Store ulikheter i formue

Tidligere analyser har vist at eldre over 60 år har hatt en god inntektsvekst de siste årene (Sandvik, 2019), og at stadig færre eldre har lavinntekt (Normann, 2019). Eldre har også i gjennomsnitt høye formuer sammenlignet med yngre. Men eldre er en sammensatt gruppe, og ikke alle står like godt økonomisk rustet for pensjonisttilværelsen. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvilke økonomiske ressurser 55-61-åringene rår over. Dette er en aldersgruppe hvor mange snart kan velge å ta ut alderspensjon, og spørsmålet er hvem som står best økonomisk rustet for en fremtidig tilværelse som pensjonist målt etter størrelsen på formuen de har opparbeidet seg. Her skal vi se på både den formuen hver enkelt har bygd seg opp i form av finans- og realkapital, og på den beregnede pensjonsformuen som representerer store deler av den inntekten de skal leve av som pensjonister. Hvordan er formue fordelt blant personer som nærmer seg pensjonsalder? Er det de samme gruppene som har opparbeidet seg størst formue som også har størst beregnet pensjonsformue? Har pensjonssystemet en utjevnende effekt på fordelingen av økonomiske ressurser?

Nesten én million mer i nettoformue

Den voksne befolkningen har i gjennomsnitt i overkant av 2,5 millioner kroner i beregnet bruttoformue i 2018. Realkapital, som i all hovedsak består av boligformue, utgjør rundt 70 prosent av gjennomsnittlig bruttoformue. Resten av formuen består av finanskapital som bankinnskudd, aksjer og andre verdipapirer. Med en gjeld på rundt 860 000 kroner i snitt, har den voksne befolkningen en gjennomsnittlig beregnet nettoformue på vel 1,6 millioner kroner.

Formuestallene viser at de som nærmer seg pensjonsalder er en gruppe med høy formue. Personer i alderen 55-61 år, har over 2,6 millioner kroner i gjennomsnittlig nettoformue. Dette er 1,5 ganger så høyt som for den samlede voksne befolkningen.

Over 5 millioner i pensjonsformue

Mange 55-61-åringer kan snart velge om de vil ta ut alderspensjon eller ikke, og dermed begynne å tære på den oppsparte pensjonsformuen. Pensjonsreformen i 2011 gjorde det mulig for de fleste som er født i 1949 eller senere å ta ut full eller gradert alderspensjon fra fylte 62 år, og fritt kombinere uttak av pensjon med yrkesaktivitet. I 2019 hadde 33 prosent av alle menn på 62 år startet uttak av alderspensjon, mens det gjaldt 13 prosent av alle kvinner på 62 år (Statistisk sentralbyrå 2020a.). Personer som mottar uføretrygd har imidlertid ikke denne muligheten, men blir automatisk overført til alderspensjon når de fyller 67 år. Siden flere kvinner enn menn mottar uføretrygd, er det en av forklaringene på hvorfor en større andel menn enn kvinner tar ut tidlig alderspensjon.

Pensjonsformue er sammensatt av flere komponenter. I norsk sammenheng kan de samlede pensjonsrettighetene komme fra folketrygden, offentlig tjenestepensjon, privat tjenestepensjon, avtalefestet pensjon (AFP) og individuelle pensjonsordninger. I beregningen av pensjonsformue tas det også hensyn til at formuen ikke er tilgjengelig før personen faktisk går av med pensjon, og selv da vil den ofte bli utbetalt som en annuitet i stedet for som et engangsbeløp. Man har altså ikke råderett over formuen på samme måte som med finans- og realformuen (Fredriksen og Halvorsen 2019). Men det at (nesten) alle har pensjonsformue, og at den er betydelig, gjør pensjonsformuen til et viktig element i vurderingen av den totale formuen. De første beregningene av nåverdien i 2017 viste et gjennomsnitt per person over 17 år på 2,9 millioner kroner (Smogeli og Halvorsen 2019). Nye beregninger for 2018, som også inkluderer kvalitetsforbedringer i datagrunnlaget, viser et gjennomsnitt på 3 millioner kroner (Halvorsen og Hetland 2021).

De som var 55-61 år ved utgangen av 2018 hadde i gjennomsnitt 5,27 millioner i samlet beregnet pensjonsformue. Hele 79 prosent kommer fra alderspensjon i folketrygden, mens offentlige og private tjenestepensjoner utgjør henholdsvis 13 og 8 prosent. Individuelle ordninger utgjør i gjennomsnitt svært lite, bare 0,4 prosent.

Stor ulikhet i formue blant eldre

For å måle ulikhet i formue for eldre som nærmer seg pensjonsalder (55-61-åringer) i befolkningen kan man bruke Gini-koeffisienten. På grunn av negative verdier i formue, er det ikke enighet om hvorvidt Gini-koeffisienten er et velegnet mål på fordeling av formue. Pensjonsformue har ikke negative verdier, så for denne formuen gjelder ikke samme problemstilling. Vi har likevel valgt å beregne Gini-koeffisienten også for finans- og realformue, da ved å nullstille negative formuesverdier. Vi finner da at Gini-koeffisienten for denne aldersgruppen er på 0,66, noe som indikerer en stor grad av ulikhet i fordelingen av formue blant personer som nærmer seg pensjonsalder. I tillegg får vi tallet 1,8 når vi deler gjennomsnittet på medianen, noe som også indikerer relativt stor ulikhet.

Sammenlignet med annen formue, er pensjonsformuen langt jevnere fordelt. Gini-koeffisienten for beregnet pensjonsformue i denne aldersgruppen er på 0,24, og fordelingsmålet vi får ved å dele gjennomsnitt på median er på 1,05.

Høy inntekt og stor formue

Figur 3 viser hvordan formueskomponentene beregnet realkapital, beregnet brutto finanskapital og gjeld fordeler seg etter inntekt. Blant dem med høyest inntekt, de som tilhører øverste inntektskvartil, er gjennomsnittlig nettoformue på 4,6 millioner kroner. Dette er mer enn dobbelt så høy formue som de som tilhører tredje inntektskvartil.

Blant personer i alderen 55- 61 år utgjør finanskapital 34 prosent av formuen. Finanskapital antas å være en mer likvid formue da den lettere lar seg omgjøre til kontanter, sammenlignet med realkapital som i hovedsak er boligen man bor i. Vi finner også store forskjeller på tvers av inntektskvartiler i form av formuens sammensetning. De med høyest inntekt har ikke bare en betydelig høyere formue, de har også i større grad formuen plassert i likvide objekter, sammenlignet med de 75 prosent av 55-61-åringene som har lavere inntekt. For fjerde kvartil er gjennomsnittlig brutto finanskapital på 2,7 millioner kroner. Dette er mer enn 4 ganger så høyt sammenlignet med de 75 prosentene med lavere inntekt.

Formuen blant de nedre 75 prosentene er derimot jevnere fordelt. De 25 prosentene med lavest inntekt har faktisk større nettoformue enn de med inntekt rett oppunder medianen (2 kvartil), og omtrent like stor nettformue som de som tilhører tredje inntektskvartil. Ser vi nærmere på sammensetningen av formuen til de nedre 75 prosentene, finner vi at beregnet realkapital (boligformuen) øker i takt med inntekt, mens bruttofinanskapital derimot er betydelig større for de 25 prosentene med lavest inntekt. De som tilhører laveste inntektskvartil har i gjennomsnitt 1,1 millioner kroner i finanskapital. Blant dem som tilhører andre kvartil er gjennomsnittet 450 000 kroner, og dem som tilhører tredje kvartal har i snitt rundt 600 000 kroner i finanskapital. Når vi ser på median nettoformue, er det derimot en tydelig inntektsgradient. Dette kan nok bety at en del i denne aldersgruppen med lav inntekt lever av avkastningen på finanskapital, snarere enn av lønnsinntekt. Fordelingsmålet gjennomsnitt over median viser også at det er betydelig spredning i nettoformuen blant laveste inntektskvartil, med et fordelingsmål på 4,3, sammenlignet med de øvrige inntektskvartil med fordelingsmål som varierer fra 1,3 til 1,7.

Gjennomsnittlig gjeld er derimot klart økende med inntekt over hele inntektsfordelingen. Dette må sees i sammenheng med både egenkapital og betjeningsevne. Jo høyere inntekt man har, jo høyere betjeningsevne har man og jo mer lån kan man få til blant annet å investere i formuesobjekter.

Også pensjonsformuen er ujevnt fordelt mellom inntektsgrupper, men her er økningen mer gradvis. 55-61-åringene i den laveste inntektskvartilen har i gjennomsnitt 3,34 millioner i beregnet pensjonsformue, mens gjennomsnittet i den øverste inntektskvartilen er 7,38 millioner. Alle deler av pensjonsformuen øker med inntekt, men relativt sett øker tjenestepensjonene mest. For alle inntektsgrupper utgjør pensjon fra folketrygden den største delen av den beregnede pensjonsformuen, men betydningen avtar noe med stigende inntekt. For dem med lavest inntekt utgjør folketrygden 93 prosent av den beregnede pensjonsformuen, mens det utgjør 69 prosent for dem med høyest inntekt.

Menn har nesten 1 million mer enn kvinner i nettoformue …

De fleste eldre i alderen 55-61 år er enten gift eller samboende (Statistisk sentralbyrå, 2018). Ved fastsetting av skatt står man som samboer og gift fritt til å fordele formuesobjekter seg imellom. Den skattemessige fordelingen av formue reflekterer derfor ikke nødvendigvis den faktiske fordelingen av formue blant parhusholdninger (se boks Måling av formue på personnivå). Kjønnsforskjeller i formue med inntekts- og formuesstatistikken som kilde er derfor vanskelige å tolke, men de kan likevel gi en pekepinn på fordelingen av formue mellom kjønnene.

Menn har en gjennomsnittlig beregnet nettoformue på 3 millioner norske kroner, mens kvinners gjennomsnittlige nettoformue er rett i overkant av 2,1 millioner kroner. Kvinners beregnede nettoformue utgjør dermed kun 69 prosent av menns formue. Videre er det også betydelige forskjeller i sammensetningen av formuen mellom kvinner og menn: Hele 77 prosent av kvinners bruttoformue er realkapital, mot 59 prosent for menn.

De resterende 23 prosent av kvinners formue er investert i finanskapital og utgjør i 635 000 kroner i gjennomsnitt. Til sammenligning har menn investert i gjennomsnitt rundt 1,79 millioner i finanskapital som bankinnskudd og aksjer og andre verdipapirer. Det er også kjønnsforskjeller i hvor kvinner og menn har plassert sin finansformue. For menn utgjør aksjer, aksjesparekonto og andre verdipapirer størstedelen av finansformuen (65 prosent). For kvinner er derimot bankinnskudd den største finansformuesposten (49 prosent).

Ser vi litt nærmere på kjønnsfordelingen av realkapitalen, finner vi at også her er kapitalen mer likvid for menn enn for kvinner. 84 prosent av realkapitalen består for kvinner av primærbolig, mot 77 prosent for menn. De resterende midlene er investert i sekundærbolig og næringseiendom, formuesobjekter som kan antas å være mer likvide enn primærbolig.

Kvinner har så vidt større median nettoformue enn menn, henholdsvis 1,46 millioner, mot 1,45 millioner blant menn. Det er imidlertid større spredning i formue blant menn enn blant kvinner. Fordelingsmålet gjennomsnitt delt på median er på 2,1 for menn, mot 1,5 for kvinner. Det er med andre ord mer skjevfordeling av nettoformue i retning av store verdier for menn enn for kvinner.

… men liten kjønnsforskjell i pensjonsformuen

Kjønnslikestillingsperspektivet var sentralt i debatten før innføringen av pensjonsreformen i 2011. Selv om det er en tett knytning mellom livslønn og pensjon, er det mekanismer i pensjonssystemet som bidrar til å tette kjønnsgapet (Bay m.fl 2015, Halvorsen og West Pedersen 2019). For aldersgruppen 55-61 år, utgjør kvinners gjennomsnittlige pensjonsformue 97 prosent av gjennomsnittet for menn. Det er altså betydelig mindre kjønnsforskjell enn det vi så for finans- og realformue, og også betydelig mindre forskjell enn det vi finner i inntekt. Menn har en høyere beregnet verdi fra folketrygden og fra private tjenestepensjoner, mens kvinner har høyere beregnet verdi fra offentlige tjenestepensjoner. Dette reflekterer naturligvis i stor grad yrkesaktivitet og sektortilhørighet gjennom yrkeslivet.

Store forskjeller etter utdanning

Det er en tydelige forskjeller etter utdanning når vi ser på formuesfordelingen blant dem i alderen 55- 61 år. Gjennomsnittlig beregnet nettoformue er 1,6 millioner kroner blant dem som har grunnskole som høyeste fullførte utdanning. For dem som har fullført en høgskole- eller universitetsutdanning er gjennomsnittlig nettoformue mer enn dobbelt så høy; 3,8 millioner kroner.

En liknende gradient finner vi også for pensjonsformue. En av fire av 55-61 åringene har ikke utdanning over grunnskolenivå, og det er ikke overraskende at det er i denne gruppen vi finner dem med lavest pensjonsformue med en gjennomsnittsverdi på 3,81 millioner. Den største gruppen er dem som har videregående som høyeste fullførte utdanning, og her er pensjonsformuen oppe i 5,09 millioner. Blant dem med universitet og høgskole finner vi et gjennomsnitt på 6,71 millioner, altså 2,90 millioner mer enn dem med lavest utdanning.

Når det gjelder de ulike komponentene i pensjonsformuen, er det en betydelig økning i alderspensjon fra folketrygden fra dem med grunnskole opp til dem med videregående. Økningen fra dem med videregående til dem med høyere utdanning er langt mindre. Det som likevel bidrar til at det blir en ganske stor økning i beregnet pensjonsformue fra dem med videregående til dem med høyere utdanning, er at sistnevnte gruppe har langt høyere beløp i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Spesielt tydelig er dette for kvinner. De private tjenestepensjonsordningene har en jevnere utdanningsgradient, og er som nevnt viktigst for menn.

Innvandrere har betydelig lavere formue…

Om lag 12 prosent av alle bosatte personer i alderen 55-61 år er innvandrere, av disse har 44 prosent bakgrunn fra EU/EØS etc., 56 prosent har bakgrunn fra Asia, Afrika etc. I gjennomsnitt har disse lavere formue enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Mye av forskjellen skyldes boligformue. I befolkningen som helhet eier åtte av ti sin egen bolig, og boligformue er som nevnt den største formueskomponenten i Norge. Blant innvandrere, selv de med lang botid i Norge, er imidlertid andelen som eier sin egen bolig relativt lav (Normann, 2017). Dette gjenspeiler seg også i opparbeidet formue. Innvandrere i alderen 56-61 år har i gjennomsnitt i overkant av 1,3 millioner i nettoformue. Befolkningen uten innvandrerbakgrunn i samme alder har dobbelt så høy nettoformue (se figur 9).

Det er kun få tusenlapper som skiller gjennomsnittlig nettoformue blant innvandrere fra Afrika, Asia etc. og innvandrere fra EU og EØS land. Ser vi på de ulike formueskomponentene er de to innvandrergruppene likevel ikke så like. Dette kan nok sees i sammenheng med innvandringsgrunn. Arbeidsinnvandrere flytter oftere ut av Norge sammenlignet med familieinnvandrere og flyktninger (Dzamarija, 2013). Dersom formålet med å innvandre til Norge er arbeid, kan sparing i mer likvide midler være å foretrekke fremfor fast eiendom. Ettersom de fleste arbeidsinnvandrere er fra Europa (Ordemann, 2017), er det kanskje ikke så overraskende at eldre innvandrere fra EU- og EØS-land har opparbeidet seg en større gjennomsnittlig finanskapital (27 prosent av samlet gjennomsnittlig bruttoformue), sammenlignet med innvandrere fra Asia, Afrika etc. (16 prosent av bruttoformue).

… og også klart lavere pensjonsformue

Innvandrere fra EU/EØS har en gjennomsnittlig pensjonsformue på 2,82 millioner mens tilsvarende for dem fra Afrika, Asia etc. er 2,74 millioner. Det er flere mulige årsaker til at disse gruppene har relativt lave pensjonsformuer, rundt halvparten av det vi finner for befolkningen ellers. Siden innvandrere fra Afrika, Asia etc. i gjennomsnitt har en svakere tilknytning til arbeidslivet enn befolkningen ellers, vil det naturligvis innvirke på pensjonsformuen for denne gruppen. For innvandrere totalt vil botid være helt sentralt, ikke bare fordi det påvirker hvor mange år man kan ha vært yrkesaktiv og opparbeidet pensjonsrettigheter, men også fordi det påvirker muligheten for å oppnå minste pensjonsnivå. Kravet for å oppnå minste pensjonsnivå er minst 40 års trygdetid (nokså sammenfallende med botid), og ved kortere trygdetid avkortes minste pensjonsnivå tilsvarende. Personer med kort botid når de fyller 67 år kan søke om å få supplerende stønad som skal garantere at den samlede inntekten er på minste pensjonsnivå, men den er ikke regnet med i pensjonsformuen.

Om vi deler opp botid i 10-års intervaller, ser vi en klar økning i gjennomsnittlig pensjonsformue etter hvert som botiden øker, fra 0,78 millioner for dem med 0-10 års botid til 4,49 millioner for dem med over 30 års botid. Når bortimot halvparten av innvandrerne i alderen 55-61 år har fra 0 til 20 års botid, trekker de gjennomsnittet ned.

Går vi litt nærmere inn i tallene, ser vi at tjenestepensjoner spiller en større rolle for innvandrere fra EU/EØS etc enn for innvandrere fra Asia, Afrika etc. I førstnevnte gruppe har dessuten kvinner nokså betydelig større pensjonsformue enn menn, noe som både skyldes bedre opptjening i folketrygden og mer i offentlig tjenestepensjon. Her vil både tid for innvandring og yrkeshistorien være viktige forklaringer. For innvandrere fra Asia, Afrika etc. finner vi ikke tilsvarende kjønnsforskjell.

Uføre – lav inntekt og liten formue…

Det er ikke alle som har muligheten til å stå i arbeid hele livet og personer med nedsatt inntektsevne kan ha rett til uføretrygd fra folketrygden som varer til man går av med alderspensjon ved fylte 67 år. Det er fortsatt blant de eldste man finner høyest andel uføretrygdede, selv om andelen unge uføre har økt (Statistisk sentralbyrå, 2020 b.). I aldersgruppen 55-61 år er en av fem uføretrygdet, og av disse igjen var seks av ti kvinner. Et annet kjennetegn ved uføretrygdede er en høyere andel med lavere utdanning. I 2018 hadde 36,8 prosent av alle uføre i alderen 55-61 år grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Kort utdanning er knyttet til lavere inntektsnivå, og dermed mindre midler til å plassere i formuesobjekter.

Inntekts- og formuesstatistikken viser at uføretrygdede i tillegg til å ha lav inntekt, også har lavere formue, sammenlignet med resten av befolkningen. Samtidig som gjennomsnittlig beregnet nettoformue for alle 55-61-åringer er på 2,6 millioner kroner, har uføretrygdede i samme alder en nettoformue på i snitt 1,4 millioner kroner. Videre består størsteparten av uføres formue av realkapital, som i hovedsak består av egen bolig. Blant 55-61 åringer som ikke er uføre, er i snitt 36 prosent av formuen plassert i mer likvide midler. Blant uføretrygdede utgjør finanskapital kun 20 prosent av gjennomsnittlig bruttoformue.

… og mer avhengige av folketrygden

I gjennomsnitt har uføre 55-61-åringer en samlet pensjonsformue som ligger 1,92 millioner lavere enn for dem som ikke er uføre. Den naturlige forklaringen på dette er naturligvis store forskjeller i yrkesaktivitet og inntektsnivå over tid. Nå vil en del av de uføre også bli omtalt med yrke og næring likevel, siden uføretrygd kan kombineres med arbeid, men statistikken over uføretrygdede viser at nesten tre av fire uføre i alderen 55-61 år ikke kombinerer trygd og arbeid i det hele tatt (Statistisk sentralbyrå, 2020c.).

Lav yrkesaktivitet gjenspeiles også i at en relativt liten andel av uføres samlede pensjonsformue kommer fra tjenestepensjoner, nesten ni av ti kroner stammer fra folketrygden. I gjennomsnitt har uføre i alderen 55-61 år en samlet beregnet pensjonsformue på 3,73 millioner, mot 5,65 millioner for dem som ikke er uføre. Kvinner er i klart flertall blant uføre, og de har også 0,42 millioner høyere beregnet pensjonsformue enn uføre menn. Noe av denne forskjellen kan skyldes at kvinner har høyere forventet levealder og dermed lengre pensjonsperiode enn menn. Det at uføre kvinner oftere kombinerer trygd og arbeid enn uføre menn kan også bidra. Vi ser blant annet at uføre kvinner har en betydelig høyere beregnet verdi fra offentlige tjenestepensjoner enn det uføre menn har.

Høye formuer for ledere og i yrker med krav til høyere utdanning

Lønn, inntekt og formue henger nøye sammen. Lønn er en viktig inntektskilde og inntektsnivået har betydning for hvor mye man kan spare og investere. Blant de 448 013 personene i alderen 55-61 år vi ser på her, har vi opplysninger om yrke for 321 651 personer i november 2018 (se boks om datagrunnlag), og det er ikke unaturlig at de i yrker med de høyeste lønningene også har størst gjennomsnittsformue.

Vi finner den største formuen blant ledere, som i gjennomsnitt har nær 6,2 millioner kroner i nettoformue. Ser vi på de ulike delen av formuen, ser vi at denne yrkesgruppen også har mye av formuen, 54 prosent, plassert i finanskapital. Likevel har de også høyere gjennomsnittlig realkapital sammenlignet med de andre yrkesgruppene med 3,7 millioner kroner i gjennomsnitt. Dette er rundt 656 000 kroner mer enn gjennomsnittet til personer ansatt i akademiske yrker. Dette til tross for at personer i akademiske yrker har 75 prosent av formuen sin plassert i realkapital.

De som arbeider i akademiske yrker og høyskoleyrker har mindre enn halvparten av det lederne har i gjennomsnittlig nettoformue, men nettoformuer på henholdsvis 3,0 millioner og 2,8 millioner er likevel relativt høyt sammenlignet med andre yrkesgrupper. Det er blant renholdere og hjelpearbeidere vi finner lavest gjennomsnittlig nettoformue; i overkant av en million kroner. Personer som jobber med salg- og service har rundt 1,5 millioner i gjennomsnittlig nettoformue, og håndverkere har i overkant av 1,8 millioner. Personer som jobber i kontoryrker har noe høyere gjennomsnittlig nettoformue på 2,2 millioner kroner, men fortsatt lavere enn snittet for hele populasjonen samlet (2,6 millioner kroner).

Vi bør imidlertid være oppmerksomme på at det er kan være stor spredning nettoformuen. Spesielt blant ledere er det noen som drar opp gjennomsnittet betydelig. Forholdet gjennomsnitt over median for ledere er på 2,4, mot 1,4 blant dem i akademiske yrker og høyskoleyrker. Blant ledere er det en overvekt av menn; 67 prosent av lederne er menn. Selv innenfor samme yrkesgruppe er det kjønnsforskjeller i formue. Beregnet nettoformue blant mannlige ledere er på 7,4 millioner. Dette er mer enn dobbelt så høyt som for kvinnelige ledere, hvor tilsvarende beløp er på nesten 3,6 millioner kroner. I yrker som krever høyere utdanning på minimum 4 år (akademiske yrker) er det derimot en overvekt av kvinner (60 prosent). Likevel er beregnet gjennomsnittlig nettoformue på nesten 3,4 millioner kroner for menn, mot 2,7 millioner kroner for kvinner. I militære yrker er det derimot betydelig flere menn (883 menn mot 77 kvinner), og de få kvinnene i denne yrkesgruppen har en gjennomsnittlig nettoformue på 1 million kroner mer enn sine mannlige kollegaer.

Militære yrker er den klart minste yrkesgruppen, men også dem som i gjennomsnitt har høyest pensjonsformue, 9,70 millioner. Avstanden er merkbar til ledere, der gjennomsnittet er 7,18 millioner. I motsetning til nettoformue, er det kvinnene som har den høyeste gjennomsnittlige pensjonsformuen blant ledere. Med 7,49 millioner kroner har de 0,46 millioner mer enn menn.

Resultatene for yrkesgrupper reflekterer dessuten i stor grad forskjellene vi så etter utdanning. Yrkesgrupper med krav til høyere utdanning, som akademiske yrker og høyskoleyrker kommer i gjennomsnitt godt ut med henholdsvis 6,98 og 6,17 millioner i beregnet samlet pensjonsformue. De resterende yrkesgruppene befinner seg under gjennomsnittet for alle i aldersgruppa, og dårligst ut også for pensjonsformue kommer renholdere, hjelpearbeidere mv. som i gjennomsnitt har bare 3,77 millioner i samlet pensjonsformue.

En stor yrkesgruppe som også kommer relativt dårlig ut, er salg- og serviceyrker. Der finner vi en gjennomsnittlig pensjonsformue på 4,70 millioner. Tre av fire i denne yrkesgruppen er kvinner, men det er relativt liten forskjell i pensjonsformue mellom kvinner og menn. Den yrkesgruppen med skjevest kjønnsfordeling er håndverkere, der 19 av 20 er menn. Det er også en yrkesgruppe med relativt lav pensjonsformue, 4,48 millioner.

Blant forhold som bidrar til å øke pensjonsformuen er en lang pensjonsperiode. I den grad det er yrkesavhengige forskjeller i forventet levealder (se Borgan 2009), og dette også har sammenheng med lønnsnivå, kan det bidra til økte forskjeller i pensjonsformue. Likevel er det primært inntektshistorien og antall opptjeningsår som danner grunnlaget for fremtidige pensjonsytelser, og dermed er inntektsforskjeller den viktigste årsaken til at noen yrkesgrupper kommer bedre ut enn andre. Ikke bare får de yrkesgruppene som kommer best ut bedre uttelling i folketrygden, de har også et større bidrag fra tjenestepensjoner, være seg offentlige eller private.

Om vi for eksempel sammenligner store yrkesgrupper som akademiske yrker med salgs- og serviceyrker, ser vi at førstnevnte i gjennomsnitt har 4,76 millioner i gjennomsnitt fra folketrygden og at dette utgjør i alt 68 prosent av den totale beregnede pensjonsformuen. Det resterende kommer stort sett fra tjenestepensjoner. I salgs- og serviceyrker kan man i gjennomsnitt forvente langt mindre fra folketrygden, 3,97 millioner, men likevel utgjør det 84 prosent av hele pensjonsformuen for denne yrkesgruppen,

Stor forskjell mellom næringsgrupper

Det er i næringen bergverksdrift og utvinning, som blant annet dekker olje- og gassutvinning, vi finner det høyeste lønnsnivået (Johnsen, 2020), men det er i næringen omsetning og drift av fast eiendom at vi finner personer med absolutt størst gjennomsnittlig nettoformue, med en formue på 14,5 millioner kroner i snitt. Når vi ser på fordelingsmålet for denne næringen, er det likevel tydelig at formuen her er svært skjevfordelt, med et gjennomsnitt over median på 5,6. Også i næringen med nest største gjennomsnittlig nettoformue, jordbruk, skogbruk og fiske med 4,9 millioner kroner, er det noen med høy formue som drar opp snittet. For denne næringen er fordelingsmålet på 4,5.

Det er også til dels store forskjeller i 55-61 åringenes beregnede pensjonsformue ut fra hvilken næring de er sysselsatte innenfor. Innenfor bergverksdrift og utvinning, er gjennomsnittlig samlet pensjonsformue på 8,26 millioner kroner. I motsatt ende finner vi overnattings- og serveringsvirksomhet, der pensjonsformuen for 55-61 åringene i gjennomsnitt er på 3,81 millioner. Næringer innen kraftforsyning og finans kommer også godt ut, mens bygg- og anlegg, primærnæringer og forretningsmessig tjenesteyting er blant næringene med lavest samlet pensjonsformue.

Et interessant poeng er at alderspensjon fra folketrygden utgjør den største andelen av den samlede pensjonsformuen for alle næringsgrupper. Det bidrar til å illustrere at folketrygden er sentral for alle. Men det generelle poenget med at den relative betydningen av folketrygden øker med synkende pensjonsformue står seg. Vi kan holde oss til de to næringene nevnt over for å illustrere dette. Da ser vi at de som jobber innen overnattings- og serveringsvirksomhet kan forvente å få 3,44 millioner fra folketrygden. Fordi tjenestepensjonene i tillegg er relativt små, utgjør folketrygden 90 prosent av den samlede pensjonsformuen. Innen bergverksdrift og utvinning er den beregnede alderspensjonen fra folketrygden langt høyere, 5,23 millioner. Likevel utgjør dette «bare» 63 prosent av den samlede pensjonsformuen fordi de også har høye verdier fra tjenestepensjoner.

Pensjonsformuen er dobbelt så stor som annen formue

Det å slå sammen finansiell formue og realformue på den ene siden og pensjonsformue på den andre, er en utfordrende øvelse. Til forskjell fra annen formue er ikke pensjonsformuen en direkte målbar størrelse og heller ikke noe man disponerer fritt. Pensjonsformuen er en beregnet nåverdi av den fremtidige strømmen av pensjonsytelser, og vi tar heller ikke hensyn til at det skal betales skatt av de fremtidige pensjonsinntektene, noe som i hovedsak ikke gjelder annen formue.

Likevel er det interessant å se disse størrelsene opp mot hverandre fordi størrelsen på pensjonsformuen kan antas å påvirke behovet for og bruken av annen formue, samtidig som det er relevant for analyse av fordelingen av økonomiske ressurser. Vi skal derfor her se litt på hva som skjer dersom vi legger sammen den beregnede samlede pensjonsformuen med nettoformuen (altså brutto finans- og realformue fratrukket gjeld) for de gruppene av 55-61 åringer vi har sett på til nå.

I gjennomsnitt har 55-61-åringene dobbelt så høy pensjonsformue som nettoformue og dermed blir den sammenslåtte formuen 7,88 millioner kroner. I og med at menn har betydelig større nettoformue og litt større pensjonsformue, kan vi forenklet si at menn i denne gruppen i gjennomsnitt har 1,12 millioner kroner mer å tære på enn det kvinnene har. Men som vi har sett, er finans- og realformue langt mer ujevnt fordelt enn det pensjonsformue er, og menn med høy finans- og realformue trekker gjennomsnittet opp. Ser vi på den mer «typiske» sammenslåtte formuen i form av median, er den 6,67 millioner for alle 55-61 åringene, og forskjellen mellom menn og kvinner er bare 0,22 millioner.

Sammenfall mellom høy nettoformue og høy pensjonsformue

Som tidligere nevnt, er Gini-koeffisienten for pensjonsformuen blant 55-61 åringene på 0,24, mens vi beregnet koeffisienten for nettoformue til 0,66 (ved å sette negative verdier til 0). Når vi legger disse to størrelsene sammen, og igjen nullstiller negative verdier, ender vi opp med en Gini-koeffisient på 0,35. Relativt sett bidrar dermed pensjonsformuen til en viss utjevning, men i absolutte beløp øker forskjellene fordi det med få unntak er sammenfall mellom høy pensjonsformue og høy nettoformue.

I og med at utdanning gir tydelige forskjeller i både nettoformue og pensjonsformue, blir det også en betydelig og økt forskjell mellom utdanningsgrupper når vi legger dette sammen. 55-61 åringene med utdanning på universitets- og høgskolenivå har nesten dobbelt så høy samlet formue som dem med bare grunnskole eller ingen utdanning, henholdsvis 10,47 og 5,40 millioner kroner. Forskjellen mellom innvandrere og befolkningen ellers forsterkes også når vi ser på samlet formue. Innenfor yrkes- og næringsgrupper er det også stort samsvar mellom størrelsen på pensjonsformue og nettoformuen. Noen unntak finner vi, som at personer i militære yrker avviker litt fra mønsteret med at de i gjennomsnitt har mindre nettoformue enn andre yrkesgrupper med høy pensjonsformue, det samme gjelder til dels prosess- og maskinoperatører etc. For håndverkere er det litt motsatt, de kommer relativt sett litt bedre ut på nettoformue enn på pensjonsformue sammen med bønder og fiskere.

Ser vi på personene etter hvilken næring de jobber innenfor, og rangerer etter henholdsvis størrelse på pensjonsformue og størrelse på nettoformue, er det noe mindre samsvar. Personer i omsetning og drift av fast eiendom skiller seg ut med svært høy gjennomsnittlig nettoformue, mens pensjonsformuen er nærmere gjennomsnittet for alle. Men som nevnt; her trekker noen svært høye nettoformuer gjennomsnittet opp. Det samme gjelder personer innen jordbruk, skogbruk og fiske, som relativt sett kommer bedre ut på nettoformue enn på pensjonsformue. Men medianverdien på den samlede formuen er blant de laveste av alle næringsgrupper, og gir kanskje et mer typisk bilde for denne gruppen. I motsatt ende finner vi dem innen helse- og sosialtjenester. Denne næringsgruppen er blant dem med lavest gjennomsnittlig nettoformue, men som samtidig har en pensjonsformue over det totale gjennomsnittet.

Tabell 1. Beregnet nettoformue, beregnet pensjonsformue og sammenslått formue etter ulike kjennetegn. Personer 55-61 år. Gjennomsnitt og median 2018

Til tabellen