + Merverdiavgift + Toll
(II)
= Konsum i alt + Bruttoinvestering i fast realkapital + Lagerendring + Eksport - Import
= Sluttanvendelse i alt - Import
= Innenlandsk sluttanvendelse i alt + Eksport - Import
(III)
= Lønnskostnader + Driftsresultat + Kapitalslit + Produksjonsskatter - Produksjonssubsidier
Verdien av varer og tjenester fra innenlandsk produksjonsaktivitet, dvs. fra markedsrettet virksomhet, produksjon for eget bruk og ikke-markedsrettet virksomhet i offentlig forvaltning og i ideelle organisasjoner.
Produksjon av varer og tjenester er ikke det samme som salg av varer og tjenester. Produksjon publiseres i basisverdi, dvs. at produktsubsidier er inkludert, men ikke merverdiavgift eller andre produktskatter (se basisverdi).
I offentlig forvaltning og annen ikke-markedsrettet virksomhet bestemmes produksjon som sum av lønnskostnader, netto produksjonsskatter, kapitalslit og produktinnsats.
Verdien av anvendte innsatsvarer og -tjenester i innenlandsk produksjonsaktivitet, unntatt kapitalslit (bruk av fast realkapital).
Det foreligger mer presise definisjoner i SNA 1993 og ENS 1995, i første rekke for avgrensningene mot bruttoinvestering i fast realkapital og mot lønnskostnader. Produktinnsatsen gjelder anvendte (forbrukte), og ikke innkjøpte, varer og tjenester.
Overføringer fra innenlandske produsenter til offentlig forvaltning i form av skatter og avgifter som varierer i takt med produksjonen av produkter, eller er knyttet til produkter på annen måte. De viktigste produktskatter er merverdiavgift, avgift på motorkjøretøyer, bensinavgift, og avgift på alkoholholdige drikkevarer.
Overføringer fra offentlig forvaltning til innenlandske produsenter og som varierer i takt med produksjonen av produkter, eller er knyttet til produkter på annen måte. De viktigste produktsubsidiene er subsidier til forskning, subsidier på jordbruksprodukter, og subsidier til privat undervisning.
Verdiskaping og opptjent bruttoinntekt fra innenlandsk produksjonsaktivitet i en næring eller sektor (eller totalt for alle næringer/sektorer), avledet og definert som produksjon minus produktinnsats. Bruttoprodukt publiseres i basisverdi, dvs. at produktsubsidier er inkludert, men ikke merverdiavgift eller andre produktskatter (se basisverdi).
I offentlig forvaltning og annen ikke-markedsrettet virksomhet bestemmes bruttoprodukt som sum lønnskostnader, netto produksjonsskatter og kapitalslit.
Markedsrettet produksjon omfatter produksjon som selges til priser som normalt medfører at salgsinntektene overstiger produksjonskostnadene. Ikke-markedsrettet produksjon omfatter produksjon hvor produktene ikke omsettes i noe marked, eller selges til så lave priser at de ikke dekker produksjonskostnadene.
Definisjonene av hva som skal regnes som markedsrettet og ikke-markedsrettet produksjon baseres på diverse kriterier. Ikke-markedsrettet produksjon omfatter offentlig forvaltning (med unntak av vannforsyning og kloakk- og renovasjonsvirksomhet i kommuneforvaltningen), produksjon i ideelle organisasjoner og produksjon for eget bruk. Produksjon for eget bruk er skilt ut som egne næringer blant annet i jordbruk, jakt og viltstell, fiske og fangst, boligtjenester fra egen bolig mv. Produksjon i offentlig forvaltning og produksjon i ideelle organisasjoner er også næringsfordelt.
Financial Intermediation Services Indirectly Measured. Se Indirekte målte bank- og finanstjenester.
Indirekte målte bank- og finanstjenester
Se FISIM. Finansielle foretak produserer tjenester som de ikke direkte tar betalt for gjennom gebyrer. De finansielle foretakene skaffer seg i stedet inntekter ved rentemarginer. Med det menes at finansinstitusjonene har lavere rente på innskudd/innlån enn på utlån. Siden det er knyttet administrasjon og ressursbruk til disse indirekte betalte bank- og finanstjenestene, betraktes de som produksjon i finansinstitusjonene og kalles indirekte målte bank- og finanstjenester. I tillegg til denne beregnede produksjonen har finansinstitusjonene også inntekter (produksjon) fra betalte banktjenester (gebyrer) og provisjoner.
I nasjonalregnskapssystemet har de indirekte målte bank- og finanstjenestene som produksjon i finansnæringene ikke vært fordelt på anvendelser. Produksjonen gikk i sin helhet som et fradrag (korreksjonspost) i BNP. Denne føringsmåten har hittil vært mest vanlig internasjonalt, men EU krever nå at medlemslandene fordeler de indirekte målte tjenestene på sluttbrukerne. Som en del av EØS-samarbeidet er Norge også forpliktet til å gjøre dette. Nye tall, med fordeling av indirekte målte bank- og finanstjenester på anvendelser, er første gang publisert i desember 2006.
Husholdninger som bor i selveide boliger oppfattes som produsenter av boligtjenester, som de selv konsumerer. Dette er produksjon for eget bruk i næringen boligtjenester, egen bolig, som inngår som en del av konsum i husholdningene. Boligtjenestene for selveiere beregnes ("imputeres") i nasjonalregnskapet ut fra observerte husleier som betales for tilsvarende boliger på leiemarkedet. I denne sammenhengen regnes også beboere i borettslag, aksjeleiligheter og sameier som selveiere. For husholdninger som bor i leide boliger, er konsumet av boligtjenester den betalte husleien. Disse boligtjenestene produseres av boligens eier, og er karakteristisk produksjon for næringen eiendomsdrift.
= Produksjon (basisverdi) + Produktskatter - Produktsubsidier + Import
= Produksjon (produsentverdi) + Importskatter + Merverdiavgift + Toll + Import
Omfatter konsum (i husholdninger, ideelle organisasjoner og offentlig forvaltning), bruttoinvestering i fast realkapital, lagerendring og eksport.
= Konsum i alt + Bruttoinvestering i fast realkapital + Lagerendring + Eksport + Produktinnsats
= Sluttanvendelse i alt + Produktinnsats
= Innenlandsk anvendelse i alt + Eksport
= Innenlandsk sluttanvendelse i alt + Produktinnsats + Eksport
= Konsum i alt + Bruttoinvestering i fast realkapital + Lagerendring + Eksport
= Konsum i husholdninger + Konsum i ideelle organisasjoner + Konsum i statsforvaltningen +
Konsum i kommuneforvaltningen
= Personlig konsum + Kollektivt konsum
Førstnevnte relasjon definerer totale konsumutgifter i sektorene. Den andre definisjonen summerer opp totale konsumanskaffelser gjennom personlig konsum i husholdningene (individuelt konsum uavhengig av hvilke sektorer som bærer konsumutgiftene) og kollektivt konsum i offentlig forvaltning.
= Konsum i statsforvaltningen + Konsum i kommuneforvaltningen
= Individuelt konsum i offentlig forvaltning + Kollektivt konsum
Konsum i offentlig forvaltning som ikke kan knyttes til den enkelte konsument, blant annet alminnelig offentlig tjenesteyting, forsvar, politi og rettsvesen, og næringsformål.
Dette gjelder offentlige tjenester som kan knyttes til den enkelte konsument, blant annet undervisningstjenester, helsetjenester og sosial- og omsorgstjenester. Individuelt konsum i offentlig forvaltning er utgifter som offentlig forvaltning finansierer, men som husholdningene forbruker.
Konsum i husholdninger som gjelder utgifter til varer finansiert av husholdningene selv.
Konsum i husholdninger som gjelder utgifter til tjenester finansiert av husholdningene selv.
Konsum av tjenester må ikke forveksles med personlig konsum av tjenester som også omfatter tjenester som husholdningene forbruker, men som er finansiert av det offentlige.
Varige og halv-varige konsumvarer ("durables") er definert som konsumvarer som kan brukes flere ganger eller kontinuerlig over en periode på ett år eller lenger. Som varige konsumvarer regnes bl.a. motorkjøretøyer, møbler, komfyrer, kjøleskap, vaskemaskiner, TV, musikkanlegg, EDB-utstyr, ur og smykker. Gruppen halv-varige konsumvarer omfatter bl.a. klær, skotøy, kjøkkenutstyr, sportsutstyr og bøker. Ikke-varige konsumvarer inkluderer matvarer, drikkevarer, tobakk, legemidler, bensin, kosmetikk, aviser mv.
Konsum i husholdninger
Husholdningenes utgifter til konsum, dvs. til anskaffelser av varer og tjenester for konsumformål.
Varige og halv-varige konsumvarer - bortsett fra boliganskaffelser og verdigjenstander - regnes som konsumert i den perioden de blir anskaffet. Boliganskaffelser regnes som bruttoinvestering i fast realkapital, men over levetiden beregnes boligtjenester som inngår løpende i konsum i husholdninger. Husholdningenes anskaffelser av verdigjenstander (antikviteter, kunstgjenstander mv.) regnes som bruttoinvestering.
Ideelle organisasjoners utgifter til konsum. Disse utgiftene måles ved totale produksjonskostnader, dvs. som sum av produktinnsats (varer og tjenester som ideelle organisasjoner disponerer til sine produksjonsformål), lønnskostnader (bruken av egen arbeidskraft), kapitalslit (bruken av egen produksjonskapital) og eventuelle netto næringsskatter, men fratrukket inntekt ved salg til andre sektorer. Konsumet i ideelle organisasjoner forbrukes i sin helhet av husholdningene, dvs. det inngår i det personlige konsumet. Det meste av det konsumet i ideelle organisasjoner vil være finansiert over offentlige budsjetter.
Kommuneforvaltningens utgifter til konsum. Disse utgiftene måles ved totale produksjonskostnader, dvs. som sum av produktinnsats (varer og tjenester som kommuneforvaltningen disponerer til sine produksjonsformål), lønnskostnader (bruken av egen arbeidskraft), kapitalslit (bruken av egen produksjonskapital) og eventuelle netto næringsskatter, men fratrukket inntekter fra salg til andre sektorer (gebyrer). I tillegg kommer produktkjøp til husholdninger, dvs. kommunenes finansiering av varer og tjenester som husholdningene forbruker. Kommunenes tilskudd til private barnehager blir f.eks. betraktet som produktkjøp til husholdningene siden kommunene "betaler" deler av husholdningenes konsum av barnehagetjenester.
Konsumet i kommuneforvaltningen deles i to hovedkategorier: kollektivt konsum som er forvaltningens eget konsum, og individuelt konsum som forbrukes av husholdningene (personlig konsum).
Statsforvaltningens utgifter til konsum. Disse utgiftene måles ved totale produksjonskostnader, dvs. som sum av produktinnsats (varer og tjenester som statsforvaltningen disponerer til sine produksjonsformål), lønnskostnader (bruken av egen arbeidskraft), kapitalslit (bruken av egen produksjonskapital) og eventuelle netto næringsskatter, men fratrukket gebyrer. I tillegg kommer produktkjøp til husholdninger som for eksempel refusjoner ved kjøp av legemidler, refusjoner for egenbetalinger til allmennleger osv.
Konsumet i statsforvaltningen deles i to hovedkategorier: kollektivt konsum som er forvaltningens eget konsum, og individuelt konsum som forbrukes av husholdningene (personlig konsum).
Betaling knyttet til husholdningenes og andre sektorers kjøp av tjenester fra offentlig forvaltning, blant annet betaling for barnehageplass, egenbetaling ved opphold på offentlig aldershjem, kloakk- og renovasjonsavgifter mv., eller til finansielle foretak i form av betalte banktjenester.
= Konsum i husholdninger + Konsum i ideelle organisasjoner + Individuelle konsumutgifter i
statsforvaltningen + Individuelle konsumutgifter i kommuneforvaltningen
Alt personlig konsum tilordnes husholdninger, dvs. bare husholdninger har anskaffelser i form av individuelt konsum.
Verdien av varer og tjenester levert til utlandet.
Verdien av varer og tjenester mottatt fra utlandet.
= Eksport av varer og tjenester - Import av varer og tjenester
Se vare- og tjenestebalansen.
Kapitalobjekter som institusjonelle enheter utøver eiendomsrett over, individuelt eller kollektivt, og som kan gi eierne økonomiske fordeler ved besittelse eller anvendelse over et visst tidsrom. Ikke-finansiell kapital omfatter produsert kapital: fast realkapital, lagerkapital og verdigjenstander (antikviteter, kunstgjenstander mv.), og ikke-produsert kapital: naturkapital og immateriell ikke-produsert kapital (patentbeskyttede eiendeler, leasingkontrakter og andre omsettelige kontrakter mv.).
Et kapitalobjekt regnes som fast realkapital dersom det er resultat av en produksjonsprosess, dvs. produsert kapital, og brukes gjentatte ganger eller kontinuerlig i produksjonen over en lenger periode enn ett år.
Omfatter både materiell realkapital (boliger, andre bygninger, anlegg, transportmidler, maskiner, annet produksjonsutstyr, livdyr- og frukttrebestand mv.), og immateriell realkapital (leting etter mineraler, EDB-programvare, originalverk innen kunst mv.).
Lagerkapital og verdigjenstander som ikke kan brukes gjentatte ganger i produksjon, regnes ikke som fast realkapital. Det gjør heller ikke naturkapital og annen ikke-produsert kapital.
Reduksjon i verdien av fast realkapital på grunn av normal slitasje, skade og foreldelse.
Ikke-produsert kapital som forekommer i naturen, og som det knytter seg eiendomsrett til. Omfatter ikke miljøkapital som det ikke er eller vil kunne fastsettes eiendomsrett til, f.eks. luft eller åpent hav. Naturkapital omfatter grunn, grunnforekomster (råolje og naturgass mv.), ikke-dyrkede biologiske ressurser og vannressurser.
Bruttoinvestering pluss netto anskaffelser av naturkapital (bl.a. grunn, rettigheter mv.) og annen ikke-produsert kapital.
= Anskaffelse av ikke-finansiell kapital - Kapitalslit
= Bruttoinvestering i fast realkapital + Lagerendring + Netto anskaffelser av verdigjenstander
Anskaffelser av ny fast realkapital, pluss kjøp minus salg av eksisterende fast realkapital. Fast realkapital består av både materiell realkapital (boliger, andre bygninger, anlegg, transportmidler, maskiner, annet produksjonsutstyr, livdyr- og frukttrebestand mv.) og immateriell realkapital (leting etter mineraler inklusive råolje og naturgass, EDB-programvare, originalverk innen kunst mv.).
Anskaffelser av varer som inngår i lagerkapital minus varer som er fjernet fra lagerkapitalen inklusive normalt tap mens varene ennå ligger på lager. Produkter under arbeid inngår i lagerendringen, også produkter under arbeid ved avlingsvekst (slaktedyr, fôrbeholdning, fiskeyngel). Produksjon av plattformmoduler og skip blir imidlertid ikke regnet som lagerendring, men som bruttoinvestering i fast realkapital etter hvert som prosjektet skrider fram (påløpt verdi).
Varer og tjenester som er delvis fullførte, men som vanligvis ikke overtas av andre enheter uten videre bearbeiding, eller som ikke er ferdigutviklet og fortsatt skal være under produksjon hos samme produsent i en etterfølgende periode.
= Lønn + Arbeidsgivers trygde- og pensjonspremier
Godtgjørelse til arbeidstakere for arbeidsinnsats i innenlandsk produksjonsaktivitet. Lønn består av kontantlønn og naturallønn. Kontantlønn inkluderer overtidsgodtgjørelse, feriepenger og utbetalt lønn ved sykdom innenfor arbeidsgiverperioden (16 dager i henhold til dagens sykelønnsordning). Naturallønnen består av varer og tjenester, eller andre fordeler, som stilles til rådighet gratis eller til redusert pris for arbeidstakerne, og som kan benyttes til eget bruk. Naturallønn omfatter blant annet verdien av gratis mobiltelefon, rentefordel ved lån i arbeidsforhold og gratisreiser for ansatte i enkelte transportnæringer.
Forholdstallet mellom lønn og antall utførte timeverk for lønnstakere.
Arbeidsgivers andel av trygde- og pensjonspremier som innbetales til stats- og trygdeforvaltningen og til autonome og ikke-autonome trygde- og pensjonsordninger. Omfatter følgende underposter: arbeidsgiveravgift til folketrygden, arbeidsgivers andre faktiske trygde- og pensjonspremier (premier til Statens Pensjonskasse, Kommunal Landspensjonskasse, andre statlige trygdeordninger, og andre trygde- og pensjonspremier), og dessuten arbeidsgivers beregnede trygde- og pensjonspremier. Den sistnevnte posten omfatter sosiale ytelser og stønader betalt direkte - dvs. utenom fondsordninger - fra arbeidsgivere til nåværende eller tidligere ansatte lønnstakere, f.eks. utbetaling av AFP-pensjon e.l.
Omfatter arbeidsgivers trygde- og pensjonspremier, lønnstakers trygde- og pensjonspremier og selvstendiges og ikke-sysselsattes trygde- og pensjonspremier.
Stønader er overføringer i kontanter eller i naturalier fra offentlig forvaltning eller ideelle organisasjoner til husholdninger, organisert i eller utenfor kollektive sosialforsikringsordninger. Som stønader regnes sykepenger, dagpenger, alders- og uførepensjoner mv. Dessuten inkluderer begrepet beregnede trygde- og pensjonspremier fra foretak.
Løpende overføringer omfordeler inntekter mellom de ulike sektorene i økonomien. De viktigste løpende overføringene gjelder overføringer innen offentlig forvaltning, overføringer fra offentlig forvaltning til offentlig forretningsdrift og til ideelle organisasjoner, samt overføringer fra utlandet til innenlandske sektorer.
Kapitaloverføringer omfordeler oppsparte midler eller formue mellom de ulike sektorene i økonomien, og skiller seg fra løpende overføringer ved at de innebærer anskaffelse eller avhendelse av en eller flere eiendeler for minst en av partene i transaksjonen. Uavhengig av om overføringene utføres i kontanter eller i naturalier skal de føre til en tilsvarende endring i de finansielle eller ikke-finansielle eiendelene som vises i balansen hos den ene eller begge parter i transaksjonen. De viktigste kapitaloverføringene omfatter kapitalskatter og investeringstilskudd.
Overføring av varer eller framskaffelse av tjenester uten betaling. For offentlig forvaltning tilsvarer verdien av naturaloverføringer verdien av individuelt konsum i offentlig forvaltning, inklusive konsumkjøp av varer og tjenester fra markedet formidlet videre til husholdningene.
Overføringer til offentlig forvaltning fra innenlandske produsenter i form av skatter og avgifter som er knyttet til produksjonsvirksomheten, men som ikke varierer i takt med produksjonen av produkter. De viktigste næringsskattene er knyttet til utvinning av råolje og naturgass (produksjonsavgift, arealavgift mv.).
Overføringer fra offentlig forvaltning til innenlandske produsenter i form av støtteutbetalinger som er knyttet til produksjonsvirksomheten, men som ikke varierer i takt med produksjonen av produkter. De viktigste næringssubsidiene er knyttet til jordbruk.
= Produktskatter + Næringsskatter
= Produktsubsidier + Næringssubsidier
Driftsresultatet i en næring er definert som:
= Bruttoprodukt – Lønnskostnader – Næringsskatter + Næringssubsidier – Kapitalslit
I institusjonelt sektorregnskap defineres driftsresultatet i en sektor på samme måte. For husholdningssektoren omtales store deler av dette som blandet inntekt. I institusjonelt sektorregnskap beregnes overskudd i produksjonen før netto rente- og leieinntekter for postene:
Antall personer som er sysselsatt i innenlandsk produksjonsaktivitet. Sysselsatte personer omfatter personer som arbeider deltid, personer som inne til førstegangs militær- eller sivilarbeidstjeneste, og personer som er midlertidig fraværende fra inntektsgivende arbeid pga. sykdom, ferie, permisjon mv. Utenlandske lønnstakere (ikke-hjemmehørende personer) som er sysselsatt i innenlandsk produksjonsaktivitet, herunder utenlandske sjømenn på norskeide og innleide skip, er også inkludert i sysselsettingsbegrepet.
Sysselsatte personer er gjennomsnittstall over et år (eller kvartal), og er fordelt på næring, yrkesstatus (lønnstakere eller selvstendige), og kjønn.
Antall normalårsverk er definert som summen av antall heltidsjobber (arbeidsforhold) og deltidsjobber omregnet til heltidsjobber (med andel av fulltidsjobb som vekt).
Antall timeverk utført av alle sysselsatte personer (lønnstakere og selvstendige) i løpet av et år i innenlandsk produksjonsaktivitet. Timeverkene gjelder arbeid utført innenfor effektiv normalarbeidstid, med tillegg for utført overtid og fradrag for fravær pga. sykdom, permisjon, ferie og eventuelle arbeidskonflikter.
Antall utførte timeverk er også påvirket av kalendermessige forhold (bevegelige helligdager og skuddår). Antall arbeidsdager vil kunne variere med inntil 3 dager fra ett år til det neste.
Omfatter sysselsatte personer som har lønn som viktigste arbeidsinntektskilde.
Sysselsatte selvstendige er personer som er eiere, alene eller sammen med andre, i de personlige foretakene der de arbeider. Familiearbeidskraft uten fast avtalt lønn, og som arbeider i et foretak som eies av et annet familiemedlem, regnes som selvstendig.
Dette er en samling av institusjonelle enheter hvor drifts- og finanstransaksjoner er adskilt fra tilsvarende transaksjoner hos eierne av enhetene, m.a.o. hvor den institusjonelle enheten består av en eller flere separate juridiske enheter som hovedsakelig er engasjert i markedsrettet produksjon av varer og ikke-finansielle tjenester.
Delsektorer:
Statens forretningsdrift
Statlig eide foretak
Kommunale foretak
Private ikke-finansielle foretak
Næringslivsorganisasjoner
Alle ikke-finansielle foretak og kvasiforetak som kontrolleres av offentlige forvaltningsenheter. Omfatter statens forretningsdrift, statlig eide foretak og kommunale foretak.
Dette er en samling av institusjonelle enheter som hovedsakelig er engasjert i finansielle aktiviteter og tilbyr finansielle tjenester.
Delsektorer:
Norges Bank
Statlige låneinstitusjoner
Forretnings- og sparebanker
Kredittforetak
Finansieringsselskaper
Verdipapirfond
Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser og -fond
Skadeforsikringsselskaper
Finansielle hjelpeforetak
Dette er institusjonelle sektorer som i tillegg til å ivareta et politisk ansvar, har som oppgave å iverksette og håndheve reguleringer, produsere tjenester (hovedsakelig ikke-markedsrettet) for individuelt og kollektivt konsum, samt omfordele inntekt og formue.
Delsektorer:
Statsforvaltningen
Kommuneforvaltningen
Offentlig forvaltning må ikke forveksles med offentlig sektor, som i tillegg til offentlig forvaltning også omfatter offentlige ikke-finansielle og finansielle foretak.
Statsforvaltningen omfatter statskassen inklusive folketrygden og andre stats- og trygderegnskap. Statens forretningsdrift, statlig eide foretak, og statlige låneinstitusjoner regnes ikke som en del av statsforvaltningen.
Kommuneforvaltningen omfatter fylkeskommunal og kommunal administrasjon, samt annen fylkeskommunal, kommunal eller felleskommunal virksomhet med eget særregnskap. Kommunal forvaltning omfatter også vannforsyning og kloakk- og renovasjonsvirksomhet, som regnes som markedsrettet virksomhet. Kommunal bygge- og anleggsvirksomhet er også inkludert i kommuneforvaltningen.
Husholdningenes prinsipielle funksjoner er å tilby arbeidskraft, konsumere varer og tjenester, og utøve næringsvirksomhet.
Husholdningssektoren kan deles inn i delsektorer på bakgrunn av sosio-økonomiske kjennetegn. Det er det sosio-økonomiske kjennetegn ved hovedinntektstaker i husholdningen som er bestemmende for hvilken delsektor en bestemt husholdning faller inn under.
Delsektorer:
Husholdninger med lønnstakere
Husholdninger med personlig næringsvirksomhet
Husholdninger med pensjonister, trygdede, studenter, felleshusholdninger o.a.
Ideelle organisasjoner er egne juridiske og institusjonelle enheter som tilbyr sine tjenester til husholdningene, og som er engasjert i ikke-markedsrettet virksomhet. Deres viktigste inntektskilder er overføringer fra offentlig forvaltning, medlemskontingenter og frivillige bidrag fra husholdningene og foretak. Ideelle organisasjoner produserer bl.a. helsetjenester, sosial- og omsorgstjenester og kulturtjenester, og omfatter dessuten interesseorganisasjoner rettet mot husholdningene.
Denne institusjonelle sektoren omfatter alle utenlandske institusjonelle enheter som foretar transaksjoner med våre innenlandske institusjonelle enheter, eller har annen tilknytning til disse enhetene av økonomisk karakter.
Det institusjonelle sektorregnskapet er bygd opp omkring en sekvens av sammenhengende konti som er knyttet til ulike typer av økonomisk aktivitet som finner sted i en gitt periode, sammen med balanseoppstillinger hvor beholdninger av eiendeler og gjeld ved begynnelsen og slutten av perioden inngår. Produksjons- og inntektskontiene viser produksjon av varer og tjenester, opptjening av inntekt ved produksjon, allokering og reallokering av inntekt mellom eller innen institusjonelle sektorer, og anvendelse av inntekt til konsum eller sparing.
Produksjonskontoen inneholder de aktiviteter som inngår for å produsere varer og tjenester i institusjonelle sektorer, dvs. alle transaksjoner som direkte er knyttet til produksjon. Produksjonskontoen inneholder saldoposten bruttoprodukt, inntektsopptjeningssektoren inneholder saldoposten driftsresultat.
Omfatter næringsinntekten til de personlig næringsdrivende i husholdningssektoren, som skiller seg fra driftsresultatet slik det framkommer for andre sektorer ved at den implisitt også inneholder avlønning for arbeid utført av eierne eller deres familie.
Inntekter som tilfaller hjemmehørende institusjonelle enheter som en følge av deres deltakelse i produksjonsvirksomhet eller ved eierskap til produksjonskapital. I størrelsen "primære inntekter" inngår således de rene produksjonsinntekter, samt finansinntekter i form av renter eller aksjeutbytte.
Er lik differansen mellom lønn, blandet inntekt, formuesinntekter, offentlige stønader og andre inntekter på den ene siden, og skatter, formuesutgifter og andre utgifter på den andre.
= Disponibel inntekt + Korreksjon for endring i husholdningenes netto pensjonsfond - Konsum i husholdninger
Justert disponibel inntekt er definert som disponibel inntekt pluss naturaloverføringer fra offentlig forvaltning og ideelle organisasjoner.
Akkumulasjonskonti
Det institusjonelle sektorregnskapet er bygd opp omkring en sekvens av sammenhengende konti som er knyttet til ulike typer av økonomisk aktivitet som finner sted i en gitt periode, sammen med balanseoppstillinger hvor beholdninger av eiendeler og gjeld ved begynnelsen og slutten av perioden inngår. Akkumulasjonskontiene viser alle endringer i beholdning av eiendeler, gjeld og nettoformue.
Finanskapital omfatter alle finansielle fordrings- og gjeldsobjekter, dvs. sedler, bankinnskudd, lån, aksjer, obligasjoner mv.
Åpnings- og avslutningsbalansene viser verdien av eiendeler på den ene siden, og gjeld og nettoformue på den andre siden, ved regnskapsperiodens begynnelse og slutt. Eiendeler og gjeld verdsettes i prinsippet til gjeldende markedspriser på balansedagen. Nettoformue defineres som differansen mellom eiendeler og gjeld.
= Disponibel inntekt - Korreksjon for endring i husholdningenes netto pensjonsfond (korreksjonen er relevant for undersektoren livsforsikringsselskaper og pensjonskasser og –fond).
Inntekt mottatt av eiere av finanskapital, eller faste ikke-produserte eiendeler som stilles til rådighet for en annen institusjonell enhet.
Beløp som de som disponerer finanskapital eller faste ikke-produserte eiendeler er forpliktet til å betale til eierene av finanskapitalen eller de faste ikke-produserte eiendelene.
Korreksjonen er innført for å kunne føre netto premier til kollektive pensjons- og livsforsikringsordninger både som en løpende utgift og som en finansiell investering.
Det netto beløp som et land eller en sektor har tilgjengelig for å finansiere direkte eller indirekte andre land eller sektorer. Nettofinansinvestering er saldoposten mellom sparing, netto kapitaloverføringer og netto anskaffelse av ikke-finansiell kapital.
Består av de faktiske premiene som forsikringstaker betaler for å oppnå dekning i regnskapsperioden (opptjente premier), og de tilleggspremier fra formuesinntekt som er tilskrevet forsikringstaker (avkastning på forsikringskrav), fratrukket en tjenesteandel for forsikringsselskapene som administrerer forsikringen (verdien av forsikringstjenesten).
Omfatter alle tvungne, ikke-gjengjeldte betalinger i kontanter eller i naturalier som offentlig forvaltning og utlandet regelmessig pålegger institusjonelle enheters inntekt og formue, samt enkelte periodiske avgifter som beregnes verken på inntekt eller formue. Skatter på inntekt og formue deles inn i inntektsskatter, og andre løpende skatter.
Ytelser som utbetales til nærmeste familie ved forsikredes død (vanligvis ved dødsfall i tjenesten), eller ytelser som utbetales ved arbeidsopphør, eller i forbindelse med at forsikrede blir arbeidsufør.
BNI omfatter inntekt som tilfaller innlendinger (fastboende, dvs. nordmenn og utenlandske statsborgere bosatt i Norge) fra innenlandsk produksjon og formuesplasseringer i utlandet, fratrukket utlendingers inntekt av formuesplasseringer i Norge. BNI er også summen av primære inntekter i sektorene. BNI tilsvarer GNI (Gross National Income) som engelsk forkortelse, og defineres som:
= Bruttonasjonalprodukt - Formuesinntekt og lønn til utlandet, netto
= Bruttonasjonalprodukt - Formuesinntekt og lønn til utlandet + Formuesinntekt og lønn fra utlandet
= Bruttonasjonalinntekt - Kapitalslit
= Bruttonasjonalinntekt - Kapitalslit - Stønader og løpende overføringer til utlandet, netto
= Bruttonasjonalprodukt - Kapitalslit - Formuesinntekt og lønn til utlandet, netto - Stønader og løpende overføringer til utlandet, netto
= Sparing for Norge + Konsum i alt
= Disponibel inntekt for Norge - Konsum i alt
= Nettofinansinvestering for Norge + Anskaffelse av ikke-finansiell kapital + Kapitaloverføringer, netto - Kapitalslit
Førstnevnte definisjon er standarddefinisjonen som gjelder direkte. Den andre definisjonen knytter sammen finansregnskapet med produksjons- og inntektsregnskapet.
Disponibel inntekt for Norge korrigert for prisstigningen på varer og tjenester som anvendes innenlands.
Nettoformuen til en nasjon, definert som summen av ikke-finansiell kapital og netto finanskapital overfor utlandet.
= Brutto sparing for Norge - Anskaffelse av ikke-finansiell kapital + Kapitaloverføringer fra utlandet, netto
= Sparing for Norge - Anskaffelse av ikke-finansiell kapital + Kapitalslit - Kapitaloverføringer til utlandet + Kapitaloverføringer fra utlandet
= Driftsbalansen overfor utlandet + Kapitaloverføringer fra utlandet, netto
= Driftsbalansen overfor utlandet + Omvurderinger, netto + Andre volumendringer, netto
= Utgående beholdning av Norges nettofordringer overfor utlandet - Inngående beholdning av
Norges nettofordringer overfor utlandet
Netto overføringer til utlandet i form av inntekter som lønn, renter, aksjeutbytte mv. (og eventuelle produksjonsskatter, netto), etter fradrag for tilsvarende overføringer fra utlandet. Tidligere betegnet som "renter og aksjeutbytte mv. til utlandet, netto". Denne posten representerer forskjellen mellom BNP og BNI.
Netto løpende overføringer til utlandet utenom formuesinntekt og lønn til utlandet, netto. Denne posten representerer forskjellen mellom BNI og brutto disponibel inntekt for Norge.
= Vare- og tjenestebalansen + Rente- og stønadsbalansen
= Inntekter fra utlandet - Utgifter til utlandet
= Lønn fra utlandet + Renteinntekter fra utlandet + Aksjeutbytte mv. fra utlandet + Reinvestert fortjeneste fra utlandet + Andre løpende overføringer fra utlandet - Lønn til utlandet - Renteutgifter til utlandet - Aksjeutbytte mv. til utlandet - Reinvestert fortjeneste til utlandet - Andre løpende overføringer til utlandet
En direkte investering er en investering over landegrensene der investor har til hensikt å etablere en varig økonomisk forbindelse og utøve effektiv innflytelse på virksomheten i investeringsobjektet. En investering hvor investor erverver 10 prosent eller mer av eierkapitalen er alltid å betrakte som en direkte investering. Etablering av et datterselskap i utlandet er et eksempel på en direkte investering.
Reinvestert fortjeneste er den del av et selskaps (investeringsobjekts) resultat etter skattekostnad, og som ikke deles ut som utbytte til aksjonærene, men pløyes tilbake i selskapet (investeringsobjektet). Reinvestert fortjeneste er altså differansen mellom det totale resultatet og faktisk utbetalt utbytte. Motposten til inntektsposten reinvestert fortjeneste finnes i finansregnskapet under samme betegnelse. Et tilbakeholdt overskudd i et direkte investeringsselskap, representert ved et positivt tall for posten direkte investering, blir i utenriksregnskapet vist som en investeringstransaksjon som øker investors fordringer på investeringsselskapet. Dersom utbetalt utbytte overstiger resultatet, blir reinvestert fortjeneste negativ, noe som kan tolkes som en desinvestering (tapping).
Se reinvestert fortjeneste. Desinvesteringer brukes i nasjonalregnskapet også om tidligere investeringer som får annen anvendelse, f.eks. firmabil som blir konsum i husholdinger.
Porteføljeinvesteringer omfatter kjøp/salg av verdipapirer, andeler i verdipapirfond og andelsforetak, grunnfondsbevis samt derivater (avledede instrumenter) som ikke skal klassifiseres som direkte investeringer eller internasjonale reserver. Plasseringene av Statens pensjonsfond - utland inngår ikke i internasjonale reserver, selv om det er Norges Bank som står for plasseringene. Disse plasseringene skal føres som porteføljeinvesteringer når de gjelder utenlandske verdipapirer. De viktigste verdipapirene er aksjer, obligasjoner, sertifikater og statskasseveksler.
Internasjonale reserver er sentralbankens beholdning av utenlandske verdipapirer og andre typer fordringer på utlandet til bruk for valuta- og pengepolitikk. I Norge er det bare Norges Bank som har internasjonale reserver. Reserver eksisterer i utgangspunktet bare som fordringer, dvs. at utenlandske sentralbankers eventuelle plasseringer av reserver i Norge (for eksempel i norske verdipapirer) ikke skal registreres som "reservegjeld", men som porteføljeinvesteringer i Norge.
Viser bl.a. endringer i fordringer og gjeld overfor utlandet, som ikke skyldes kjøp- og salgstransaksjoner. Beregningen av omvurderingene baseres i første rekke på svingninger i valutakurser, men tar også hensyn til kursutviklingen på Norges Banks og Statens pensjonsfonds beholdninger av utenlandske verdipapirer.
Omvurderinger har også et mer generelt innhold i nasjonalregnskapet som kapitalgevinster og kapitaltap.
Fob ("free on board") er verdi ved passering av eksporterende lands grense.
Cif ("cost-insurance-freight") er verdi inklusiv transport og forsikringskostnader fram til importerende lands grense.
I nasjonalregnskapet blir importen av varer ført cif og eksporten ført fob. For internasjonal rapportering blir imidlertid total import også beregnet til fob-verdi.
Sparing som andel av disponibel inntekt for husholdningene.
2008 © Statistisk sentralbyrå