Kyoto-protokollen - hvordan virker den?

FØRSTE KLIMAAVTALE. Verdens globale, forpliktende samarbeid for å løse klimaproblemene skjer innenfor rammen av FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Klimakonvensjonen omfatter Kyoto-protokollen, som er den første internasjonale avtalen for begrensning av klimagassutslipp. Selve avtalen ble forhandlet frem i Kyoto i desember 1997, men en rekke kontroversielle punkter måtte spesifiseres nærmere. Etter en serie nye forhandlingsmøter ble en omfattende tilleggsavtale endelig ferdigforhandlet i Marrakesh i november 2001. Denne la grunnlaget for at avtalen ble ratifisert av tilstrekkelig mange land til at den trådte i kraft 16. februar 2005. Per 14.januar 2009 hadde 183 land samt EU sluttet seg til protokollen.

USA TREKKER SEG. Våren 2001 ble det klart at USA, og noe senere også Australia, trakk seg fra avtalen. Men avtalen kunne likevel tre i kraft. I avtalen heter det at den trer i kraft etter at den er ratifisert av minst 55 land, hvorav det må være industriland som samlet stod for minst 55 prosent av industrilandenes utslipp av CO₂ i 1990.

U-LANDS UTSLIPP REGULERES IKKE. Meningen var opprinnelig at Kyoto-protokollen skulle regulere klimagassutslippene til 38 land. Etter at Australia og USA trakk seg fra avtalen, gjensto 36 land. Etter at Bulgaria og Romania sluttet seg til EU i 2007, var 25 av disse landene medlemmer av EU da avtalen begynte å virke i januar 2008. De øvrige landene er Canada, Russland, Japan, New Zealand og Ukraina, samt seks små vesteuropeiske stater, herunder Norge. Australia har igjen sluttet seg til Kyoto-avtalen, slik at den nå regulerer klimagassutslippene til 37 land. Samlet sett vil disse landene stå for rundt 30 % av de globale CO₂-utslippene. U-landene og USA vil stå for de øvrige 70 % av utslippene, utslipp som altså ikke blir forsøkt begrenset gjennom Kyoto-protokollen. Og mens utslippene i de landene som er gjenstand for reguleringer viser svak vekst, er derimot utslippsveksten sterk i u-landene og USA.

VARIERENDE KVOTESTØRRELSER. Kyoto-protokollen gir hvert enkelt industriland en utslippskvote eller -forpliktelse, det vil si et visst antall utslippstillatelser for klimagasser for perioden 2008-2012. Størrelsen på disse utslippskvotene er gitt som en prosent av landenes utslipp av klimagasser i 1990, og varierte fra 92 til 110 prosent av 1990-utslippene. Mens for eksempel Russland har en utslippsforpliktelse som er satt til 100 prosent av landets 1990-utslipp og EU-15's utslippsforpliktelse er lik 92 prosent av 1990-utslippene, har Norge en kvote på 101 prosent av 1990-utslippet. Dette innebærer at i den grad norske utslipp overstiger 50,12 millioner CO₂-ekvivalenter per år i perioden 2008-2012, må norske myndigheter sørge for at det blir kjøpt utslippsrettigheter fra andre land. Innad i EU er utslippsforpliktelsene differensiert slik at for eksempel Tyskland har en nasjonal kvote på 21 prosent av 1990-utslippene, mens det tilsvarende tallet for Sverige er 104 prosent. De fleste av de landene som ble medlem av EU i 2004 har også kvoter som er på 92 prosent av disse landenes 1990-utslipp.

KVOTEHANDEL. Dersom et industriland ønsker å slippe ut mer enn sin nasjonale kvote, kan landet, som et supplement til nasjonale tiltak, erverve utslippsrettigheter gjennom de ulike mekanismene i avtalen. En sentral mekanisme er kvotehandel, som innebærer at land med en utslippsforpliktelse (industrilandene) kan utvide sin kvote ved å kjøpe utslippstillatelser fra et annet industriland. Like viktig er kanskje den grønne utviklingsmekanismen, som innebærer at industrilandene kan erverve ytterligere utslippstillatelser ved å finansiere prosjekter for utslippsreduksjon i utviklingsland. Økt karbonlagring i skog krediteres etter spesielle regler.

USA STO SENTRALT. Utslippsutviklingen i industrilandene har siden 1990 vært preget av sterkt fallende utslipp i de tidligere kommunistlandene, lav utslippsvekst i Vest-Europa og høy utslippsvekst i USA. De tidligere kommunistlandene har derfor kvoter som er større enn deres ventede utslipp. EU-15 har samlet sett en kvote som er noe mindre enn ventede utslipp i forpliktelsesperioden, mens USA fikk en kvote som lå betydelig lavere enn de ventede utslippene. Opprinnelig lå det derfor an til at USA ville bli en dominerende kvotekjøper som kunne ha fremtvunget en høy kvotepris og dermed presset frem betydelige utslippsreduksjoner både i Vest-Europa, Japan og USA. Men det kom ikke som noen stor overraskelse da president George W. Bush i 2001 trakk USA fra avtalen. Det hadde lenge vært klart at avtalen uansett ikke ville fått tilstrekkelig flertall i senatet.

OVERDIMENSJONERTE KVOTER. EU-15-landene, Japan, Canada, Norge m fl. har kvoter som er til dels vesentlig lavere enn deres respektive ventede utslipp. Det er likevel usikkert om avtalen vil få noen vesentlig utslippsreduserende virkning. Problemet er at de tidligere kommunistlandenes kvoter er vesentlig større enn de forventede utslippene i disse landene. Disse landene har derfor muligheter til å selge utslippstillatelser i stort omfang til andre industriland uten selv å foreta noen utslippsreduksjoner. Summen av nasjonale kvoter blir etter alt å dømme vesentlig større enn summen av kvotelandenes ventede utslipp i forpliktelsesperioden, dersom man legger til grunn de siste utslippsprognoser for CO₂ fra USAs energidepartement.

I tillegg til kvotehandelen, vil også de andre fleksible mekanismene gjøre det nødvendig å ha nøkterne forventninger til avtalens utslippsreduserende virkning. Det er for eksempel vanskelig å måle den totale og endelige utslippsreduserende virkningen av prosjekter knyttet til karbonlagring i skog og under den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Det kan gi rom for å overdrive den utslippsreduserende virkningen. Man risikerer derfor at CDM-prosjekter som i virkeligheten gir liten eller ingen utslippsreduksjon, på grunn av måleproblemene godkjennes og gir grunnlag for økte utslipp i industrilandene.

2009 © Statistisk sentralbyrå