Er innvandrere utsatt for ensomhet og sosial eksklusjon?

Et av målene i regjeringens strategi for integrering er at innvandrere skal oppleve økt tilhørighet og deltakelse i samfunnslivet. Målet inngår som et ledd i «hverdagsintegreringen».

I 2019 lanserte Regjeringen også en strategi for å forebygge ensomhet som del av Folkehelsemeldingen. En viktig bakgrunn for strategien er forskning som viser at ensomhet og sosial isolasjon er risikofaktorer for fysiske helseproblemer og dårlig mental helse. Kunnskap om ensomhet blant innvandrere er dermed viktig av flere grunner, både for å belyse hverdagsintegreringen, og for å forebygge helseproblemer. Så hvor utbredt er ensomhet og opplevd utenforskap blant innvandrere i Norge? Og hva bidrar til å forklare hvorfor denne befolkningsgruppen er mer utsatt for dette enn andre?

Hva er ensomhet?

Ensomhet defineres ofte som en negativ opplevelse av en eller flere mangler i forholdet til andre mennesker (Perlman & Peplau 1981). Manglene kan både være at kontaktflaten med andre er for liten, som når en person savner å treffe gode venner, og dårlig kvalitet på samværet, som når et ekteskap er preget av kritikk og liten forståelse. Å være ensom er altså ikke det samme som å være alene.

Sagt på en annen måte handler ensomhet, og motsatsen tilhørighet, om behovet for å være en anerkjent del av noe større enn en selv. Å være del av en sosial enhet, enten det er et parforhold, en vennegruppe, en frivillig forening eller et nasjonalt fellesskap, gir grobunn for identitet, samhold og «vi-følelse».

Innvandrere er mer plaget av ensomhet..

I Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn ble det spurt om hvor plaget de intervjuede var av ensomhet i løpet av de siste 14 dagene før intervjuet. Snaut en av fem (19 prosent) innvandrere oppga at de var litt plaget, og snaut en av ti (9 prosent) at de var ganske mye eller veldig mye plaget. I hele befolkningen var disse andelene henholdsvis 12 og 5 prosent, ifølge tall fra Levekårsundersøkelsen om helse gjennomført i 2015. Resultatene for hele befolkningen er vektet, slik at utvalget framtrer med samme fordeling etter kjønn, alder og bosted som utvalget i LKI 2016.

..men ingen forskjell blant etterkommerne

Selv om innvandrerne fra de 12 landene som inngår i LKI 2016 er noe mer ensomme enn gjennomsnittet i befolkningen, viser det seg at etterkommerne, norskfødte med innvandrerforeldre, fra de fire landene Tyrkia, Pakistan, Sri Lanka og Vietnam, skiller seg lite eller ingenting fra befolkningen i samme alder. Sammenlignet med innvandrerne i aldersgruppene under 40 år fra de samme landene, er det litt færre ensomme blant norskfødte med innvandrerforeldre (figur 2). Det gjelder uansett hvilket av landene vi ser på, med unntak av Vietnam.

At innvandrere gjennomgående er mer ensomme enn befolkningen for øvrig, er i tråd med tidligere levekårsundersøkelser i Norge, se Hvorfor er så mange ensomme? (Blom, 1997) og rapporteringen fra Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2005/2006.

Dårlig helse og svak økonomi = mer ensomhet

Hva er det så som kjennetegner de ensomme innvandrerne? Gruppene som i størst grad oppgir at de er mye plaget av ensomhet er de som har relativt store helse- og økonomiske problemer (se boks for nærmere beskrivelse). Blant dem som har helseproblemer som i stor grad begrenser deres deltaking i hverdagsaktiviteter, og som har flest økonomiske problemer, er det mer enn 25 prosent som er sterkt plaget av ensomhet (tabell 1). Andre utsatte grupper er de som er arbeidsuføre eller mottar arbeidsavklaringspenger (AAP), som ikke har noen god venn i Norge, som ofte har vært utsatt for diskriminering og som har en ektefelle, forlovet eller kjæreste i utlandet (tabell 2). Gruppene som er lite utsatt, det vil si som har en andel ensomme på nivå med, eller lavere enn, gjennomsnittet i befolkningen, er på sin side innvandrerne som oppgir å ikke ha økonomiske problemer, samt dem med svært gode norskferdigheter og hyppig familiekontakt. Vi ser at innvandrerne fra Vietnam også skiller seg ut med en svært lav andel som er mye plaget av ensomhet (3 prosent). Blant innvandrerne fra Irak og Iran er det til sammenligning henholdsvis 16 og 17 prosent som er mye plaget.

Polske kvinner er sjelden ensomme

I det store og hele er det små kjønnsforskjeller, men med noen unntak. Kvinner fra Sri Lanka, Tyrkia og Somalia gir i større grad uttrykk for at de er mye plaget av ensomhet enn menn fra de samme landene. Blant polakkene er imidlertid bildet helt motsatt: Polske kvinner er sjelden plaget av ensomhet, mens mennene befinner seg omtrent på gjennomsnittet. Noe av forklaringen er sannsynligvis at mens vel en av fem gifte menn fra Polen ikke har ektefellen i Norge, har 99 prosent av gifte polske kvinner ektefellen sin her.

Utdanning er en ressurs som fremmer tillit, og er forbundet med lavere risiko for arbeidsledighet og samlivsoppløsning. Slik kan utdanning også bidra til å redusere ensomhet. Kvinner uten fullført utdanning er oftere mye plaget av ensomhet sammenlignet med menn i samme situasjon, og det er bare blant kvinner vi finner en klart synkende tendens med økende utdanning. Ser vi derimot på andelen som sier at de er litt plaget av ensomhet, er tendensen den motsatte: ingen sammenheng med utdanning blant kvinner og synkende med økende utdanningsnivå blant menn. Noen av disse kjønnsforskjellene kan skyldes ulikheter i rapporteringstilbøyelighet – at det sitter lenge inne for menn å innrømme at de er «mye plaget».

Tabell 1. Andel som er litt eller mye plaget av ensomhet siste 14 dager, blant innvandrere fra utvalgte land og for menn og kvinner, etter ulike bakgrunnskjennetegn. 2016. Prosent

Til tabellen

Tabell 2. Andel som er litt eller mye plaget av ensomhet siste 14 dager, blant innvandrere fra utvalgte land og for menn og kvinner, etter ulike kjennetegn ved sosiale relasjoner og posisjon på arbeidsmarkedet. 2016. Prosent

Til tabellen

Gir «negativ sosial kontroll» mer ensomhet?

«Retten til å leve et fritt liv» er en av målsettingene i Regjeringens strategi for integrering. Det innebærer blant annet å forebygge negativ sosial kontroll. Her tenkes det særlig på å forebygge og redusere vold, kontroll og tvang i nære relasjoner. I LKI 2016 er det ikke stilt direkte spørsmål om dette, men gifte og forlovede under 40 år ble spurt om i hvilken grad andre hadde innflytelse på valg av partner og tidspunkt for ekteskapsinngåelse eller forlovelse. I det følgende har vi skilt mellom dem som oppga at andre hadde ganske stor eller svært stor innflytelse, middels innflytelse og ganske liten, svært liten eller ingen innflytelse. Disse svarene kan gi en viss indikasjon på graden av press, men stor grad av innflytelse innebærer ikke nødvendigvis utøvelse av press eller kontroll. Og de som har opplevd press, kan naturligvis gjøre motstand mot presset og svare «ingen innflytelse».

Blant innvandrerne svarer de fleste, mer enn tre av fire, at andre hadde liten eller ingen innflytelse på valget av partner eller tidspunkt for ekteskap/forlovelse. De eneste unntakene er innvandrere fra Tyrkia og framfor alt Pakistan. Blant gifte og forlovede pakistanske innvandrere var andelen som oppga at andre hadde stor innflytelse vel en av tre (35 prosent). I innvandrergruppen som helhet var det 11 prosent som oppga dette. Også blant norskfødte med innvandrerforeldre er det de unge med pakistansk bakgrunn som oftest rapporterer om andres innflytelse. Blant muslimske norskfødte med innvandrerforeldre, er det en av fem som oppgir at andre hadde stor innflytelse på omstendighetene rundt valg av partner og tidspunkt.

Tallene tyder på at det skjer endringer mellom generasjonene. Det er litt færre blant etterkommerne enn blant innvandrerne som mener at andre hadde stor innflytelse. Av dem med pakistansk bakgrunn var andelen som oppga at andre hadde liten eller ingen innflytelse 36 prosent blant innvandrerne og 53 prosent blant de norskfødte. Antallet intervjuede er forholdsvis lavt, men forskjellene er likevel statistisk sikre.

Det er en tendens til at de som oppgir at andre hadde stor innflytelse på partnervalg og tidspunkt også er de mest ensomme. 12 prosent i denne gruppen sier at de er mye plaget av ensomhet, om lag dobbelt så mange som blant dem som oppgir at andre hadde liten eller ingen innflytelse (5 prosent). Forskjellen er statistisk sikker. Det er imidlertid langt fra sikkert at det kan tolkes som en årsakssammenheng. Men forskjellen er i tråd med forskningen som viser at ensomhet er mer utbredt i kollektivistiske enn individualistiske kulturer. En viktig forskjell mellom disse kulturene er at det er sterkere normer og mindre spillerom for individuelle valg i de kollektivistiske kulturene, som kan bidra til at de som gifter seg ikke får velge partneren de helst vil ha.

Diskriminering og dårlige norskferdigheter gir økt risiko

Hva betyr alt i alt mest for opplevelse av ensomhet, når det tas hensyn til flere kjennetegn på samme tid? Ved bruk av en logistisk regresjonsanalyse, har vi sett nærmere på hvilke kjennetegn som har sterkest sammenheng med risikoen for å være mye plaget av ensomhet. I den første modellen kontrollerer vi for kjønn og alder, hvilket land innvandrerne kommer fra, botid, innvandringsgrunn, utdanningsnivå, religiøs tilhørighet, arbeidstilknytning, om innvandrerne leier eller eier boligen, antallet økonomiske problemer, helse, norskferdigheter og i hvor stor grad innvandrerne har vært utsatt for diskriminering på grunn av sin innvandrerbakgrunn.

Analysen bekrefter de klare sammenhengene mellom økonomiske og helsemessige problemer og plagsom ensomhet, også når man sammenligner innvandrere som er like med hensyn til andre kjennetegn (tabell 3). Jo flere økonomiske problemer, og jo dårligere helse, desto flere som rapporterer om ensomhet i løpet av de siste 14 dagene. I tillegg er det statistisk signifikante utslag av å leie framfor å eie boligen, snakke dårlig norsk og å ha opplevd diskriminering i minst tre situasjoner. Å stå utenfor arbeidslivet ser derimot ikke ut til å ha nevneverdig betydning i seg selv, men denne tilknytningen kan likevel ha indirekte betydning, ikke minst ved å sikre en bedre økonomi. Det er interessant at leie framfor eie av bolig slår ut, siden det er så mange som leier boligen blant innvandrerne, omtrent annenhver innvandrer (47 prosent). Hyppige økonomiske problemer gir sterkere utslag, men rammer en mindre del av innvandrerbefolkningen. At leie av bolig har sammenheng med risikoen for ensomhet, kan skyldes at leieboliger ofte er midlertidige og mer kortvarige bosteder enn eierboligene, og at det tar tid å «slå rot» på et sted og etablere kontakt med naboer og venner.

Tabell 3. Regresjonsanalyse av andel som er mye plaget av ensomhet. Innvandrere fra utvalgte land. 2016. Oddsrater (OR), i logistisk regresjon

Til tabellen

Mer ensomhet blant dem som ikke har partneren sin i Norge

I den andre modellen suppleres kjennetegnene i den første modellen med kjennetegn ved de sosiale relasjonene, slik som kontakten med familie og venner og om en inngår i parforhold. Disse er nærmere bestemt parstatus, familiekontakt, om innvandrerne har gode venner i Norge, utsatthet for vold og trusler, samt graden av tillit til andre. Å ha en ektefelle, forlovede eller kjæreste som ikke bor i Norge er særlig utslagsgivende på risikoen for å oppleve ensomhet. Men også å være singel, mangle en god venn i Norge, ha liten familiekontakt og liten tillit til andre er forbundet med signifikant større ensomhet.

Som ventet svekkes en del av sammenhengene i den første modellen når det kontrolleres for kjennetegn ved de sosiale relasjonene. Men også i den fulle modellen er det statistisk signifikante utslag av å ha hyppige økonomiske problemer, dårlig helse, leie boligen og å ha vært utsatt for diskriminering på minst 3 områder. Svake norskferdigheter har derimot ikke betydning. En tilsvarende analyse av andelen som er litt eller mye plaget, gir stort sett de samme resultatene. Det viktigste unntaket er at dårlige norskferdigheter beholder sin signifikante betydning også i den siste modellen.

Det er ikke store kjønnsforskjeller som framtrer når analysen gjøres blant menn og kvinner hver for seg (tall ikke vist). Estimatet for leie av boligen er svakere blant kvinner, og signifikant bare for menn. Endelig ser det ut til at sammenhengen mellom det å være singel og å ha partneren i utlandet også er sterkere i mannsgruppa, men utslagene er statistisk sikre for begge kjønn.

Sosial eksklusjon – gir det andre resultater?

I boka «Ensomhetens århundre” hevder den britiske økonomen Noreena Hertz (2020) at den vanlige definisjonen av ensomhet er for snever. Hertz ønsker å ta med følelsen av å være politisk og økonomisk ekskludert. Det innebærer opplevelser av å være avskåret fra samfunnsgodene, atskilt fra arbeidet og arbeidsplassen, og av å føle seg maktesløs, stemmeløs og usynlig. Også andre forskere har vært opptatt av at opplevelsen av å være et respektert og verdsatt medlem av samfunnet er en særegen form for tilhørighet, med konsekvenser for menneskers livskvalitet. Med bakgrunn i dette, skal vi derfor supplere det tradisjonelle spørsmålet om ensomhet med et spørsmål om opplevelsen av ekskludering fra samfunnet. Begge typene spørsmål er stilt i Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2018 (se boks om definisjon av variabler). Denne undersøkelsen gir oss i tillegg mulighet for å sammenligne resultatene for innvandrere med befolkningen for øvrig, i samme undersøkelse. Endelig gir denne datakilden en anledning til å sjekke om resultatene fra LKI 2016 holder seg, selv om spørsmålet om ensomhet er formulert på en litt annen måte (se boks).

En av tre fra Asia, Afrika etc. føler seg ekskludert fra samfunnet

Undersøkelsen viser at både andelen som er ensom og andelen som føler seg ekskludert fra samfunnet er høyere blant innvandrere enn i befolkningen uten innvandrerbakgrunn (figur 3). Overrepresentasjonen gjelder både dem med bakgrunn fra EU/EØS etc. og fra Asia, Afrika etc.. Den sistnevnte gruppen er imidlertid som ventet mest utsatt. Mer enn en av tre innvandrere fra Asia, Afrika etc., 37 prosent, føler seg ekskludert fra samfunnet, mellom to og tre ganger så mange som blant personer uten innvandrerbakgrunn. 24 prosent i samme gruppe har følt seg ensomme en del av tiden eller mer, sammenlignet med 9 prosent i majoritetsbefolkningen. Forskjellene er særlig tydelige blant menn; en av tre menn som har innvandret fra land i Asia, Afrika etc. gir uttrykk for at de har følt seg ensomme noe av tiden eller mer, sammenlignet med snaut en av ti menn uten innvandrerbakgrunn. Blant kvinner er det små forskjeller.

Figur 3 bekrefter ellers inntrykket fra LKI 2016 (jf. figur 2), av at norskfødte med innvandrerforeldre ikke er mer ensomme enn befolkningen for øvrig, Derimot ser norskfødte med foreldre fra Asia, Afrika etc. ut til å føle seg noe mer sosialt ekskluderte enn personer uten innvandrerbakgrunn. Antallet intervjuede er lavt i denne gruppen (N=52), men forskjellen er likevel statistisk sikker.

Hvorfor er innvandrerne mer utsatt enn andre?

Hvilke faktorer kan bidra til å forklare at både eksklusjon og ensomhet er mer utbredt blant innvandrerne enn i befolkningen ellers? Blir forskjellene borte, når vi tar hensyn til at innvandrerne skiller seg fra andre befolkningsgrupper på ulike kjennetegn? Innvandrere fra Asia, Afrika etc. har for eksempel lavere utdanning, er oftere arbeidsledige og har en langt vanskeligere økonomisk situasjon enn majoritetsbefolkningen. Nesten halvparten tilhører den fjerdedelen av husholdningene som har lavest inntekt (laveste inntektskvartil). De sosiale relasjonene er mangelfulle på flere områder. 38 prosent blant innvandrere fra Asia, Afrika etc. mangler noen å få råd eller annen hjelp fra, versus en av ti i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Det er også flere blant innvandrerne fra denne delen av verden som ikke er gift eller samboende, mens andelen som bor alene er omtrent den samme som i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. I tolkningen må vi ta hensyn til at Levekårsundersøkelsen EU-SILC ikke inneholder opplysninger om diskriminering og norskferdigheter. Som vist i analysen av LKI 2016, er dette faktorer som er forbundet med økt risiko for ensomhet.

Dårligere levekår forklarer mye av forskjellene i ensomhet..

Analysen er gjort ved hjelp av logistisk regresjon, av de to målene på ensomhet og sosial eksklusjon som er vist i figur 3. Resultatene tyder på at ulikheter i levekår har mye å si for at innvandrerne er mer ensomme enn majoritetsbefolkningen (tabell 4). Når vi tar hensyn til at innvandrere fra Asia, Afrika etc. har lavere utdanning, svakere økonomi, noe dårligere helse og i mindre grad deltar i arbeidslivet, blir forskjellen sammenlignet med majoritetsbefolkningen mer enn halvert, og er ikke lenger statistisk signifikant. Lav inntekt, økonomiske mangler og nedsatt helse gir særlig sterke utslag. Når vi kontrollerer for den økonomiske situasjonen og nedsatt helse, er det ikke lenger signifikante utslag av sysselsetting.

I tillegg til levekårsforskjeller, har også kjennetegn ved de sosiale relasjonene betydning for opplevelsen av ensomhet, slik som å leve uten en samlivspartner, ha lav tillit til andre og oppleve vold eller trusler. Den relative forskjellen i ensomhet mellom innvandrere fra Asia, Afrika etc. og majoritetsbefolkningen holder seg imidlertid på omtrent samme nivå når vi kontrollerer for kjennetegn ved de sosiale relasjonene.

..og opplevd eksklusjon

Hva så med opplevelsen av å være ekskludert? På samme måte som for ensomhet, reduseres i stor grad forskjellene mellom innvandrerne fra Asia, Afrika etc. og befolkningen uten innvandrerbakgrunn når det tas hensyn til ulikheter i levekår. Men selv ved kontroll for dårligere levekår opplever innvandrerne fra Asia, Afrika etc. oftere sosial eksklusjon enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Forskjellene består også når egenskaper ved de sosiale relasjonene trekkes inn. På samme måte som for ensomhet, er det sterke utslag av dårlig helse og en vanskelig økonomisk situasjon. Men i tillegg er, alt annet likt, opplevelsen av eksklusjon mer utbredt blant dem som har lav utdanning, står utenfor arbeidslivet på grunn av arbeidsledighet eller helseproblemer, har liten tillit til andre, mangler sosial støtte og har vært utsatt for, eller er urolige for, vold.

Tabell 4. Regresjonsanalyse av andel som er ensom litt av tiden eller mer, og av andel som føler seg ekskludert fra samfunnet (5+ på skala 0-10). Oddsrater (OR), logistisk regresjon

Til tabellen

Vi har testet om resultatene blir vesentlig forskjellige hvis ensomhet og sosial eksklusjon avgrenses på strengere måter, ved å se bare på dem som er ensomme hele eller nesten hele tiden (3 prosent av utvalget) og andelen som har svart 6 eller høyere på skalaen for sosial eksklusjon (8 prosent av utvalget). Stort sett blir resultatene de samme, med noen nyanser (tall ikke vist). Andelen som er ensom hele eller nesten hele tiden er ikke signifikant forskjellig fra befolkningen uten innvandrerbakgrunn blant innvandrere fra EU/EØS etc. Status som enslig betyr særlig mye blant dem som er ensomme hele eller nesten hele tiden, de enslige var langt oftere vedvarende ensomme enn gifte eller samboende.

Tar vi for oss en sterkere opplevelse av sosial eksklusjon, er ikke lenger norskfødte fra Asia, Afrika etc. signifikant forskjellige fra befolkningen uten innvandrerbakgrunn i modell 1. Forskjellen er imidlertid vel så stor som i tabell 4, og statistisk signifikant på 10 prosent nivå. Sammenhengen med inntekt er svakere og ikke signifikant i den siste modellen, mens status som enslig gir et nokså svakt, men likevel statistisk signifikant bidrag til å forklare den sterkere formen for opplevd eksklusjon.

I tråd med annen forskning

Vi har sett at innvandrere er mer utsatt enn andre for ensomhet og sosial eksklusjon, slik de selv opplever dette. Men etterkommerne, de norskfødte med innvandrerbakgrunn, er ikke mer ensomme enn befolkningsgjennomsnittet. Ensomhet er dermed en flere indikatorer som viser at integreringen «går seg til» over generasjonene, at etterkommerne får et bedre liv enn generasjonen før dem. Imidlertid har vi sett at når vi spør om opplevelsen av sosial eksklusjon, er det mer vanlig med slike opplevelser blant etterkommerne enn blant personer uten innvandrerbakgrunn. Men også her ser situasjonen bedre ut for etterkommerne enn for foreldregenerasjonen. Resultatene må riktignok tolkes med ekstra forsiktighet, siden det var så få norskfødte med innvandrerbakgrunn i Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2018.

Både resultatene fra LKI 2016 og Levekårsundersøkelsen EU-SILC tyder på at dårligere levekår enn i befolkningen for øvrig, ikke minst knyttet til økonomi, bolig og helse, kan være en del av forklaringen på hvorfor store innvandrergrupper føler seg ensomme. I denne typen studier kan vi imidlertid ikke trekke noen konklusjoner om årsaksforhold. Resultatene er i tråd med flere internasjonale studier av samme type. En britisk studie fant at en god økonomisk situasjon var forbundet med lavere ensomhet, det samme gjorde det å være gift og ha god helse. Etnisk bakgrunn hadde liten sammenheng med ensomhet når det ble kontrollert for disse faktorene. En undersøkelse av tyrkiske innvandrere til Tyskland kom fram til at den relativt utbredte ensomheten i denne gruppa ble forklart av deres dårligere helse og lavere sosioøkonomiske status. I sosioøkonomisk status inngikk både utdanning, vansker med å få pengene til å strekke til og lav tilfredshet med boligen.

I tillegg kommer faktorer som diskriminering og svake norskferdigheter. Også internasjonale studier har trukket fram hyppigere diskriminering som en av forklaringsfaktorene, slik som denne undersøkelsen fra Nederland.

Levekårene kan påvirke de sosiale relasjonene og skape grobunn for ensomhet og eksklusjon på flere måter. Både helse og økonomi er viktige sosiale ressurser. De gir bedre tilgang til arenaer for sosial kontakt. For eksempel er helseproblemer den desidert vanligste hindringen for sosial deltaking som folk selv oppgir. Mangelen på slike ressurser kan også bidra til å skape stress, undergrave gjensidigheten i sosiale relasjoner, og gi større risiko for konflikter. En vanskelig livssituasjon øker sannsynligvis behovet for kontakt og støtte, samtidig som en slik livssituasjon kan legge begrensninger på mulighetene for å oppnå dette.

Viktig å spørre om eksklusjon

Vi har sett at det kan være viktig å spørre om opplevelsen av eksklusjon fra samfunnet. Selv om ensomhet og sosial eksklusjon er innbyrdes korrelert, slik at ensomheten stiger med økende grad av eksklusjon, måler de ikke helt det samme. Mens utdanningsnivå og sysselsetting ikke har noen sammenheng med ensomhet, når det tas hensyn til andre kjennetegn, er sammenhengen med sosial eksklusjon langt sterkere. I tillegg har vi sett at det ser ut til å være noe ved det å tilhøre gruppen innvandrere eller norskfødte med bakgrunn fra Asia, Afrika etc. som i seg selv er forbundet med en opplevelse av å være ekskludert. Det kan skyldes at vi i dette tilfellet ikke har kontrollert for norskkunnskaper og erfaringer med diskriminering. Det kan også skyldes andre viktige faktorer som ikke inngår i undersøkelsene vi har sett på her, slik som omtalen av innvandrere i den politiske debatten. Europeiske studier tyder på at innvandrere påvirkes av den negative omtalen av innvandrere i politikk og massemedia. Slik omtale kan oppfattes som signaler om at innvandrerne ikke er legitime og verdsatte medlemmer av det nasjonale fellesskapet.

Politikken for å redusere ensomhet har i stor grad vektlagt tiltak for å forbedre de sosiale relasjonene, enten kvantitativt eller kvalitativt. Men resultatene i denne artikkelen, og annen forskning vi har sett på, tyder på at en slik politikk bør suppleres med et mer generelt levekårs- og fordelingsperspektiv. Regjeringens strategi for å forebygge ensomhet understreker blant annet betydningen av å etablere møteplasser for å øke den sosiale deltakingen. Helsemessige og økonomiske ressurser kan imidlertid ha stor betydning for i hvilken grad møteplassene blir brukt, og hva som kommer ut av «møtene». Mer generelle tiltak for å forbedre levekår og redusere ulikhet er antakelig enda mer aktuelle hvis en ønsker å redusere og forebygge samfunnsmessig eksklusjon.

 

Oppdragsgiver: Kunnskapsdepartementet.