Til åpningsside for "Fra forrige årtusen"

"Meddelelser angaaende Kristiania by"

Ved folketellingen i 1801 var Bergen omtrent dobbelt så stor som Oslo. 200 år seinere er hovedstaden større enn Bergen, Trondheim og Stavanger til sammen.

.
Figur: Oslo i tall 1801-2000 (klikk for større bilde)

Veksten i Kristiania og Aker var spesielt sterk fra 1855 til 1875 og fra 1875 til 1900. I 1960 hadde byen 475 000 innbyggere. Tallet steg til 489 000 i 1967, men så begynte folkemengden å gå tilbake og bunnen ble nådd i 1984-1985 med 447 000. Siden har imidlertid folkemengden økt hvert eneste år til den passerte 507 000 i januar 2000.

Også bosettingsmønstret i byen har endret seg. I 1946 nådde indre by (bydel 1-6 + Sentrum) sitt befolkningshøydepunkt, da bodde 286 222 personer i dette området. Fra 1900 til og med 1960 bodde det over 220 000 i indre by. I 1900 utgjorde dette nær 91 prosent av alle som bodde i hovedstaden, i 1960 var den relative andelen som bodde i indre by falt til vel 46 prosent.

Fra 1946 falt antall innbyggere i indre by fra 286 000 til 131 00 i 1988, det vil si at det bodde færre innbyggere i indre by i 1988 enn hva det gjorde i 1890. Fra 1988 har imidlertid antallet innbyggere i indre by gått opp med vel 20 000 til 152 000 per 1 januar 2000, det vi si til om lag det samme tallet beboere som indre by hadde i 1890. Den relative andelen av Oslos beboere som bor i indre by har ligget på 30 prosent siden 1984. Denne utviklingen, som kan kalles en av-urbanisering av Oslo, startet i 1900 da andelen beboere i indre by begynte å falle. Tendensen ser ikke ut til å snu selv om enkelte områder i indre by har hatt økende folkemengde siden 1988.
Bidtske hunder og anholdte panter
Så tidlig som fra 1887 begynte Det statistiske kontor å sende ut "Statistiske meddelelser angaaende Kristiania by". I 1899 ble navnet på publikasjonen endret til Statistisk årbog for Kristiania by. Det året besto personalet ved det statistiske kontor av "1 bestyrinde og 2 kvindelige kontorister." I 1915 besto Folkeregisteret og det statistiske kontor av 8 kontorister, en statistiker, en sekretær og direktør Amnéus. Kontoret holdt til i Akersgaten 55 og hadde kontortid fra 9-4 og fra 5-7, i sommerhalvåret var kontortida fra 9-3 og fra 5-7.

Det er reist tvil om tolkningene av de historiske kjensgjerningene som legitimerer at Oslo feirer 1000- årsjubileum i år. Helt sikkert er det imidlertid at 100. årgang av Statistisk årbok for Oslo utgis i jubileumsåret. Årboka er i sine forskjellige utgaver hovedkilde til tabellariske og statistiske opplysninger om Kristiania og Oslo.

.

To Oslogutter lærer hvordan en gate skal krysses (1958). Oslo hadde 34 000 registrerte biler i 1952, tallet hadde økt til 67 000 i 1958. Av 2 057 ulykker dette året skyltes 206 uforsiktige fotgjengere og 16 barns lek i gaten.
Årboka har ikke kommet helt regelmessig, den første utgaven kom i 1887 og fra 1982 er den kommet hvert år. Det er statistisk kontor i Byrådsavdeling for finans som lager årboka.

Av den siste utgaven framgår det at parkene (friområder i byggesonen) i Oslo utgjør 20 672 dekar av det totale arealet, av disse utgjør parkene i indre by (bydel 1-6 + Sentrum) 2 828 dekar. Dette utgjør 14,7 prosent av totalarealet (Marka unntatt) av byen. I de indre vestlige bydelene (Bygdøy-Frogner, Uranienborg-Majorstuen og St.Hanshaugen-Ullevål) utgjør parkene henholdsvis 3,5, 10,1 og 10,2 prosent av totalarealet, mens de tilsvarende tallene for de tre indre østlige bydelene (Sagene-Torshov, Grünerløkka-Sofienberg og Gamle Oslo) er 19,7, 24,5 og 10,4 prosent.

Det framgår også av Statistisk årbok for Oslo 2000 at byen har 40 øyer og 343 ferskvann. Byens lengste elv er Akerselva/Nordmarksvassdraget, det er 47 km fra Puttmyrene nord for Svarttjernhøgda i Jevnaker kommune i Oppland til munningen i Bjørvika. Byens høgste punkt er Kirkeberget nord for Sandungen som rager 629 meter over havet.

Tidligere årbøker legger vekt på annen statistikk og gir oss andre bilder av livet i Oslo: Til og med 1922 ble det offentliggjort statistikk over hundeholdet i Oslo. I 1877 ble det betalt hundeskatt for 755 hunder, det vil si at det gikk en snau hund på 100 innbyggere. Det vil si dobbelt så mange hunder som i 1849. Fra 1877 økte antallet hunder sterkere enn antallet mennesker i byen. I 1922 ble det betalt hundeskatt for 5 840 hunder, det vil si at det var en drøy hund på hver 50. innbygger. Årbokas tall fra 1903 til 1910 kan tyde på at hundene ble snillere, eller kanskje penere behandlet for antallet "bidske hunde", det vil si hunder som politiet påla å skulle være bundet, gikk ned fra 38 til 13. Antallet hunder som ble innbrakt til politiet som herreløse, gikk imidlertid opp. Denne økningen skyldes skjerpede bestemmelser om hundehold i kgl. res. av 19. desember 1908. Fra da av ble godt over 10 prosent av det totale antallet hunder innbrakt som herreløse, ventelig er det en del av gjengangerne som trekker tallet opp.

Ifølge årboka for 1912 hadde hestedrosjene 35 holdeplasser i 1900, i 1912 hadde tallet falt til 19, og av årboka for 1953 framgår det at den siste holdeplassen for hestedrosjer ble lagt ned i 1951. Automobildrosjene fikk sine fire første holdeplasser i 1908, et tall som hadde økt til 67 i 1951 da den siste holdeplassen for hestedrosjene ble borte.

Holdeplasser for hestedrosjer er blitt borte, men en nesten like gammel institusjon i byen som ikke er blitt helt borte er pantelånere. I slutten av det nittende århundret var det drøyt 100 pantelånere som hadde bevilling til å drive forretning i Kristiania, det vil si som drev utlån av penger mot håndpant. Å låne penger på denne måten var dyrt, men var alminnelige folks måte å komme seg ut av et knipetak på. Statistikken viser at år med store tall for innsatte panter også har høye tall for innløste panter. Dette tyder på at pantelån ofte bare dreide seg om en kortvarig kreditt. Av grunner det er vanskelig å forstå peker årene 1912 og 1913 seg ut som spesielle. I 1912 er antall innsatte panter det høyeste som er registrert, og i 1913 er antallet innsatte panter i kroner svært høyt, til og med høyere enn i det store kriseåret 1920, da også inflasjonen hadde gjort kroneverdien mindre enn i 1915. I krigsårene 1940-1944 ble det innløst flere panter både i antall og verdi enn det ble innsatt. Forklaringen på det er at det fantes penger, men lite å bruke dem på.

Sjø og strender frister

I oktober 1949 publiserte Oslo kommunes statistiske kontor undersøkelsen "Skolebarns landopphold

.

"Det er sjøen som trekker, Nesoddens og Bundefjordens strender...", slo samfunnsgeografene fast i 1937 om Oslo-elevers ferievaner. Her representert ved Katten på Nordstrand som ble kjøpt av Oslo kommune fra Aker herred i 1931 og lagt ut som offentlig badestrand. I 1936 kjøpte Oslo kommune Ingierstrand sjøbad på østsiden av Bunnefjorden.
sommeren 1948". Tall over folkeskolebarns landopphold hadde blitt innhentet i årene 1935-47 og bearbeidet av skolelegen. Geografisk institutt hadde tidligere offentliggjort et par artikler basert på materialet, men i 1948 hadde statistisk kontor stilt noen tilleggsspørsmål som førte til en større analyse. Geografene hadde kommet fram til at 16 000 folkeskolebarn fra Oslo hadde hatt opphold på landet sommeren 1937, og det var ikke mindre enn 94,5 av samtlige skolebarn. De aller fleste hadde vært i Akershus (6 583), så fulgte Vestfold (2 305), Østfold (1 352), Buskerud (1 983) og Oppland (1 497). 253 hadde vært i Sverige, mens 61 hadde hatt opphold i Danmark og 36 i enda fjernere utland.

Ferieundersøkelsen viste at "skolebarnas ferieopphold først og fremst samler seg i kommuner nær byen. Aker, Nesodden, Asker, Bærum og dels Nittedal ligger ikke lenger unna enn at landoppholdet samtidig tillater familieforsørgeren å ha sitt daglige arbeid i byen, eller at skolebarna kan bo på landet også utenom ferien. Her er vi ennå i Stor-Oslo, eller rettere sagt så vidt utenom, i grenseområdet mellom forstadsbosetning og landstedsbebyggelser." Geografenes konklusjon var klar: "Det er sjøen som trekker, Nesoddens og Bunnefjordens strender, Vestfjorden og alle øyene blomstrer opp med feriens liv og rørelse." Det ble gjort oppmerksom på at grunnen til at Eidsvoll, Modum, Jeløy, Sem og Tjøme var sterkt representert var at her holdt de kommunale feriekoloniene til: "21 pct. av barna har sitt landopphold i kommunal eller annen feriekoloni."

Analysen viste også at mens 36,7 av barna på Hersleb skole var på feriekoloni, var tallet bare 3 prosent for folkeskolebarna på Uranienborg. Av dette fulgte det naturligvis at "barna fra Uranienborg om sommeren blir spredt over en meget større del av vårt land enn Herslebbarna. Til fjell- og dalbygdene og til Sørlandskysten kommer ganske mange fra Uranienborg, men så godt som ingen fra Hersleb." Undersøkelse av neste års tall bekreftet dette bildet, men det ble også hevdet at det "[f]or middelstandsfolk er det ikke sjelden en social ambisjon å undgå feriekoloniene og sørge for barnas ferieophold selv". Middelstanden sendte barna til slektninger som bodde på landet, mens dette ikke var noen vanlig løsning hos de mer velhavende eller i arbeiderfamiliene.

Da Oslo kommunes statistiske kontor offentliggjorde sin undersøkelse hadde de laget tidsserier for alle de årene skolelegen i Oslo hadde hentet inn dette materialet. I alle årene fra 1935 til 1948 hadde mellom 89 og 96 prosent av skolebarna vært på landet. For den samme perioden var det imidlertid en "viss nedgang i oppholdenes varighet. De lange oppholdene, 6 uker og derover, veide tyngre før krigen enn i dag både for gutter og piker." Særtrykket trekker fram en mulig grunn til denne utviklingen: "Det kan tenkes at en av årsakene er at omkostningene ved et lengre ferieopphold er steget mer end lønningene."

Også i 1948 var opphold i feriekoloni hyppigst for østkantskolenes elever, mens "elevene ved Uranienborg og Majorstua i langt mindre utstrekning benytter seg av feriekoloniene." Uranienborg, Majorstua, Bolteløkka og Ila ble regnet som vestkantskoler, mens Bjølsen, Lilleborg, Sagen, Hersleb, Tøyen og Møllergata ble regnet som østkantskoler. Resultatet av analysen fra 1948 viste en "tydelig tendens til opphold lenger borte fra Oslo når det gjelder Vestkant-barna. Følger vi Glomma oppover, ser vi at Østkant-barna har overvekten til omtrent midt i Solør. Elverum står i en mellomstilling. Åmodt og Stor-Elvdal har igjen flere barn fra Østkanten enn Vestkanten, men i både Ytre Rendal og Øvre Rendal er det tydelig at Vestkant-barna utgjør størsteparten av skolebarna. Slik fortsetter det også nordover i sidedalene.

.

Kartogrammet til venstre viser at skolebarna fra Hersleb ferierte i strøkene nærmere Oslo (1937), mens kartogrammet til høyre viser at barna fra Uranienborg skole dro til fjell- og dalbygdene og til Sørlandskysten. (Den største sirkelen representerer 100 opphold). Som en generell kommentar skrev geografene Fridtjof Isachsen og Tore Sund: "Meget påfallende er det at så få Oslobarn kommer avsted til Sørlandskysten. Folkeskolebarnas familier tar ikke noen nevneverdig del i Oslobefolkningens "erobring av Sørlandet". Økonomien setter her en grense, likesom den bestemmer om folk kan reise på landet eller ikke. (...) De to skolekarter er ikke direkte sammenlignbare: Uranienborg-elevene har vel 1 400 landophold, mens Hersleb-elevene kun har 800. Det er likevel ikke det absolutte antall som her er av størst interesse, men mere kartbilledets forhold mellom landsdelene.
Mjøsbygdene har omtrent like mange fra begge kanter av byen. Ringsaker har Vestkant-overvekt. Det henger rimeligvis sammen med at hyttebebyggelsen øst for Lillehammer delvis ligger i dette herred. I Gausdal er det stor Vestkant-overvekt. I det hele tatt er det ingen bygd i Gudbrandsdalen der Østkantskolen dominerer. Imidlertid er en stor forskjell å regne fra Herslebkartogrammet fra 1937. Det ser ut til at en vesentlig del av økningen av Oslobarns ferieopphold i Gudbrandsdalen nettopp skyldes at også Østkant-barna nå reiser til denn vår populæreste feriedal."

Når det gjaldt feriebesøk i utlandet var det likt fordelt mellom øst- og vestkanten, 189 mot 187. Men mønstret fra reisene i Norge gikk igjen i utlandet: Skoleelevene på østkanten var som oftest i Sverige, mens barna fra Vest oftere dro til Danmark: "Også her kommer med andre ord tendensen til fjernere ferieopphold for Vestkant-skolenes elever fram." Det var Kristiania arbeidersamfund som i 1881 først tok initiativ til at det ble skaffet gratis ferieopphold for fattige og syke bybarn, og i 1896 bevilget byen 4 000 kroner til "Kristiania folkeskolers feriekoloni" under den forutsetning at det dobbelte beløp ble skaffet til veie på annen måte.

En sosialøkonom og fem gamle damer

Ferieundersøkelsen hadde kommet til på tross av at krigen hadde tært kraftig på ressursene til Oslo kommunale statistiske kontor. Den 10. februar 1947 tok kontoret til orde for at byen i det minste burde bruke 30 øre per innbygger på statistikk, når København og Stockholm hvert år brukte 1 krone per innbygger. Fra mellomkrigstida hadde årboka et avsnitt som ga statistikk for og sammenliknet utviklingen for storbyområdene København, Fredriksberg og Gentofte, Stockholm, Oslo, Helsingfors og Gøteborg. Men ved utgangen av 1946 var kontoret kommet i den pinlige situasjonen at det ikke var i stand til å fortsette denne statistikken.

I forordet til den stensilerte utgaven av månedsheftet gjør Oslo statistiske kontor rede for den vanskelige situasjonen: Både arkiv og bibliotek befant seg i en "tilstand av håpløs forvirring". Kontoret hadde flyttet til Rådhuset i 1946, men plassen var "for liten, kontorutstyret foreldet, statistikkmaskinene utslitt" og sykeprosenten var "uhyggelig stor". Personalet besto av "en sosialøkonom og 5 - fem - eldre damer." Det var ikke bare Oslo statistiske kontor som hadde vanskeligheter like etter krigen, ifølge det samme forordet: "Statistisk sentralbyrå er redd for å komme i klasse med negerrepublikkene når det gjelder å tilfredsstille de oppgavekrav som kommer fra F.N."

"Vi kommer ikke av flekken og drukner snart i uløste oppgaver til tross for en enorm innsats av noen få kvalifiserte medarbeidere. Oslo by kan i dag ikke rose seg av å ha noe virkelig statistisk kontor." Men håpet om at det ville være mulig å få rettet på disse forholdene fikk de ansatte til å nekte å bli til kun "et kalkyle- og reknekontor". Vissheten om at kontoret hadde "masse verdifullt materiale til belysning av befolknings-, bolig-, sosiale og økonomiske tilhøve i vår by", fikk personalet til å fortsette slik at materielt til slutt ble publisert.

Veien mot et statistisk kontor i Oslo startet i 1887 da de kommunale folketellingene ble overført fra "sundhetsvæsenet" til magistratens 2. avdeling. Dette skjedde ved at det i budsjettet for 1887 ble bevilget lønn til "anden kontorhjælp" og den skulle gå til en kontorist som "udelukkende skulde beskjæftige sig med statistiske arbeider." I budsjettet for 1900 ble det bevilget midler til "en statistisk utdannet kontorchef med avlønning som magistratsekretærerne". Cand. jur. Gustav Amnéus fikk stillingen etter "forutgaaende konkurranse", og den statistiske avdelingen skilt fra magistratens 2. avdeling under navnet Kristiania kommunes statistiske kontor. Gustav Amnéus hadde også ansvaret for de årlige folketellingene som Kristiania kommune, seinere Oslo kommune gjennomførte først hvert, seinere annenhvert år, i de åra det ikke ble holdt nasjonale folketellinger. Hensikten med de hyppige folketellingene var å "vedlikeholde en permanent fortegnelse over samtlige byers indvaanere til bruk for den kommunale administration."

Amnéus tok etter hvert til orde for at denne fortegnelsen måtte bli et "permanent register over byens indbyggere, således at enhver av disse fik sit eget registerblad, som måtte bli holdt à jour ved påførsel av alle sådanne oplysninger som hadde interesse for den kommunale administration." Det var først og fremst unøyaktigheter i valgmanntallet og skattemanntallet som nødvendiggjorde et slikt register som da også ble opprettet på grunnlag av den kommunale folketellingen i per 1. januar 1906. Først i 1911 fikk Bergen sitt folkeregister, men Drammen og Moss kom etter i 1914. I begynnelsen av 1920-årene hadde 36 av de folkerikeste byene fått registre og alle brukte ordningen som var utviklet ved Kristiania statistiske kontor. Et lovforslag om opprettelse av "obligatorisk folkeregister" for hele landet, ble utarbeider av Gustav Amnéus ut fra de erfaringer som var gjort i hovedstaden.

Det var imidlertid ikke bare når det gjaldt opprettelsen av folkeregister at det statistiske kontor i Kristiania kommune gikk foran.

.

Kristiania Slagtehus mellom Schweigaardsgaten og Grønlandskroken (Tomtebryggen), ble tatt i bruk i 1913. Kjøtthallen var ferdig i 1908. I 1913 ble de gamle slaktehusene rundt omkring i byen lagt ned. Slaktehuset omfattet Handels- og karantenefjøs, slaktehaller med tilhørende anlegg, kjølehall, kjøttkontroll, tønnekjøttkontroll og destruksjonsanlegg. Slaktehuset lå sentralt i byen med nær Østbanen og var oppført i teglsten. Fjøset var i tre etasjer så dyrene måtte fraktes opp og ned med heis, jernbanevogner med dyr kjørte helt inn i fjøset. Slaktehallen for storfe hadde 36 slakteplasser og kunne slakte 360 storfe pr dag. Det arbeidet 50 mann i slaktehuset, som førte til at det lønnet seg bedre å sende dyrene levende til Kristiania i stedet for å slakte hjemme og sende kjøttet til byen. Bygningene ble revet i slutten av 60-åra
Fra 1895 utga Det statistiske Centralbureau en serie under fellestittel sosialstatistikk som tok for seg arbeids- og lønnsforhold for skogsarbeider og fløtere, sagbruk og høvlerier, arbeidere ved tresliperier og cellulosefabrikker og syersker, om arbeidsledighet, inntekt og formuesforhold og skattenes fordeling etter inntekt og forsørgelsesbyrde. Serien gikk inn i 1909. Kristiania kommunes statistiske kontor startet i 1913 offentliggjøring av en rekke spesialundersøkelser som tematisk kan ses som en fortsettelse av sosialstatistikken. Den første, i 1913, behandlet ervervsmessig arbeid blant skolebarn, så fulgte en undersøkelse av beboelsesforholdene i småleilighetene og prisbevegelsene på matvarer, begge fra 1915. I 1915 kom også den første store undersøkelsen av forbruket i arbeiderhusholdninger basert på husholdningsundersøkelser i Kristiania, Bergen, Trondheim, Drammen, Kristiansund og Hamar. På bakgrunn av denne undersøkelsen utarbeidet Kristiania statistiske kontor indeks for leveomkostninger fra og med 1915 for en arbeiderfamilie på 4,23 personer med en samlet inntekt på 1 551,10 kroner. Det er bemerkelsesverdig at dette først skjedde i regi av et kommunalt statistisk kontor.

Seinere kom det enda en spesialstudie om prisutviklingen på matvarer, men så gikk serien inn i Statistisk månedsskrift. I månedsskriftet ble det her gitt ut viktige undersøkelser om boligforhold (1938), indeksproblemer (1941) og en stor inntekts- og formuesstatistisk undersøkelse som utnyttet likningsvesenets innberetninger om inntekt og formue. Undersøkelsen kom i stand ved at det var satt av midler til å stanse oppgaver fra likningsprotokollen over på hullkort.

En av delundersøkelsene i denne store inntektsundersøkelsen heter "Inntekts- og formuesforhold blant ektepar i Oslo hvor både mann og kone har yrke". Dette er den første undersøkelsen av inntektsforholdene til familier hvor både mann og kone har inntekt. Et ektepar kom imidlertid ikke med i undersøkelsen hvis inntekten var for liten til å bli skattlagt. 1. januar 1938 var det 6 068 ektepar hvor både mann og kone hadde inntekt eller formue. Av disse ekteparene var 1 503 inngått i 1937. For å undersøke hvor mange av disse som fortsatt var i arbeid ble de som giftet seg i første halvdel av 1937 tilsendt et skjema med to spørsmål: "1) Fortsatte De Deres virksomhet etter ekteskapsinngåelse?, 2) I tilfelle De senere har sluttet, når fant dette sted (måned og år)?" Det viste seg at vel 700 fremdeles var i fast arbeid, men resten hadde sluttet eller bare arbeidet litt etter at de hadde giftet seg.

Denne store undersøkelsen viet også en del til inntekts- og formuestatistikk for skipsaksjeselskaper i utenriks fart liknet i Oslo i årene 1935/36, 1936/37 og 1937/38, og endelig ble det gitt en oversikt for utviklingen av statsbeskatningen med særlig hensyn på hvilke reduksjonstabeller som hadde blitt benyttet.

Mer informasjon: espen.sobye@ssb.no, tlf. 21 09 45 40.

Tabeller

Kilder:
  • Statistisk Månedshefte, november-desember 1946, Oslo kommune statistiske kontor, Oslo 1947
  • Særtrykk II av statistisk kvartalshefte for Oslo, IV kvartal, 1949 Skolebarns landopphold sommeren 1948
  • Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Udgivet efter Kommunebestyrelsens Foranstaltning ved Christiania Magistrat, Christiania 1892
  • Beretning om Kristiania Kommune for aarene 1887-1911, Kristiania 1914
  • Kommunal kalender for Kristiania 1915, Utgit ved Kristiania kommunale folkeregister og statistiske kontor
  • Gustav Amnéus, Folkeregistreringen i Norge, Nordisk Statistisk Tidsskrift, band 2, 1923
Illustrasjoner:
  • Kristiania Slagtehus
  • Kartogram
  • Trafikkopplæring i Oslo 1958