6.1. Storbyens problemer og goder
I denne studien har vi prøvd å kaste lys over levekårene i de norske storbyene, og framfor alt variasjonene i levekår mellom bydeler i disse storbyene. Med storbyer menes da Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I studiens første del ble en del generelle trekk ved levekårene beskrevet, samt noen innbyrdes forskjeller mellom storbyene. Visse sider ved levekår i storbyene er dårligere enn ellers i landet. De typiske storbyproblemene er støy og forurensning i bomiljøet, voldskriminalitet og utrygghet, lav bostandard (trangere boliger, litt færre selveiere) og løsere sosiale bånd i nærmiljøet (flere bor alene og færre har kontakt med nabo). På den andre siden er det også visse levekårsgoder som utmerker livet i storbyene. Disse er framfor alt knyttet til arbeidet og til mulighetene for visse kulturelle aktiviter. Storbyområdene har en større andel som er kulturelt aktive enn ellers i landet, og arbeidsmiljøet er klart bedre. Inntektene er høyere. Storbyene er preget av rike muligheter og et variert tilbud innenfor kultur, underholdning, utdanning og ulike private tjenester.
Både de typiske problemene og godene ved storbylivet er mest utbredt i vår desidert største by, Oslo. For eksempel er Oslos innbyggere betydelig mer plaget av støy og forurensning fra trafikk enn innbyggerne i de andre storbyene. Stavanger, den minste av storbyene, synes på flere områder å være den av storbyene som er minst preget av «storbyproblemene», for eksempel er ikke de sosiale kontaktene mindre omfattende, og voldskriminaliteten er ikke høyere enn gjennomsnittet for landet. Et spesielt trekk ved Oslo er også en høy andel langtidsledige, mens det totale antallet arbeidsledige ikke er mye høyere enn ellers i landet.
Alt i alt kan levekårsforskjellene mellom storbyene og landet forøvrig sies å være preget av kompensatoriske mønstre. Kompensatoriske fordelingsmønstre immebærer at dårlige levekår på ett område går sammen med gode kår på andre områder. Miljøproblemer på bostedet går sammen med gode arbeidsbetingelser og fritidstilbud, for å ta ett eksempel. I tråd med dette indikerer indekser for levekår, hvor en teller opp antallet levekårskomponenter hvor personene har en spesielt god eller dårlig situasjon, at det ikke er store forskjeller i samlede levekår mellom storbyene og landet utenfor storbyene. Disse indeksene tyder imidlertid på at det er litt flere personer i Oslo enn ellers i landet som har en dårlig situasjon på to eller flere komponenter samtidig, uten at dette kompenseres gjennom gode levekår på andre komponenter. Analyser av sammenhengene mellom de ulike levekårskomponentene viser at bomiljøets kvalitet har en sterkere sammenheng med materiell standard og helse i enn utenfor storbyene. Spesielt gjelder dette Oslo. Også sammenhengen mellom materiell standard og økonomi er sterkere i Oslo enn ellers i landet. Resultater fra Levekårsundersøkelsen 1995 tyder på at økonomiske problemer og miljøproblemer i Oslo relativt ofte rammer de samme personene. Dette understreker at et godt bomiljø og gode boliger er et knapt gode i storbysamfunnet, og at disse godene derfor blir mer ulikt fordelt enn i andre områder av landet.
Ulikheten i levekårene er litt større i storbyene enn ellers i landet. Levekårsforskjellene i Oslo synes å være større enn i Bergen. Det er også mye som tyder på at inntektsulikhetene i Oslo er større enn i de andre storbyene (med et mulig unntak for Trondheim) og i landet ellers, selv om dataene ikke er helt entydige.
6.2. Levekårsforskjeller mellom områder innenfor storbyene
Analysen av forskjeller i levekår mellom områder innen storbyene, viser at de geografiske forskjellene i levekår innad i storbyene er betydelige, og at de er spesielt store i Oslo. Når en skal vurdere levekårsforskjellene innad i storbyene, og ønsker å sammenligne med andre kommuner, er en som regel henvist til å bruke registerdata, data over for eksempel registrert arbeidsledighet, antallet sosialhjelpstilfeller og anmeldte voldstilfeller. Dette gjør at bildet av levekårene blir mindre nyansert enn når en kan basere seg på bredt anlagte intervjuundersøkelser.
De typiske storbyproblemene: lav boligstandard, miljøproblemer, voldskriminalitet osv., er i betydelig grad konsentrert til bestemte områder, spesielt sentrumsområdene. Folke-og Boligtellingen 1990 viste store forskjeller i boligstandard mellom bydeler i storbyene, og at trangboddhet og lav selveierandel var konsentrert i sentrumsområdene. Spesielt var forholdene dårlige i Oslo indre øst og bydelen Sentrum i Bergen. En enkel indeks for dårlige boforhold indikerte at viktige sider ved bostandarden var dårligere i disse delene av storbyene enn noe annet sted i landet. Også miljøproblemene synes i stor grad å være et sentrumsproblem. Mange bosatte i Oslos indre by har en sterkt trafikert vei nær boligen, det er derfor langt flere som er plaget av trafikkstøy og andre trafikkrelaterte problemer i disse områdene enn ellers i landet. Antallet siktelser for vold pr. innbygger er svært høyt i noen sentrumsområder, spesielt i Oslo indre øst. I bydel Gamle Oslo var antallet siktelser for vold i 1992-93 det høyeste i landet. Andre sider ved kriminaliteten rammer vestlige områder mer, befolkningen i indre og ytre vest er mest utsatt for innbrudd. Likevel viser intervjuundersøkelser at andelen som føler at nærmiljøet er svært trygt er langt lavere i indre øst enn i ytre vest.
I hvilken grad man er etablert på arbeidsmarkedet er svært viktig for levekårene. Problemer i forhold til arbeidsmarkedet skaper ofte problemer på andre områder. Tatt i betraktning det høye innbyggertallet i Oslo indre øst, er konsentrasjonen av arbeidsledige i denne delen av Oslo enestående i landsmålestokk. Arbeidsledigheten i Oslo indre øst i prosent av arbeidsstyrken var vel 10 prosent i 1994. En tilsvarende høy ledighet er mest vanlig i nord-norske småkommuner. Arbeidsledigheten er svært lav i Oslos ytre, vestlige bydeler. Forskjellene i ledighetsprosentene gjenspeiles i statistikken over sosialhjelpstilfeller. Bydelene i Oslo indre øst, samt Romsås i ytre øst, har landets høyeste antall sosialhjelpstilfeller i forhold til folketallet, høyere enn i noen kommune. Dette gjelder også når en ser bruken av sosialhjelp i forhold til antallet innbyggere i aldersgruppen 20-40 år, hvor bruken av sosialhjelp er høyest.
Helsetilstanden er gjerne den siden ved levekårene som den enkelte opplever som viktigst. Høy dødelighet i yngre aldersgrupper er, ved siden av å representere et problem i seg selv, en indikator på helseproblemer. I gjennomsnitt for perioden 1987-1992 hadde to av bydelene i Oslo indre øst en dødelighet i aldersgruppen 20-64 år som var 90 prosent høyere enn landsgjennomsnittet, og dermed høyere enn i noen annen kommune eller bydel. Dødeligheten var 2,5 ganger høyere i Oslo indre øst enn i ytre vest. En relativt høy dødelighet synes å være et nokså generelt sentrumsproblem, en finner en høyere dødelighet enn landsgjennomsnittet i sentrumsområdene av alle storbyene, også i Oslo indre vest, og i sentrum av mellomstore byer som Kristiansand og Skien. En annen indikator på helseproblemer, antallet tilfeller av uførepensjon og attføring, gir bare delvis det samme bildet. Det er flere tilfeller av uførepensjon og attføring i aldersgruppen 35-55 år i Oslo indre øst enn ellers i landet, men forskjellene i forhold til landsgjennomsnittet er klart mindre enn tilfellet er for dødeligheten. Det største forbruket av uførepensjon og attføring finner en i noen nord-norske småkommuner.
Som et supplement til analysen av enkeltindikatorer, er også indekser for levekårsproblemer benyttet. Indeksene viser hvordan noen områder er utsatt for en opphopning av flere former for levekårsproblemer. En slik opphopning av levekårsproblemer er blant annet viktig for å forstå utgiftsbehovene i kommunene eller bydelene. Indeksene tyder på en sterkere opphopning av levekårsproblemer knyttet til arbeidsmarked, helse, bolig, økonomi og vold i Oslo indre øst enn noe annet sted i landet. På den andre siden er det få steder i landet hvor befolkningen i så liten grad opplever slike levekårsproblemer som i Oslo ytre vest, framfor alt i bydel Vindern. Dette understreker de store forskjellene innad i Oslo, og gir en indikasjon på at de geografiske levekårsforskjellene innad i storbyene ikke er preget av kompensering, men av hopning. Det er også en betydelig opphopning av levekårsproblemer i sentrumsområdene i de andre storbyene, og i noen av de nyere (framfor alt Romsås) og eldre drabantbyene i Oslo.
En indeks hvor boligforhold ikke inngår (1995-indeksen), tyder på at det også er en opphopning av visse levekårsproblemer i en del av sentrumsområdene i mellomstore byer på Østlandet. Bosatte i sentrumsområdene i Kristiansand, Sarpsborg og Skien var vel så utsatt for levekårsproblemer som bosatte i sentrumsområdene av Bergen, Trondheim og Stavanger. Arbeidsløsheten i to bydeler i Drammen var omtrent på nivå med Oslo indre øst. Men innbyggertallet i disse bydelene er i gjennomsnitt lavere enn innbyggertallet i sentrumsbydelene i storbyene.
Sammenligninger av levekårsproblemenes utbredelse i ulike deler av storbyene påvirkes av innbyggertallet i områdene som sammenlignes. Jo mindre områdene er i innbyggertall, jo større variasjoner vil en som regel finne. Dette er et problem ved sammenligningene fordi bydelene varierer en del i størrelse fra by til by. Spesielt i Trondheim er bydelene store og heterogene. Av de enkelte levekårsproblemene har vi i denne studien bare sett på variasjoner i dårlige boforhold innen bydelene. Det er betydelige variasjoner i boforhold innenfor Trondheims og Stavangers sentrumsbydeler. I delområdene Midtbyen og Lademoen i Trondheims sentrumsbydel var boforholdene i visse henseender vel så dårlige som i Oslo indre øst og Bergen Sentrum. Det samme gjelder delområdet Johannes i Stavangers sentrumsbydel Storhaug. Dette er også områder hvor det bor relativt mange skilte og separerte, personer med lav utdanning og ikke-vestlige innvandrere. Innen Bergen Sentrum er det betydelige forskjeller mellom høystatusområdet Årstad og det øvrige sentrumsområdet.
Datamaterialet har visse mangler, som gjør at en får et overdrevet negativt inntrykk av levekårene i Oslo indre øst og andre sentrumsområder i storbyene. Sett «ovenfra», spesielt fra registerstatistikkens perspektiv, framstår disse områdene som preget av store problemer på mange felter. Sett «nedenfra», ut i fra hvordan befolkningen selv opplever situasjonen, kan bildet være annerledes. For eksempel opplever en stor del av befolkningen i Oslo indre øst at disse bydelene har positive sider som en sentral beliggenhet og et godt sosialt miljø. Utvalget av private tjenester, kultur- og underholdningstilbud er landets beste. I store og hele synes ikke det offentlige tilbudet av helse- og sosialtjenester å være dårligere enn ellers i landet, med unntak av barnehageplasser. Det må også understrekes at selv i Oslo indre øst rammer de fleste levekårsproblemene bare en mindre del del av befolkningen.
6.3. Levekårsproblemer i kommunene
I hvilke andre områder av landet finner vi hyppige levekårsproblemer? Det er en viss sammenheng mellom kommunestørrelse og levekårsproblemer. De minste kommunene har gjerne få problemer, det er en klart større opphopning av levekårsproblemer i de mellomstore kommunene og storbyene, framfor alt Oslo. Sammenhengen er ikke helt lineær, det er små forskjeller mellom kommuner med 20-30 000 innbyggere og storbyene (unntatt Oslo). Det er særlig voldstilfeller og bruk av sosialhjelp som har sammenheng med kommunestørrelse.
Det er imidlertid betydelige variasjoner mellom småkommunene. Det er store forskjeller i opphopningen av levekårsproblemer mellom vestlandske småkommuner på den ene siden og nord-norske småkommuner på den andre. Blant annet var arbeidsledigheten i 1994 i gjennomsnitt dobbelt så høy i de nordnorske som de vestlandske småkommunene. Særlig synes en del av Finnmarkskommunene å komme dårlig ut. Noen mellomstore bykommuner på Østlandet har også en betydelig opphopning (som Kragerø, Askim og Risør).
Opphopningen av levekårsproblemer fordelt etter sentralitet gir omtrent det samme bildet. Det er de minst sentrale kommunene som har færrest problemer, men igjen er det store forskjeller mellom landsdelene. Det er en betydelig opphopning av levekårsproblemer i nordnorske utkantkommuner, mens de vestlandske utkantkommunene kommer meget godt ut. Levekårsproblemene synes å ha relativt liten sammenheng med næringsstruktur, gjennomgående er det de blandede landbruks- og industrikommunene som har minst levekårsproblemer. Det er en viss sammenheng mellom det kommunale inntektsnivået og omfanget av levekårsproblemer. Den tiendedelen av kommunene som har de laveste inntektene, har betydelig flere levekårsproblemer enn gjennomsnittet. De fattigste kommunene har blant annet høyest arbeidsledighet og flest på uføretrygd og attføring. Imidlertid finner en også en opphopning av levekårsproblemer i kommunene med høye inntekter. Kommunene som har mange problemer og liten inntekt omfatter blant annet kyst- og bykommuner i Østfold, Vestfold og Telemark.
I tillegg til å ha flere levekårsproblemer enn gjennomsnittet, synes de fattigste kommunene å ha et betydelig dårligere tilbud av visse velferdstjenester. Blant annet har de rikeste kommunene 50 prosent høyere dekningsgrad av barnehageplasser og tilbud til 6-åringer i skolen enn de fattigste kommunene. Hovedinntrykket er forøvrig at de minste og mest avsides beliggende kommunene har et bedre tilbud av barnehageplasser og visse helse- og sosialtjenester enn større kommuner. Det er en tendens til at mellomstore og middels sentrale kommuner har det dårligste tilbudet. Tjenestetilbudet er imidlertid svært vanskelig å måle, og det er et meget begrenset utvalg av indikatorer som er brukt i denne studien. Når det tas hensyn til behovsforskjeller mellom kommunene (som spredtbygd befolkning og smådriftsulemper i småkommunene) og eventuelle forskjeller i tjenestenes kvalitet (som kontinuitet i behandlingsforholdet), er det ikke gitt at bildet av forskjellene blir det samme.
Når en ser analysen av bydeler og kommuner i sammenheng, kan en med en viss rett si at i Norge i dag finner en den største opphopningen av levekårsproblemer i «sentrum av sentrum» (Oslo indre øst) og i «periferien av periferien» (nordnorske utkantkommuner, særlig i Finnmark). Opphopningen er også betydelig i et mindre antall mellomstore bykommuner, først og fremst på Østlandet og i sentrumsområdene, i enkelte av drabantbyene i Oslo øst og i deler av sentrumsområdene i de andre storbyene.
Hvordan kan så disse geografiske ulikhetene forklares? I denne studien har vi hovedsakelig avgrenset oss til å se på mulige forklaringer av forskjellene mellom Oslo, spesielt Oslo indre øst, og landet forøvrig. Forklaringer av forskjellene kan gjøres med utgangspunkt i sosial ulikhet og selektive flytteprosesser, og med utgangspunkt i problemskapende trekk ved miljøet. Det er ikke noe klart skille mellom disse angrepsvinklene; sosial ulikhet, flytting og problemskapende miljø vil påvirke hverandre gjensidig. Fire former for sosial ulikhet har stått i fokus i denne studien: Forskjeller mellom aldersgrupper, familietyper, sosioøkonomiske grupper og mellom ikke-vestlige innvandrere og andre bosatte. Oslo har landets klart høyeste andel ikke-vestlige innvandrere, andelen skilte, separerte og aleneboende er høy, og hovedstaden har en overrepresentasjon av unge voksne i etableringsfasen (25-35 år). Dette er grupper som i gjennomsnitt har større levekårsproblemer enn befolkningen forøvrig. Innad i Oslo er disse gruppene i betydelig grad konsentert i de indre østlige bydelene. Disse bydelene har en overrepresentasjon av unge voksne i aldersgruppene fra 20 til 34 år, nesten tre ganger så mange i den voksne befolkningen bor alene som i landet forøvrig, og antallet skilte og separerte i eldre aldersgrupper er det høyeste i landet. Det er også en høy konsentrasjon av ikke-vestlige innvandrere i enkelte deler av Oslo indre øst, spesielt i bydel Gamle Oslo. Derimot er det et paradoks at andelen med lav utdanning blant menn i aldersgruppen 30-49 år, som her brukes som indikator på sosioøkonomisk status, ikke er høyere i Oslo enn ellers i landet. Tvertimot har Oslo en av de største andelene med høy utdanning blant kommunene. Innad i Oslo er det imidlertid en betydelig konsentrasjon av personer med høy utdanning i de ytre vestlige bydelene, framfor alt i bydelen Vindern. Bosatte på Vindern har landets høyeste utdanningsnivå, dette er åpenbart en viktig del av forklaringen på hvorfor levekårene er så gode i denne delen av byen. Sammenlignet med nivået i ytre vest er utdanningsnivået i indre øst betydelig lavere, om lag 1 av 3 middelaldrende menn i Oslo indre øst har lav utdanning, sammenlignet med under 1 av 10 i bydel Vindern.
Analysene av segregasjonsmønstrene viser forøvrig at segregasjonen er betydelig mer uttalt i Oslo enn i de andre storbyene, men også at det er visse variasjoner innenfor bydelene i indre øst. I noen områder av indre øst har blant annet middelaldrende kvinner et høyere utdanningsnivå enn det som er gjennomsnittet for byen. Over tid er det ikke noen entydig tendens til at segregasjonen i Oslo har økt. Den demografiske segregasjonen har tildels avtatt betydelig de siste 20 årene, med unntak av aldersgruppen 20-39 år (jfr. den høye andelen i indre øst), den sosioøkonomiske sgregasjonen har endret seg lite eller avtatt, mens segregasjonen av ikke-vestlige innvandrere neppe har økt når en ser de siste 15 årene under ett. Etter 1988 har imidlertid denne segregasjonen vist en økning.
Flytteanalyser viser hvordan Oslo på den ene siden tiltrekker seg de som har meget høy utdanning, på den andre siden at byen også trekker til seg ikke-vestlige innvandrere som opprinnelig har bosatt seg utenfor Oslo ved ankomst til Norge, og arbeidsledige som drar til byen for å få jobb eller utdanning. Innenfor Oslo er det gjort analyser av flyttinger over bydelsgrensene som viser hvordan flytteprosessene opprettholder og forsterker de segregerte bosettingsmønstrene. Disse flytteprosessene er et resultat av et komplisert samspill mellom politisk og økonomisk utvikling på makronivå, trekk ved boligmarkedene, ved miljøet i de ulike bydelene, og individuelle ressurser og preferanser. Prisnivået på boligene er naturligvis svært viktig, alle de fire ulikhetsdimensjonene som ble nevnt ovenfor har sammenheng med økonomiske ressurser. For ikke-vestlige innvandrere og flyktningers bosettingsmønster synes økonomiske ressurser å bety vel så mye som «kultur». Hvilken type bolig som er mest vanlig i området er også svært viktig for flyttemønstrene. I Oslo indre øst er de fleste boligene små, 1-2 roms, og en betydelig andel er utleieboliger. Dette innebærer at disse bydelene vil trekke til seg ungdom, enslige og generelt alle grupper som har så lav inntekt at de ikke har råd til å eie. Det innebærer også at de som har etablert seg med ektemake og barn kan få vansker med å finne store nok boliger til en overkommelig pris. For en del vil ikke størrelsen på boligen være avgjørende, men at det fysiske og sosiale miljøet i indre øst ikke er godt nok. Mens det er viktig for unge enslige å bo sentralt, er barnefamilier mer opptatt av et trygt nærmiljø og oppvektsmiljø. I tillegg til økonomi kan informasjon gjennom uformelle sosiale nettverk være viktig ved valg av bolig, noe som sannsynligvis har særlig betydning for segregasjonen av ikke-vestlige innvandrere. Offentlige boligtiltak kan ha visse uforutsette virkninger. I Oslo er nesten 8 av 10 kommunale boliger lokalisert i indre øst, som innebærer at vanskeligstilte som trenger hjelp til bolig styres til disse bydelene.
I tillegg til de preferanseforskjellene som er nevnt ovenfor, blant annet i forhold til å bo sentralt eller ikke, kan en også tenke seg andre viktige preferanseforskjeller. En preferanse for å bo sammen med sine «egne», bo sammen med grupper en ikke føler seg for forskjellig fra, er en mulig forklaring på segregasjonen. Som nevnt ser det ikke ut til at dette er en viktig forklaring på bosettingsmønstrene blant flyktninger og ikke-vestlige innvandrere.Det er imidlertid indikasjoner på at skeptiske holdninger til å ha ikke-vestlige innvandrere som nabo påvirker flyttemønstrene i Oslo.
En lang tradisjon i sosiologien har vært opptatt av hvordan storbyens miljø virker på menneskene som lever der. Den mest berømte av disse teoriene er teorien til amerikaneren Louis Wirth. Han var opptatt av hvordan storbyenes størrelse, tetthet og sosiale heterogenitet i seg selv kunne skape problemer, blant annet i form av mindre solidaritet, mer formell sosial kontroll og høyere levekostnader. Selv om miljøproblemene ikke ble eksplisitt nevnt av Wirth, virker det rimelig å fortolke blant annet trafikkproblemene i storbyene som et utslag av befolkningskonsentrasjonen. En undersøkelse fant et betydelig samsvar mellom Wirth’s teoretiske kategorier (størrelse, tetthet, heterogenitet) og hyppigheten av sosiale, økonomiske og miljømessige problemer i amerikanske storbyer. Kriminaliteten i storbyene kan forstås på bakgrunn av en svekkelse av den uformelle sosiale kontrollen, det Nils Christie kaller primærkontrollen. Primærkontrollen svekkes blant annet fordi den enkelte i storbyvrimmelen blir mindre synlig i forhold til andre. Et annet synspunkt er at den høye kriminaliteten og annen «avvikeratferd» i storbyene først og fremst skyldes at befolkningskonsentrasjonen i storbyene fremmer dannelsen av avvikende subkulturer (Claude Fischer).
Det sosiale og fysiske miljøet i storbyen er imidlertid langt fra ensartet, storbyens miljøproblemer ser en tydeligst i sentrumsbydelene og framfor alt i Oslo indre øst. Bosatte i indre by er mest plaget av støy og forurensning, det er her det er flest anmeldelser for vold og flest som er utrygge for vold. I den grad Wirth hadde rett i at møtene mellom mennesker i storbyen var kortvarige og fragmentariske, med liten nabokontakt og solidaritet, synes det mest rimelig å anvende denne beskrivelsen på indre øst, med den hyppige inn- og utflyttingen mellom bydelene. Nabokontakten og den sosiale kontakten generelt er minst i indre by. Men fordi det sosiale kontaktmønsteret i storbyen er forholdsvis lite knyttet til lokal- og nærmiljøet, er det vanskelig å si hvor mye dette betyr for levekårene. Det er også vanskelig å si hvor mye selve segregasjonen betyr for levekårene. Er konsentrasjonen av ikke-vestlige innvandrere, personer med lav utdanning og ulike psykososiale problemer et problem i seg selv? Det er ikke mulig å gi noen enkle og definitive svar, det er svært lite en vet om dette på bakgrunn av norske forhold. Svaret vil blant annet avhenge av hvor sterk segregasjonen er, blant hvem, for hvor lang tid og under hvilke rammebetingelser. Segregasjon kan ha positive virkninger ved å gjøre det lettere å føle sosial tilhørighet i et miljø. «Like barn leker best». For sårbare grupper som tilbringer mye tid i nærmiljøet, slik som barn og unge, kan en sterk grad av segregasjon over lengre tid ha negative konsekvenser. Det er rapportert om slike virkninger på ungdoms utdanningsvalg og utvikling av sosiale problemer. Segregasjonen kan også bidra til dannelsen av «avviksforsterkende» subkulturer i nærmiljøene. For ikke-vestlige innvandrere kan segregasjonen være uheldig hvis den blir til hinder for deres kontakt med nordmenn, og dermed mulighetene for å lære norsk og få viktig informasjon. Kanskje er de mest negative effektene av segregasjonen indirekte: Flere av gruppene som konsentreres i indre øst har meget høy flyttetilbøyelighet (blant annet unge enslige og ikke-vestlige innvandrere), dermed bidrar segregasjonen indirekte til den manglende stabiliteten i bosettingen. Segregasjonen bidrar også til at området stigmatiseres i offentligheten som et problemområde.
For eldre digitaliserte utgaver, se: Historiske publikasjoner 1828-2000