Innvandreres økonomi

Mange innvandrere er økonomisk sårbare

Publisert:

Innvandrere - spesielt personer fra områder som Afrika og Asia - er mer økonomisk sårbare enn resten av befolkningen. De opplever sin egen økonomi som mer presset, mangler oftere goder fordi de har dårlig råd, og er svakere tilknyttet arbeidsmarkedet.

Norge er et samfunn med små ulikheter, og de aller fleste har en god levestandard. Det er likevel ikke alle grupper i samfunnet som opplever dette i like stor grad. I denne artikkelen beskriver vi hvordan ulike indikatorer for velferdsnivå fordeler seg blant innvandrere. Her sammenligner vi innvandrere fra EU etc. og innvandrere fra Afrika, Asia etc. med resten av befolkningen.

Det er viktig å merke seg at innvandrergruppen er annerledes sammensatt enn resten av befolkningen. For det første er det ulik alderssammensetning, noe som har betydning når man ser på ulike levekårsindikatorer. Utvalget til levekårsundersøkelsen EU-SILC er befolkningen 16 år og over, og gjennomsnittlig alder blant innvandrere fra Afrika, Asia etc. er 37 år, blant innvandrere fra EU etc. 44 år, og 48 år for resten av befolkningen.

For det andre er fordelingen av ulike husholdningstyper forskjellig i de tre gruppene vi sammenligner: Halvparten av innvandrere fra Afrika, Asia etc. lever i parforhold med barn, dette gjelder bare én av tre i de to andre gruppene vi her ser på. Sammenlignet med resten av befolkningen er en mindre andel av innvandrere i parforhold uten barn. Mye av årsaken til denne forskjellen er at innvandrere er betydelig yngre, og en stor del av gruppa 'par uten barn' utgjøres av eldre par der barna har flyttet ut.

Eier i mindre grad egen bolig

Figur 1 viser at innvandrere i mindre grad enn resten av befolkningen eier egen bolig. Mer enn åtte av ti i den øvrige befolkningen er boligeiere, mens dette bare gjelder litt over halvparten av innvandrerne. En del av forskjellen kan forklares med ulik alderssammensetning, og at man dermed befinner seg i ulike livsfaser. Men også når vi ser på eieforhold i ulike aldersgrupper, er det en merkbart mindre andel innvandrere som eier sin egen bolig. Spesielt store forskjeller finner vi blant dem under 45 år. Kun 50 prosent av innvandrere i aldersgruppa 25-44 år eier egen bolig, til sammenligning gjelder dette 82 prosent i resten av befolkningen i samme aldersgruppe. I aldersgruppa 45-66 år er forskjellene mindre, men fremdeles klare; 78 prosent av innvandrerne er eiere, og 92 prosent av resten av befolkningen eier sin egen bolig.

Innvandrere, og da spesielt innvandrere fra Afrika, Asia etc., bor også i langt mindre grad i enebolig (32 prosent). Dette gjelder 49 prosent av innvandrere fra EU etc. og 61 prosent for resten av befolkningen.

Figur 1

Boligtype og boligstandard for innvandrere etter landbakgrunn. 2013

Det er ikke bare det å eie sin egen bolig som har betydning i et velferdsperspektiv, men også standarden på boligen og hvor godt den er tilpasset husholdningens behov. En måte å måle dette på er å se på boligens størrelse og i hvilken grad man kan si at husholdningen bor trangt.

Innvandrere bor i langt mindre boliger enn resten av befolkningen. Innvandrere fra EU etc. har 48 kvadratmeter tilgjengelig per person i husholdningen, mens innvandrere fra Afrika, Asia etc. bare har 34 kvadratmeter per husholdningsmedlem. Resten av befolkningen har hele 59 kvadratmeter per person. I tillegg til at innvandrere bor i mindre boliger og har færre kvadratmeter til rådighet per person i husholdningen, bor innvandrere fra Afrika, Asia etc. i noe større husholdninger. Innvandrere fra EU etc. har på den annen side noe mindre husholdninger enn resten av befolkningen. En del av forklaringen på at innvandrere fra EU etc. har mindre husholdninger, er at dette i stor grad er arbeidsinnvandrere som ikke nødvendigvis bor i Norge med hele kjernefamilien. Samlet gir dette seg utslag i at en betydelig større del av innvandrere bor trangt. Hele 36 prosent av innvandrerne fra Afrika, Asia etc. bor trangt etter vår definisjon. Dette gjelder 15 prosent av innvandrerne fra EU etc. og bare 6 prosent av resten av befolkningen. At innvandrere bor i betydelig mindre boliger enn resten av befolkningen, har imidlertid større betydning enn husholdningsstørrelse for at andelen som bor trangt, er stor blant innvandrere.

Innvandrere opplever boutgiftene som tyngende

Boutgifter er gjerne den største utgiften en husholdning har. Spesielt i et så eierstyrt boligmarked som vi har i Norge, er dette av stor betydning for husholdningens økonomi og dermed også for hvilken boligstandard den enkelte husholdning har anledning til å skaffe seg. For å finne ut i hvilken grad utgifter til bolig belaster husholdningens økonomi, er det nyttig å undersøke hvor stor del av husholdningens samlede inntekter som brukes på boutgifter. For å måle dette ser vi på hvor stor del av husholdningens samlede disponible inntekt som brukes til utgifter til boliglån eller husleie. Dersom husholdningen bruker mer enn en fjerdedel av husholdningens samlede inntekt til dette, anser vi at husholdningen har høy boutgiftsbelastning. Er den tilsvarende andelen til boliglån eller husleie derimot under en tidel, har husholdningen lav boutgiftsbelastning.

Figur 2

Boligøkonomi for innvandrere etter landbakgrunn. 2013

Som det fremgår av figur 2, har en større andel av innvandrerne høy boutgiftsbelastning. 44 prosent av innvandrere fra Afrika, Asia etc. har høy boutgiftsbelastning, dette gjelder videre 35 prosent av innvandrere fra EU etc. I resten av befolkningen er det til sammenligning 25 prosent som bruker mer enn en fjerdedel av sin samlede inntekt på boutgifter. Også i dette tilfellet har den ulike alders- og husholdningsstrukturen en del å si. Men også når vi sammenligner like aldersgrupper og husholdningstyper, er innvandrerne mer utsatt.

Boutgiftsbelastning er et objektivt mål som måler utgifter relativt til inntekter. I levekårsundersøkelsene spør vi også hvor tyngende boutgiftene oppleves. Dette er altså et mer subjektivt mål på husholdningens opplevelse av boutgiftene. I tråd med det mer objektive målet på boutgiftsbelastning rapporterer innvandrere i langt større grad at de opplever boutgiftene som tyngende. Hele 68 prosent av innvandrere fra Afrika, Asia etc. rapporterer at de opplever boutgiftene som svært eller noe tyngende, mens dette gjaldt 47 prosent av innvandrerne fra EU etc. I resten av befolkningen var det 36 prosent som opplevde det samme.

Innvandrerhusholdninger er mer økonomisk sårbare

At en husholdning opplever økonomiske vansker, henger ikke bare sammen med det relative inntektsnivået. En stabil økonomi gir større mulighet for langsiktig planlegging. Det blir også lettere å avpasse forbruket og levestandard til inntekten. Det er ikke nødvendigvis det objektive inntektsnivået alene som har betydning for privatøkonomien. En måte å vurdere husholdningenes konkrete økonomiske vansker er å måle betalingsproblemer. I tillegg måler vi også subjektiv opplevelse av husholdningens økonomi ved å se på hvor stor andel som opplever at det er svært vanskelig eller vanskelig å få endene til å møtes.

Figur 3

Betalingsvansker og vanskeligheter med å få endene til å møtes for innvandrere etter landbakgrunn.  2013

Det er en svært liten andel i Norge som opplever betalingsproblemer. I befolkningen som ikke har innvandret til Norge, er det kun 2-4 prosent som svarer at de ikke klarte å betale regninger til husleie, boliglån, elektrisitet, og lignende ved forfall. Den tilsvarende andelen er noe større blant innvandrere: Som vist i figur 3 rapporterte 6 prosent av innvandrerne fra Afrika, Asia etc. om minst to betalingsproblemer i løpet av siste år. Den tilsvarende andelen var 4 prosent blant innvandrere fra EU etc. og 3 prosent i resten av befolkningen. Den samme tendensen finner vi igjen når det gjelder andelen som opplever sin egen økonomi som vanskelig. Det er heller ikke her store forskjeller mellom innvandrere fra EU etc. og resten av befolkningen, henholdsvis 9 og 6 prosent opplever at det er svært vanskelig eller vanskelig å få endene til å møtes. Blant innvandrere fra Afrika, Asia etc. opplever imidlertid 29 prosent at det er vanskelig å få endene til å møtes.

Få har store materielle mangler

Et annet mål på økonomisk situasjon og velferdsnivå er i hvor stor grad man mangler materielle goder. Vi har et høyt velferdsnivå i Norge, og det er ikke store deler av befolkningen som opplever at de mangler goder på grunn av sin økonomiske situasjon. De aller fleste disponerer materielle goder som TV, datamaskin, vaskemaskin, og her finner vi ikke store forskjeller mellom innvandrere og resten av befolkningen. Det er en noe større andel innvandrere som rapporterer at de ikke disponerer TV, men denne gruppen rapporterer til gjengjeld i større grad enn resten av befolkningen at de har datamaskin. Vi finner imidlertid større forskjeller når det gjelder å ikke ha privatbil av økonomiske årsaker. 37 prosent av innvandrere fra Afrika, Asia etc. har ikke bil av økonomiske årsaker, slik tabell 4 viser. Dette gjelder til sammenligning 10 prosent av innvandrerne fra Eu etc. og bare 5 prosent av resten av befolkningen.

I Levekårsundersøkelsen EU-SILC kartlegger vi også om man har råd til en ukes ferie, å spise kjøtt eller fisk annenhver dag eller holde boligen varm. Det er spesielt store forskjeller når det gjelder å ha råd til en ukes ferie. Bare 8 prosent av innvandrere fra EU etc., og 7 prosent av resten av befolkningen kan ikke ta seg råd til en ukes ferie. Det er en betydelig større andel som ikke har råd til å ta med familien på ferie i en uke blant innvandrere fra Afrika, Asia etc.: 29 prosent.

Forskjeller i tilknytning til arbeidslivet

Lav yrkesdeltakelse er den enkeltfaktoren som påvirker økonomien til en husholdning mest, og for de aller fleste er yrkesinntekt den absolutt viktigste inntektskilden. Det å ha en stabil tilknytning til arbeidslivet er en måte å sikre husholdningens økonomiske velferd. Det er mindre yrkesaktivitet blant innvandrere enn i resten av befolkningen, når vi ser alle innvandrere under ett. Men hvis vi skiller mellom innvandrere fra Afrika, Asia etc. og innvandrere fra EU etc., finner vi en klar forskjell i yrkesaktivitet mellom gruppene. Det generelle bildet er at det er en lavere yrkesdeltakelse blant innvandrere fra Afrika, Asia etc., og en noe høyere yrkesdeltakelse blant innvandrere fra EU etc., sammenlignet med resten av befolkningen. Dette er ikke spesielt overraskende siden mange av innvandrerne fra EU etc. er arbeidsinnvandrere, mens innvandrere fra Afrika, Asia etc. i større grad er flykninger.

Figur 4

Yrkestilknytning for innvandrere etter landbakgrunn. 2013

I gjennomsnitt har innvandrerhusholdninger med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. 9,7 måneder med heltids yrkesaktivitet i året. På den annen side har innvandrere fra EU etc. i gjennomsnitt flere måneder med heltidsyrkesaktivitet enn resten av befolkningen, henholdsvis 13,5 og 12,6 måneder. I innvandrerhusholdninger fra Afrika, Asia etc. er det vanligere å jobbe deltid. Derimot jobber innvandrere fra EU etc. mindre deltid enn det resten av befolkningen gjør. Det samme mønsteret ser vi når vi måler antall måneder med arbeidsledighet og antall husholdninger helt uten helårsyrkesaktive.

Mer om datagrunnlaget - Levekårsundersøkelsen EU-SILCÅpne og lesLukk

Levekårsundersøkelsen EU-SILC (Survey on Income and Living Conditions) er en årlig utvalgsundersøkelse som gjennomføres av Statistisk Sentralbyrå. Undersøkelsen består av en fast kjerne av spørsmål vedtatt av EUs statistikkontor, Eurostat, og en nasjonal delder temaet varierer fra år til år.

Undersøkelsen gir årlig opplysninger om økonomi, boforhold, boligøkonomi, arbeidssituasjon og arbeid siste kalenderår. I 2013 ble 6 140 personer intervjuet. Av disse var 484 innvandrere. 228 av de intervjuede hadde innvandret fra EU etc., og 256 var innvandrere fra Afrika, Asia etc.

Undersøkelsen er representativ for den voksne befolkningen (16 år og eldre) i Norge, som ikke bor på institusjon. Til undersøkelsen knyttes også en rekke opplysninger fra registre, blant annet om inntekt og utdanning. For mer informasjon se Thorsen og Revold 2014

 

Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupperÅpne og lesLukk

I rapporten Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper er levekårene til grupper som tradisjonelt er overrepresentert nederst i inntektsfordelingen, beskrevet. Denne rapporten ble første gang utgitt i 2001. Her er det utarbeidet flere indikatorer som blant annet viser tilknytning til arbeidslivet, økonomisk utsatthet, helse- og boligforhold samt oppfatning av egen økonomi. I rapporten er det brukt flere kilder for å belyse dette temaet, fra heldekkende statistiske registre over inntekt til utvalgsundersøkelser om levekår. Disse analysene har vist at det er betydelige forskjeller i levekår for enkelte grupper. I denne rapporten har man tidligere ikke utarbeidet levekårsindikatorene for innvandrergruppen, dette gjøres dermed for første gang i denne artikkelen.

Kontakt