03.01.10 - Dødsårsaker, sjukdommar, funksjonshemming
Endelege tal årleg.
Statistikken blir presentert på nasjonalt- og fylkeskommunenivå
330 - Seksjon for helsestatistikk
Heimelgrunnlaget for innsending av dødsmelding med opplysning om dødsårsak er lov av 2. juni 1999 nr 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) §§ 36 og 37 (i kraft 1.1.2001), og dødsårsaksføreskrifta kapittel 2 (i kraft 1.1.2002), jf. lov av 18. mai 2001 nr 24 om helseregister og behandling av helseopplysningar (helseregisterloven) § 9, første ledd (i kraft 1.1.2002).
Innhenting av tilleggsopplysningar (tilbakespørjing til utstedande lege) skjer med heimel i dødsårsaksføreskrifta § 2-6, andre ledd, jf. lov av 18. mai 2001 nr 24 om helseregister og behandling av helseopplysningar (helseregisterloven) § 9, andre ledd.
Registersamarbeidet med Kreftregisteret og Medisinsk fødselsregister er heimla i føreskrift 21. desember 2001 nr 1476 om innsamling og behandling av helseopplysningar i Dødsårsaksregisteret (dødsårsaksforskriften) § 2-6, første ledd.
Innsamling av obduksjonsresultat er regulert av føreskrift 19. mars 2004 nr 542 om obduksjon m.m. § 12, og føreskrift 21. desember 2001 nr 1476 om innsamling og behandling av helseopplysningar i Dødsårsaksregisteret (dødsårsaksforskriften) § 2-4.
Følgjande lovheimlar har vore gjeldande i perioden 1995-2005: Lov av 13. juni 1980 nr 42 om legar (legeloven) (oppheva 1.1.2001). Føreskrift 18. mars 1998 nr 230 om obduksjon m.m. (oppheva 1.4.2004).
Ikkje relevant.
Dødsårsaksdata rapporterast rutinemessig til Nordisk Medicinalstatistiske Komité (NOMESKO), Eurostat, OECD og Verdas helseorganisasjon (WHO).
Dødsårsaksføreskrifta §1-3 (Dødsårsaksregisterets formål) seier: ”Formålet med Dødsårsaksregisteret er å innsamle og innenfor forskriftens rammer behandle data om dødsårsaker i Norge for å: 1. overvåke dødsårsaker og belyse endringer i dødsårsaker over tid. 2. gi grunnlag for utarbeidelse av nasjonal, regional og lokal dødsårsaksstatistikk. 3. fremme og gi grunnlag for forskning, og 4. gi grunnlag for informasjon og kunnskap for planlegging, kvalitetssikring og kvalitetsutvikling av helsetjenesten og helseforvaltningen (kjelde Lovdata).
Som medlem av Verdas helseorganisasjon har Noreg frå 1. januar 1951 forplikta seg til å utarbeida offisiell dødsårsaksstatistikk som stemmer overeins med den internasjonale sjukdomsklassifikasjonen (ICD) og dei prinsipp og retningslinjer som gjeld for koding av dødsårsak. Vidare skal opplysning om dødsårsak på dødsmeldinga bli gitt innanfor den ramma som Verdas helseorganisasjon har fastsete, dvs. felt I og II på “Legeerklæring om dødsfall/melding om unaturleg død” og “Dødsmelding frå lensmann til den offentlege lege”.
I 1951 byrja Noreg å laga dødsårsaksstatistikk etter ICD-5. Seinare har ICD blitt revidert fleire gonger. 1951-1968 (6. og 7. revisjon) 1969-1985 (8. revisjon) 1986-1995 (9. revisjon) 1996- (10. revisjon).
Dødsårsaksstatistikken er frå og med 1996 klassifisert og koda etter 10. revisjon av Verdas helseorganisasjon si internasjonale sjukdomsklassifikasjon (ICD), International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, Tenth Revision. Den 10. revisjon av ICD er den siste i rekka som byggjer på Jacques Bertillons internasjonale klassifikasjon av dødsårsaker av 1893. Den tradisjonelle strukturen i ICD er behalde i 10. revisjon, men det tidlegare numeriske kodesystemet er erstatta med eit alfanumerisk system. Dette utvidar ramma med meir enn det dobbelte samanlikna med ICD-9. Samstundes blir ikkje alle tilgjengelege kodar brukte i ICD-10, noko som opnar for at seinare revisjonar kan gjennomførast utan forskyvning av nummerering.
ICD-10 består av 21 kapittel. Det første teiknet i ICD-koden er ein bokstav. Fire kapittel (I, II, XIX og XX) strekkjer seg over meir enn ein bokstav. Kapittel I-XVII omhandlar sjukdommar, sjukdomstilstandar og symptomer. Kapittel XX omhandlar ytre årsaker til dødsfall. I dødelegheitsstatistikk skal kapittel XIX (S00- T98) ikkje brukast som underliggjande dødsårsak, men som ev. tilleggskodar til kapittel XX (V01-Y89). Kapittel XXI (Z00-Z99) blir ikkje brukt i dødsårsaksstatistikken. Frå og med årgang 2005 gjekk Noreg over til å nytta det automatiserte rapporteringssystemet ACME. ACME er eit automatisert kodesystem som fastset den underliggjande dødsårsaka. Kodinga følgjer internasjonale reglar og retningslinjer. Føremålet med å nytta ACME er å få ei meir lik koding på tvers av ulike land, som igjen vil føra til ein meir samanliknbar statistikk internasjonalt. Noreg har teke i bruk ein halvautomatisk versjon av ACME.
Ytterlegare tiltak som er utført for å betre kvaliteten på statistikken er innføring av ei språkuavhengig programvare (IRIS). Det er eit system som er basert på eit nasjonalt diagnoseleksikon med tilhøyrande ICD-10 kodar, samt innskriving av tekst frå dødsmelding. Tekst vert kopla mot diagnoseleksikonet og ein ICD-10 kode blir henta ut av programmet. IRIS vart innført i årgang 2011. ACME saman med IRIS utgjer ei heilautomatisk koding av dødsårsaker.
Statistikken tek sikte på å gi helsemyndigheiter ein oversikt over helsetilstanden i Noreg. Vidare blir det utlevert dødsårsaksdata til forsking og analyse. Utlevering av personidentifiserbare data til forskning fordrar at forskaren har dispensasjon frå taushetsplikta frå Sosial- og helsedirektoratet og løyve til oppretting av register frå Datatilsynet.
Brukarar av dødsårsaksdataa er OECD, Eurostat, Verdas helseorganisasjon (WHO), Nordisk Medicinalstatistiske Komité (NOMESKO), Medisinsk fødselsregister, universitetssjukehusa, medisinske forskarar tilknytta sentral- og lokalsjukehus, Helsetilsynet, Kreftregisteret og andre offentlege institusjonar. Andre brukarar er studentar, elevar og journalistar.
Statistikken omfattar alle som er døde på eit tidspunktet, og som var registrert som busett i Noreg, ifølgje Det sentrale folkeregister, uansett om dødsfallet fann stad innanfor eller utanfor landet sine grenser.
Dødsårsaksstatistikken blir utarbeidd på grunnlag av medisinske dødsmeldingar som blir sende til Statistisk sentralbyrå frå dei offentlege legane. Vidare innhentast rutinemessig tilleggsopplysningar frå Kreftregisteret, Medisinsk fødselsregister, samt resultat av obduksjon frå sjukehus og rettsmedisinske laboratorium.
Til og med årgang 2002 blei omlag 33 prosent av dødsfalla koda på grunnlag av legemelding i kombinasjon med tilleggsopplysningar frå andre kjelder. Frå årgang 2003 blei det endringar i bruk av opplysningar frå Kreftregisteret, og delen dødsfall kor det blei nytta tilleggsopplysningar frå andre kjelder blei då redusert til i underkant av 20 prosent. I dei resterande tilfella føreligg berre informasjon gitt på legeerklæring om dødsfall eller melding om dødsfall i utlandet.
Informasjonskjelder:
• Dødsmeldingar: sivile opplysningar, dødsårsaksdiagnosar utfylde etter WHO sine retningslinjer, ev. namn på behandlande lege og underskrive av utsteda lege
• Kreftregisteret: inneheld opplysningar om kor påliteleg diagnosen er, om svulsten er godarta eller ondarta, metastasestatus og tidspunkt for når diagnosen blei stilt, registrert og ev. endra.
• Medisinsk fødselsregister: inneheld data om mor si helse før og under svangerskapen, inngrep under fødsel, komplikasjonar i samband med fødsel og barnet sin tilstand rett etter fødsel.
• Rapport om vegtrafikkulukker: data frå politirapportar om avdøde var førar eller passasjer og kva for ein type køyretøy som var innblanda i ulukka, samt type ulukke. Frå og med 2005 er ikkje denne kjelda nytta.
• Obduksjonsresultat: opplysningar om kva for nokre sjukehus som har utført obduksjonen, obduksjonsnummer, laboratorienummer, dødsårsaksdiagnosar, ofte også ein konklusjon/vurdering.
• Rettsmedisinske obduksjonar: opplysningar om ytre omstende ved ulukker, drap, sjølvmord, og dødsårsak.
• Tilleggsopplysningar: det blir sendt ut skjema med spørsmål om tilleggsopplysningar når dødsmeldingane er ufullstendige, mangelfulle eller ukorrekt utfylte. Dødsårsaksregisteret har eit samarbeid med medisinsk konsulent, kor medisinske problemstillingar blir drøfta.
Fullteljing: alle døde som på tidspunktet for død var registrerte som busette i Noreg i henhald til Det sentrale folkeregister, uansett om dødsfallet fann stad i eller utanfor Noreg, jfr. 3.1.
Ved eitkvart dødsfall skal det utstedast ei dødsmelding, anten “Legeerklæring om dødsfall/melding om unaturleg død” eller “Dødsmelding frå lensmann til offentleg lege” (vedlegg A). Legeerklæringa/dødsmeldinga blir sendt til skifteretten som registrerer administrative og praktiske sider ved eit dødsfall. Skifteretten gir m.a. melding om dødsfallet til det lokale folkeregisteret og Det sentrale folkeregisteret. Skifteretten sender legeerklæringa vidare til kommunelegen på dødsstaden som sender dødsmeldinga til Dødsårsaksregisteret i Statistisk sentralbyrå. Statistisk sentralbyrå er databehandlar av dødsårsaksdataa på vegne av Nasjonalt folkehelseinstitutt. Innsamlingsmedium er papir.
Dødsfall og dødsfallsopplysningar registrert på grunnlag av mottekne legeerklæringar/dødsmeldingar samanliknast med tilsvarande opplysningar registrert i Det sentrale folkeregister. Denne koplinga sikrar at alle registrerte dødsfall kjem med i statistikken. Statistisk sentralbyrå sender purring til kommunelegane for å få inn manglande dødsmeldingar eller avskrift av tidlegare utstedde meldingar som ikkje har nådd Statistisk sentralbyrå. Purring på ikkje innkomne dødsmeldingar føregår 3-4 gonger i året. Dødsfall som framleis manglar dødsmelding når statistikken skal utarbeidast, og som det ikkje føreligg andre opplysningar for, blir registrert med ukjend dødsårsak. Andre opplysningar kan til dømes vera utskrift frå obduksjon og/eller pasientjournal.
Melding om busette i Noreg som døyr under mellombels opphald i utlandet, blir sendt inn til Statistisk sentralbyrå gjennom Utenriksdepartementet. I nokon tilfelle kjem meldinga frå Sentralkontoret for folkeregistrering i Skattedirektoratet. Desse dødsfalla inkluderast i statistikken, som oftast med ukjend dødsårsak.
Opplysningar på dødsmeldingar blir kvalitetssikra opp mot tilleggsopplysningar frå andre kjelder, som obduksjonsresultat, data frå Medisinsk fødselsregister mfl.
I sjølve IT-systemet for dødsårsaksstatistikk ligg innebygde gyldigheits- og konsistenskontrollar.
Statistikken er basert på fullstendig teljing, utan bruk av utval. Eurostats kodeliste med aggregerte dødsårsakskodar blir brukt relativt hyppig.
Data vert ikkje publisert viss dødsårsak kan identifiserast indirekte for ein død person. Om dette er tilfelle vert bestemt på grunnlag av talet på døde i ei tabellcelle og talet på døde i tilsvarande tabellcelle for totalt tal på døde. Dette er uavhengig av dødsårsak.
Dataa er koda etter den internasjonale sjukdomsklassifikasjonen ICD. Dødsårsakene er frå og med 1996 klassifisert og koda etter den detaljerte lista i International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, ICD-10, Volume 1(World Health Organization, Geneve 1992). Reglar og retningslinjer for dødelegheitskoding og val av underliggjande dødsårsak finst i ICD-10 Volume 2 (World Health Organization, Geneve 1993). ICD-9s reglar og prinsipp for dødelegheitskoding finst som vedheng i NOS C 490 Dødsårsaker 1995. Meir informasjon finst på WHO Family of International Classifications.
For klassifisering av underliggjande dødsårsak gjeld prinsippet at den sjukdom eller ytre årsak til skade som etter legen si meining starta rekka av dei tilstandar som leia direkte til døden, skal registrerast som underliggjande dødsårsak. I tillegg blei det frå 1996 koda inntil seks andre medverkande årsaker. Det er den underliggjande dødsårsak som blir brukt i internasjonal dødsårsaksstatistikk.
Underliggjande dødsårsak er definert som: a) den sjukdom eller skade som starta rekka av dei sjukelege tilstandar som leia direkte til døden eller b) dei ytre omstenda ved den ulukke eller valdshandling som var årsaka til den dødelege skade.
Underliggjande dødsårsak skal førast opp på nedste linje i del I på dødsmeldinga. Samstundes kan ICD sine reglar og retningslinjer likevel resultera i at ein annan tilstand (sjukdom eller ytre skadeårsak) blir valt som underliggjande dødsårsak. For å skilja mellom desse to mulegheitene har ICD-10 innført omgrepet opprinneleg, føreutgåande årsak (originating antecedent cause) om den tilstanden som er oppført på nedste, utfylte linje i del I.
Med umiddelbar dødsårsak meiner ein den sjukdom, skade eller tilstand som direkte førte til døden, og som er forårsaka av den underliggjande dødsårsak.
Med komplikasjon meiner ein den tilstanden som er ei direkte følgje av den underliggjande dødsårsak (umiddelbar og mellomliggjande dødsårsak), og med medverkande dødsårsak meiner ein tilstand som kan ha ha bidrege til døden sin inntreden, men som ikkje står i direkte årsaksforhold til den sjukdom eller tilstand som har framkalla døden.
Alder er rekna ut i heile fylte år på dødstidspunktet.
Standardgrupperingar er Klassifikasjon av sjukdommar, skadar og dødsårsaker, ICD-9, norsk utgåve for året 1995, og Klassifikasjon av sjukdommar, skadar og dødsårsaker, ICD-10, engelsk utgåve, for åra 1996-2005.
Dødsårsaksstatistikken avviker frå ICD-10(engelsk utgåve) på følgjande område:
Fjerdeteikn for R99 (Andre dårleg definerte og uspesifiserte dødsårsaker);
R99.0 Dødsårsak kan ikkje bli fastslått (lege eller annan sakkyndig person har ikkje kunna fastslå årsak til død) R99.8 Dødsårsak ikkje oppgitt (motteke skjema/dokument manglar informasjon om dødsårsak, til dømes dokument frå utlandet) R99.9 Opplysning manglar (dødsfall er registrert i Det sentrale folkeregister, ikkje meldt til Dødsårsaksregisteret).
Brot i lårbein (fractura femoris) kor ytre omstende er ukjent eller ikkje oppgitt, blir i Noreg koda med W19 (uspesifisert fall) som underliggjande dødsårsak. F.o.m. 2009 skal slike tilfelle ifølgje ICD-10 kodast med X59 (uspesifisert ulukke) som underliggjande årsak, jf. ICD-10, Volume 3 (1994), side 600.
I publikasjonen NOS C 490 Dødsårsaker 1995 finst oversikt over dei punkt kor dødsårsaksstatistikken avviker frå norsk og engelsk utgåve av ICD-9, samt avvik frå retningslinjer for val av underliggjande årsak. Norsk utgåve av ICD-9 blei nytta i åra 1986-1995, medan norsk utgåve av ICD-8 blei nytta i åra 1969-1985.
Andre endringar/dokumentasjon når det gjeld kodepraksis 1996-2005 finst på Dokumentasjon
Éi av dei potensielt største feilkjeldene er sjølve dødsårsaksundersøkinga med legen si diagnosesetting og rapportering på legeerklæringa/dødsmeldinga. Tilleggsinformasjon, samt tilbakespørjing til lege, er difor av vesentleg betyding for å sikra kvaliteten på opplysning om dødsårsak.
For å unngå fråfall er det vanleg at Statistisk sentralbyrå sender ut 3-4 purringar i året på ikkje innkomne dødsmeldingar. Purringane vert sende til kommunelegane. Om det framleis er fråfall av dødsmeldingar for registrerte dødsfall når statistikken skal utarbeidast, og som det heller ikkje føreligg andre opplysningar for, blir desse registrert med ukjend dødsårsak.
Ikkje relevant i denne statistikken, sidan utval ikkje nyttast.
Andre feil kan oppstå ved tolking av dødsmeldingsteksta og ved tastefeil.
Dødsmeldinga som grunnlagsmateriale for statistikken, kan innehalda feil fordi den ikkje er rett utfylt ved at den gitte dødsårsaka ikkje er rett eller at det er svikt i årsaksrekkefølgja i dei oppførde diagnosane på meldinga.
Samanlikning av dødsårsaker på detaljert nivå klassifisert etter ulike ICDrevisjonar medfører vanskar, både pga. skilnad i innhald og endring i reglar for val av underliggjande dødsårsak. Blant anna har tal på kategoriar på fjerdeteiknsnivå blitt bortimot dobla frå 6 969 kategoriar i ICD-9 til 12 420 i ICD-10. Verdas helseorganisasjon har utarbeidd ei oversetting mellom 9. og 10. revisjon (Translator, Ninth and Tenth Revision, WHO, Geneva 1997) kor det mellom anna går fram at berre 2 200 kodar er eintydige i begge versjonane.
Eurostat har utarbeidd ei forkorta liste av ICD-10. Lista er utarbeidd for internasjonal samanlikning av dødsårdsaker. Lista består av 65 dødsårsaksgrupper med oversetting til ICD-9 og ICD-8.
Eurostat ønskjer nå at alle europeiske land byrjar med automatisert koding. Eit automatisert kodesystem (ACME) er eit system som fastset den underliggjande dødsårsak, og som er basert på internasjonal standard for utveljing av den underliggjande dødsårsak. ACME følgjer internasjonale reglar og retningslinjer.Føremålet med innføring av automatisert koding er å oppnå ei meir einheitleg koding og som eit resultat av det ein meir samanliknbar statistikk internasjonalt. I dei nordiske landa arbeider alle med, eller vil starta, implementering av ACME. ACME, ei programvare som velgjer underliggande dødsårsak, og er utvikla og eigd av National Center for Health Statistics i USA. ACME er valt som standard for den framtidige europeiske kodingsstandard med førermål å auka mulegheita for å samanlikna dødsårsaker mellom landa. Det blir i dag nytta av omlag 15 land og ytterlegare ti land kjem til å anvenda systemet i løpet av neste tiårsperiode. I Noreg er, som tidlegare nemnd, ein halvautomatisk versjon av ACME teke i bruk i dødsårsakskodinga frå og med årgang 2005.
I 2004 gjennomførte SSB eit pilotprosjekt, sjå notater 2004/1. Prosjektet sitt føremål var å vurdera Noreg sin kodepraksis opp mot eit automatisert kodesystem som bestemmer underliggjande dødsårsak.
Gjennom nordisk senter for sjukdomsklassifisering, Nordclass i Oslo, WHO, er det oppretta eit nordisk/baltisk samarbeid for samanlikning og meir einheitleg koding. Kvart kvartal blir utvalde tilfelle koda og resultatet blir samanlikna landa imellom med ACME som internasjonal standard. I dag ligg andelen samanfallande koding på rundt 70 prosent for Noreg.
Noreg sin dokumentasjon av tolking og endring av ICD-10 og brot i statistikken finst på Dokumentasjon
For åra 1996-2002 blei forgiftingsdødsfall hos misbrukarar koda med kode F10-19 og med fjerdeteikn 0. Forgiftingsdødsfall kor avdøde ikkje var kjent som misbrukar blei koda som ulukke med kode X40-X49. Etter tilråding frå WHO er alle akutte forgiftingsdødsfall flytta til kapittelet for ulukker (kapittel XX, ICD-kode X40- X49) frå og med årgang 2003. Denne endringa gir betydelege utslag i statistikken.
WHO har laga ei liste over kva for nokre diagnosekodar som kan forårsaka pneumoni, og som vil bli preferert framfor pneumoni som underliggjande dødsårsak. Konsekvensen av dei endra kodereglane har medført færre pneumonidødsfall som underliggjande dødsårsak. Senil demens er blant dødsårsakene som skal prefererast framfor pneumoni etter dei nye reglane, og endringa har gitt utslag i statistikken for åra 2003-2006.
Ikkje relevant.
Dødsårsaker Statistikkbanken NOS Dødsårsaker 1995-2006
Statistiske analyser 94 På liv og død. Helsestatistikk i 150 år
Samfunnsspeilet nr. 5 2008: Hva skjer med helsen vår midt i livet? av Anne Gro Pedersen og Merete Thonstad
Samfunnsspeilet nr. 3 2003: 100 år med redusert spedbarnsdødelighet av Anne Gro Pedersen
Samfunnsspeilet nr. 3 2004: Prester og fysioterapeuter lever lengst av Jens Kristian Borgan
Rapport 2009/5: Yrke og dødelighet 1960-2000 av Jens Kristian Borgan
Datamaterialet er lagra på individnivå, med fødselsnummer.
2012 © Statistisk sentralbyrå