Sammenlikning av prisnivå i Europa

Kjøpekraftsparitet

Kjøpekraftspariteter er prisnivåindikatorer som uttrykker prisnivået i et gitt land på et gitt tidspunkt, relativt til prisnivået i ett eller flere andre land. En kjøpekraftsparitet mellom to land, A og B, uttrykker hvor mange enheter av land Bs valuta man vil trenge i land B for å opprettholde kjøpekraften av en enhet av land As valuta i land A. Hvis et gitt produkt koster 100 norske kroner i Norge og 10 euro i Tyskland, er kjøpekraftspariteten mellom de to landene, for dette produktet, lik 10/100=0,10 med Norge som basis, eller 100/10=10 med Tyskland som basis. Dette betyr at vi trenger 0,10 euro i Tyskland for å opprettholde kjøpekraften av en krone i Norge, eller 10 kroner i Norge for å opprettholde kjøpekraften av 1 euro i Tyskland. Kjøpekraftspariteter kan beregnes for enkeltprodukter eller for aggregater, som for eksempel bruttonasjonalprodukt eller personlig konsum. Ved beregning av kjøpekraftspariteter for aggregater vektes paritetene med utgiftsandeler fra nasjonalregnskapet.

En kjøpekraftsparitet kan tolkes som kursen på den beregningstekniske valutaen kjøpekraftsstandard (PPS), se nedenfor.

Prisnivåjustering

Med prisnivåjustering forstås i vår sammenheng omregning av verditall (for eksempel BNP i nasjonal valuta) for to eller flere land til et felles prisnivå og en felles, beregningsteknisk valuta (kjøpekraftsstandard) ved hjelp av kjøpekraftspariteter.

Kjøpekraftsstandard (PPS)

Kjøpekraftsstandard ("purchasing power standard", PPS) er betegnelsen på den beregningstekniske valuta som ulike lands verditall, omregnet til en felles valuta og et felles prisnivå ved hjelp av kjøpekraftspariteter, er uttrykt i. Publiserte tall uttrykt i PPS er sammenliknbare volumtall fordi priskomponenten i hvert enkelt lands verditall er den samme for alle land (verdi = pris x mengde).

Begrepet kjøpekraftsstandard brukes bare av Eurostat, ikke av OECD eller Verdensbanken. De sistnevnte bruker i stedet betegnelsen ”internasjonal dollar” på den beregningstekniske valutaen som de prisnivåjusterte tallene er benevnt i.

Relativt prisnivå og prisnivåindeks

Med relativt prisnivå forstås prisnivået i et land relativt til prisnivået i ett eller flere andre land på et gitt tidspunkt. Relativt prisnivå uttrykkes som oftest ved hjelp av prisnivåindekser. Disse fremkommer gjennom å dividere kjøpekraftspariteten med nominell valutakurs, og deretter multiplisere med 100.

Pris

Deltakerlandene er pålagt å rapportere priser for konsumvarer- og tjenester, investeringsvarer og investeringer i bygg og anlegg, samt for offentlige tjenester.

Konsumvarer- og tjenester: Det rapporteres pris til forbruker for et utvalg konsumprodukter. Prisene er inklusive merverdiavgift, eventuelle subsidier, og ikke-refunderbare avgifter. Fra og med 2016 inkluderes eventuelle tilbudspriser på lik linje med normalpriser i prismaterialet for undersøkelsen. Unntaket er spesielle rabatter som ikke er tilgjengelige for alle konsumenter. Disse inkluderes i hovedsak ikke.

For boligtjenester tas det utgangspunkt i Leiemarkedsundersøkelsen (LMU). Prisen på selveiernes boligkonsum estimeres også på basis av denne ut fra prinsippet om leieekvivalens.

Investeringsvarer og investeringer i bygg og anlegg: For investeringsvarer samles det inn priser hvert annet år. Prisene hentes fra enten produsent, importør, distributør eller fra det aktuelle utsalgssted som kan gi pris til bedriftskunde. Prisene som samles inn er eksklusive merverdiavgift, men det foretas et påslag for ikke-refunderbar merverdiavgift i etterkant. Eventuelle rabatter tas med i beregningene.

Prisundersøkelsen for investeringer i bygg og anlegg gjennomføres årlig i samarbeid med eksterne eksperter på bygge- og anleggsprosjekter. Priser kalkuleres for ulike typer standard boligbygg, næringsbygg og anlegg, og inkluderer i tillegg til de rene bygge-kostnadene også entreprenørenes fortjenestemarginer, kostnader til arkitekt og rådgivende ingeniører samt merverdiavgift.

Offentlig konsum: Siden det for offentlig tjenesteyting ikke finnes markedspriser, brukes produksjonskostnad for tjenestene som en tilnærming. Siden arbeidskraft er den viktigste komponenten i offentlig tjenesteyting, er undersøkelsen konsentrert om å prise denne. Lønnskostnader for et utvalg yrker i offentlig sektor hentes fra Statistisk sentralbyrås inntekts- og lønnsstatistikk.

Offentlige tjenester som konsumeres av private husholdninger mangler også markedspriser. Dette gjelder utdannings- og sykehustjenester, og prissammenlikninger for disse organiseres i egne undersøkelser. For utdanning estimerer Eurostat en enhetspris per elev eller student på basis av eksisterende utdanningsstatistikk. For sykehustjenester estimeres det kvasi-priser for et utvalg spesifiserte tjenester som for eksempel hjerteoperasjon, prostataoperasjon og keisersnittoperasjon.

Vekter og andre data

De enkelte produktene som prises innenfor rammen av kjøpekraftsundersøkelsen, aggregeres opp til stadig mer omfattende konsumgrupper. Fra det laveste aggregeringsnivået ("basisgruppenivå") og oppover vektes konsumgruppene med utgiftsandeler fra det enkelte lands nasjonalregnskap.

Deltakerlandene i kjøpekraftsundersøkelsen må altså rapportere både et prismateriale, justeringer av prisene til års- og landsgjennomsnitt, utgiftsandeler fra nasjonalregnskap (vekter), valutakurs, befolkningstall (årsgjennomsnitt), samt tall for BNP og dets underaggregater.

Sammenliknbarhet, representativitet og likerepresentativitet

Disse begrepene må ses i sammenheng. På den ene siden er det av sentral betydning at de varer og tjenester som sammenliknes på tvers av landegrensene, virkelig er sammenliknbare med hensyn til tekniske spesifikasjoner. Samtidig må varekurven være representativ for forbruksmønsteret i det enkelte land. Det vil ofte være nødvendig å foreta en avveining mellom sammenliknbarhet og representativitet: Internasjonale merkevarer kan for eksempel ofte være identiske på tvers av landegrensene og dermed i høy grad sammenliknbare, men samtidig lite representative for forbruksmønsteret.

Med likerepresentativitet menes at det må tilstrebes at varekurven som prises i størst mulig grad er like representativ for alle deltakerlandene. I motsatt fall vil man kunne få skjevhet i resultatene, fordi en representativ varekurv kan antas å ha et lavere prisnivå enn en ikke-representativ.

ESA2010

Det europeiske nasjonalregnskapssystem ESA2010 (European System of National and Regional Accounts) er den internasjonale standarden som gjelder for utarbeidelse av nasjonalregnskapet i EØS-landene. I forbindelse med kjøpekraftsundersøkelsen legger ESA2010 rammen for klassifiseringen av konsum og investeringer.

Basisgruppe

En basisgruppe er betegnelsen på det laveste aggregeringsnivået i kjøpekraftsundersøkelsen. Under basisgruppenivået finner vi de konkrete produktene som inngår i produktutvalget. aggregeringen tilknyttes prismaterialet for de forskjellige basisgruppene vekter fra nasjonalregnskapet.

Transitivitet og multilateralitet

Den gjeldende beregningsmetoden justerer tallene slik at det skapes transitivitet i materialet. Transitivitet innebærer at en sammenlikning mellom to land kan foretas via et tredje land, med samme resultat som om sammenlikningen foretas direkte. Metoden resulterer i en matrise med multilaterale pariteter, noe som gjør at manglende prisdata fra ett eller flere land kan erstattes med beregnede størrelser. Multilateralitet innebærer også at enhver endring i datamaterialet for ett land vil ha innvirkning på resultatet for samtlige.

Analytiske kategorier

Analytiske kategorier er betegnelsen for de aggregatene det publiseres resultater for, som for eksempel personlig konsum, klær og skotøy, eller investeringer i bygg og anlegg. For konsumet følger de analytiske kategoriene i hovedsak nasjonalregnskapskonseptet ”personlig konsum”. I tillegg til varer og tjenester som kjøpes og betales av husholdningene, inkluderer personlig konsum offentlige tjenester som konsumeres individuelt (for eksempel helse- og utdanningstjenester), samt tjenester fra frivillige organisasjoner.

Kjøpekraftsundersøkelsen følger klassifiseringen av bruttonasjonalproduktets anvendelse i henhold til ESA2010. Det er utarbeidet en detaljert klassifisering basert på følgende hovedklassifiseringer:

• European Classification of Individual Consumption According to Purpose ( ECOICOP ).
• Classification of the Purposes of Non-Profit Institutions Serving Households ( COPNI ).
• Classification of the Functions of Government ( COFOG ).
• Statistical Classification of Products by Activity (CPA).

Navn: Sammenlikning av prisnivå i Europa
Emne: Priser og prisindekser

Seksjon for prisstatistikk

Landsomfattende dekning i hvert av de 37 deltakerlandene.

Årlig.

Referanseperiode er kalenderåret. De første, foreløpige resultatene foreligger og publiseres i juni, seks måneder etter utgangen av referanseåret. Resultatene revideres og publiseres på ny i desember, etter 12, 24 og 36 måneder. Etter dette foretas normalt ingen videre revisjon.

Den europeiske kjøpekraftsundersøkelsen er et internasjonalt statistikksamarbeid der deltakerlandenes statistikkbyråer ivaretar blant annet datafangsten i sine respektive land, mens Europakommisjonens statistikkontor Eurostat og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling OECD har ansvaret for å beregne resultatene. Editering av data til bruk i beregningene er en interaktiv prosess som involverer deltakerlandene, Eurostat og OECD. Deltakerlandene godkjenner sine data før Eurostat og OECD beregner og publiserer resultatene

Prisdata i anonymisert form lagres i Eurostats produksjondatabase. SSB oppbevarer mikrodata og informasjon om utvalgsenheter og populasjon i henhold til sikkerhetsforskriftene.

Formålet med den europeiske kjøpekraftsundersøkelsen er å komme frem til indikatorer for det relative prisnivået i deltakerlandene. Et sentralt begrep her er kjøpekraftspariteter, se "Definisjoner".

Resultatene av undersøkelsen brukes til prisnivåjustering av nasjonalregnskapstall og andre verdistørrelser, slik at det i sammenlikninger mellom land på et gitt tidspunkt kun blir tatt hensyn til volum. Dette gir en for mange formål riktigere sammenlikning, da en sammenlikning av verditall (som består av en pris- og en volumkomponent) ellers vil føre til at land med høyt prisnivå får overvurdert nivået på sine tall, mens det motsatte vil være tilfelle for land med lavt prisnivå.

Arbeidet ledes og samordnes av Eurostat og OECD. Eurostat samordner i dag arbeidet i til sammen 37 europeiske land, deriblant Norge, mens OECD ivaretar de ikke-europeiske OECD-landene. Resultatene fra Eurostat og OECD inngår i en global sammenlikning, International Comparison Program (ICP), i regi av FN og Verdensbanken. Eurostat begynte å finansiere rundt 70% av driftskostnader fra 2011.

Første publisering med resultater for Norge var i 1980, deretter i 1985, 1990 og 1993. Etter dette er tall blitt fremlagt årlig innenfor rammen av Eurostats publisering. OECD utarbeider hvert tredje år indikatorer for alle OECD-landene, og fremskriver disse i de mellomliggende årene.

De viktigste institusjonaliserte brukerne er Europakommisjonen og Det internasjonale pengefondet IMF. Grunnlaget for fordeling av støtten til EUs fattigere regioner er det sammenliknbare, prisnivåjusterte inntektsnivået i de ulike regionene. Resultatene fra kjøpekraftsundersøkelsen ligger til grunn for denne prisnivåjusteringen, og Europakommisjonen bidrar derfor vesentlig til finansieringen av programmet. Hos IMF er prisnivåjustert BNP en av flere faktorer som bestemmer medlemslandenes bidragsforpliktelser.

Mer generelt kan kjøpekraftspariteter brukes som omregningsfaktorer mellom ulike land og valutaområder i stedet for valutakursen. Dette er aktuelt dersom en for eksempel ønsker å beregne hvor mye et gitt beløp i land A tilsvarer i land B under forutsetning av at kjøpekraften skal opprettholdes. En slik bruk av materialet forekommer både innen næringsliv, offentlig forvaltning, forskning og media, ikke minst i fattigdomsanalyser.

Kjøpekraftspariteter brukes ikke bare til prisnivåjustering, men kan i seg selv tjene som grunnlag for analyser av det relative prisnivået i ulike land.

Adgang til statistikken før publisering

SSB er ansvarlig for innsamling og kvalitetssikring av data i Norge, mens det er Eurostat som står for beregningen og den første publiseringen av resultater for alle deltakerlandene. Disse resultatene er da tilgjengelige for alle, også norske brukere. Dagen etter Eurostats publisering følger SSB opp med en egen publisering av de samme tallene, eventuelt med en noe annen vinkling.

Ingen eksterne brukere har tilgang til statistikk før den er publisert samtidig for alle kl. 08.00 på ssb.no etter forhåndsvarsling senest tre måneder før i Statistikkalenderen. Dette er et av de viktigste prinsippene i SSB for å sikre likebehandling av brukerne.

Den primære hensikten med kjøpekraftsundersøkelsen er å beregne prisnivåjusteringsfaktorer for nasjonalregnskapstall. Klassifiseringen som ligger til grunn er derfor nasjonalregnskapets anvendelsesside i henhold til den europeiske nasjonalregnskapsstandard (ESA2010).

I en populasjonstilnærming vil kjøpekraftspariteten for et gitt land i år t+1 være lik kjøpekraftspariteten i år t multiplisert med landets prisendringstakt relativt til basislandet. Dette gir en link til konsumprisindeksen, selv om kjøpekraftsundersøkelsens fokus på sammenliknbarhet i rom snarere enn i tid gjør det umulig å rekonstruere den ene statistikken på basis av den andre.

Statistikkloven av 16.juni 1989 nr. 54, §§2-1, 2-2 og 2-3.

Forordning (EF) nr. 1445/2007 av 11. desember 2007 om fastsettelse av felles regler for framlegging av grunnleggende opplysninger om kjøpekraftpariteter og for beregning og spredning av dem .

Populasjonen er definert i henhold til ESA2010 som sluttkonsum i private husholdninger og ideelle organisasjoner, offentlig konsum og bruttoinvesteringer i realkapital. Det innebærer at varer og tjenester som anvendes til disse formålene dekkes av prisundersøkelsene.

Priser på varer og tjenester til konsum i husholdningene samles inn fra næringslivet i utvalgsundersøkelser som gjennomføres parallelt i alle deltakerlandene. Prisinnsamlingen for konsum i husholdningene er delt opp i seks delundersøkelser som gjennomføres over en treårssyklus.

Produktutvalget for hver delundersøkelse bestemmes i nært samarbeid mellom de deltakende landene, og kan variere fra en undersøkelse til den neste. Antallet produkter (varer og tjenester) totalt er rundt 2500. Utvalget baseres på informasjon om produkter og markeder som hentes inn fra bedrifter og bransjeorganisasjoner i hvert enkelt land. Utvalgskriterier er sammenliknbarhet, representativitet og like-representativitet (se "Definisjoner").

Bedriftsutvalg: Bedriftsutvalget trekkes fra Virksomhets- og foretaksregisteret (VOF), og er det samme som benyttes i KPI. Utvalget trekkes på basis av bedriftenes omsetning. I tillegg vil det ofte være nødvendig å supplere utvalget.

Vekter: De enkelte produktene som prises innenfor rammen av kjøpekraftsundersøkelsen, aggregeres opp til stadig mer omfattende konsumgrupper. Fra det laveste aggregeringsnivået ("basisgruppenivå") og oppover vektes konsumgruppene med utgiftsandeler fra det enkelte lands nasjonalregnskap.

For boligtjenester brukes data fra Leiemarkedsundersøkelsen (LMU) samt statistikk over boligbestanden.

Offentlige tjenester mangler markedspriser, og som en tilnærming brukes derfor lønnskostnader i offentlig sektor for et utvalg yrker definert i henhold til "International Standard Classification of Occupations" (ISCO-08). Dette sikrer sammenliknbarheten mellom land. Tallene hentes årlig fra Statistisk sentralbyrås inntekts- og lønnsstatistikk.

Offentlige tjenester som konsumeres av private husholdninger mangler også markedspriser. Dette gjelder utdannings- og sykehustjenester, og prissammenlikninger for disse organiseres i egne undersøkelser. For utdanning estimerer Eurostat en enhetspris per elev eller student på basis av eksisterende utdanningsstatistikk. For sykehustjenester estimeres det kvasi-priser for et utvalg spesifiserte tjenester som for eksempel hjerteoperasjon, prostataoperasjon og keisersnittoperasjon.

Kapitalvareundersøkelsene består av en undersøkelse for investeringsvarer, og en for bygge- og anleggsprosjekter. Undersøkelsen for investeringsvarer gjennomføres hvert annet år. Produktutvalget foretas i samarbeid mellom deltakerlandene, ut fra de samme kriterier som i undersøkelsene for privat konsum. For bygge- og anleggsprosjekter hentes det hvert år inn et representativt prismateriale fra eksterne eksperter.

Data hentes i hovedsak inn ved hjelp av butikkbesøk, telefon og internett. For enkelte konsumgrupper benyttes elektroniske data som Statistisk sentralbyrå mottar fra større foretak og kjeder i næringslivet. Husleier basert på data fra Leiemarkedsundersøkelsen og Folke- og boligtellingen hentes fra nasjonalregnskap, og opplysninger om lønnskostnader i offentlig sektor fra Statistisk sentralbyrås lønns- og inntektsstatistikk.

For de fleste deler av privat konsum foregår prisinnsamlingen kontinuerlig over en treårsperiode, slik at om lag en tredel av privat konsum dekkes i et gitt år. For de mellomliggende årene foretas fremskrivninger basert på konsumprisindeksen.

Husleier hentes inn årlig, i likhet med lønnskostnader i offentlig sektor. Priser på investeringsvarer samles inn hvert annet år, mens priser på bygg og anleggsprosjekter samles inn årlig. Vektgrunnlaget for undersøkelsen oppdateres hvert år.

Vektgrunnlaget for undersøkelsen oppdateres hvert år.

Kontroll og editering foretas i tre faser. Først blir de innsamlede data kontrollert ved hjelp av standardiserte ekstremkontroller på produktnivå, spesielt med tanke på å luke ut åpenbare feil. Neste editeringsrunde foretas når norske data er blitt sammenstilt med data fra de andre deltakerlandene – i alt 37 land. Etter omfattende kontroll, beregner Eurostat de endelige resultatene for samtlige deltakerland. En siste kontroll-/godkjennelsesrunde med alle land gjennomføres før publisering.

De aller fleste landene samler inn hovedstads-priser, og justeringsfaktorer for beregning av landsgjennomsnitt er derfor nødvendig. Alle land er også pålagt å levere justeringsfaktorer slik at de innsamlede prisene representerer et årsgjennomsnitt. Disse justeringsfaktorene (i rom og tid) beregnes for hver basisgruppe. For sesongvarer justeres prisene om til årsgjennomsnitt også på produktnivå.

Det gjeldende beregningsopplegget er den såkalte Éltetö-Köves-Szulc- (EKS-) metoden. Metoden tar utgangspunkt i alle deltakerlandenes gjennomsnittspriser for alle produkter innen hver basisgruppe. For hvert par av land beregnes alle mulige prisrelativer, først med basislandets produktvekter (indekser av Laspeyres-type), deretter med referanselandets produktvekter (indekser av Paasche-type). Det geometriske gjennomsnittet av Laspeyres- og Paasche-indeksene (indekser av Fisher-type) gjøres transitive gjennom å beregne et uvektet geometrisk gjennomsnitt av Fisher-indeksene for et hvert par av land. Disse EKS-indeksene standardiseres slik at gjennomsnittsverdien for alle land, og ikke et enkelt land, blir basis. Disse standardiserte EKS-indeksene utgjør kjøpekraftsparitetene for basisgruppen.

I beregningen av kjøpekraftspariteter for høyere aggregater, aggregeres paritetene for basisgruppene opp på samme måte som for produktene i en gitt basisgruppe, med unntak av at paritetene tilknyttes vekter hentet fra nasjonalregnskapet, og at man benytter aritmetiske gjennomsnitt i stedet for geometriske. For mer om metode, se Eurostat og OECDs metodemanual for kjøpekraftspariteter.

Månedlige data fra Konsumprisindeksen (KPI) brukes i arbeidet med sesongjustering.

Bruk av innsamlede data fra oppgavegivere skjer i samsvar med krav stilt av Datatilsynet. Innsamlede opplysninger er underlagt taushetsplikt (Statistikkloven, §2-4) og blir oppbevart og eventuelt tilintetgjort på en forsvarlig måte.

Siden arbeidet med kjøpekraftspariteter i sin natur er et internasjonal samarbeid, må data nødvendigvis gjøres tilgjengelig for deltakerlandenes statistikkbyråer, Eurostat og OECD. Data anonymiseres før de gjøres tilgjengelige for andre aktører i samarbeidet. Eksterne brukere kan etter søknad til Eurostat eller OECD få tilgang til slike anonymiserte data til forskningsformål under forutsetning av at data ikke publiseres.

Kjøpekraftsundersøkelsen er primært en kartlegging av det relative prisnivået i deltakerlandene på et gitt tidspunkt. Fokus er derfor på sammenliknbarhet mellom land i et bestemt år, mens sammenliknbarhet over tid kommer i annen rekke. Det følger av dette at tidsserier må tolkes varsomt, ikke minst på lavt aggregeringsnivå.

Prisnivåjustering av nasjonalregnskapstall i løpende, innenlandske priser gir en tidsserie i løpende, felles priser. Man kan derfor ikke beregne realvekst på grunnlag av en slik tidsserie.

Måle- og bearbeidingsfeil. Med målefeil forstås vanligvis feil i data som skyldes måleinstrumentet. Eksempler er uklar spørsmålsformulering, misforståelse hos oppgavegiver eller feil i data hos oppgavegiver. I kjøpekraftsundersøkelsen kan slike feil typisk oppstå i den telefon- og intervjubasert prisinnsamling, ved at oppgavegiver oppgir pris på varer av en annen kvalitet eller i en annen mengde enn det produktdefinisjonen skulle tilsi. Dette er også et problem når priser innhentes ved butikkbesøk, siden varer som er definert ved nøyaktige kvalitetsmål ofte kan kreve mye produktkunnskap fra den som innhenter data. Med bearbeidingsfeil forstås feil som påføres gjennom databehandlingen i SSB. Slike feil forekommer i liten grad i kjøpekraftsundersøkelsen.

Frafallsfeil. Med frafallsfeil mener vi feil som enten skyldes enhetsfrafall, dvs. at enheten (f.eks. en person, et foretak) har unnlatt å svare, eller partielt frafall, dvs. at enheten har unnlatt å svare på minst ett av spørsmålene i undersøkelsen. I den skjemabaserte datafangsten har enhetsfrafallet vært sterkt varierende og har ligget mellom 20 og 50 prosent, det partielle frafallet høyere. Det har vært betydelig forskjell i respons mellom de forskjellige delundersøkelsene. Frafallet søkes erstattet dersom dette anses nødvendig, det vil si for produkter der prisobservasjonene oppviser stor varians og det ikke avtegner seg et entydig prisnivå i det eksisterende prismaterialet. Vesentlig større bruk av butikkbesøk og elektroniske data i stedet for skjema har i de senere år bidratt til å redusere frafallet.

Utvalgsfeil. Feil i produktutvalget kan skyldes at kriteriene sammenliknbarhet, representativitet eller likerepresentativitet ikke er oppfylt. Bedriftsutvalget trekkes etter næring fra Virksomhets- og foretaksregisteret (VOF). Feilklassifisering med hensyn på næring, eller forsinket/mangelfull oppdatering av VOF, vil derfor kunne være en feilkilde.

Koordineringsfeil. Det er det enkelte lands statistikkbyrå som står for den praktiske gjennomføringen av undersøkelsene (bedriftsutvalg, datafangst, innledende kvalitetssikring). Arbeidet koordineres av Eurostat og OECD. Selv om det legges stor vekt på å harmonisere den praktiske gjennomføringen av undersøkelsene, kan ulike tolkninger og prioriteringer i hvert enkelt land representere en feilkilde. Det innebærer at feil i andre land påvirker også våre resultater. Slike feil vil oftest være knyttet til mangel på sammenliknbarhet, representativitet eller like-representativitet.

Usikre og foreløpige estimater i vektgrunnlaget. Utgiftsandelene fra nasjonalregnskapets anvendelsesside, som utgjør vektgrunnlaget i beregningene, er estimater på et svært lavt aggregeringsnivå, noe som gir betydelig usikkerhet. Dessuten er disse estimatene av foreløpig karakter på det tidspunkt de tas inn i kjøpekraftsundersøkelsen.

Manglende overensstemmelse i vareutvalg ved bruk av fremskrivningsfaktorer. Prisnivået på varer og tjenester til konsum i husholdningene kartlegges hvert tredje år. For de mellomliggende årene benyttes prismaterialet fra forrige undersøkelse fremskrevet med indekser på basisgruppenivå fra konsumprisindeksen. Disse fremskrivningene kan utgjøre en feilkilde i tilfeller hvor vareutvalget i de to undersøkelsene, for en gitt varegruppe, ikke er det samme.

Revisjon er endring av tall som alt er publisert (for eksempel ved publisering av endelige tall der det tidligere har vært publisert foreløpige tall). PPP-manualen beskriver i kapittel 13.26 regler for revisjon. PPP forordningen åpner for at endelige beregninger skal gjentas hvis feil har blitt gjort av enten et deltakerland, Eurostat eller OECD. En feil er definert som "en bruk av feil grunnleggende informasjon eller en upassende bruk av en beregningsprosedyre". For at omregning skal skje, må feilen bli oppdaget innen tre måneder etter publisering av de endelige resultatene. For at resultatet av omregning skal bli publisert og erstatte tidligere publiserte resultater, må feilen føre til minst en endring på 0,5 prosent i BNP per innbygger på minst ett deltakerland.